Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Debattmøte om Eutanasi på Litteraturhuset i Oslo i går kveld. Fra venstre: Olav Weyergang-Nielsen, Kari Vigeland, Pernille Brusgaard, møteleder Lorentz Stavrum, Morten Horn og Gunn Hild Lem.
 Foto: Even Gran

Debattmøte om Eutanasi på Litteraturhuset i Oslo i går kveld. Fra venstre: Olav Weyergang-Nielsen, Kari Vigeland, Pernille Brusgaard, møteleder Lorentz Stavrum, Morten Horn og Gunn Hild Lem. Foto: Even Gran

Leger kan i praksis gi dødshjelp i dag også

– Hvis pasienten er døende, kan en lege i praksis gi dødelig dose uten særlig grunn til å frykte straff, sa Morten Horn i går kveld. Han synes eutanasi bør være forbudt.

Publisert:

Sist oppdatert: 10.04.2014 kl 17:24

I går kveld var det debatt om aktiv dødshjelp på Litteraturhuset i Oslo. Arrangør var Human-Etisk Forbund i Oslo og Akerhus.

Møtet var åpent for alle, men ble i praksis et slags internmøte for forbundet. Gud og Jesus ble ikke nevnt med et ord, og helt fra møteleder Lorentz Stavrums innledning var det klart at Human-Etisk Forbunds syn på spørsmålet, og hvilken konklusjon som er mest rimelig å ende opp med på bakgrunn av et humanistisk livssyn, var det sentrale omdreiningspunktet.

Forbundet hadde leid den store Wergelandssalen – salen der NRK kjører sine debattmøter hver torsdag. Den ble dessverre hakket for stor i går kveld. Humanistisk eutanasidebatt fenget opplagt ikke i like stor grad som fylkeslagene hadde håpet, til tross for spennende og dyktige innledere:

  • Gunn Hild Lem, forfatter, skribent, ønsker legalisering av eutanasi
  • Morten Horn, overlege, sier nei av legalisering
  • Pernille Brusgaard, lege, sier nei av legalisering
  • Kari Vigeland, tidligere generalsekretær i HEF, ønsker legalisering av eutanasi
  • Olav Weyergang-Nielsen, representerte Foreningen Retten til en verdig død, ønsker legalisering av eutanasi

– Enten må alle få, eller ingen

Morten Horn ble en sentral aktør i debatten. Han har en enten/eller-tilnærming til det hele. Enten får man si ja til aktiv dødshjelp for alle som ønsker det, eller så bør det fortsatt være forbudt som i dag.

Horn kritiserte legaliseringstilhengerne for å være inkonsekvente når de på den ene siden argumenterer prinsipielt for retten til «selvbestemt død», samtidig som de argumenterer for en modell som bare vil tillate eutanasi i noen helt spesielle tilfeller (pasienten må være døende, ha uutholdelige lidelser osv.).

– Det betyr jo at en masse folk vil bli nektet eutanasi. Har ikke de som faller utenfor legaliseringstilhengernes strenge kriterier retten til selvbestemt død? Hvorfor skal retten til selvbestemt død bare gjelde noen utvalgte? spurte Horn retorisk.

Han mener man enten må gi alle som ønsker det et tilbud om dødshjelp, eller så må det være forbudt som i dag. Og da ramler han ned på sistnevnte.

Horn påpekte flere ganger at det er nødvendig å lage konsistente, entydige kriterier for å skille mellom de som har krav på dødshjelp, og de som ikke har det. Dette er en oppgave han anser som en tilnærmet umulighet.

– Hvorvidt man er i en terminalfase og har «uutholdelige smerter» forutsetter skjønnsmessige vurderinger og innebærer glidende overganger. Dermed blir det også svært vanskelig å sette en konsekvent og entydig skarp grense. Og så lenge dette ikke er mulig, bør man heller ikke sette i gang med det. Da blir ordningen diskriminerende – noen vil få, mens andre ikke får, konstaterte Horn.

I debatten etterpå ble dette imøtegått av filosof og pådriver bak Humanistskolen, Ole Martin Moen. Han understreket at det ikke er noe uvanlig med grensedragninger gjennom glidende overganger på helseområdet. Da setter man normalt opp noen kriterier som danner så tydelige rammer som mulig, og så får det være opp til myndighetspersoners skjønnsutøvelse og eventuelle ankenemnder osv. om man faller innenfor eller utenfor grensen.

