Jeg er, altså tenker jeg

Gi plass til tanken, men hva er egentlig en tanke? hva vil det si å tenke? Og er vilkårene for å tenke blitt bedre eller dårligere? FOTO: Peter-John de Villiers/ byHands

Jeg er, altså tenker jeg

Gi plass til tanken, men hva er egentlig en tanke? Hva vil det si å tenke? Og er vilkårene for å tenke blitt bedre eller dårligere?

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
30.09.2013 kl 12:09

– Et bilde, en forestilling, en mening. Slik lyder professor emeritus i psykologi Karl Halvor Teigens umiddelbare forklaring på hva en tanke er. Han legger til: – Det foregår aktivitet i hodet vårt hele tiden. All den aktiviteten som har en begrepsmessig kvalitet, må vi kunne kalle tanker.

Professor i nevrofysiologi Johan Storm, som har spesialisert seg i hjernesignaler, har en litt annen fortolkning av fenomenet tanker:

– Tanker er en form for mentale prosesser som behandler og utnytter informasjon – både den informasjonen vi har lagret i hukommelsen, og den vi får nå i øyeblikket gjennom våre sanser. Disse prosessene foregår som elektriske og kjemiske prosesser i vår hjernes nettverk av omtrent 100 milliarder hjerneceller, særlig i visse deler av hjernebarken og dypere områder nært knyttet til hjernebarken.

Den psykologiske og den nevrofysiologiske definisjonen representerer to ulike perspektiver på hva en tanke er. Begge beskriver imidlertid tanker som en form for hjerneaktivitet hos hver enkelt av oss. Den tyske filosofen Gottlob Frege (1848-1925) ga derimot en ganske annerledes framstilling av det noe tvetydige begrepet tanke. En tanke, resonnerte han, er et abstrakt objekt som er offentlig tilgjengelig, og som verken er fysisk, mentalt eller subjektivt.

– Hva mente han med det?

Forestill deg at du og jeg har en diskusjon om tallet 2. Jeg sier at 2+2=4, mens du påstår at 2+2=5. Vi er altså uenige. For at det skal kunne oppstå en uenighet som denne, ifølge Frege, må det være en felles tanke vi snakker om.

Tanken kan ikke simpelthen være din personlige forestilling om tallet 2, eller min personlige forestilling om tallet 2, for da snakker vi om forskjellige ting, og er dermed ikke uenige om én ting. En tanke må dessuten være noe mer enn en hjernetilstand, for din hjernetilstand er ikke tilgjengelig for meg, og omvendt. For at du og jeg skal kunne være genuint uenige – for at vi skal kunne kommunisere i det hele tatt – må vi ha en felles tanke som er tilgjengelig for oss begge.

Hvis Frege har rett, ser det ut til at en tanke er noe mystisk, uforklarlig og kanskje uforståelig.

Vi tenker for å
forstå verden
og erkjenne
ting.

La oss legge Freges tankevekkende tanker om tanker til side, og i stedet ta utgangspunkt i definisjonen av tanker som en form for hjerneaktivitet. Storm forklarer at mye av informasjonsbehandlingen som foregår i hjernen trolig skjer ved at hjernens nettverk lager seg «modeller» som brukes til å etterligne virkeligheten.

Hjernen konstruerer modeller både av verden omkring oss og av vår egen kropp og vårt sinn, og av andre personer og deres sinn. Slik kan vi forstå hva som skjer både utenfor og i oss selv, og samspillet med andre mennesker. På den måten kan vi etter beste evne forutsi hva som sannsynligvis kommer til å skje hvis vi gjør det ene eller det andre – litt på samme måte som meteorologer simulerer værsituasjonen når de skal forutsi været. Ved på forhånd å tenke og forestille oss hva som kan skje, kan vi uten risiko prøve ut ulike alternativer for handling, før vi velger og faktisk utfører ett av dem, forteller Storm.

– Grunnen til at vi har en hjerne i det hele tatt, ut fra en evolusjonstankegang, er for å kunne orientere oss i verden og planlegge, fortsetter Storm.

– Dypest biologisk sett er hjernens formål å kunne styre kroppen. Atferden er jo det som evolusjonen har kunnet selektere på gjennom millioner av år. Blant annet bør man jo unngå å gjøre noe dumt, som å gå utfor et stup eller dumme seg ut sosialt og dermed miste status. Atferden er hjernens egentlige output som bestemmer om vi og vår slekt får leve videre eller ikke. Du kan si at vi tenker for å forstå verden og erkjenne ting, og vi kan glede oss over det, men det å forstå verden er i evolusjonsbiologisk perspektiv bare et middel til å kunne styre atferden.

