Jenta som utfordret skolebønnen

Jessica Ahlquist ble mildest talt upopulær da hun refererte til seg selv om ateist. FOTO: Even Gran

Jenta som utfordret skolebønnen

– Bønnen er diskriminerende og utestengende for meg som ateist, sa Jessica Ahlquist (15). Da smalt det.

Jessica Ahlquist er liten og sped, smilende og vennlig. Det er nesten vanskelig å tro at hun har stått i sentrum for kanskje det mest medieomtalte rettsoppgjør rundt de sekulære prinsippene i USAs grunnlov de siste ti årene. Jeg har reist til Burlington, Vermont, nesten helt opp mot grensen til Canada, for å møte henne.

Stridens kjerne var en bønn som hang på godt synlig plass i fellesauditoriet på skolen der hun startet høsten 2009, Cranston High School West i delstaten Rhode Island.

– Første gang jeg la merke til banneret, var på slutten av førsteåret mitt som elev der. Jeg var i auditoriet med en venninne, og vi forstod fort at dette ikke var greit. Jeg var bare 14 år, men visste godt at det er forbudt for offentlige skoler i USA å forkynne religion. Og det var ikke mye tvil om at teksten på banneret var religiøs, sier hun.

SAMTIDIG VAR DET OGSÅ en mor på skolen som protesterte mot bønnen i fellesauditoriet gjennom organisasjonen ACLU – American Civil Liberties Union. De sendte et brev til skolestyret i byen med krav om at bønnen måtte fjernes. Skolestyret satte da i gang med å arrangere en rekke møter der alle innbyggere ble invitert til å si sin mening. Hensikten var at skolestyret på grunnlag av dette skulle bestemme om bønnen skulle tas ned eller ikke.

På alle møtene tok Ahlquist ordet og argumenterte for hvorfor bønnen måtte ned. Det gikk stort sett greit, helt til hun på det andre møtet reiste seg og sa at bønnen i fellesauditoriet definerte henne utenfor fellesskapet.

– Bønnen er diskriminerende og utestengende for meg som ateist, sa hun.

Det var da det smalt.

– Jeg var virkelig ikke forberedt på reaksjonene, sier Jessica oppgitt. – Jeg hadde ikke trodd at det var en så stor sak å si at man er ateist, men folk gispet og hakene deres ramlet nesten ned i gulvet. De reagerte veldig sterkt. En av dem reiste seg og sa at jeg var en heks. En annen sa at ateisme er det samme som satanisme, og at det jeg stod for var ondskap. «Bønnen ikke er diskriminerende», sa de. «Ingen bryr seg» sa de. Men jeg bryr meg, gjentok jeg. Jeg var bare 15 år og ble skjelt ut av voksne mennesker på et offentlig møte og beskyldt for «satanisme» og «ondskap». Alderen min ble også holdt mot meg. For jeg som bare var 15 år kunne jo ikke vite mer enn de voksne om amerikansk historie og lovgiving. Jeg husker to mente jeg burde tiltales for hatkriminalitet. Nesten alle la ut om sin personlige, religiøse tro, forteller hun.

PÅ DET SISTE MØTET skulle skolestyret bestemme seg. Jessica forteller at møterommet ble delt i to nærmest av seg selv. På den ene siden av midtgangen satt det kanskje rundt femten personer, anslår Jessica. Det var støttespillerne hennes. På den andre siden satt alle de andre. Der var det stappfullt. – Mange av de som tok ordet var så hyklerske. De sa «Hvordan kan barna våre bli gode mennesker uten kristendom? »; «Hvordan kan du ha verdier uten kristendom?»; «Hvorfor vil du ta kristendommen fra oss?». Slike ting. Men mange tok også i rettferdighetens navn avstand fra hetsen jeg hadde blitt utsatt for så langt, selv om de var uenige med meg, forteller hun.

Møtet ble fullstendig dominert av de som ville beholde bønnen.

