Kan barnehagebarn filosofere?

Filosofi for barn: Hvilket dyr er dette? Hvem er denne tegningen lik som? Foto: Nadia Fransen

Kan barnehagebarn filosofere?

Filosofi forbindes gjerne med de lærde og de flinke. Derfor har mange stusset over forsettet om å innføre filosofi i skolen. Nå vil ivrige sjeler også gjøre barnehagen til en arena for filosofiske samtaler. Men kan noe slikt være mulig?

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
17.01.2011 kl 14:18

Morten Fastvold er leder for foreningen Filosofere sammen, som sammen med Human-Etisk Forbund arrangerer kurs i filosofi med barn for førskolelærere og småskolelærere helga 5.-6. februar. I denne artikkelen utforsker han hva filosofi med barnehagebarn er og om så små barn egentlig kan filosofere:

Jeg blir med pedagogen Bo Malmhester på besøk til Åkebakke barnehage på Ås i Akershus for å finne litt mer ut av dette. Malmhester har i en årrekke ledet filosofisamtaler på norske barneskoler og har, sammen med førstelektor Beate Børresen ved Høgskolen i Oslo, kurset lærere i emnet. I de senere år har Malmhester og Børresen også fattet interesse for de aller minste. Med boka Filosofere i barnehagen (Fagbokforlaget, 2008) samt kurs og workshoper for førskolelærere har de lykkes i å tenne entusiasmen hos de lydhøre.

Dette tror de på!
En slik entusiast er Hans Inge Knudsen, styreren ved Åkebakke barnehage. Et EU-prosjekt med relevans for førskolepedagogikk aktualiserte stikkordene medvirkning og demokrati, og Knudsen funderte over hvordan de kunne fremmes i barnehagen. Etter litt googling fant han fram til et forsøkskurs i regi av Børresen og Malmhester, og dermed ble kontakten knyttet. Han og to av førskolelærerne i staben meldte seg på kurset, og senere ble Malmhester invitert til å holde workshop i barnehagen.

Da løsnet det for alvor. Siden august i år har Malmhester besøkt barnehagen fem ganger for å gi faglig støtte, og personalet har hatt et dusin filosofisamtaler med barna. For dette tror de på!

- Skal noe slikt lykkes, er det avgjørende at staben slutter opp om det, sier Knudsen. Det blir for tungt å holde på med slike samtaler alene. Man må backe hverandre opp og skape en felles entusiasme.

Denne dagen skal de to førskolelærerne ha hver sin samtale; den ene med en gruppe toåringer, den andre med en gruppe femåringer.

Med toåringer? Kanskje ville jeg ha gått med på at femåringer såvidt er mottakelige for en liten flik av det en filosofisk gruppesamtale bør dreie seg om. Men toåringer som knapt kan snakke og langt mindre forholde seg til generelle begreper?

Spent er jeg flue på veggen når førskolelærer Birgitte Lunde samler en håndfull viltre toåringer i en halvsirkel rundt seg. Bak henne står Bo Malmhester, som vil tre assisterende til når situasjonen krever det.

Først trommer alle navnene sine på en liten tromme som går på rundgang. Litt oppvarming må nemlig til. Så plukker Birgitte en liten dyrefigur ut av en tøypose som også inneholder andre ting. Hvilket dyr er dette? En gris, svarer noen av barna. Riktig. Enda en dyrefigur plukkes opp fra posen. Og hvilket dyr er dette? En sau! Og dette? Etter litt nøling: Ei ku.

Birgitte klarer å holde på barnas oppmerksomhet mens hun plukker et kort opp av posen. På kortet er det en tegning av en gris. «Hvem er denne tegningen lik som?» spør hun og legger kortet på gulvet. Barna prøver å fatte poenget. Et av dem peker nølende på grisefiguren. Ja, riktig! Tegningen er lik grisen! Så da skal grisefiguren stå oppå kortet.

Likheter og forskjeller
For en voksen som meg selv kommer det ikke som noen overraskelse at det neste kortet Birgitte Lunde plukker fram, har en tegning av en sau, og det tredje av ei ku. Hva er likt, og hva er forskjellig, er åpenbart samtalens tema. Og det har med abstrakt tenkning å gjøre. Men klarer toåringene å forholde seg til det som er likt og det som er forskjellig?

