Kirken - et postmoderne tvilsfellesskap

- Selv om folk svarer at de "ikke tror på Gud", gir de likevel uttrykk for en slags gudstro når de søker til kirken ved livets korsveier, mener KIFO-sjef Hans Stifoss-Hansen. Foto: Kirken.no

Kirken - et postmoderne tvilsfellesskap

#Er Den norske kirke i ferd med å miste troen? Er det bare kulturen og tradisjonene igjen? - Nei, mener KIFO-sjef Hans Stifoss-Hansen. Men stadig fler...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
30.01.2008 kl 06:53

Er Den norske kirke i ferd med å miste troen? Er det bare kulturen og tradisjonene igjen? - Nei, mener KIFO-sjef Hans Stifoss-Hansen. Men stadig flere kirkemedlemmer er agnostikere.

Tekst: Even Gran
Publisert: 30.1.2008

Du tror kanskje at folk må være gale hvis de fortsetter å praktisere religiøse tradisjoner selv om de åpent sier at de ikke tror. Men dette er slett ikke så uvanlig. Fritanke.no har tidligere skrevet om New York Society of Ethical Culture og Society for Humanistic Judaism. Førstnevnte kaller seg "a religious community" samtidig som de er åpne ateister. Sistnevnte praktiserer tradisjonelle jødiske ritualer til tross for at de avviser Guds eksistens.

I tillegg kan vi nevne grupper som unitarene som har utgangspunkt i en kristen gruppe som avviser treenighetslæren, men som har utviklet seg i en ikke-religiøs retning, spesielt i USA. Alle disse gruppene er i dag tilknyttet IHEU, den samme internasjonale humanistorganisasjonen som Human-Etisk Forbund også hører til.

Er kirken i ferd med å avkristnes?

Flytter vi blikket til Norge kan det være fristende å spørre oss om ikke også Den norske kirke er i ferd med å bevege seg i retning av et slikt ikke-troende religiøst fellesskap. Er det slik at hovedpoenget for de fleste statskirkemedlemmer er å videreføre tradisjoner og kultur, snarere enn å tilbe og underkaste en gud man virkelig tror finnes? Finnes det en utvikling i denne retningen?

Retorikken til de som ønsker å videreføre statskirkeordningen kan tyde på det. Her legges det langt mer vekt på kultur og tradisjon enn på nødvendigheten av å faktisk tro på kirkens lære. I Danmark har man til og med fått sin første åpent ikke-troende prest, Thorkild Grosbøll.

I undersøkelser er det alltid langt under halvparten av befolkningen som svarer at de "tror på Gud". Snevrer man det inn og spør om folk tror på de sentrale kristne dogmene, er man nede i rundt 20 prosent.

Senest denne uka fikk vi vite at ni av ti kirkekonfirmanter i Sverige oppgir å "ikke tro på Gud", til tross for at de altså velger å konfirmere seg i kirken. Førsteamanuensis Bernd Krupka sier til Vårt Land at han forventer et lignende bilde i Norge.

Til tross for dette er fortsatt over 80 prosent medlemmer i statskirken. Dermed er det en stor andel kirkemedlemmer som ikke "tror på Gud", men som likevel fortsetter som kirkemedlemmer.

Hvorfor gjør de det? Hvordan skal vi tolke dette?

Oppfører seg som om Gud finnes

Hans Stifoss-Hansen er forskningssjef ved KIFO - Stiftelsen kirkeforskning. Dette er en statsfinansiert forskningsinstitusjon som forsker på "kirke, religion og livssyn i samfunnet".

Han tror flere og flere blant Den norske kirkes medlemmer slår seg til ro med en slags permanent tilstand av tvil i forhold til de kristne trossetningene.

- Når man gjør dette er man reelt sett en agnostiker. Det vil si at man ikke tar stilling til om det finnes en gud, sier han og understreker at dette ikke er noe han har faste bevis for, men at det er et klart inntrykk han har.

Stifoss-Hansen tror likevel ikke at Den norske kirke (Dnk) er i ferd med å utvikle seg til et slags kulturfellesskap der man åpent ikke tror, men likevel viderefører tradisjonene, som for eksempel unitarene og de humanistiske jødene i USA.

- Det meste tyder på at medlemmene i Dnk på tross av sin agnostiske tvil likevel velger å oppføre seg som om Gud finnes. Det er en lang vei fra å være tvilende agnostiker til å bli ateist, sier han.

- Gudstro er noe mer enn å "tro på Gud"

KIFO-sjefen stiller spørsmål ved om det er riktig å definere gudstro kun som den selvbevisste troen som kommer fram når man spør direkte om folk "tror på Gud".

- Det vanlige i religionssosiologien er å si at gudstro kan arte seg på ulikt vis. Mange har selvsagt et bevisst forhold til at de tror på Gud. Men det er også vanlig å tolke bruk av kirkelige ritualer og religiøs praksis som et uttrykk for gudstro. Det kan være en like sterk bekjennelse av gudstro å begrave mora si i kirka som å svare bekreftende når man blir spurt direkte, sier Stifoss-Hansen.

Han legger til at når folk søker til kirken i krisesituasjoner, kan dette tolkes som en religiøs handling. Det er ikke det samme som bevisst gudstro, med det er uttrykk for en religiøsitet, mener han. Han legger til at det er viktig å ikke tolke dette for langt.

