Det «totalitære» Arbeiderpartiet

For enkelte konspirasjonsteoretikere er det ingen forskjell på Arbeiderpartiet og staten Norge.

Konspirasjonsteorier, del 5:

Det «totalitære» Arbeiderpartiet

– Det er ikke usannsynlig med en eventuell forbindelse mellom mellomkrigstidens NS, antroposofisk inspirert kulturliv, alternativbevegelsen og dagens konspirasjonskultur, skriver John Færseth.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
23.09.2015 kl 15:43

For et års tid siden vakte det en viss oppsikt da stortingsrepresentant Ulf Leirstein (FrP) konstituerte sin egen rettsikkerhetsgruppe på Stortinget som skulle se på saker der personer var blitt behandlet dårlig av rettssystemet. Mer oppsikt vakte det da det ble klart at flere av medlemmene av gruppen tilhørte et miljø som hadde gjort seg bemerket med krass kritikk av domstoler, psykiatri og barnevernet som ble beskyldt for å drive organisert menneskehandel.

Det hele endte med at Leirstein oppløste gruppen midt i et intervju med TV2.

Arbeiderpartiet spilte en viktig rolle i verdensbildet til flere av gruppemedlemmene. Minst tre hadde fortid fra organisasjonen NORM (Norsk Organisasjon for Rettferdighet og Menneskerettigheter) som blant annet hevdet at Arbeiderpartiet planmessig hadde innsatt partiske dommere og begått statskupp i 1939 slik at alle senere regjeringer var å betrakte som grunnlovsstridige.

At Arbeiderpartiet har satt seg suverent over lover og regler er en tanke som går igjen i en ganske stor undergrunn av nordmenn. Om man setter seg til å lese avisenes kommentarfelter skal man ikke lete lenge før man finner beskyldninger om at Arbeiderpartiet – eller "APE-partiet", for å bruke et populært kallenavn – oversvømmer Norge med muslimske innvandrere, har ødelagt Norge innenfra siden før krigen og sørger for at avvikende stemmer ikke kommer til orde.

Og for i hvert fall en del av disse er den underliggende tanken at partiet står for en skjult ensretting av samfunnet, og at det egentlig ikke er mye som skiller Norge fra et diktatur der Arbeiderpartiet er edderkoppen i et kontrollnettverk av barnevern, domstoler og andre samfunnsinstitusjoner.

En lang tradisjon

At Arbeiderpartiet skulle ha en skjult, totalitær agenda er en påstand med lange røtter selv om den ser ut til å ha fått en ny giv i dagens nettverden.

Arbeiderpartiet ble grunnlagt i 1887, som et demokratisk sosialistparti som blant annet programfestet innføring av allmenn stemmerett for både menn og kvinner, streikerett og en lovfestet normalarbeidsdag. Partiet begynte for alvor å vokse i oppslutning etter 1898, da det ble innført allmenn stemmerett for menn slik at også arbeidere og husmenn kunne delta i stortingsvalg. Fra 1903 var partiet fast representert på Stortinget.

Den russiske revolusjonen i 1917 og dyrtiden etter første verdenskrig skapte splittelse i partiet mellom en høyrefløy som ville fortsette å arbeide innenfor rammene av det parlamentariske demokratiet og en venstrefløy som var inspirert av revolusjonen og som ønsket en radikalisering i retning av kommunisme og væpnet revolusjon.

I 1919 fikk denne fløyen flertall ved partiets landsmøte, og sørget for at Arbeiderpartiet meldte seg inn i Den kommunistiske internasjonale eller Komintern. Etter bare fire år brøt imidlertid partiet med det stadig mer autoritære og Moskvadominerte Komintern. Høyrefløyen – som hadde meldt seg ut i 1919 og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti – ble tatt inn igjen, mens venstrefløyen brøt ut og dannet Norges Kommunistiske Parti (NKP).

