Når religion radikaliserer

På Hordaland Human-Etisk Forbunds bokbad sist fredag samtalte Harald Eia og Åsne Seierstad seg gjennom historien til Sadiq Jumas to døtre, som reiste fra Norge i 2013 for å bli del av IS-bevegelsen i Syria og som Seierstads bok «To søstre» handler om. FOTO: Otto von Münchow

Når religion radikaliserer

Hvordan kan to skoleflinke, norske jenter ende opp som IS-bruder i Syria? Det var tema da komiker Harald Eia og forfatter Åsne Seierstad samtalte om boka «To søstre» på bokbad i regi av Human-Etisk Forbund.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
19.09.2017 kl 15:35

Se bildet større

Boka To søstre, som var utgangspunktet for bokbadet med over 220 oppmøtte, kom nylig i nytt opplag i pocketutgave. FOTO: Otto von Münchow

Se bildet større

Dette var et av flere arrangement i forbindelse med Human-Etisk Forbunds Humanistisk uke. Se human.no for arrangement der du bor.

Se bildet større

– Det som går igjen blant dem som blir radikalisert, særlig blant mennene, er at de ikke har fått det til i livet i Norge, fortalte Åsne Seierstad. FOTO: Otto von Münchow

BERGEN: Åsne Seierstad har truffet publikum med sine dokumentarbøker skrevet i litterær stil. Hennes seneste bok «To søstre» har allerede kommet ut i et samlet opplag på over 110 000, og gikk rett inn på bestselgerlistene da den ble gitt ut i oktober i fjor. Boka er blitt hyllet av kritikere i hele Skandinavia, og Seierstad fikk Brageprisen i sakprosaklassen for den.

Nesten et år etter at boken til Seierstad kom ut, møtes den fortsatt med stor interesse. Da Human-Etisk Forbund Hordaland i anledning Humanistisk uke inviterte til bokbad i Bergen med Åsne Seierstad og humoristen og programleder Harald Eia som intervjuer, ble den gamle revyscenen til Ricks raskt fylt. Over 220 bergensere hadde funnet veien til bokbadet på fredagskvelden.

Individuelle radikaliseringsprosesser

Stilen mellom de to var lett og konverserende. Publikum ble tatt gjennom historien til de to søstrene på 16 og 19 år, som reiste fra Norge i 2013 for å bli del av IS-bevegelsen i Syria. Eia og Seierstad var spesielt opptatt av beveggrunnene deres. Hva gjør at to unge innvandrerkvinner – med bakgrunn fra et borgerkrigsherjet land – velger å reise til et borgerkrigsherjet land for å slutte seg til det som i store deler av verden blir sett på som en terrororganisasjon?

– Det er ikke én oppskrift for hvordan noen blir radikalisert. Det handler om de store tingene i livet, som meningen med livet. Prosessen er veldig individuell, konstaterte Åsne Seierstad.

Det er ikke minst stor forskjell mellom menn og kvinner som velger å dra. Mellom 60 og 70 prosent av de unge mennene som reiser til Syria har et rulleblad. For kvinnenes del er det i langt større grad en åndelig vekkelse.

– Det som går igjen blant dem som blir radikalisert, særlig blant mennene, er at de ikke har fått det til i livet i Norge. Det handler om utenforskap. Da er det fristende å reise til et land der de blir noe. Men disse jentene har ikke så mange problemer i sine egne liv. De er mye mer mystiske, påpekte Harald Eia.

Han snakket om såkalte push and pull-mekanismer. Når det gjelder de to søstrene i boken, Ayan og Leila, er det altså både noe som dytter dem ut av Norge og noe som drar dem til Syria. Deres opplevelse av at det norske samfunnet utstøter muslimer, skjøv dem ut, mens ønsket om å gjøre noe for sine muslimske trosfeller, som søstrene opplever blir angrepet fra alle hold, var blant faktorene som dro dem mot Syria.