– Jeg kan ikke se at spørsmålet aktiv dødshjelp skiller seg ikke nevneverdig fra en masse andre vanskelige grenseoppganger på helseområdet, der man tross uklarhetene må finne mekanismer for å bestemme entydig hvem som kommer innenfor og hvem som kommer utenfor, poengterte han.

Fire debatter som må skilles

Morten Horn skisserte fire separate diskusjoner i dødshjelpdebatten han synes det er viktig at holdes fra hverandre.

1.
Menneskets selvbestemmelsesrett. Har man, prinsipielt sett, krav på å få «bestemme over egen død» eller ikke?

2.
Hvis ja, har man et rettmessig krav på hjelp fra andre?

3.
Debatter om det medisinskfaglige, for eksempel poenget om at lindrende sedering kan føre til død som utilsiktet konsekvens.

4.
Selve legaliseringsdebatten - skal det være lovlig eller forbudt? Dette er den virkelige debatten, men den har man paradoksalt nok en tendens til å vike unna, mente Horn.

Når det gjelder punkt tre, mener Horn at leger er de beste til å svare. Dette er en debatt innenfor medisinfaget, der det er stor grad av faglig enighet, også mellom norske og nederlandske leger der eutanasi er tillatt, konstaterte han.

– Vi vet at lindrende sedering kan føre til død som utilsiktet konsekvens, men etisk sett er det noe helt annet enn å ta et liv med vilje. Hovedpoenget er å lindre smerte, mens døden eventuelt kommer som en utilsiktet konsekvens, sa Horn.

I debatten poengterte han også at det i praksis er bortimot risikofritt for en lege å gi dødshjelp hvis pasienten er terminal.

– Vi har egentlig ikke særlig grunn til å frykte straff, sa han.

Frykter press for å dø

Både Horn og hans legekollega Pernille Brusgaard gjentok poengene med at legalisering vil føre til et større press på leger om å utføre dødshjelp, samt et press på eldre og pleietrengende mennesker som vil føle at de bør velge aktiv dødshjelp for ikke å være til byrde. De mener et forbud beskytter både pasienter og leger mot et press om å utøve aktiv dødshjelp.

– Jeg er redd for smitteeffekten. Jeg tror de andre på sykehjemmet vil føle press hvis noen begynner å velge det. Det synes jeg er en uverdig avslutning på et langt liv i et velferdssamfunn, konstaterte Brusgaard som er sykehjemslege.

Kari Vigeland kunne vise til en metastudie fra Nederland og staten Oregon i USA, som ifølge henne viser at det slett ikke oppstår noe press verken på pasienter eller leger, som Brusgaard og Horn påstår.

– Dette var en stor metaundersøkelse fra to steder der legeassistert suicid (Oregon) og eutanasi (Nederland) er tillatt. Det var ingenting i resultatene som tydet på at det ble noe økt press, verken på leger eller pasienter. Det har ikke vært noen utglidning, slik det så ofte advares mot fra legaliseringsmotstanderne, sa Vigland.

Sterkt og personlig om ektemannens død

Gunn Hild Lem fortalte i sin innledning om ektemannen Steinar Lems død for fem år siden. Hun skildret levende og personlig hvilken beintøff opplevelse det er å oppleve uutholdelige lidelser hos den som står deg nær.

– Jeg er helt sikker på at det etisk riktige ville ha vært å ha medlidenhet med ham hvis det hadde vart mye lenger, slo Lem fast.

Hun argumenterte også for at det bør bli tillatt å være vitne til et selvmord uten å bli straffet. I dag er man forpliktet etter loven til å gjøre hva man kan til å forhindre et selvmord hvis man skulle være vitne til det.

– Det er umenneskelig at folk presses til å gjøre slikt alene. Det burde være lov til å ha med seg noen, uten at vedkommende risikerer straff, sa hun.

Vil ha det i ordnede former

Olav Weyergang-Nielsen fra Foreningen Retten til en verdig død argumenterte for at det vil bli mer åpenhet rundt spørsmålet hvis det blir tillatt.

– I dag er det mange gråsoner og folk som dør alene i de mest uverdige situasjoner. En legalisering vil føre det hele inn i mer ordnede former, mente han.

Kommentarfeltet er stengt mellom kl 23:00 og kl 06:00 norsk tid.