ANNONSE
Annonse

Foto: Siri Dokken (Illustrasjon)

Humanismens tenkere:

Filosofen med barberkniven

En av humanismens forløpere var en troende fransiskanermunk som argumenterte for å begrense kirkens verdslige makt og som skar den filosofiske begrepsverden inn til beinet.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 28.02.2017 kl 15:34

At humanismen har sine forløpere i antikken, er ingen kontroversiell påstand. Men i middelalderen, med alt dens formørkede, religiøse tåkefyrsteri, er det vel ikke noe å hente? Jo, faktisk. Etter år 1000, i den perioden vi kaller høymiddelalderen, begynte det å lysne. Det var da de første universiteter ble grunnlagt, og med dem fikk både naturfilosofien og logikken en ny blomstringstid.

Den mest kjente av høymiddelalderens skolastikere, som universitetenes intellektuelle elite ble kalt, er Thomas Aquinas. Midt på tolvhundretallet lagde han en mektig syntese av tradisjonell kristen teologi og Aristoteles’ filosofi, som da var blitt gjenoppdaget i det vestlige Europa. Men om Aquinas med dette knesatte en revidert teologi som fortsatt er sentral i katolisismen, skulle andre skolastikere tolke Aristoteles på et vis som pavekirken var mindre begeistret for.

Et tankeøkonomisk prinsipp

Skolastikkens sorte får i så måte var William av Ockham (eller Occam). Han ble født i England rundt 1288 og døde i Bayern i 1347, kanskje som et offer for svartedauden, som brøt ut på den tiden. Om hans navn lyder kjent – og kanskje til og med kjært – for beleste humanister, er det på grunn av uttrykket «Ockhams barberkniv», som i vitenskapskretser har en god klang.

Ockhams barberkniv er nemlig et tankeøkonomisk prinsipp som opphavsmannen selv brukte til å skjære bort alskens tåkefyrsteri, til fordel for en empirisk tilnærming til filosofiske spørsmål, løsrevet fra teologi. Ockham mente at Aristoteles’ lære ga grunnlag for det. Dermed lanserte han det som i hans samtid ble kalt «den nye vei», som brøt med Aquinas’ «gamle vei», der de rasjonelt spekulative sider hos Aristoteles ble vektlagt minst like mye som de empiriske.

Av denne grunn er William av Ockham blant de tenkere som banet vei for humanismen, selv om han var fransiskanermunk og troende. Men han var en opposisjonelt troende, ved at han nektet å svare «riktig» på alle teologiske spørsmål i den store, skriftlige eksamensbesvarelsen han avla ved universitetet i Oxford. Det førte til anklager om kjetteri, og til at han ble sendt til paven for å prøve sin sak for en teologisk kommisjon.

Vel fremme hos paven – som da holdt til i den sørfranske byen Avignon – ble han satt i husarrest i det gedigne pavepalasset som var under oppføring. Der satt han i fire år og argumenterte for sine synspunkter, som han også fikk tid til å utvikle skriftlig.

Ikke bare tåkefyrster

Oppholdet fikk en brå slutt da Ockham ble overbevist om at det var pave Johannes den tolvte, og ikke ham selv, som var kjetter. Samt at paven var ute etter å ta ham spesielt og fransiskanere generelt. Da rømte han fra Avignon og søkte politisk asyl hos keiser Ludvig av Bayern, som var motstander av paven og av franskekongen, som da var pavens allierte. «Forsvarer du meg med sverdet, forsvarer jeg deg med pennen,» sa Ockham til Ludvig. Det tilbudet takket keiseren klokelig ja til. Dermed endte Ockham opp med å bedrive politisk filosofi, der han tok til orde for å begrense kirkens verdslige makt generelt og pavens personlige makt spesielt.

Høymiddelalderens skolastikere var ikke bare tåkefyrster som på det mest spissfindige og ørkesløse vis diskuterte pavens skjegg opp og ned ad stolper, slik onde tunger i ettertid har villet ha det til. Om de var spissfindige, var det for å videreutviklet logikken som filosofisk disiplin, samt bruke den til å analysere filosofiske problemer. Karakteristisk nok mente Ockham at Aristoteles ble mistolket fordi logikkkunnskapene var for dårlige.

