Trodde du at kirken i middelalderen mente at jorda var flat? Da må du tro om igjen, ifølge Bjørn Are Davidsen. - Vi elsker å skape forenklede bilder av mennesker som har levd før oss, mener han. Må humanister og ateister gå i seg selv? Kan de kritiseres for å ha støttet et skjevt bilde av kirken i middelalderen?

Tekst: Even Gran
Publisert 23.10.2006

- Vi elsker å framstille andre mennesker som dumme for at vi selv skal framstå i et best mulig lys, sier Bjørn Are Davidsen. Når nålevende mennesker blir rammet av dette, reagerer vi. Men det er færre som tenker på at vi også vedlikeholder myter og fordommer mot folk som har levd før oss.

For å gjøre noe med dette har Davidsen skrevet to artikler som avkler moderne myter og misoppfatninger om kristendommens rolle i middelalderen. Artiklene står i boka Tro og vitenskap, en artikkelsamling nylig utgitt på Lunde forlag.

Middelalderen er en epoke i vår historie som vi dyrker mange usanne og halvsanne myter om, sier han. En av de mest seiglivede mytene er at kirken i middelalderen mente at jorda var flat, og nærmest henrettet alle som hevdet noe annet.

- Denne myten ble popularisert i 1828, da Washington Irving ville ha noe å krydre sin Columbus-biografi med, forteller Davidsen. Columbus er altså ikke den som "beviste at jorda er rund", slik vi liker å tro. I realiteten tyder alt historisk materiale på at kirken og middelaldersamfunnet ellers alltid har hatt en forståelse av jorda som kuleformet, skriver Davidsen.

Han poengterer at folk i middelalderen generelt sett ikke var dummere enn oss. De hadde like stor hjerne, og var selvsagt i stand til å resonnere seg fram til at jorda er rund når de for eksempel så et skip forsvinne i horisonten, for deretter å komme tilbake igjen. Tanken om at jorda må være rund, er jo da ganske nærliggende for normalt intelligente mennesker, ikke sant?

Bedre enn sitt rykte
Davidsens bestrider også det vanlige inntrykket av at kirken i middelalderen var fiendtlig innstilt til vitenskap.

Ingen har noensinne blitt henrettet for å argumentere vitenskapelig, er Davidsens påstand. De som for eksempel ble henrettet under den brutale, middelalderske inkvisisjonen ble stort sett tatt av dage for avvikende religiøse oppfatninger.

De få vitenskapsfolkene som ble henrettet, ble ikke drept for sine vitenskapelige funn, men for andre ting. En av de som ofte blir trukket fram som et eksempel på "en vitenskapsmann som ble henrettet", var ikke spesielt opptatt av empirisk naturvitenskap, nemlig filosofen og magikeren Giordano Bruno, forteller Davidsen.

Galileo Galilei, den eneste vitenskapsmannen som så langt Davidsen kjenner til faktisk ble forfulgt av kirken for sine vitenskapelige meninger, ble behandlet pent. Han ble sendt i husarrest til godset sitt, med tjenere og det hele. I forhold til hvordan mange straffedømte ble behandlet på den tiden, fikk han en svært mild behandling, poengterer Davidsen.

- Men han ble forfulgt for å hevde at jorda går rundt sola, og ikke omvendt, ikke sant?

- Joda, det er sant. Men heller ikke dette er så ensidig som vi gjerne oppfatter det. Historisk forskning viser at kirken her handlet som den gjorde først og fremst fordi den så sin makt bli utfordret. Dessuten er det mye som tyder på at Galilei opptrådte arrogant og i overkant skråsikkert i denne prosessen, noe som skapte personmotsetinger og provoserte sentrale figurer i den katolske kirken til å "ta ham".

Davidsen understreker at han ikke ønsker å skjønnmale den katolske kirken i middelalderen.

- Inkvisisjonen var brutal og kirken opptrådte åpenbart både arrogant og dumt mot Galilei. Poenget mitt er bare at dette ikke er så svart-hvitt som vi gjerne oppfatter det i moderne tid, understreker Davidsen.

Darwin er mer omstridt i dag

En annen påstand Davidsen kritiserer er at Darwins evolusjonsteori ble sterkt og unisont fordømt av kirken da den ble framsatt midt på 1800-tallet. Også dette er en myte, skal vi tro Davidsen.

- Det var åpenbart mange kristne som var kritiske til Darwin da han la fram evolusjonsteorien. Jeg påstår ikke noe annet. Men det jeg vil understreke også her, er at det moderne bildet av at det var en "unison fordømmelse fra alle verdens kristne", er feil. Bildet er langt mer nyansert, poengterer han, og legger til at den skarpeste kritikken mot Darwin faktisk kom fra andre vitenskapsfolk.

- Den moderne anti-darwinistiske kreasjonismen slo for alvor gjennom på 1960-tallet, og har lite med motstanden mot evolusjonsteorien på 1800-tallet å gjøre, legger han til.

Davidsen forteller videre at allerede i middelalderen hadde man lange tradisjoner for en "billedlig" tolkning av Bibelen. Man begynte ikke med en slik "billedlig tolkning" først som en reaksjon på evolusjonslæren, for eksempel. Dette er også noe som gjerne overrasker moderne mennesker.