Tankenes funksjon er altså til syvende og sist å sørge for at vi oppfører oss på en måte som er gunstig for oss i det praktiske liv. Storm tror at dette legger begrensninger på hva vi har evne til å tenke og forstå – vi skjønner først og fremst det vi har nytte av for å kunne klare oss. Vi har god intuisjon og forståelse på områder som har vært viktige for oss gjennom de hundretusener av år med evolusjon som har dannet hjernen vår. På områder vi tidligere ikke har hatt bruk for å forstå, derimot – som for eksempel kvantemekanikk og relativitetsteori – der svikter vår intuisjon, forklarer Storm. Kanskje kan dette forklare hvorfor vi har vanskelig for å begripe hva en tanke egentlig er: Vi har ikke hatt behov for å fatte tankens vesen for å fungere i praksis og leve videre.

Den franske 1600-tallsfilosofen René Descartes produserte etter sigende sine filosofiske verker i ensomhet foran kaminen. Iført sin berømmelige slåbrok funderte han seg fram til det som i dag regnes som grunnlaget for moderne filosofi. Og er det ikke nettopp slik store tanker gjerne oppstår – i fokusert og grundig refleksjon, naturligvis kombinert med et godt over middels intelligensnivå?

– Vel, ideen om forskeren eller filosofen som sitter og klør seg i skjegget og bare kommer opp med nye tanker, den er litt vel romantisk og oppskrytt, fastslår filosof Einar Duenger Bøhn.

– Som regel er det ikke når du sitter aleine i kjelleren og skriver at du får nye tanker. Du må få motstand, innvendinger og feedback på det du driver med.

Det meste vi
tenker er ting
vi har tenkt på
mange ganger
før.

Teigen nikker bekreftende til dette:

– Nye tanker krever input. For at nye ideer skal kunne unnfanges, bør man altså benytte seg av andre kilder enn bare ens egen refleksjonsevne, og innhente stimuli utenfra – for eksempel ved å lese en bok eller å samtale med andre. Hvis du utelukkende blir sittende for deg selv og gruble, vil du egentlig bare repetere gamle tanker. Sant nok kan vi iblant oppleve å få en ny ide, helt av oss selv og kanskje ut av det blå. Men det som faktisk skjer i slike tilfeller, er som regel at gamle ideer kombineres på en litt ny måte.

– Det foregår en prosess hvor vi gjentar oss hele tiden, slik at det meste vi tenker er ting vi har tenkt på mange ganger før. Så ideen om å tenke nytt er på en måte litt overdrevet. Det sies at «bare fantasien setter grenser», men den setter grenser ganske kvikt, sier Teigen og smiler – en anelse vemodig.

Teigen forklarer at tenkning sannsynligvis skjer i svært små steg. Det å finne opp eller å oppdage noe er trolig en prosess hvor man gjentatte ganger beveger seg et ørlite skritt, inn i det nærmeste «rommet». Etter å ha entret det lille «rommet» mange nok ganger, kan man ta enda et museskritt. Når vi får en aha-opplevelse, eller tror vi begriper noe aldeles nytt, er dette bare et bittelite steg fra det vi har tenkt et utall ganger tidligere. Den amerikanske forfatteren Steve Johnson kaller denne oppfatningen om hvordan tenkning foregår for adjacent possible, et begrep han har lånt av biologen Stuart Kauffman. Ifølge Johnson oppstår nye ideer som følge av det han kaller the slow hunch, hvilket vil si at de er resultat av en gradvis og langsom prosess. Man venner seg til en tanke gjennom gjentatte repetisjoner, for deretter å kunne se rekkevidden av den.

Dette betyr at nye tanker og ideer ikke dukker opp i form av plutselige eureka- øyeblikk, skal vi tro Johnsons teori om adjacent possible. Riktignok finnes det flere beretninger om vitenskapsmenn som har fått plutselige innskytelser, og – vips!, så åpenbarer det seg en revolusjonerende teori for dem, fiks ferdig. Ifølge Teigen bør vi imidlertid være forsiktige med å tro på den slags fortellinger.

– Går man nærmere etter i sømmene på slike historier, handler det veldig mye om tanker man er inne på flerfoldige ganger – halvaktige ideer som man på et visst tidspunkt skjønner at har noe for seg. Oppdagelser er sjelden så «store» eller «nye» som man ofte forestiller seg.

Det å få nye ideer og hjelpe fram kreative tankestrømmer, avhenger av mer enn bare å få input utenfra. Utfordringer og inspirasjon, kombinert med hvile og tid til refleksjon, er essensielt for å kunne tenke «nytt», tror Storm.