Fra 1927 av var Arbeiderpartiet det største partiet på Stortinget. Samme år førte en regjeringskrise til at partiet dannet sin første regjering, med Christopher Hornsrud som statsminister. Hornsruds regjering markerte et veiskille. På den ene siden markerte den et fortsatt radikalt parti som erklærte at dens oppgave var å forberede en overgang til sosialisme, noe som bidro til at den ble felt etter bare tre uker. På den andre siden viste det faktum at den trakk seg frivillig da den ble felt at Arbeiderpartiet aksepterte det parlamentariske demokratiets spilleregler.

Likevel var det dem som mente at dette bare var et taktisk spill fra et parti som fortsatt hadde revolusjon og proletariatets diktatur som mål. Den mest synlige representanten for dette var den nasjonalkonservative og antikommunistiske organisasjonen Fedrelandslaget.

Klassisk mistenkeliggjøring

Seniorforsker ved HL-senteret Terje Emberland mener det er klare likheter mellom det konspirative Arbeiderpartihatet fra mellomkrigstiden og det man ser i dag.

– Grunnforestillingene er de samme. Den viktigste av disse er påstanden om at Arbeiderpartiet mener noe annet enn de sier, at de så å si driver en slags politisk taqiyya, og har en skjult agenda om å ødelegge samfunnet slik vi kjenner det. I tillegg kommer forestillingen om at de egentlig bare er redskap for en større konspirasjon, altså at de er en femtekolonne for krefter utenfra. I mellomkrigstiden var dette som regel «jødebolsjevikene» i Moskva, i dag kan det være muslimer.

Skepsisen mot Arbeiderpartiet minsket utover 1930-tallet, spesielt etter det såkalte kriseforliket i 1935 som brakte en ny arbeiderpartiregjering til makten med støtte fra det borgerlige Bondepartiet. Likevel holdt den seg i enkelte borgerlige miljøer og i miljøet rundt Vidkun Quislings miniparti Nasjonal Samling der de fikk en antisemittisk dreining knyttet til forestillinger om «jødebolsjeviker».

Både i trontaledebatten i 1932, der Quisling deltok som forsvarsminister for Bondepartiet, og i NS’ program fra samme år advarte Quisling mot et Arbeiderparti som fortsatt var revolusjonært, stod i ledtog med utenlandske krefter, og som man risikerte ville gjennomføre en blodig revolusjon dersom det fikk makt.

Under den tyske okkupasjonen ble disse påstandene brukt i propaganda og til å angripe den flyktede Nygaardsvold-regjeringen. Mye tyder på at de levde videre også etter krigen i ytterkantene av politikk og kulturliv, blant annet i og rundt avisen Folk og Land som ble drevet av tidligere NS-ere. Går man gjennom tilgjengelige årganger av avisen, finner man både påstander om at Arbeiderpartiet ulovlig fratok tidligere NS-medlemmer stemmeretten etter krigen og dermed sikret seg absolutt flertall til i praksis å innføre en ettpartistat, at partiet gjorde seg skyldig i forræderi og grunnlovsbrudd under det tyske felttoget i 1940 og om at partiet begikk statskupp i 1939 da stortingsperiodene ble utvidet fra tre til fire år.

Klassisk mistenkeliggjøring av Arbeiderpartiet finnes også i Jens Bjørneboes roman Under en hårdere himmel (1957), der en gruppe radikalere planlegger å overta departementer, statskirken og til og med borgerlige aviser etter krigen og bruke dem til å omskape samfunnet i sitt bilde.

Noe av etterkrigskritikken mot skolesystemet som finnes i Bjørneboes roman Jonas og i tidsskriftet Horisont ser også ut til å ha hatt elementer av en generell kritikk av arbeiderpartistaten som den moderne pedagogikken inngikk i. Til og med språkstriden på 1950-tallet ser for enkelte ut til å ha vært en del av kampen mot ensretting av samfunnet og mot et parti som man mente “hadde fått for stor makt og var i ferd med å utvikle diktatoriske tendenser” (Ådnøy 2010).