Nøkkelen ligger hos mødrene

Omkring 90 personer har reist fra Norge til IS i Syria. Flesteparten av disse, omkring 80 stykker, er menn. Resten er altså kvinner, deriblant Ayan og Leila (ikke deres virkelige navn), som Åsne Seierstad skriver om i boken sin.

Under bokbadet pekte Seierstad på at moren, Sara, er nøkkelen til å forstå historien til de to søstrene. Etter at familien flyktet fra krigshandlingene i Somalia og kom til Norge, har moren aldri blitt integrert i sitt nye hjemland. Det er et viktig poeng Seierstad kom tilbake til mot slutten av bokbadet.

Dersom Norge som samfunn skal kunne nå ut til guttene og jentene før de bestemmer seg for å reise til Syria – nettopp fordi radikaliseringen er en prosess som starter tidlig, mens de ennå er barn – handler det i stor grad om å få til god integrering av mødrene.

– Kvinnene har større makt enn vi ofte tror. De styrer familien, mens mennene tradisjonelt er fraværende i barnas oppdragelse, forklarte Seierstad.

Frykter jentene blir for norske

Da de to søstrene og familien deres kommer til Norge, er det Sara som blir minst integrert. Hun kan ikke norsk, jobber ikke og klarer ikke å følge opp livet til barna utenfor hjemme. Som Seierstad påpekte, hun har masse morskjærlighet og ønsker det beste for barna sine, men er ikke en god oppdrager for en fremtid i Norge.

Utfordringen blir spesielt tilstedeværende når jentene kommer i tenårsalderen. Sara føler at de blir «for norske». Det hun frykter mest, ifølge Seierstad, er å miste jentene sine til Norge. Det er da hun tar et grep, slik hun ville ha gjort i Somalia; hun går til den lokale imamen.

De to søstrene får etter hvert undervisning i koranen av en imam fra Tawfiiq-moskéen i Oslo. Imamen holder et strengt regime, der ungdommene får beskjed om at de skal streve, slite og lide for å få en belønning etterpå.

Livet her er ikke viktig

– Belønningen er paradis. Det som skjer at de to – Ayan og Leila – synes imamen er veldig spennende og at budskapet er veldig spennende, fortalte Seierstad.

Til det skjøt Eia inn at det blir en tanke om at dette livet som skjer nå, ikke er viktig. Det er det som skjer etter døden, som er viktig. Seierstad pekte på at dette gjelder for mange religioner, inkludert kristendommen.

– Men i den ytterliggående islamismen er det så konkret at livet her og nå er ingenting, det betyr ikke noe. Det virkelige livet kommer etterpå.

#Tøffe jenter som søkte mot underdanig kvinnerolle

Det er der den langsomme radikaliseringsprosessen for de to søstrene i realiteten begynner, en prosess som Seierstad beskriver detaljert i boka, og som hun også gjenfortalte deler av under bokbadet i Bergen. Over de neste årene blir de to unge kvinnene stadig mer religiøse og mer rigide.

– Det som er spesielt med disse jentene, er at de er utrolig ‘tøffe i trynet’. Det til tross for at det de kommer til å søke en kvinnerolle der de er helt underdanige og hvor de ikke får ha en rolle i samfunnet.

Ikke lett å være muslim

Gjennom samtalen seg imellom tok Harald Eia og Åsne Seierstad publikum gjennom prosessen som til slutt førte til at Ayan og Leila bestemte seg for å slutte seg til IS og reise til Syria. Som nevnt innledningsvis beskriver Seierstad det som en gradvis prosess, der mange faktorer spiller inn. Eia pekte blant annet på at det ikke er lett å være muslim i Norge. Det er veldig mange nordmenn som misliker muslimer.

– Dytter vi ikke folk ut, spurte Eia, noe Seierstad sa seg enig i.

– Jeg tror at Sylvi Listhaug er en person som ikke liker muslimer, og at hun ganske kynisk bruker tid til å møte Fahad Qureshi fra Islam Net i VGTV-debatt, som igjen bidrar til at vi andre misliker muslimer. Han er veldig lite likenes, bemerket hun.