- Det er viktig å huske at denne atferden ikke sier noe om tilslutningen til de tradisjonelle dogmene. Atferden sier bare at folk har behov for en tilhørighet, og at de synes kirken er et bra sted for å tilfredsstille dette behovet. Vi vet at mange av de som svarer nei på direkte spørsmål om de "tror på Gud", likevel søker til kirken når de har behov for det. Dermed blir kirken et mer allment religiøst sted. Et sted for symbolske handlinger som skaper mening for mange flere enn de som bevisst "tror på Gud", sier Stifoss-Hansen.

- Forstår du at noen synes dette blir en litt for bred måte å definere gudstro på?

- Det er lett å være enig i at kirken kan ha en tendens til å definere kristentroen for bredt. Det har blant annet vært vanlig å telle folk som møter opp i begravelser, barnedåper og kirkekonserter som kristne. Det blir feil når mange av disse har helt andre motiv for å møte opp, sier han.

Stifoss-Hansen tror imidlertid det er en utvikling bort fra denne veldig brede måten å definere kristenreligiøs atferd på.

- Mange innser nå at dette blir feil. Likevel synes nok fortsatt flertallet, inkludert meg selv, at det er riktig å definere trostilhørighet noe bredere enn at man bevisst svarer ja på at man "tror på Gud", understreker Stifoss-Hansen.

Han ser kristendommen i Norge som en slags stammereligion, noe man tar for gitt og ikke er så bevisst på. Dette er helt annerledes enn den frelsesreligionen som er mer vanlig for eksempel i USA, der man har et høyere bevissthetsnivå rundt egen religiøsitet.

Postmoderne tvilsreligion

Hans Stifoss-Hansen tolker videre norske kirkegjengeres dyrking av "tvil" som et uttrykk for den generelle overgangen i samfunnet fra et moderne til et postmoderne tankesett.

- Fra 80-tallet og framover har vi gått i retning av et samfunn der gamle sannheter og autoriteter ikke lenger har den samme tyngden. Det som tidligere var sant for alle, er nå bare sant for den enkelte. For kristendommens del slår dette ut i at man i mindre grad tror på Gud fordi det er en plikt. Man tror fordi det gir mening for en selv. Man er mindre opptatt av krav til underkastelse og mer opptatt av "hva Gud kan gjøre for meg".

I et slikt perspektiv mener Stifoss-Hansen det blir litt gammeldags å være overdrevent opptatt av Guds reelle "virkelige" eksistens.

- Folk som mener dette er veldig viktig, henger egentlig litt igjen i et modernistisk verdensbilde, der det er om å gjøre å finne ut hva som er "sant" og "usant". I dag oppleves ikke dette som like viktig, sier han.

Stifoss-Hansen sammenligner denne utviklingen blant statskirkemedlemmene med den generelle utviklingen som også har gitt oss økt vekt på selvrealiserende religionslignende bevegelser som new age og alternativmedisin.

Tror ikke Norge har noen ateist-prester
KIFO-sjefen mener at religionskritikere i Human-Etisk Forbund og konservativt kristne er gode eksempler på grupper som henger igjen i et slikt moderne prosjekt.

- Selv om de er rivende uenig i sak, dyrker de et felles prosjekt i å finne ut av den objektive, sanne virkeligheten. Dette er et prosjekt som de fleste teologer og andre humaniora-forskere ikke lenger er så opptatt av, sier Stifoss-Hansen.

- Tror du det finnes det prester i Den norsk kirke som ikke tror lenger, men som likevel fortsetter i jobben som før?

- Jeg vet at det er prester som har mistet troen, men disse er ikke lenger prester. Jeg tror ikke det er noen som fortsetter som før, når man først innser at man har mistet troen. Det synes jeg er vanskelig å forestille seg.

- Hvorfor det? Ifølge den postmoderne tankegangen er det vel ikke så viktig for en prest om man tror eller ikke? Og da er det vel bare å fortsette?

- Jeg tror det er motsatt. Kriteriene for hva det vil si å tro er utvidet i det postmoderne samfunnet. Dermed blir det lettere å klassifisere seg som troende, også for prester, sier Hans Stifoss-Hansen.

- En pilot må kunne styre et fly

Likevel, da Vårt Land forleden viste til den danske ikke-troende presten Thorkild Grosbøll og spurte sine lesere om kirken bør åpne for prester som ikke tror, fikk de svar på tiltale.

- Må en pilot kunne styre et fly, eller kan man være livredder uten å kunne svømme, svarte flere innsendere og konkluderte med at det var like umulig som en prest uten tro.

Ingen av svarinnleggene viser særlig forståelse for Grosbølls holdning. Enkelte pekte også på det faktum at Vårt Land i det hele tatt stiller dette spørsmålet, er et tegn på den "teologiske forvirring" som nå rår i kristendommen.

Se bildet større

- Stadig flere kirkemedlemmer dyrker en slags permanent tilstand av agnostisk tvil, sier KIFO-sjef Hans Stifoss-Hansen. Foto: KIFO

Faktaboks

- Folk som er overdrevent opptatt av Guds reelle "virkelige" eksistens, henger igjen i et modernistisk verdensbilde, der det er om å gjøre å finne ut hva som er "sant" og "usant". I dag oppleves ikke dette som like viktig.

KIFO-sjef Hans Stifoss-Hansen

- "Må en prest tro på Gud", spørres det. Du verden for et tema i en avis med kristen grunnholdning.

Leserkommentar i Vårt land

Siste nytt i Reportasje

Prestenes monopol på omsorg er på vei ut – her er motsetningene

Prester kan ikke lenger være de eneste som driver omsorg i offentlige institusjoner. Det er alle enig om. Men hvor går veien derfra?

Har skrevet roman for å advare mot aktiv dødshjelp

Protesterer mot et samfunn med dødspress for de ulykkelige

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!