ANNONSE
Annonse

I Liv Guldbrandsens har skrevet ungdomsroman med humanistisk gravferd og prestehatende bestemor og ønsker at det finnes en bok for alle å kjenne seg igjen i. Foto: Stine Friis Hals/Aschehoug

– Jeg savner flere bøker om religionsfrie familier

Liv Guldbransden har skrevet «Papirfly» – en ungdomsbok om June, ateistbarnet som sørger over en død far og som forsøker å tro; en fortelling om døden som handler om det å leve.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

– Jeg forsøkte å skrive et brev der historien «antifortelles» ... Jeg synes det er morsomt med kontraster; begravelser er triste, samtidig er det ufattelig mye som er komisk, også tragikomisk. Det er litt karnevalsk dette med døden og humor, sier Liv Gulbrandsen.

Brevet hun snakker om er første brev i ungdomsbrevromanen Papirfly. Hennes debut som forfatter. Her skriver June (rundt 15 år) til kvinnen, elskerinnen til faren, som dukket opp i hans begravelse. Kanskje den første humanistiske gravferd i en norsk ungdomsroman. Etter begravelsen skriver June flere brev.

Boken fikk ros og en femmer i Dagbladet. Men Liv Gulbrandsen har også fått kritikk og spørsmål om dette egentlig er en ungdomsbok eller om det faktisk er en voksenbok.

– Jeg har lest mange av mine egne dagbøker fra da jeg var 15, og jeg ble overrasket over hvor klok jeg var. Men jeg ble også overrasket over hvor usigelig teit jeg var. Jeg tror at i alle de ulike fasene man er som ungdom er det en enorm akse. Du var barn i fjor, og er det på et vis ennå, samtidig som du også er skarp og klartenkt, ofte mer enn voksne.

Tusen forskjellige familier

I likhet med June var heller ikke Liv Gulbrandsens frontallapper helt sammenvokst i tidlig ungdomsår. Impulskontroll, eller konsekvensanalyser, var noe verken forfatteren eller June drev med. Uten at man skal lese boken helt biografisk. En episode med et nedskåret tre, som falt ut på riksvei 3 i Oslo, har imidlertid også skjedd i virkeligheten. Forfatteren har i likhet med June sittet i en kirke og ikke hørt fra Gud. Og det finnes også i virkeligheten en bestemor som snakket om «prestefaen» og «kapitalistsvina».

– Jeg synes det bør finnes tusen forskjellige ungdomsbøker som reflekterer tusen forskjellige familier

– Jeg synes det bør finnes tusen forskjellige ungdomsbøker som reflekterer tusen forskjellige familier. Når jeg leste om Pelle og Proffen da jeg var ungdom var det veldig sterkt for meg, både fordi de var politiske, men også fordi jeg kunne relatere meg til de bustete foreldrene. Det kunne jeg fordi mine egne foreldre var, og er, veldig politiske folk, sier hun.

– Jeg savner flere bøker om religionsfrie familier – ateistfamilier – og bøker der foreldrene er politiske på andre måter enn majoriteten. Jeg ville nok godtatt det med majoritetsmeninger, så lenge noen mente noe. Du blir rar om du ikke finner noe du kan kjenne deg igjen i.

Politisk ballast og livssyns-uthenging

Liv Gulbrandsen far var Tron Øgrim. De senere årene var han mest kjent for sitt it-arbeid og forfatterskap, men før den tid var han med å starte kommunistpartiet AKP-ML og var aktiv i ML-bevegelsen i Norge. Det samme har mora, Jorunn Gulbrandsen, vært – og er fortsatt. Hun er også forfatter.

– Det er klart at jeg fikk med meg ganske mye ved å vokse opp i et så politisk hjem. Samtidig var jeg også barn av det samfunnet og det livet jeg levde med venner på skolen, og i møtet med det jeg lærte på skolen. Det er klart at det ble mange kontraster i fortellingene og analysene jeg fikk av verden, og det er ting jeg tok som normalt som andre ville skvette over. Jeg brukte litt tid på å skjønne hvor ulike normer gjaldt, forteller hun.

– Noen ganger ble jeg også offer for voksnes politiske kamper mot hverandre. For eksempel var det å få livssynsundervisning en kjempeviktig sak da vi begynte på skolen. Da kom det motkampanjer fra enkelte lærere.