Se bildet større

Statistikk fra Norstat viser at de mest skeptiske til islam er høytlønte. FOTO: Otto von Münchow

Vår redselen for islam

Innledningsvis stilte Eia et åpent spørsmål om vi nordmenn er blitt mer redd for islam. Han har selv opplevd at nordmenns følelser har endret seg over tid, blant annet gjennom Team Antonsen. Da han, Atle Antonsen, Bård Tufte Johansen og Kristopher Schau gikk sammen om programmet i 2004, lagde de et innslag der de vitset med en joker som hadde på seg et turbanliknende hodeplagg.

– Da sa jeg «Neimen se, det ser ut som profeten Muhammed utkledd som en joker!». Til å begynne med lo folk ganske mye av det. Det var morsomt. Men etter hvert, i 2007, lo færre og færre, og i 2009 og 2010, lo ingen, fortalte Harald Eia.

Denne endringen ser Eia på som at nordmenn nå i langt mindre grad tør å spøke med blasfemi knyttet til islam. Har det også gjort noe med synet på muslimer?

Harald Eia spurte publikum hvem de tror er blant gruppene som misliker islam, og dermed muslimer, mest. Han ramset opp ulike variabler, inkludert alder, kjønn, bosted, utdanning og inntekt. Kanskje ikke overraskende mente publikum at det måtte være de med høy alder og lav utdanning og lønn.

Eia viste statistikken, hentet fra Norstat, der nordmenn var blitt spurt om hva de synes om islam. Den viser at de som er mest skeptisk til islam faktisk er de som tjener mest. Sett under ett er det slik at nesten halvparten ikke misliker islam.

– Det er mange som sier det er vanskelig å være muslim. Men i arbeidet med boken har jeg også møtt mange unge muslimer som synes at Norge at det beste landet å være muslimer i, understreket Seierstad.

– Vi kan alle gjøre noe

De to samtalepartnerne poengterte på hvor viktig det er for integreringsarbeidet at det jobbes med mødrene. Åsne Seierstad understrekte at integrering er vanskelig, men var også klar på at det må stilles krav til innvandrerne, og at handlinger og manglende handlinger må få konsekvenser.

Mot slutten fikk hun spørsmål fra salen. Ett av dem gikk på hva vanlig folk kan gjøre. Seierstad understreket at det ikke bare statens ansvar å sørge for integrering. Vi kan alle gjøre mye, sa hun.

– Alle her kan gjøre noe! Det er mange somaliere i Bergen. Det er bare å invitere på kaffe; det er bare å gå på språkkafeene som finnes her i byen.

Åsne Seierstad trakk frem onkelen sin; hun fortalte hvordan han sto i spissen for lekselesingen for somaliske skoleklasser i Sagene bydel i Oslo. Ifølge Seierstad hadde det gitt ham et nytt liv etter at han ble pensjonert og mistet kona.

– Alle kan bidra på lekselesing. Det er så effektivt, konkluderte den kritikerroste forfatteren.

Se bildet større

Human-Etisk Forbund i Hordaland var godt fornøyd med bokbadet som del av Humanistisk uke. FOTO: Otto von Münchow

Siste nytt i Reportasje

Sluker flammer i kamp mot overtro
Indiske ateister maner til kamp mot skadelig religion
Visste du at 30% av offentlige skoler i Storbritannia er religiøse?

REPORTASJE: Humanists UK er verdens nest største humanistorganisasjon. Men for tiden er sjefen også veldig opptatt av en liten hund.

 
«Demonen» var bare et vanlig menneske

Anders Torp fikk møte «demonen» som skremte vettet av ham som fireåring.

Mener staten legger opp til mer særbehandling av Den norske kirke

Menneskerettighetsekspert bekymret for den nye samlede loven om tros- og livssynssamfunn.

Satser nesten alle andre steder enn i Midtøsten

IHEU - den internasjonale humanistiske paraplyorganisasjonen – har ekspansive planer. Men noen steder er det vanskeligere enn andre.