Dette er i liten grad forsket på, men det er ikke usannsynlig at en eventuell forbindelse mellom mellomkrigstidens NS, antroposofisk inspirert kulturliv, alternativbevegelsen og dagens konspirasjonskultur kan henge sammen med det det skjebnefellesskapet som oppstod etter krigen mellom tidligere NS’ere og medlemmer av det diskrediterte Samfundspartiet.

Samfundspartiet, som fikk en viss oppslutning på 1930-tallet, bygde på tankene til grunnleggeren Bertram Dybwad Brochmann (1881-1956) som kombinerte krav om økonomiske reformer med tidlig økologi og påvirkning fra religiøs mystisisme. Partiet ble nedlagt da Brochmann ble dømt for landssvik etter krigen, noe mange medlemmer opplevde som dypt urettferdig.

Flere tidligere NS-medlemmer og NS-barn bidro i etterkrigstiden til tidsskriftene Samfunnsliv og Alternativt Samfunn, som videreførte Brochmanns ideer og der man også kan finne beskyldninger om statskupp. Fra tidlig 2000-tall finner man også flere sentrale skikkelser fra moderne norsk konspirasjonskultur i spaltene.

Edderkoppen i nettet

Påstander om at Arbeiderpartiet har skaffet seg ulovlig kontroll over samfunnet kan i dag finnes i de fleste miljøer preget av konspirasjonstenkning, kanskje med unntak av dem som har bakgrunn fra venstresiden.

For Erik Rudstrøm, som skrev tobindsverket Frimureriets Avsløring i 2003-2005, er Arbeiderpartiet en sentral del av den store jødekonspirasjonen, og har basert politikken sin på Sions Vises Protokoller. I antibarnevernsbevegelsen ser en utbredt holdning ut til å være at formålet med barnevernet er å bryte opp kjernefamilien og gjøre det lettere å indoktrinere barn og unge i multikulturalisme og "sosialisme», ofte med bruk av sitater fra nåværende og tidligere Arbeiderpartiledere som «beviser».

Mange barnevernskritikere, blant dem flere av medlemmene i Ulf Leirsteins rettssikkerhetsgruppe, er også aktive i grupper og organisasjoner som hevder at de fleste dommer som avsies ved norske domstoler er ulovlige fordi dommerne ikke har avlagt erklæring om å dømme nøytralt og samvittighetsfullt, noe som også anses som Arbeiderpartiets skyld.

Om man leser avisenes kommentarfelter skal man ikke lete lenge før man finner beskyldninger om at Arbeiderpartiets - eller "APE-partiets" - unasjonale virksomhet ødelegger landet. Og ikke minst er det vanskelig ikke å lese Anders Behring Breivik, som anså Arbeiderpartiet som sentralt i den «kulturmarxistiske» sammensvergelsen, inn i denne tradisjonen.

Enkelte nettsteder har til og med videreført påstanden om Arbeiderpartiet som agenter for Moskva, og hevder at partiet i dag representerer russiske interesser.

Grunn til å ta på alvor?

Partisekretær i Arbeiderpartiet Kjersti Stenseng sier at dette konspirative hatet er noe mange representanter for partiet har opplevd.

– De fleste i Arbeiderpartiet som har vært aktive på nett, eller vært en synlig representant har nok kjent på dette til en viss grad, spesielt om man er kvinne eller har minoritetsbakgrunn. Trist nok kan propagandaen fra mellomkrigstidens høyrepopulister og høyreekstreme fint resirkuleres av nåtidens, så lenge 'jøde' byttes ut med 'muslim'. Det er skremmende, sier hun.

Hun synes også det er foruroligende at disse miljøene har vokst de siste årene, om ikke nødvendigvis i et veldig stort antall personer, så i synlighet og aktivitet.