– Generelt stimuleres jo tenkning av engasjement, interesse, nysgjerrighet og oppmerksomhet. Samtidig kan veldig fokusert oppmerksomhet virke hemmende på det å tenke vidt og utenfor boksen. Hvis man blir kjempeengasjert i én tanke eller én teori, og så å si klamrer seg til denne, vil det kunne stenge for andre muligheter. Det er viktige forutsetninger for å tenke kreativt at man har nok tid uten noe spesielt program, slik at man kan la tankene vandre.

Teigen er av samme oppfatning, og har selv erfart hvor vesentlig vekselvirkningen mellom avkobling og fokusert arbeid kan være.

– Det har hendt at jeg sitter og skriver på et manuskript. Og så når står jeg opp og pusser tennene neste morgen – da kommer tankene, for da har jeg ikke kjørt meg fast i noe bestemt. Men for at det skal skje, forutsettes det at noe allerede er i emning. Man må ha noe i hodet som man allerede har jobbet med.

Det er viktig
at man har et
åpent sinn, og
ikke feier til
side det som
ikke stemmer
med det man
har trodd.

I tillegg er tilstrekkelig med søvn avgjørende for vår evne til å tenke og ta til oss ny informasjon.

– Det skjer antakelig mye rydding i hjernen under søvn, blant annet ryddes det opp i hukommelsesspor, utdyper Storm.

– Mye av det vi lærer gjennom det vi opplever i løpet av en dag, er i form av episoder, som lagres foreløpig i hippocampus, som ligger inni hjernens tinningslapp på siden av hodet. Hippo­ campus er trolig spesiallaget for å lagre utsnitt – «snapshots» – av virkeligheten. Ny kunnskap som læres må integreres med det som allerede finnes lagret fra før i den nyeste, store hjernebarken som kalles neokorteks. Det ser ut til at det som skjer under søvn og hvile, er at det sendes små pakker med informasjon tilbake til de store hukommelseslagrene i neokorteks, som lagres og integreres der. Dette må sannsynligvis gjøres på en veldig forsiktig måte, for der ligger det allerede store mengder hukommelsesspor lagret. Det kan ikke bare pøses på med ny informasjon uten å risikere å lage kluss og ødelegge noe av det som allerede er lagret der. Det nye må omhyggelig integreres og konsolideres. Og dette er trolig en av grunnene til at søvn er så viktig. Man har faktisk målt hos rotter som sover at det kommer små pakker med komprimert informasjon fra hippocampus tilbake til neokorteks.

Fysisk aktivitet kan også ha positiv effekt for tenkning, og det finnes flere eksempler på betydningsfulle personer i filosofi- og vitenskapshistorien som vandret seg fram til ideer og teorier. Blant annet spaserte Darwin daglig langs sin selvkonstruerte «tenkesti» mens han arbeidet med sitt hovedverk Artenes opprin­ nelse. Og i den tyske byen Heidelberg finner vi den såkalte «filosoferveien», som visstnok fikk sitt navn etter spaserende filosofer på søken etter inspirasjon.

Våkenhet, oppmerksomhet og engasjement styres av ganske små cellegrupper dypt nede i storehjernen og i hjernestammen. Disse cellene hører til det såkalte «oppadstigende aktiveringssystemet». De har lange, sterkt forgrenede nervefibre som går til nesten alle deler av hjernen og så å si «dusjer» dem med signalstoffer som får cellene til å «våkne opp» og bli mer aktive. Dette forandrer hjernens tilstand, slik at vi blir mer våkne og engasjerte. I tillegg finnes det mekanismer for fokusert oppmerksomhet.

En mulig forklaring på sammenhengen mellom fysisk og mental aktivering, er at noen av de samme mekanismene aktiverer både hjernens tankevirksomhet og ryggmargen som styrer våre bevegelser. Det er også en gjensidig aktivering systemene imellom.

– Vi vet at de samme aktiverende systemene og stoffene virker både på hjernen og ryggmargen, som styrer våre muskler. Dette gjør at vi blir fysisk anspente og rastløse om vi opplever noe spennende eller stressende, som stimulerer disse systemene, sier Storm, og tilføyer:

– Jeg har merket det godt selv, at hvis jeg leser om noe nytt interessant, må jeg ofte opp og gå noen runder på gulvet for å tenke over det en stund, før jeg har fordøyet det og kan lese videre.