Likheter ser de ut til å fatte. Mens poenget med at noe er forskjellig - som at en grisefigur er forskjellig fra en sauefigur og en kufigur - ikke virker like åpenbart. Men helt utenfor deres fatteevne er det neppe.

Nå har de små krabatene fått så mye lopper i blodet at det knapt lar seg gjøre å sitte stille på gulvet lenger. Birgitte foreslår at de skal skli på den lille sklien i hjørnet av rommet, og de stormer bort til den. Alle vil være først, men stigen tar bare én av gangen.

«Kan dere skli på forskjellige måter?» roper Bo midt i all hurlumheien. «Kan dere skli forlengs? Eller baklengs? Eller på magen? Eller på rumpa?» Beskjeden går inn, barna sklir på hver av disse måtene, alt etter hva som faller dem inn i øyeblikket. Dette er gøy!

Etter en slik fysisk utladning klarer de kanskje å ha enda litt samtale i halvsirkel på gulvet. Jo, det går så vidt. Birgitte varter opp med en stor, rød terning med hvite prikker, ei nesten like stor marihønefigur som også er rød, men som har sorte prikker og dessuten bein, samt en gul og noe mindre terning med sorte prikker. Likheter og forskjeller?

Barna funderer mens oppmerksomheten kjemper mot kriblende armer og bein. Å fatte poenget med spørsmålene er neimen ikke lett. Kanskje klarte noen av dem å undre seg, i alle fall i et kort øyeblikk eller to?

Morsomt blir det når Bo tar fram et tau og ber barna holde i det og danne en ring. Så skal man fange noen med tauet. Først alle jentene! Så alle guttene! Så alle de voksne! Igjen er likheter og forskjeller kriteriet.

Hvor mye av dette som går inn under all hviningen og vilterheten, er ikke godt å si. Men noen tankefrø plantes trolig i de små hodene. Hvis slikt skjer jevnlig, bidrar det nok til å gjøre små barnesinn mer mottakelige for undring og refleksjon etter hvert som de vokser til.

Må prøve seg fram

Etterpå er det rolig evaluering oss voksne imellom. Er Birgitte Lunde fornøyd med dagens økt? Jo, ikke minst med at de klarte å holde på i nærmere tjue minutter. Lenger enn det kan man ikke regne med å ha de smås oppmerksomhet før de vil gjøre noe annet.

Forsøket på å bruke terninger falt også ganske heldig ut, likeledes det å kaste dem og få barna til å telle antall prikker som kom opp. Mens øvelsen med å skli kanskje ble for kaotisk til å ha noen filosofisk verdi.

Hadde det vært en idé å la én og én skli mens de andre så på? Da kunne tilskuerne diskutere hva slags skli-teknikk som ble demonstrert og gi den enkeltes skli-teknikk et navn. Jo, det kunne ha bidratt til å øke refleksjonsevnen samt evnen til å iaktta og lytte til de andre. Da måtte de også ha tøylet hangen til å hive seg frampå og agere selv, uten å se og lytte særlig mye til andre.

Ennå er filosofisamtaler med barnehagebarn på forsøksstadiet. Det gjelder å prøve seg fram inntil slike samtaler har funnet sin form. Lunde synes at forsøkene hittil er såpass lovende at hun er optimistisk. Dette skal de få til på et eller annet vis.

Målsettingen er i alle fall klar: Å anspore de små til litt undring og refleksjon, stilt overfor verdens mangfoldige fenomener. Til det trengs mental distanse. På sikt håper Lunde at de også kan trene opp barna til å ta bevisste valg samt grunngi disse.

Kan man si hva man vil?

Så er det femåringenes tur. Førskolelærer Anne Haugskott samler sin håndfull barn som enda en gang skal ha filosofisamtale, nå med Bo tilstede. Først er det oppvarmingslek, der hver og en skal være pære eller eple og reise seg fra stolene når den som står, sier at alle pærer, eventuelt epler, reiser seg og bytter plass. Det er én stol mindre enn antall deltakere, så dette er en variant av stolleken, kalt «fruktsalat». For det er også lov å rope «Fruktsalat!» Da må alle reise seg og bytte plass.