- Allerede Augustin som levde rundt år 400 e.kr. advarte mot å tolke Bibelen på måter som var i strid med fornuft og vitenskap. Dette var det rådende synet gjennom hele middelalderen. Det var først etter opplysningstiden at noen ensidig begynte å tolke Bibelen "bokstavelig", sier Davidsen.

- I middelalderen mente de at naturen og Bibelen fortalte hver sin historie. Hvis det oppstod konflikt, var det naturen som hadde rett og beskrivelsene i Bibelen som måtte omtolkes.

- Kristendom - en forutsetning for vitenskap

I stedet for å se troen som en motsats til vitenskap, mener Davidsen at den kristent inspirerte oppfatningen av virkeligheten som vokste frem gjennom middelalderen bidro sterkt til fremveksten av moderne vitenskap.

- Det kristne verdensbildet forteller om en Gud som har skapt et sett med lover og regelmessigheter. For kristne har det vært viktig å avdekke disse lovene. Dette viser hvordan tro kan stimulere til vitenskapelig utforskning.

Davidsen legger til at denne virkelighetsoppfatningen la bedre til rette for moderne vitenskap enn for eksempel åsatro, som f.eks. forklarte torden med at "Tor red over himmelen". Dette kunne kanskje inspirere vikingene til å spekulere på hvorfor Tor gjorde nettopp dette, men det gir i en slik sammenheng lite mening i å snakke om naturlover som man kan oppdage.

Andre myter Davidsen avkler i artiklene sine er at kirken angivelig skal ha bannlyst tallet 0, fordi de mente det stod for "hulhet og tomhet". Bare tull det også.

Det samme kan sies om påstanden om at kirken bannlyste disseksjoner og dermed hindret utviklingen av medisinfaget, samt at kirken motarbeidet lynavledere. Myter, tull og sprøyt alt sammen.

Bør humanister gå i seg selv?

Boka "Tro og vitenskap" som Davidsens artikler er publisert i, er gitt ut på et kristent forlag og har en klar kristen agenda. Andre bidragsytere til boka er nonnen og partikkelfysikeren Katarina Pajchel og den kristne astrofysikeren Øystein Elgarøy. Begge religionsvennlige gjengangere i debatten rundt religion og vitenskap. I tillegg er den konservativt kristne Aftenposten-skribenten Jon Kvalbein bidragsyter i boka. Resten av artikkelforfatterne er også aktive, profilerte kristne.

Davidsens artikler kan dermed sees som en slags skeptisistisk korreks fra kristent hold mot moderne vrangforestillinger som åpenbart også deles av mange humanister og ateister.

Er det slik at humanister og ateister bør gå i seg selv og innrømme at man kanskje har vært litt for slapp i å motarbeide feilinformasjon om kirkens rolle i middelalderen? Har demoniseringen av kristendommens rolle vært litt for beleilig til at man har sett noen grunn til å protestere mot åpenbare feil?

- Jeg synes ikke vi har spesielt mye å skamme oss over, sier ateisten og humanisten Asbjørn Dyrendal, førsteamanuensis i religionsvitenskap
ved NTNU.

Han er enig med hovedtrekkene i det Davidsen presenterer, men mener at det Davidsen peker på representerer et langt mer allment fenomen.

- Vi kaller det gjerne historisk provinsialisme når man skriver historien slik at de som har levd før oss framstilles som dummere enn de strengt tatt var. Slike feil bør vi alle unngå, sier han.

- Det er nok riktig at en god del ateister og humanister beskriver kristendommens forhold til vitenskapen på en forenklet og gal måte. Men slik er det nå en gang med folkelige teorier, og det blir jo ikke særlig bedre av at det handler om yndligsmotstanderen. Men hvis man først skal se på folkelige teorier om historiske andre, tror jeg ikke ateister og humanister kommer spesielt dårlig ut, sier Dyrendal.

Han understreker at man absolutt bør gjøre sitt for å bygge ned slike fordummende beskyldninger, og at det er viktig at man arbeider for å nyansere bildet.

- Målet må jo være at vi alle prøver å være mest mulig sannferdige.

Dyrendal er ikke helt enig i Davidsens påstander om at den "kristent inspirerte oppfatningen av virkeligheten som vokste frem gjennom middelalderen bidro sterkt til fremveksten av moderne vitenskap".

Han synes sammenligningen Davidsen gjør mellom kristendom og åsatro halter.

- Man kunne like gjerne si at Jahve sender både død og liv, og at dette
bare kunne inspirere den troende til å spørre hvorfor. Hvem vet hva
slags filosofisk idéutvikling man kunne fått i norrøn religion,
spesielt om man hadde utviklet institusjoner for religiøs ekspertise? spør Dyrendal.

Han synes generelt at man bør være varsom med å fokusere kun på én faktor i historiske forløp.

- Kristendom spilte utvilsomt en rolle i fremveksten av vitenskap i vesten, i samspill med andre faktorer. Men hvem vet om ikke andre virkelighetsoppfatninger kunne ha bidratt minst like mye på rett sted til rett tid? Men det blir kontrafaktiske spekulasjoner som kan være morsomme, men som ikke nødvendigvis fører så langt, sier Dyrendal.