Hvis store tanker altså oppstår som følge av input, helst kombinert med blant annet engasjement, avslapning og eventuelt fysisk aktivitet, hvordan kan vi da forklare Descartes’ filosofiske prestasjoner? Epokegjørende filosofi trolig frembragt av stillesittende og kanskje i overkant fokusert tankevirksomhet, med peisen som eneste selskap? Vel, kanskje han var et unntak. Eller kanskje vi må innse at hans filosofiske blemmer – for de eksisterer, tross alt – kunne vært unngått, hadde han bare fulgt en litt annen, og mer sosial, filosofisk fremgangsmåte. For de største tankene og de beste ideene oppstår som regel når én tenker sammen med andre.

– Det er både berikende og viktig at man lar tankene vandre utenom sitt «intellektuelle nærmiljø». Se litt videre – se etter ting som er litt lenger borte i tankelandskapet. Hvis du er litt avslappet og vandrer litt både hit og dit, kommer du kanskje på sporet av noe viktigere enn hvis du strever veldig for å nå en bestemt, nærliggende «topp», som du kanskje er vant til å se. Da tror jeg det er viktig ikke å ha for stort tidspress, våge å gå sine egne veier, og ha tro på at man kan tenke selv, sier Storm.

Men muligheten for personlig gevinst er ikke den eneste grunnen til at man bør unngå å mure seg inne bak fastspikrede tankerammer. For forskere innen nær sagt alle fagdisipliner kan det være svært viktig å bevare en åpen, undrende, spørrende holdning – både for lettere å unngå gale resultater, og for å kunne få øye på mer enn det man ellers ville gjort. Teigen advarer mot å miste denne holdningen av syne underveis i forskningsprosessen.

– På ett eller annet tidspunkt har man jo bestemt seg for en hypotese – en rimelig antagelse – som man tror på. Da skifter man modus fra en spørrende undringsmodus til bekreftelsesmodus. Det kan være skummelt, for da kan man få et galt utfall – slik man i en politietterforskningssituasjon kan komme til å satse ensidig på ett spor, med det resultat at man kan komme til å dømme feil person. For å åpne deg for andre muligheter, trenger du kanskje å gå en tur i skogen eller noe lignende.

Storm påpeker at hvis man kun ser det man er ute etter å få bekreftet, står man i fare for å overse viktige elementer. I så tilfelle vil det som kunne blitt en betydningsfull oppdagelse, forbli uoppdaget.

– Det er viktig at man har et åpent sinn, og ikke feier til side det som ikke stemmer med det man har trodd. Å gjøre et eksperiment er din unike anledning til å «snakke» direkte med den øverste autoritet: naturen. Og hvis det dukker opp noe uventet, noe som kanskje er uønsket og virker som hår i suppa, kan det kanskje vise seg å være mer interessant enn det du først lette etter.

Et av hovedproblemene
blant studenter
nå er at de
undrer seg for
lite.

Og ofte er det nettopp ved uforutsette sammentreff at banebrytende oppdagelser finner sted. Fenomenet kalles serendipity (engelsk: heldig uhell), og innebærer at man nærmest snubler over noe annet enn det man egentlig lette etter, eller begår en feil som inspirerer til ny og viktig innsikt.

Et av de mest kjente eksemplene på serendipity er oppdagelsen av penicillin: I 1928 reiste den britiske mikrobiologen Alexander Fleming på ferie, etter å ha jobbet med å undersøke egenskapene til en bestemt bakterie. Da han returnerte til sitt laboratorium, så han at en av bakterieskålene tilfeldigvis hadde blitt infisert av muggsopp, og at soppen hadde tatt livet av bakteriene. Det bakteriedrepende stoffet, som fikk navnet Penicillium, har reddet et enormt antall mennesker siden, og regnes som forrige århundres viktigste medisinske funn.

Første del av voksenlivet jobbet Albert Einstein ved et patentkontor i Bern. I denne perioden var han ikke bundet av noen kontrakt med vitenskapelige institusjoner, og det var følgelig ikke påkrevd eller forventet at han skulle fremlegge nye teorier og hypoteser.

Dette ga ham muligheten til gruble over akkurat det han var mest interessert i, og som han visstnok hadde undret seg over siden barndommen, som for eksempel: hvis man reiser med lyshastighet, vil man kunne se sitt eget speilbilde da? Med utgangspunkt i nysgjerrig forundring og sannhetssøken produserte han fem artikler i løpet av ett år. Tre av dem har blitt stående som noen av de desidert viktigste arbeidene i fysikkens historie, deriblant grunnlaget for relativitetsteorien.