Den forhåning som er blitt skolastikerne til del, skyldes langt på vei en anti-intellektualisme som ikke er noe å trakte etter – særlig ikke når Ockham så godt viste at skolastisk tåkefyrsteri best fordrives med nettopp skolastikk.

Et presisjonsinstrument

Det tankeøkonomiske prinsippet som i ettertid er blitt kalt Ockhams barberkniv, ble formulert allerede av Aristoteles, og så av Aquinas. Men det var Ockham som skulle bruke det for hva det var verdt. I korthet går prinsippet ut på at en forklaring ikke bør inneholde flere elementer enn nødvendig. Alt som kan utelates fra en forklaring, bør utelates, fordi ethvert element en forklaring rommer, er en mulig feilkilde som kan lede oss vekk fra sannheten i stedet for henimot sannheten.

Dette er vel å merke ikke det samme som å overforenkle. En barberkniv er et presisjonsinstrument for å fjerne skjegg og annet rusk, og ikke for å skjære av seg haka. Betegnende nok ble barberkniven i middelalderen også brukt til å rispe vekk feil på pergamentarkene man da skrev på. Ockhams anliggende var å unngå unødig kompliserte forklaringer. Den enkleste forklaringen er den beste, gitt at den har samme forklaringskraft som en konkurrerende, men mer innfløkt forklaring.

Selv om Ockhams barberkniv mest forbindes med vitenskapsfilosofi, var det på semantikkens – altså språkvitenskapen – område han selv anvendte den. Det gjaldt særlig i drøftingen av et av skolastikkens store stridsspørsmål, som var om allmenne begreper har en egen, objektiv eksistens i en oversanselig idéverden, eller om de kun er ord – eller navn – vi mennesker har funnet opp.

Aquinas og pavekirken hegnet om førstnevnte oppfatning, som ble kalt begrepsrealisme1 og som har røtter i platonismen. De holdt også Aristoteles for å være en begrepsrealist. Man skulle derfor være ganske uredd for å forfekte sistnevnte oppfatning, som ble kalt nominalisme2, etter det latinske ordet for navn.

Betegnelser er kun navn

Begrepsrealismen appellerer stadig til både lek og lærd. Er for eksempel rettferdighet en verdi eller idé som eksisterer objektivt sett, utenfor den menneskelige bevissthet, og uavhengig av hva de enkelte mennesker måtte kalle rettferdighet? Mange vil nok svare ja på det. Platon ville ha sagt at det bare er i kraft av den objektive ideen rettferdighet at vår sjel kan gripe hva rettferdighet er. Et annet eksempel kunne være begrepet «menneskeheten». Er dette en objektivt eksisterende idé, eller er det kun et navn vi har gitt summen av enkeltmennesker i nåtid, fortid og fremtid?

Nominalismen avviser eksistensen av en objektivt eksisterende idéverden, og sier at alt som eksisterer er enkeltting i den empiriske verden – slik som de enkelte mennesker eller de enkelte hester eller stoler eller hva det måtte være.

Allmennbegreper som «menneske » og «hest» og «stol» er kun navn – en fellesbetegnelse – vi gir skapninger vi klassifiserer som menneske eller hest, eller gjenstander vi kaller stoler. Disse navnene, eller allmennbegrepene, finnes kun i den menneskelige bevissthet, og ikke i noen oversanselig verden.

Unødvendig med "ideen om farskapet"

Den første som målbar nominalismen, var Abelard, som levde på ellevehundretallet og var den første av Frankrikes intellektuelle stjerner. Men det var etter Ockhams finsliping at nominalismen fremsto som et reelt alternativ til begrepsrealismen.

Ut fra det tankeøkonomiske prinsipp er postuleringen av allmennbegrepet «menneske» eller «hest» eller «stol» som en egen, objektivt eksisterende idé å innføre et overflødig element som bringer oss vekk fra, og ikke nærmere, sannheten. Det samme gjelder for alskens handlinger. Vi trenger for eksempel ikke å forutsette noen egen, objektiv løpingens idé for å forstå hva det vil si å løpe. Ord som løpe og gå er kun forståelige som handlinger, og ikke som selvstendige «ting» i form av objektivt eksisterende ideer.