Leken fører til bevisstgjørende spørsmål om egen atferd. Er du et eple? Hvis ikke, hvorfor byttet du plass da? Eller hvorfor byttet du ikke plass? Hva gjør vi når den i midten sier fruktsalat? Hva finnes i en fruktsalat? Slik innterpes reglene og poenget med leken.

Også Anne tar fram en terning. Nå får barna andre navn enn «eple» og «pære»; nå skal de skal hete et tall fra én til seks. Da passer det bra at de nettopp er seks barn.

Så stiller Anne og Bo et spørsmål de vil ha svar på: Kan man si hva man vil? Bo skriver spørsmålet på flipover-arket, og Anne setter et timeglass på gulvet. I ett minutt, til all sanden har rent ned, skal barna tenke over saken.

Anne kaster terningen. Den ender med to prikker opp, så barnet som nå heter To, skal svare. «Ja,» kommer det kontant fra To. «Hvorfor det,» spør Anne. «Vet ikke,» sier To, denne gangen mindre kontant. «Hva tror du?» «Vet ikke.» «Vil du spørre noen andre om hjelp?» Kroppsspråket utsier et tja.

Terningen kastes på nytt. Denne gangen ble det fire. «Ja,» sier Fire, «man kan komme med forslag.» Og det er jo riktig. Bo nikker og skriver det opp på flipover-arket. «Så man kan si hva man vil?»

«Nei,» foreslår et tredje barn. «Man kan ikke si at andre er slemme og har stygge klær.» «Hvorfor ikke?» «Fordi det er slemt.»

Barna blir mer usikre i sin sak. «Vil du si at jeg er dum?» spør Bo ham som først svarte ja. Barna bryter ut i ellevill latter: Tenk å si at Bo er dum! «Men det er ikke sant!» utbryter en av guttene og ler videre.

«Kan man si ting som ikke er sant?» spør Bo. «Ja, når man tuller!» Mer latter.

Nå er alle blitt tilbøyelige til å mene at man ikke kan si hva man vil. «Men,» spør Bo, «hva hvis dere tar feil? Hva hvis man kan si hva man vil?»

Det er unektelig en mulighet, barna innser det. Lett er det neimen ikke å finne ut av om man kan eller ikke kan si hva man vil. Anne foreslår at de skal tegne det de nå har snakket om. Barna iler bort til tegnebordene, og så er det fram med ark og tegnestifter.

Etterpå er det metasamtale. Det vil si at de snakker om hva de har gjort, i stedet for å diskutere dagens tema videre. Hvordan synes dere dette var? Hva var bra og hva var dårlig?

Spørsmålet til diskusjon rekapituleres, samt noen av svarene. Men å huske alt som ble sagt, hele ti minutter etterpå, kan være vrient. Selv om Anne gjør sitt for å minne dem om det.

«Hvorfor skiftet noen av dere mening?» spør Anne til slutt. «Det er ... hm ... fordi jeg ikke tenkte meg helt om,» sier en av jentene forsiktig. «Så du tenkte deg ikke helt om. Veldig fint at du sier det. For det er viktig at man tenker seg om.»

Tankeprosess kontra fasitsvar

- Det er vanskelig å vite hvor mye man kan presse fram svar, sier Anne Haugskott i voksen-evalueringen etterpå. Dessuten er det ikke enkelt å formulere korrekt hva barna har sagt når de selv ikke helt husker det etterpå. Jeg kan jo ikke vite hva som foregår i hodene deres.

Men hun er fornøyd med at noen av barna skiftet mening, og særlig med at ei av jentene sa det var fordi hun ikke hadde tenkt seg helt om. Bo Malmhester er enig, det der var et fint øyeblikk. Jenta hadde vært igjennom en tankeprosess, og det er noe annet enn å fremsi et fasitsvar.

Hva kunne vært gjort annerledes? Kanskje man først kunne be de barna som ville svare ja på spørsmålet om å reise seg, foreslår Malmhester. Og så be de barna som ville svare nei, om å reise seg. Jo, kanskje det. Men det kan bli for viltert hvis de er for oppspilte.