– Om dette har å gjøre med større bevisstgjøring etter 22. juli, at flere er på nett og nye grupper dannes, eller andre ting er vanskelig å si, sier Stenseng.

Partisekretæren mener mye av dette nok henger sammen med at partiet har sittet i regjering lenger enn noe annet parti.

– Som et parti som har vært i regjering gjennom store deler av etterkrigstida er det nok mange som forbinder Arbeiderpartiet med staten og alt som hører med. Hvis Arbeiderpartiet oppfattes som synonymt med det offisielle Norge, er det nok lett å kanalisere misnøye den veien, sier hun.

Tror mange knytter Ap og staten sammen

Stenseng legger til at det å tro på én konspirasjonsteori gjerne åpne opp for å tro på flere.

– Dette bidrar kanskje til at noen som før bare var opptatt av saker som ikke handlet spesielt om den norske staten eller Arbeiderpartiet har oppdaget nye teorier som gir mer grobunn for det, tror hun.

– Hvis den dominerende tankegangen er at alt er Arbeiderpartiets feil, kan dette bli selvforsterkende slik at det blir mindre plass til samme type forestillinger mot andre partier. For mange ser det ut til å være opplest og vedtatt at all skyld ligger hos Arbeiderpartiet. Det er kanskje årsaken til at det samme hatet ikke rettes mot Høyre, selv om det nå er de som sitter i regjering, sier hun.

På en måte er det jo også positivt at selv de som misliker oss, ser oss om det partiet som har styrken til å gjøre noe med folks hverdag, legger Stenseng til.

Kjersti Stenseng mener det farligste med denne typen forestillinger er dersom de bidrar til å flytte grenser.

– Som Raymond Johansen skrev for en tid siden, bidrar ytringer til å flytte grenser og forme holdninger. Alle taper dersom hatefulle holdninger og ytringer blir normalisert og ikke tatt tak i. Det er helt uakseptabelt når unge mennesker forteller at de vil gi seg i politikken som følge av hatmeldinger, slår hun fast.

Stenseng tror det beste er å gjøre som i helsevesenet – å hindre at folk blir syke i utgangspunktet.

– Slik er det med konspirasjonsteorier og ekstreme holdninger også. Det er mye bedre å forhindre at man utvikler dem enn å måtte ta kampen etterpå. Det viktigste er å forhindre at folk faller utenfor samfunnet. Vi må bli flinkere til å lære opp folk fra ung alder i kritisk tenkning og ta et ansvar som medmennesker i å stå opp for de verdiene vi har her i Norge. Vi kan ikke tillate at de ikke rives ned av hat, poengterer Aps partisekretær Kjersti Stenseng.

Referanse:
Halvard Ådnøy: Tidsskriftet Horisont. Antroposofisk motkultur i den norske offentligheten på 1950-og 60-tallet. Masteroppgave i idéhistorie 2010.

Artikkelen bygger delvis på foredrag holdt av Terje Emberland i februar 2015.

Se bildet større

NS-plakat fra 30-tallet som viser Ap-politikerne Martin Tranmæl og Oscar Torp sammen med "jødebolsjeviken" Lev Trotskij som var flyktning i Norge på 30-tallet.

Se bildet større

KONSPIRASJONSTEORIER, DEL 5:
Dette er del 5 av John Færseths serie om konspirasjonsteorier i Fritanke.no.

Les de andre delene:
del 1: Fra konspirasjonsteorier til superkonspirasjonsteorier
del 2: Vaksiner, autisme og befolkningskontroll
del 3: Barnevernet – et komplott mot familien?
del 4: Antisemittisme – alle konspirasjonsteoriers mor

Siste nytt i Reportasje

Har skrevet roman for å advare mot aktiv dødshjelp

Protesterer mot et samfunn med dødspress for de ulykkelige

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Elsker livet, men vet han ikke har lenge igjen

Lorentz Kvammen tror det er bra for alle å tenke på at døden kommer.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!