Det samme gjelder for relasjoner av ulike slag. Vi må ikke forutsette noen objektiv farskapets idé for å forstå hva det vil si å være far til noen. Det holder å definere farskap som en bestemt relasjon mellom to eller flere mennesker. Dette gjelder også for ord som betegner fysiske relasjoner, som kort, lang, foran og bak. Å snakke om «korthet», «langhet», «foranhet» og «bakhet » som egne ideer er ikke bare overflødig, men også feilaktig, og skaper bare ekstra krøll i stedet for klarhet.

Trenger ikke faste moralbud

På denne logiske og semantiske måten skjærer Ockham bort alt som smaker av platonsk idéverden. Han omformulerer utsagn på et vis som demonstrerer at begreper som «korthet» og «langhet» og tilsvarende kan sløyfes uten at meningsinnholdet forringes. Slik frigjør han også den naturfilosofiske diskurs fra teologiske begreper der disse ikke trengs.

For Ockham var religion noe som hadde med tro å gjøre, og som ikke måtte blandes inn i filosofisk tenkning. Som den konsekvente nominalist han var, anerkjente Ockham heller ikke «godhet» og «ondskap» som objektivt eksisterende verdier eller ideer. Det kan virke underlig, siden han jo var kristen.

Men han løste det problemet ved å basere seg fullt og helt på tanken om Guds vilje. Ockham var enig med de teologer som hevdet at Gud ikke vil det gode fordi det er godt, men at det gode i stedet er godt fordi Gud vil det. Verken i etikken eller overfor skaperverket er Gud bundet av noen rigide, fornuftens lover. Gud er fullstendig fri til å gjøre helt som han vil. Og vi mennesker må hele tiden prøve å handle i samsvar med Guds vilje, i stedet for slavisk å følge faste moralbud.

La grunnlaget for matematisk fundert naturvitenskap

En slik vektlegging av Guds frie vilje var i samsvar med rådende teologi. Som slo godt an blant naturfilosofer fordi den ga dem et større spillerom for å fremsette nye og uortodokse hypoteser om verdens beskaffenhet. Hva som til enhver tid var Guds vilje, sto jo langt mindre fast enn de fornuftsprinsipper Aristoteles hadde formulert.

Dermed ble det lettere å overprøve Aristoteles’ lære og korrigere den der selveste Filosofen, som han den gang ble kalt, faktisk tok feil. Ockham var for øvrig ikke den eneste som staket ut den nye vei. En av hans jevnaldrende ved universitetet i Oxford, Thomas Bradwardine, bidro sterkt ved å anvende matematikk innenfor fysikken.

Dét var like uhørt den gang som det er en selvfølge i dag. Aristoteles hadde nemlig fastslått at de naturfilosofiske disipliner var så ulike at de måtte utforskes med ulike metoder. Derfor falt det Filosofen ikke inn å kombinere fysikk og matematikk. Sammen med Ockhams nominalisme la denne nye praksis grunnlaget for den matematisk funderte naturvitenskap som skulle få sitt gjennombrudd med Galileo og Newton tre-fire århundrer senere. Den angivelig mørke middelalderen hadde så avgjort sine lyse stunder.

  • *****

Videre Lesetips

Det finnes ingen lettfattelige introduksjonsbøker om William av Ockham. Spesielt interesserte er derfor henvist til faglitteratur. Vi anbefaler The Cambridge Companion to Ockham, Cambridge University Press (1999)

Av Ockhams egne skrifter ble A Letter to the Friars Minor and Other Writings utgitt i 1995 på Cambridge University Press. Det er en samling politiske skrifter der Ockham argumenterer for et skille mellom verdslig og kirkelig makt.

Det kanskje beste lesetipset for ikke-filosofer er Umberto Ecos roman Rosens navn fra 1980, der romanens hovedperson er inspirert av både Ockham og Sherlock Holmes. Denne klosterkrimmen belyser de politiske stridigheter i kirken på 1300-tallet som Ockham deltok i.

I september kommer Ockham’s Razors. A User’s Manual (Cambridge University Press) av Elliot Sober, som ifølge forlaget «vurderer prinsippet og ser på dets mange anvendelser».

Humanismens ideer er en pågående serie i Fri tankes papirutgave som vi nå nettpubliserer. Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Fri tanke nr 3-2015.

Siste nytt i Bakgrunn Vis flere

Mill – friheten og kvinnesakens førstemann

Humanismens moderne tenkere:

Mill – friheten og kvinnesakens førstemann

Filosofen John Stuart Mill synliggjorde at individets frihet også kan trues av et tyrannisk flertall. Og han var blant de første menn som propaganderte for kvinners likeverd og stemmerett på like vilkår som menn.