– De som snakket for å beholde den, ble avbrutt av «amen»-rop, applaus og jubel fra publikum, mens de som var enig med meg ble møtt med buing og pipekonsert, forteller hun.

Det ble sagt at bønnen reflekterte viktige «sekulære verdier». Andre var mer tydelig religiøse: «Hvis vi tar ned banneret, så er det som å spytte midt i fjeset på den allmektige Gud (…) på dommedag vil du bli dømt for det», var det for eksempel en kvinne som sa. «Vær så snill, ikke ødelegg livsstilen vår», appellerte en annen.

Resultatet ble at bønnen ikke skulle tas ned.

Da ble Jessica kontaktet av American Civil Liberties Union (ACLU). ACLU ville hjelpe henne hvis hun ville gå til rettssak mot skolen. Jessica aksepterte, og den 11. januar 2012 kom resultatet: Jessica vant! Bønnen måtte tas ned.

Nyheten om seieren spredte seg raskt både nasjonalt og internasjonalt. Flere store aviser og nyhetsbyråer slo saken opp, både i USA og Europa. Senere hadde New York Times en større reportasje om saken og støttet henne på lederplass.

Men saken var ikke over med det. For nå måtte skolekomiteen bestemme om de skulle anke saken. Også denne gangen ble det arrangert åpne møter, to denne gangen, der alle fikk si hva de mente. Stemningen på disse møtene var om mulig enda mer oppskrudd enn på møtene før rettssaken. Tilhengere av anke, de aller fleste, gikk rundt med plakater det det stod bare en ting: «Appeal». Det var altså ingen tvil om hva de ville. Dommen var et uhørt angrep på religionsfriheten, sa flere på møtene. En mente at dommen etablerte ateisme som statsreligion i landet, noe som er et brudd på grunnlovsforbudet mot statsreligion. En annen kvinne ropte ut at dommen spytter i fjeset på den allmektige Gud. Hver gang noen argumenterte for anke, brøt salen ut i skråling og jubel.

Resultatet ble 5 mot 2 for å akseptere dommen og ikke anke. Hovedargumentet for de som ikke ønsket å anke, var ikke at de var enige med dommen. Det eneste argumentet var at skolen og byen ikke hadde råd til å betale den rundt halve millionen dollar saken ville koste dem hvis de tapte.

– Ingen av dem ville innrømme at jeg faktisk hadde rett. De argumenterte bare med at skolen ikke hadde råd til dette. Det var skuffende, men jeg er selvsagt veldig glad for at de ikke anket, kommenterer Jessica.

MEN DETTE ER IKKE en sak som bare handler om skolemøter, lovparagrafer og domsavsigelser.

Det som gjør Jessica Ahlquists sak spesiell, er de sosiale reaksjonene, hetsen og mobbingen hun ble utsatt for gjennom hele prosessen. Hun ble hetset på nett og utsatt for grov mobbing og trakassering på skolen. Det hele endte med at hun sluttet på skolen og fullførte utdannelsen som privatist. Mens Jessica har fortalt historien sin på kafeen i Burlington, har mobbehistoriene kommet på løpende bånd.

Første skoledag etter at dommen falt, da klassen avla trosskapsløftet – som alle amerikanske skoleelever gjør hver dag – snudde hele klassen seg mot henne da de kom til dette stedet i løftet og brølte ut ordene «Under God» rett opp i ansiktet hennes.

– Læreren sa ingenting. Etter at hele troskapsløftet var avlagt, gikk alle ut som vanlig. Ingen sa noe. Ingen så på meg. Det var opprørende. De må jo ha planlagt det hele må forhånd, sier hun.

En annen episode involverte byens ordfører, som gikk offentlig ut mot Jessica under et møte på skolen.

