– Kirken bidrar til å knytte oss sammen

Religionsprofessor Torkel Brekke holder fram at kirken, og religiøse rom og ritualer generelt, kan bli svært viktige i nasjonale kriser. Og det ofte framsatt som et tungtveiende argument for en statsstøttet folkekirke. FOTO: Dan-Raoul Husebø Miranda

– Kirken bidrar til å knytte oss sammen

Er religion er et offentlig gode som binder folk sammen? Kanskje, mente religionsprofessor Torkel Brekke under gårsdagens debattmøte om religion i norsk politikk. – Nei, vi trenger noe som inkluderer alle, svarer kritikerne.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
24.05.2013 kl 10:22

Religionens rolle i norsk politikk var tema under onsdagens debattmøte på Litteraturhuset. Møtet ble arrangert av Human-Etisk Forbund, Religioner.no og Det teologiske Menighetsfakultet, i samarbeid med Fagutvalget for religionshistorie ved Universitetet i Oslo, og det det store oppmøtet viste at temaet interesserer. Debattantene var Torkel Brekke, som er professor i religionshistorie ved Universitetet i Oslo og forfatter av boka «Gud i norsk politikk», rektor ved Det teologiske Menighetsfakultet Vidar L. Haanes, og Bente Sandvig, fagsjef i Human-Etisk Forbunds ideologi- og livssynsavdeling.

– Religiøse ritualer er samfunnets lim

Trenger vi en statskirke? Vel, det finnes i det minste argumenter som taler i den retning, skal vi tro Torkel Brekke. Tanken er at kirken bidrar til å forene folket, og at dette er positivt.

– I mange av debattene vi har om statskirkens posisjon, ligger det under en oppfatning om at uten statskirken, vil samfunnet bryte sammen, begynner Brekke.

– I mange av debattene vi har om statskirkens posisjon, ligger det under en oppfatning om at uten statskirken, vil samfunnet bryte sammen

– Da tenker man ofte at religion er et kollektivt gode. Det betyr at det offentlige må ta seg av det, for vi trenger det, og vi som privatpersoner har ikke insentiver selv til å produsere det.

Brekke utdyper dette gjennom det som kalles «Civil Religion», eller «borgerreligion». «Civil Religion» er de symbolene og ritualene vi gjør sammen, forklarer han. Det karakteriseres som samfunnets lim – det som gir oss følelsen av å høre sammen i én nasjon – og er nært knyttet til nasjonalisme.

– 17. mai er et veldig godt eksempel på «Civil Religion», eksemplifiserer Brekke.

– Personlig tror jeg at den type ritualer som 17. mai er, er veldig verdifulle for et samfunn, ved at de binder oss sammen.

– Det med «Civil Religion» er også noe vi kanskje trenger i krisetider, som etter 22. juli. Kirken, og religiøse rom og ritualer generelt, kan bli svært viktige i nasjonale kriser.

Ifølge Brekke er denne tanken altså karakteristisk for mange debatter om religionens rolle i norsk politikk, og blir ofte framsatt som et tungtveiende argument for en statsstøttet folkekirke.

– Og kanskje man har rett i at vi trenger det, tilføyer han.

– Det er noe underlig med «Civil Religion»-ritualer

Vidar L. Haanes har selv deltatt i slike ritualer, men er likevel kritisk til det.

– 22. juli var kanskje et av de tydeligste uttrykk for «Civil Religion» som vi har sett. Jeg ser jo at kirken bidro til å fylle et behov de dagene, men personlig er jeg skeptisk. Det er alltid litt underlig med den sterke rollen kongen, regjeringsmedlemmer og sentrale offentlige personer spiller i slike begivenheter som knyttes opp mot Den norske kirke.

– Det er alltid litt underlig med den sterke rollen kongen, regjeringsmedlemmer og sentrale offentlige personer spiller i slike begivenheter som knyttes opp mot Den norske kirke

Bente Sandvig mener vi må bort fra «Civil Religion»-perspektivet.

– I stedet for å stå og rope at vi skal gjenreise «Civil Religion» som samfunnslimet, må vi lete etter noe nytt hvor flere kan være integrert og delta.

Hun fortsetter:

– Det jeg ser som utfordringen etter 22. juli, er at beredskapen i liten grad var der for at vi hadde noe annet enn Den norske kirke til å ivareta og inkludere alle.

– Det jeg ser som utfordringen etter 22. juli, er at beredskapen i liten grad var der for at vi hadde noe annet enn Den norske kirke til å ivareta og inkludere alle.

– Det offentlige må ha slik beredskap, må ha regien klar. Så er Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn høyst velkomne som samarbeidspartnere i en del situasjoner, mens i andre situasjoner er det kanskje bare statsministeren og det offisielle Norge som skal stå der og ivareta den rollen.

«Den norske kirke ivaretar norsk kulturarv»

Et annet problematisk aspekt – mener Sandvig – er at Den norske kirke blir framstilt som representant for hva det vil si å være norsk.