Quislings konspiranoia

Quislings konspiranoia

For å forstå Quislings antisemittisme, må man forstå Nasjonal Samlings antisemittiske konspirasjonstenkning, fastslår Kjetil Simonsen, forsker ved Jødisk museum i Oslo.

Darwins farlige idé

Humanismens moderne tenkere:

Darwins farlige idé

Med Charles Darwins evolusjonsteori ble det slutten på at Gud vant på «walkover» i spørsmålet om menneskets og andre arters tilblivelse.

Den store britiske kulturkrigen om påskeegg

Den store britiske kulturkrigen om påskeegg

I fjor klaget til og med statsminister Theresa May over at ordet «påske» ikke ble framhevet prominent nok av landets godteriprodusenter.

Menn som har gitt opp kvinner

Menn som har gitt opp kvinner

I protest mot en kultur de mener er ødelagt av feminismen, unngår en del menn aktivt romantiske forhold med kvinner. De går mig-tow.

Stiftet en sekulær religion som tilba Menneskeheten

Humanismens moderne tenkere:

Stiftet en sekulær religion som tilba Menneskeheten

NY SERIE OM HUMANISMENS TENKERE: Auguste Comte var ateist og så teologi som lite annet enn dårlig vitenskap. Han ønsket en ny, positivistisk religion – med eget presteskap og kirkebygg – som tilba Menneskeheten.

Dette nettstedet bruker cookies

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

En informasjonskapsel er en mekanisme der din nettleser kan ta vare på informasjon den får fra nettsider, for så å sende disse tilbake til nettsidene igjen senere. Dette gjøres automatisk uten at brukeren trenger å tenke på det.

Informasjonskapslene kan ha flere funksjoner, for eksempel å holde rede på innstillinger, hvilken bruker du er logget inn som, hva du har tilgang til, hjelp til å sørge for at du får tilsendt riktig innhold, sporing av annonsevisninger og annet.

Informasjonskapsler gjør det mulig å holde rede på slike innstillinger og annet over tid, slik at informasjonen er lettere tilgjengelig ved gjentatte besøk til nettstedet. Informasjonskapslene brukes også til midlertidig håndtering av brukerspesifikk informasjon når man besøker forskjellige deler av samme nettsted.

To eksempler fra de mange funkjsonene nettstedet bruker informasjonskapsler for å vedlikeholde: Én informasjonskapsel brukes for å huske innstilling for lydstyrke på videoavspilleren, en annen brukes for å huske om du har krysset vekk denne boksen med informasjon, slik at du ikke trenger å se den igjen neste gang du besøker dette nettstedet fra samme enhet som du bruker nå.

Informasjonskapsler lagres automatisk av nettleseren din som små tekstfiler på din datamaskin. Du kan selv endre innstillinger for hvordan informasjonskapsler skal håndteres i din nettleser.

Informasjonskapsler kan leveres av alle typer innhold på nettstedet, både tekstsider, bilder og annet. Informasjonskapslene sendes kun tilbake til det nettstedet du fikk dem fra, ikke til andre nettsteder.

Mange nettsteder, dette inkludert, fungerer ikke som de skal dersom du ikke tillater bruk av informasjonskapsler.

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler for å håndtere tre nivåer av funksjonalitet:

Kritiske informasjonskapsler brukes til å holde rede på brukerinformasjon, tilgang, personlige innstillinger og annet. Uten disse fungerer ikke nettstedet som det skal.

Analyse-informasjonskapsler brukes for å holde rede på trafikk på nettstedet, hvilke deler av det som er mest populært, hvilke deler som brukes mest og annet. Deler av disse er tredjepart informasjonskaplser levert av eksterne tjenesteleverandører. Informasjonskapsler for analytisk funksjon brukes for å forbedre nettstedet (som er under stadig utvikling), men disse er ikke kritiske for nettstedets funksjonalitet.

Annonse-informasjonskapsler brukes av interne og tredjeparts annonsesystemer for å holde oversikt over og spore visninger av annonser.

Det er lovpålagt krav om at denne informasjonen gjøres tilgjengelig for deg som bruker av nettsteder som benytter slike informasjonskapsler.

NewsFlow - Thin AS

Dette nettstedet bruker cookies.