– Auditoriet var fullt. Lærerne stod langs veggene. Ordføreren holdt en fin «følg drømmen din»-tale. Etter talen reiste noen seg og spurte hva han syntes om banneret. Hjertet mitt sank. Han visste jo ikke om jeg var der, men det var jo en god sjanse for at jeg var det. Ordføreren svarte det alle ville høre, at dette bare handler om historie, at USA er bygd på kristendom og så videre. Han kom også med argumenter mot meg; om at det var urimelig å reagere, at det «bare var å se bort». Da han var ferdig reiste alle seg, jublet og klappet som om de var på en konsert. Det var galskap, sier Jessica oppgitt.

Én elev reiste seg og forsvarte Jessicas. Han spurte om ikke ordføreren var redd for at noen ville føle seg utenfor når han kom med en slik tirade? «Nei, jeg synes ikke det er noen grunn til at noen skal føle seg utestengt på grunn av dette», svarte ordføreren kontant.

– Igjen var det klapping, hoiing og jubel, forteller Jessica. – Jeg følte meg syk. Alle snudde seg og så på meg. Og det verste var nesten at ingen av lærerne kom bort til meg og uttrykte forståelse for at dette måtte være ubehagelig for en 16 år gammel utstøtt jente, sier hun.

RETT ETTER AT DOMMEN ble rettskraftig, måtte Jessica få politibeskyttelse. På nettet haglet drapstruslene og hetsen. Hun skulle få strupen kuttet og trynet knust. Hun ble truet med voldtekt og kalt «oppkast» og «en skam for menneskeheten ». Det ble spredt stygge rykter. Hele arsenalet av virkemidler ble brukt. Da støttespillere andre steder i USA ønsket å sende Jessica blomster etter at rettssaken var vunnet, var det flere blomsterforretninger i lokalområdet som nektet å levere.

Jessica ville ikke finne seg i det og delte trakasseringen hun ble utsatt for i sosiale medier. Dette ble igjen spredt i miljøer som støttet henne, til skrekk og advarsel. Dette holdt saken hennes varm, selv lenge etter at den var avklart formelt.

Selv om hun ble utstøtt i lokalsamfunnet, ble hun, som advokat Lynette Labinger kommenterte under rettssaken, en «rockestjerne» i den sekulære bevegelsen. Den 24. mars 2012 ble statusen kronet. Da samlet Reason Rally 10.000 sekulære aktivister i Washington DC, og Jessica ble invitert for å dele scene med folk som Richard Dawkins, Lawrence Krauss, Tim Minchin, James Randi, Adam Savage fra Mythbusters, og punkbandet Bad Religion.

På Reason Rally fikk Jessica også tildelt et studiestipend på 62.618 dollar – resultatet av en innsamlingsaksjon satt i gang av Hemant Mehta, mannen bak en av de store ateistbloggene, The Friendly Atheist.

– Etter å ha levd som utstøtt i så lang tid, var det ubeskrivelig deilig å komme til et hav av mennesker som visste hvem jeg var – og støttet meg og møtte meg med jubel og varme. Det var fantastisk! Det er kanskje det beste øyeblikket i livet mitt så langt, sier hun.

Se bildet større

Her er stridens kjerne - Bønnebanneret som hang i fellesauditoriet og utløste det hele.

Se bildet større

På grunn av striden fikk Jessica Ahlquist stjernestatus i den sekulære bevegelsen i USA. I dag bor og studerer hun i Vermont. FOTO: Even Gran

Se bildet større

Les hele Jessica Ahlsquists historie i boka One Nation – UNDER GOD! av journalist Even Gran. Boka forteller også andre, lignende historier samt historien til den den sekulære bevegelsen i USA.

Se bildet større

Det ble stort medieoppstyr da Jessica Ahlquist vant rettssaken mot banneret i 2012. Hør henne fortelle om det hele på CNN.

Se bildet større

Denne artikkelen står på trykk i Fri tanke nr. 2-2016 som nettopp har kommet ut.

Siste nytt i Reportasje

Har skrevet roman for å advare mot aktiv dødshjelp

Protesterer mot et samfunn med dødspress for de ulykkelige

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Elsker livet, men vet han ikke har lenge igjen

Lorentz Kvammen tror det er bra for alle å tenke på at døden kommer.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!