Liv Gulbrandsen forteller om lærere som plasserte livssyns-elevene ventende ute i regnet og om det å bli valgt ut til å synge kristne barnesanger som julesanger på juleavslutning. Sistnevnte tilfelle endte med at hun sang «Anna fra Kløfta» fordi hun hadde glemt den andre teksten.

Tyveri av bestemors historie

– Men det er viktig at June er June og ikke meg. I hennes fortelling kommer det politiske særlig fra bestemor. Det er hun som har sloss mot snuten. Så er nok foreldrene hennes også politiske på sitt vis, men ikke like hardcore som mine, understreker hun.

– Jeg synes det er morsomt at fortellinger om ungdom har voksne karakterer med egne viljer, som også kommer litt i veien. For det er jo sånn verden er. Det er veldig sjelden man vokser opp et sted der voksne ikke mener noe, og det bare er såpebobler og ull.

– Junes bestemor har et veldig tydelig syn på prester?

– Ja. Det er veldig negativt. Der har jeg stjålet noen av historien til min egen bestemor. Hun vokste opp i fattigdom på landsbygda i Norge. Da hun flyttet til Nittedal, der min mor ble født, var hun medlem av Norges kommunistparti. Det var ikke så populært på bedehuset.

– Jeg har hentet noe derfra, og så har jeg omskrevet det. Det er ikke snakk om hva som er sant eller ikke – alt er jug i denne historien her. Det er Junes historie, inspirert av brokker og biter fra min egen historie, som jeg har mikset sammen. Men det er klart at min historie har preget meg når jeg har skrevet.

Humanistisk sorg

For Liv Gulbrandsen er det å ha frihet fra religion viktig. Det skinner også igjennom i boken, som også handler om å kunne tenke selv. Hun kaller fortellingen humanistisk.

– I samfunnet vårt har prester vært viktige øvrighetspersoner i bygder og byer. Det å legge seg ut med dem medført store sosiale eller andre sanksjoner i mange menneskers liv. Det betyr ikke at jeg er sur på enhver prest – jeg er jo ikke det! Jeg kjenner prester som er allrighte personer.

I boken har bestemoren mye raseri, blant annet mot prester som hun gjerne kaller «prestefaen», og Liv Gulbrandsen forklarer at det er mye fortvilelse og sorg i denne bestemorens bakgrunn.

– Når hun opplever tap, går hun rett i kjelleren med sine egne gamle greier. Sånn som det ofte er når du opplever en sorg. Det åpner ikke bare døren for denne ene sorgen, men også tidligere sorger. Noen kan reagerer som June, og noen kan reagerer som bestemoren, med å bli sint og rar.

Hun kjenner seg selv igjen i Junes sorgreaksjon. Uten å avsløre for mye kan man si at det skjer en del i løpet av de første månedene etter farens død.

Selv mistet Liv Gulbrandsen sin far brått for ti år siden, da han bare var 59 år.

– Jeg kan bli handlekraftig og nesten manisk, når jeg er ordentlig lei meg. Det måtte nok gå ti år før jeg kunne sette ord på de tingene. Det er vanskelig å se mønsteret i et lappeteppe man sitter midt oppi, sier hun.

– Jeg er litt misunnelig på dem som kan sette seg ned og si «jeg sørger, jeg er lei meg, far er død, hvilket tap». Men når det skjer hendelser i livet der det kjennes som en vegg faller ut, eller en avgrunn åpner seg, er det kanskje ikke uvanlig å reagere med å flakse på autopilot. Jeg synes det er greit også. Det går an å være veldig glad og kjempelei seg – på en gang.

Begravelsen i boken er som nevnt humanistisk. Liv Gulbrandsen likte å skrive den slik. Og hun likte å lage scenen med urnenedsettelse. Det var en veldig bevisst beskrivelse. Igjen hentet fra erfaringer i hennes eget liv. Ingen av hennes besteforeldre hadde religiøse begravelser, heller ikke faren. Hun har ikke hatt noen agenda om å utvide samtalen om humanistiske gravferder, men i ettertid håper hun at boken kan virke normaliserende.

Frihet fra etterliv

Liv Gulbrandsen finner trøst i at faren faktisk ikke sitter i noe etterliv og ser ned på henne.