Skjær i sjøen er det altså uansett hva man gjør. Eller ikke gjør. Det er bare å prøve seg fram. Anne Haugskott er oppsatt på det.

Merker hun så noen forandring hos barna etter et dusin slike samtaler?

- Det er vanskelig å spore noen forandring som springer direkte ut av filosofisamtalene alene, svarer hun. Førskolelærerne har også andre samtaler med barna, som handler om grensesetting og det å være klar på hva man mener eller vil. Det er flytende overganger mellom disse og filosofisamtalene.

Men det som kan vektlegges gjennom filosofisamtaler, er viktigheten av å stole på de meninger man har, og å kunne begrunne dem. Samt å kunne skifte mening hvis begrunnelsen ikke viser seg å være god nok. At ansatsene til dette podes inn i de første leveår, da grunnleggende motoriske og mentale ferdigheter utvikles, må være en fordel.

Førskolelærerne i Åkebakke barnehage mener at vi allerede i tidlige leveår kan stimuleres til refleksjon og til en kritisk holdning til den verdenen vi stilles overfor. Vi må lære å innse at det vi ser og hører, ikke nødvendigvis er slik det synes å være. Selv for voksne kan dette være vanskelig - særlig hvis man aldri har lært å innta en kritisk distanse til det som skjer og det vi blir fortalt. Dessuten lærer vi mer om ting hvis vi snur og vender litt på dem.

Men å kalle det jeg fikk overvære for filosofisamtaler? Ville det ikke være riktigere å snakke om forberedelser til filosofiske samtaler, i og med at de snarere gjør barna i stand til å ha filosofiske samtaler enn at de er «the real thing»? I Storbritannia bruker noen pedagoger den mindre pretensiøse betegnelsen «thinking skills», altså «tenkeferdigheter», om slik virksomhet. Er ikke det mer dekkende for den type samtale vi kan ha med små barn?

Bo Malmhester grunner over dette etter at vi har forlatt barnehagen. Han finner spørsmålene berettiget, uten at de rokker ved nytten og ønskeligheten av den pedagogiske virksomhet han utbrer. Kanskje også betegnelsen for hva dette er, må få gå seg til.

Starten på læringsløpet

Filosofisamtaler for de minste er ønsket av myndighetene og nedfelt i den nye rammeplanen for barnehager av 2006. Den knesetter sju fagområder, deriblant «etikk, religion og filosofi». Ennå er ikke dette fagområdet kommet helt i siget og har lavest aktivitetsnivå, fastslår en stortingsmelding (St.meld. 2009/41 om kvaliteten i barnehageundervisningen). Flere barnehageansatte som dem jeg møtte i Åkebakke barnehage, er altså påkrevet.

Enda en slik ildsjel er Pål Brekke Indregard, pedagogisk medarbeider i Suttestad barnehage på Lillehammer, og med tidligere fartstid i en Kanvas-barnehage i Oslo. Også han har gått på kurs hos Børresen og Malmhester, og har gjennomført et hundretalls filosofiske samtaler med barnehagebarn helt ned i to-treårsalderen.

Indregard betoner en politisk side ved saken, nemlig at ansvaret for barnehagene er blitt flyttet til kunnskapsdepartementet. Det innebærer at barnehagene i mindre grad betraktes som en forlengelse av familien og i større grad som starten på barnas læringsløp.

Et nøkkelbegrep her er barns medvirkning, slik styreren i Åkebakke barnehage betonte. Samt demokrati. Indregards erfaring er at filosofisamtaler i stor grad fremmer barns medvirkning, fordi man her baserer seg på det barna selv er opptatt av.

- Her dreier det seg ikke om forstandige voksne som skal bringe litt vett i hodet på de små, omtrent som når man heller vann fra en mugge i tomme vannglass, sier han.

- Utfordringen blir tvert imot å legge bånd på vår egen voksen-innsikt, selv når barna er helt på jordet. Da må vi i stedet anspore dem, gjennom spørsmål og øvrig samtaleledelse, til selv å innse at det de hevder, ikke er særlig holdbart ved nærmere undersøkelse.