– Kirken er veldig flink til å la seg bruke som identitetsmarkør – som ivaretaker av norsk identitet, sier hun sarkastisk, og fortsetter i samme leie:

– Nå er ikke skolegudstjenesten lenger religionsutøvelse og -opplæring, det er «formidling» av «tradisjon» og «kulturarv» og «det å være norsk». Selv om kun 10 % av befolkningen går i kirken i forbindelse med jula, fremheves det som viktig at elevene går i kirken før jul, for det er en del av «norsk kultur og tradisjon». Det er ikke sant – det er en myte som lever videre.

Ifølge Sandvig vitner dagens politiske debatt om et tvetydig forhold til religion. På den ene siden framstår religion som nærmest ensbetydende med norsk tradisjon, og således som noe utelukkende positivt. På den andre siden har man et innvandringspolitisk perspektiv hvor «de andres» religion oppfattes som en utfordring.

– Når vi ikke snakker om religion som noe positivt og identitetsbærende, så har man dette problemperspektivet. Det skjer fordi vi blander religionspolitikk og innvandringspolitikk i en usalig røre.

Minoritetene rammes når kirken skrives inn i Grunnloven

Spørsmålene om religionens plass i norsk politikk, kirkens rolle i samfunnet, og fordelingen av oppgaver mellom kirken og offentligheten for øvrig, handler alle om det samme: forholdet mellom stat og kirke.

I 2008 ble kirkeforliket inngått, en avtale om å løsne båndene mellom stat og kirke, som alle partier på Stortinget forpliktet seg til. Dette har medført viktige endringer i Grunnloven, men det er fortsatt tette forbindelser mellom kirke og stat:

Kongen har fortsatt bekjennelsesplikt, staten er fortsatt arbeidsgiver for prester og biskoper, det blir lovfestet felles valgdag for offentlige og kirkelige valg, og Den norske kirke får en særskilt forankring i Grunnloven. Flere sentrale elementer fra statskirkeordningen er altså videreført, uttaler Brekke.

Han påpeker at det er de sittende regjeringene – ikke kirken selv – som opp gjennom årene har vært skeptiske til å skille kirke og stat. Dette handler nettopp om «Civil Religion».

– Begrunnelsen deres er at man er redd for oppsplitting, at man trenger en enhetlig kirke som kan samle det norske folk.

Både Haanes og Sandvig mener at stat og kirke likevel må skille lag helt og fullt.

– Vi har for første gang fått en nasjonal folkekirke skrevet inn i grunnloven, sier Sandvig.

– I andre politiske kontekster ville det ha vært et faresignal. Det er et faresignal når vi ser lignende skje i nye demokratier i kjølvannet av den arabiske våren, hvor altså religionen vil ha en rolle i konstitusjonen. Det går fort utover minoritetene.

– Kirken bør innføre medlemskontingent

Det må ryddes opp i forholdet mellom stat og kirke, istemmer Brekke – men da først og fremst de økonomiske forbindelsene.

– Frihet og likhet er grunnidealer for hvordan vi tenker – man skal ha religionsfrihet, og størst mulig grad av likhet for forskjellige organisasjoner. Vi har veldig høy grad av religionsfrihet i Norge, men jeg mener vi sliter litt når det gjelder likhet, blant annet gjennom å privilegere kirken når det gjelder finansielle forhold. Den norske kirke er fortsatt Norges folkekirke, og støttes av staten på samme måte som før.

Brekke mener derimot at kirken – så vel som andre tros- og livssynssamfunn – bør finansieres gjennom medlemskontingent. En slik finansieringsmodell er vanlig andre steder i verden, forteller han.

– Religion- og livssynsfeltet kan sees på som et «marked». Et marked er noe mange ser på som noe dårlig, men jeg tror det er mulig å bruke det bildet til å tenke litt nytt om dette – at ordentlig frihet og likhet best ivaretas om vi ser på disse organisasjonene som aktører i et marked.

Brekke understreker:

– Det er en lang vei å gå når det gjelder forholdet mellom staten og Den norske kirke. Og først og fremst er det dette med finansieringsordningen hvor jeg mener det er mye igjen å gjøre.

Se bildet større

Rektor ved Det teologiske Menighetsfaktultet, Vidar L. Haanes, har selv deltatt i civil religion-ritualer, men er likevel kritisk til nettopp slike ritualer. FOTO: Dan-Raoul Husebø Miranda

Se bildet større

– I stedet for å stå og rope at vi skal gjenreise «Civil Religion» som samfunnslimet, må vi lete etter noe nytt hvor flere kan være integrert og delta, mener fagsjef i Human-Etisk Forbund, Bente Sandvig. FOTO: Dan-Raoul Husebø Miranda

Se bildet større

Møtet var godt besøkt, og mange engasjerte seg også i diskusjonen. FOTO: Dan-Raoul Husebø Miranda

Siste nytt i Reportasje

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Elsker livet, men vet han ikke har lenge igjen

Lorentz Kvammen tror det er bra for alle å tenke på at døden kommer.

Ateist med bok om kvinnelig Jesus

Bjærn Stærk mener vi har tatt vare på det verste fra kristendommen, og glemt det beste.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!