– Da han døde kom folk velmenende bort og sa «han ser på deg nå», eller «han er stolt av deg nå». Da måtte jeg si takk, for jeg skjønner at det er kjærlig ment. Jeg tåler det, men på en måte skulle jeg ønske at jeg slapp. For jeg finner stor støtte og trygghet i å slippe å tenke at det er et etterliv. Faren min hadde hatet det om han visste hva jeg har gjort med boksamlingen hans. Han hadde lidd, og jeg hadde lidd. Men han gjør jo ikke det. Kommer de døde til å bekymre seg, liksom? Det er godt å slippe å tenke på det. Og så kan jeg håndtere min egen sorg og mitt eget tap. Jeg trenger at vi ikke må finne på mer liv som vi ikke har kontroll over.

– Jeg liker at vi blir til jord. At vi blir til gress og trær, det er fint. Alt det andre blir en distraksjon.

Jeg liker at vi blir til jord. At vi blir til gress og trær, det er fint. Alt det andre blir en distraksjon

– Det er mye som er trist i boken, men samtidig er det mange morsomme øyeblikk?

– Ja, men sånn er jo livet også, alltid. Det er jo ikke sånn at verden slutter å være morsom, selv om noe trist skjer.

– Jeg fikk massasje på jobben en gang. Massøren spurte om det var første gang, og det var det. Da sa han at musklene husker, så det kunne hende at de ville minnes noe og gråte. Og jeg var klar for å gråte masse, men jo mer han masserte, jo mer lo jeg. Sånne deilige latterkramper, etter hvert frustrert hysterisk. Da sa han: «Du er kanskje en sånn person som må undertrykke mye latter i situasjoner der det ikke går han å le», sier Liv Gulbrandsen og ler, høyt.

Historie som må fortelles

I arbeidet med boken har hun da også ledd mye, snufset litt, og vært sint og frustrert over handlingen. Den er på knappe hundre sider, som det tok tre år å skrive. Planen var en tynn bok, men med mye historie, som skulle være lett å lese og samtidig gi mye å tenke på. I grunnen som den ble.

– Jeg har funnet på og fortalt historier lenge, mest i muntlig form, og på radio, tv og i scenekunstsammenheng. Men jeg er ufattelig glad i bøker. Jeg jobber med det til vanlig og leser veldig mye selv.

– Det kan hende at det er derfor jeg måtte bli litt voksen før jeg skrev en roman. For kunstformer som en har veldig stor begeistring for, kan det blande seg med litt mye ærefrykt også. Samtidig har man har et indre trykk. Man har noen historier man har lyst til å fortelle og noen ting man har lyst til å si noe om. Så begynner man i den ene enden, og etter hvert skaper det seg selv mer og mer.

– June har også en periode der hun er religiøst søkende. Hvordan tenkte du rundt det?

– Der kommer Junes marxistiske ballast inn. Og så blander hun sammen to sterke verdenssyn, med bruddstykker av hva terapeuten har sagt til henne. Noe jeg tror er ganske vanlig. Jeg tror hun er stresset og lei seg, og så leter hun etter dette noe. Hun synes det høres helt greit ut at det er opium for folket, hun.

Liv Gulbrandsen prøvde selv en gang å bli religiøs under et kirkebesøk.

– Jeg var kjempelei meg og ville at det skulle gå over. Jeg var gravid og kunne ikke drikke alkohol, som man ellers kan ha en hang til når man er lei seg. Jeg tenkte: «Det ville være så deilig om det kom et lys.» Jeg løftet hodet, og ønsket meg det veldig sterkt. Og så holdt jeg på å brøle, fordi jeg satte fast luggen i benken foran. Jeg fikk ikke noe lys, men jeg måtte le. Kan hende de som er flinke på religion vil tolke latter som en velsignelse fra Gud, men jeg klarer fint å le uten.

Kan hende de som er flinke på religion vil tolke latter som en velsignelse fra Gud, men jeg klarer fint å le uten

Latter som medisin

Det er trolig ikke en for stor spoiler å si at June heller ikke opplever noe himmelsk lys. Liv Gulbrandsen må understreke at hun ikke er ute etter kristne, hun er en sterk tilhenger av religionsfrihet – og det å kunne være religionsfri. Religionsfrihet – bokstavelig talt – er dermed nærmere hva Junes historie berører, men mest er det en bok om døden, som handler om å leve.

– Det å miste noen er en tragedie. Det er vondt. Men ofte får man også veldig mange ting, som for eksempel nytt perspektiv, samhold eller kjærlighet. Kanskje man må ha hjelp, og så får man det. Og latter er medisinen for meg. Det betyr ikke at jeg ikke lei meg, selv om jeg ler mye.

Siste nytt i Reportasje Vis flere

Straff som fortjent?

Straff som fortjent?