Indregard beskriver den filosofiske samtalen som en stige med fire trinn. Første trinn er å ta stilling til en påstand, om man er enig eller uenig. Andre trinn er å begrunne hvorfor man er enig eller uenig. Tredje trinn er å lytte til andres begrunnelser for og imot, noe som er en sosial ferdighet. Fjerde trinn er å ta stilling til det de andre har sagt, noe som også er en sosial ferdighet.

- Overfor barnehageansatte som er skeptiske til filosofisamtaler, fremhever jeg at vi på dette viset blir bedre og grundigere kjent med hvert enkelt barn enn gjennom øvrige aktiviteter. I filosofisamtaler kan barna blottstille andre sider ved seg selv enn de som ellers kommer fram. Her har jeg er mang en gang blitt overrasket. Dessuten kan vi få de stille, tilbaketrukne barna i tale, noe som ikke er like lett i aktiviteter der de mest aktive får forrang.

Hva sier han så til skeptiske foreldre? Jo, at man gjennom filosofisamtaler utvikler elementære sosiale ferdigheter som å kunne snakke etter tur (i stedet for å snakke i munnen på hverandre), å kunne lytte til det andre sier, og å kunne skjønne og vurdere kritisk det en selv og andre mener. Alt dette trengs for å utvikle et demokratisk sinnelag.

Et viktig stikkord her er selvkorreksjon. Evnen til selvkorreksjon fremmes når barna innser at det ikke er noe galt i å skifte mening. Etter en filosofisamtale kan man for eksempel be de av barna som har skiftet mening, om å strekke begge armene i været. Så spør man dem om hvorfor de skiftet mening. Kan de grunngi dette, får de ros og skjønner at det kan være bra å skifte mening.

Å ta barna på alvor
Indregard betoner at dette også gjør barna bedre i stand til å ta opp egne temaer i samlingsstundene, i stedet for at de voksne skal sette dagsordenen. Når samlingsstundene blir på barnas premisser, øker deres engasjement og deltakelse betraktelig.

- I filosofisamtaler må vi dessuten ta barnas tale på alvor. Da kan vi ikke tillate dem å prate tull. Noen barn prater mye vås, kanskje for å stenge av for livets utfordringer. Tillater vi dem å gjøre dette fordi de «bare» er småbarn, lar vi dem utvikle et sosialt handikap som vanskeliggjør tilpasningen til skolelivet.

Det kan i verste fall gjøre dem til mobbeofre. For å motvirke dette må barna tas på alvor også når de er små, slik at de lærer å ta seg selv på alvor og skjønner at det ikke går an å si «bæsj!» eller lignende til alt mulig.

Filosofisamtaler kan gjøre en forskjell her. Dessuten antyder den smule forskning som er gjort på området at filosofisamtaler fra tidlig alder av fremmer elevenes ferdigheter i teoretiske fag, ikke minst i matematikk. (En henvisning til slike forskningsresultater finnes i rapporten «Filosofi i skolen - en kunnskapsoversikt» av filosofene Jens Breivik og Håvard Løkka, skrevet på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet i 2007.)

Ennå er ikke filosofisamtale noen obligatorisk del av førskolelærerutdanningen. Derfor tror filosofen Øyvind Olsholt at de aktiviteter som ut fra rammeplanen kan kalles «filosofi», vil være på utprøvingsstadiet en god stund fremover. Sammen med filosofen Ariane Schjelderup driver han firmaet Barne- og ungdomsfilosofene (BUF), som alt på slutten av 1990-tallet gjennomførte et prosjekt med filosofisamtaler i barnehage. Etter at den nye rammeplanen kom, har de kurset barnehageansatte over hele landet i «etikk, religion og filosofi»-fagområdet, med Private barnehagers landsforbund som største oppdragsgiver. De driver også nettstedet www.buf.no og har, sammen med pedagogen Maaike Lahaise, skrevet boka Filosofiske samtaler i barnehagen. Å ta barnas tenkning på alvor (Kommuneforlaget, 2008).