Fengselsfilosof Marianne Frøystad Walderhaug er opptatt av hvordan vi som samfunn møter de straffedømte etter soning.

Bispedømmets mann stoppet møtelederens utspørring

Bispedømmets mann stoppet møtelederens utspørring

VOSS: Vi var på debattmøte om skolegudstjenester på Voss i går kveld. Sjekk hvordan det gikk.

Konverterte til islam som et sosialt eksperiment... og for kjærligheten

Konverterte til islam som et sosialt eksperiment... og for kjærligheten

Han er fra et norsk, liberalt akademikerhjem. For å få kvinnen han elsker, måtte han konvertere til islam. Likevel valgte de Humanistisk vigsel. I kveld kan du se filmen på TV2.

Humanistisk sjelesørger leder presteteam på engelsk sykehus

Humanistisk sjelesørger leder presteteam på engelsk sykehus

På 25 prosent av sykehusene i Storbritannia har de nå ansatt en eller flere samtalepartnere som ikke er religiøse.

Gleder seg til landsmøte i Humanistisk Ungdom

Gleder seg til landsmøte i Humanistisk Ungdom

Til helga reiser Veronika Antonsen hele den lange veien fra Øst-Finnmark til Oslo, blant annet for å være med på å diskutere om HU skal gå inn for forbud mot omskjæring.

Hvorfor protesterer ikke muslimer mot omskjæringforbud?

Hvorfor protesterer ikke muslimer mot omskjæringforbud?

Et forbud mot nikab vekker engasjement blant muslimer selv om det vil ramme svært få. Et forbud mot omskjæring vil ramme nesten alle muslimer, men da er det taust. Hvorfor?

Dette nettstedet bruker cookies

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

En informasjonskapsel er en mekanisme der din nettleser kan ta vare på informasjon den får fra nettsider, for så å sende disse tilbake til nettsidene igjen senere. Dette gjøres automatisk uten at brukeren trenger å tenke på det.

Informasjonskapslene kan ha flere funksjoner, for eksempel å holde rede på innstillinger, hvilken bruker du er logget inn som, hva du har tilgang til, hjelp til å sørge for at du får tilsendt riktig innhold, sporing av annonsevisninger og annet.

Informasjonskapsler gjør det mulig å holde rede på slike innstillinger og annet over tid, slik at informasjonen er lettere tilgjengelig ved gjentatte besøk til nettstedet. Informasjonskapslene brukes også til midlertidig håndtering av brukerspesifikk informasjon når man besøker forskjellige deler av samme nettsted.

To eksempler fra de mange funkjsonene nettstedet bruker informasjonskapsler for å vedlikeholde: Én informasjonskapsel brukes for å huske innstilling for lydstyrke på videoavspilleren, en annen brukes for å huske om du har krysset vekk denne boksen med informasjon, slik at du ikke trenger å se den igjen neste gang du besøker dette nettstedet fra samme enhet som du bruker nå.

Informasjonskapsler lagres automatisk av nettleseren din som små tekstfiler på din datamaskin. Du kan selv endre innstillinger for hvordan informasjonskapsler skal håndteres i din nettleser.

Informasjonskapsler kan leveres av alle typer innhold på nettstedet, både tekstsider, bilder og annet. Informasjonskapslene sendes kun tilbake til det nettstedet du fikk dem fra, ikke til andre nettsteder.

Mange nettsteder, dette inkludert, fungerer ikke som de skal dersom du ikke tillater bruk av informasjonskapsler.

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler for å håndtere tre nivåer av funksjonalitet:

Kritiske informasjonskapsler brukes til å holde rede på brukerinformasjon, tilgang, personlige innstillinger og annet. Uten disse fungerer ikke nettstedet som det skal.

Analyse-informasjonskapsler brukes for å holde rede på trafikk på nettstedet, hvilke deler av det som er mest populært, hvilke deler som brukes mest og annet. Deler av disse er tredjepart informasjonskaplser levert av eksterne tjenesteleverandører. Informasjonskapsler for analytisk funksjon brukes for å forbedre nettstedet (som er under stadig utvikling), men disse er ikke kritiske for nettstedets funksjonalitet.

Annonse-informasjonskapsler brukes av interne og tredjeparts annonsesystemer for å holde oversikt over og spore visninger av annonser.

Det er lovpålagt krav om at denne informasjonen gjøres tilgjengelig for deg som bruker av nettsteder som benytter slike informasjonskapsler.

NewsFlow - Thin AS

Dette nettstedet bruker cookies.