- En annen grunn til at filosofisamtaler drives forsøksvis, er at rammeplanen er meget uspesifikk i sin omtale av filosofi, sier Olsholt. Den åpner for tolkninger i alle mulige retninger. Noen barnehager velger å satse på filosofi, og mange endrer praksis etter å ha vært på kurs. Men det vil nok ta tid før denne praksisen finner sin form.

Olsholts erfaring er at kursdeltakere gjennomgående er nysgjerrige på emnet filosofi. De er stort sett ivrige og villige til å lære noe nytt. Samtidig spør mange seg hvor nytt dette med filosofisamtaler egentlig er. Å undre seg sammen med barna har man da alltid gjort. Mange finner det like fullt krevende å ta skrittet fra uforpliktende undring til en strukturert samtale, der man blant annet finner fram til argumenter i fellesskap.

Forpliktende lytting
I likhet med Malmhester og Indregard mener Øyvind Olsholt at det fint går an å ha filosofisamtaler med barn helt ned i toårsalderen. Selvsagt blir det stor forskjell på samtaler med toåringer og med femåringer. Toåringene har et svært begrenset ordforråd, og klarer de å uttrykke et synspunkt, løper gjerne fantasien og assosiasjoner av med dem.

Derfor innebærer «filosofi» for de aller minste en opptrening i å lytte og være oppmerksomme. Faktisk gjelder dette like mye for den voksne samtalelederen. Om barna ikke er vant til å lytte til hverandre, er voksne uvante med å lytte til dem på et forpliktende vis. Følgelig kan den voksne vegre seg for å følge opp barns utsagn på en måte som får samtalen til å stoppe opp. Men det må man kunne gjøre, ved for eksempel å be barna begrunne det de mener.

- For toåringene ligger det filosofiske mest i å bli seg selv og sine omgivelser mer bevisst, og ikke så mye i å følge en bestemt samtalemetodikk, sier Olsholt. Her dreier det seg mer om en holdning enn om en metode. Men med femåringene er utfordringen av samtaleteknisk art; her må den voksne bestrebe seg på å være en god samtaleleder.

At dette er en kunst som må læres, er åpenbart. Dessuten: Etter å ha sondert terrenget og snakket med noen av fagfeltets pionerer tenker jeg at det ikke er så stor forskjell på det å filosofere med store og med små som man skulle tro. Ikke prinsipielt sett. Forskjellen er i stedet av pedagogisk art, ved at man må finne temaer og en samtaleform som treffer målgruppen. Dermed ligger det an til et fruktbart samarbeid mellom filosofer og pedagoger.

Mitt streiftog i barnehagefilosofiens verden får meg også til å tenke på den amerikanske filosofen John Dewey, som for snart hundre år siden skrev at det viktigste skolen kan lære barna, er å tenke kritisk. Han mente at dét er vel så viktig som å lære dem å lese og skrive og regne.

Å begynne med dette allerede i barnehagen er trolig i Deweys ånd. Begynner vi omsider å bli klare for hans store og - når vi først har tenkt den - innlysende tanke?

(Først publisert i Fri tankes papirutgave.)

Se bildet større

Filosofi med barn: fanging av likheter og ulikheter med tau. Foto: Nadia Fransen

Faktaboks

Kurs: Filosofi med barn

Hvordan kan man jobbe med filosofi med de minste barna, og hva kan filsofiske samtaler bidra med barnehage og småskole?

Første helg i februar arrangerer Human-Etisk Forbund og foreningen Filosofere sammen kurs i filosofi med barn for førskolelærere og småskolelærere.

Britiske Sara Stanley er hovedkursholder. Hun er førskolelærer i en barnehage i Norwich, England, og har gjennom femten års virke blitt en autoritet på fagfeltet. Les mer her.

Andre bidragsytere på kurset er Bo Malmhester og Pål Brekke Indregard (begge intervjuet i saken), Beate Børresen og Øyvind Olsholt.

For mer info og påmelding, se kursets hjemmeside.

Siste nytt i Reportasje

Har skrevet roman for å advare mot aktiv dødshjelp

Protesterer mot et samfunn med dødspress for de ulykkelige

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Elsker livet, men vet han ikke har lenge igjen

Lorentz Kvammen tror det er bra for alle å tenke på at døden kommer.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!