Astrofysiker Øystein Elgarøy presenterer historien om Einstein som en kontrast til mye av dagens forskningsarbeid. Einsteins artikler er eksempler på vitenskapelige framskritt sprunget ut av nettopp en åpen og undrende innfallsvinkel, kreativitet og såkalt tenkning utenfor boksen. Elgarøy mener at mye forskning i dag derimot er motivert av en usunn konkurransementalitet forskere imellom, higen etter anerkjennelse og kamp om forskningsmidler.

– Dette kan overskygge den åpne, spørrende holdningen som er så fundamental for forskningen, tror han.

Storm gjenkjenner tendensen, og tror at effektiviseringen ved universitetene, slik som korte stipendtider for doktorgradsstipendiater, også kan gi en uheldig virkning.

– I løpet av tre år skal du både lære metodene, utføre arbeidet og skrive artiklene. Da kan du ikke ta noe særlig sjanser med å lete etter nye ting – du må halvveis vite svaret på forhånd og så prøve å bekrefte det. Dette er noe som motvirker den frie, åpne, nysgjerrighetsdrevne forskningen som nye forskere først og fremst bør lære.

Også for mange studenter er prestisje en større drivkraft enn nysgjerrighet og kunnskapstørst. Selv på filosofistudiet – paradoksalt nok, ettersom filosofien jo nettopp har vokst fram av undring og sannhetssøken.

Bøhn forteller oppgitt hvordan konkurransen i filosofimiljøet etter hvert har blitt så stor at studentene griper til alle midler for å få en form for overtak, og tillegger seg en væremåte som skal sikre dem nettopp det.

– Mange studenter blir mer opptatt av hvordan de skal oppføre seg enn hva som er sant og riktig. De lærer seg måter å snakke og stille spørsmål på – interne «manerer» for hvordan man skal drive med filosofi – før de egentlig er modne nok til å lære seg innholdet.

Elgarøy har observert en konkurransefokusert mentalitet også blant studenter i astrofysikk.

– Et av hovedproblemene blant studenter nå er at de undrer seg for lite. Veldig mange er eksamensorienterte, og konsentrerer seg om å innarbeide bestemte ferdigheter for å få gode karakterer, i stedet for å følge opp sidespor som de synes er interessante. Spørsmålet jeg får oftest når jeg underviser er: «Er dette pensum?».

Det kan tenkes at sterk konkurranse innad i forskningsmiljøer også kan stimulere til nye ideer, og dermed bidra til bedre og mer nyskapende forskning. Hvis det motsatte derimot er tilfelle – hvis forskeres ønske om prestisje tenderer mot å kvele evnen til å åpne opp for nye ideer og perspektiver – da er det kanskje grunn til bekymring på forskningens vegne.

Forskning og forskere til side, hvordan står det egentlig til med evnen til kreativitet, refleksjon, undring og det å «tenke nytt» for folk flest i vår samtid?

– Jeg tror det i stor grad er rom for det i dag, mener Bøhn. – Det er fri flyt av ideer, og vi får så mange impulser, så det er mye lettere å begynne å undre seg over ting i dag enn det var før. Men jeg tror det er desto vanskeligere å strukturere seg.

Det er mye
lettere å
begynne å
undre seg over
ting i dag enn
det var før.

Også Teigen er optimistisk med hensyn til moderne menneskers tenkeevne og kreative egenskaper.

– Mange områder av dagens samfunn er preget av konkurranse og prestasjonsjag. Det er kanskje ingen nyhet, bemerker han, før han fortsetter: – Det hektisk, og man får kanskje ikke tid til å undre seg så mye. På den annen side, trenger man jo ganske mye input, og du får jo ikke det i ro og fred på landet. Så selv om det er veldig mange hektiske elementer i det moderne livet som forhindrer kreativitet, er det også veldig mye som gjør det mulig.

Storm tror at mange unge i dag får for lite søvn, noe som kan være uheldig.

– Dessuten, sier han, – er det fare for at man ikke får den rette balansen mellom ny informasjon og tid til refleksjon. Det er fare for å bli utsatt for en ustoppelig flodbølge av informasjon – mer enn man klarer å fordøye. For hundre år siden var trolig altfor mange understimulert – mange unge med et naturlig sug etter å lære ble kanskje hemmet i sin utvikling av ensformig rutinearbeid i fabrikkene eller på åkeren med luking i ukevis. I dag, derimot, har man kanskje det motsatte problemet.

Se bildet større

Den franske 1600-tallsfilosofen René Descartes produserte etter sigende sine filosofiske verker i ensomhet. Så tok han feil også. FOTO: NTB/Corbis

Se bildet større

Betydningen av søvn for hjernens tankevirksomhet er fundamental. Det ser ut til at det som skjer under søvn og hvile, er at det sendes små pakker med informasjon tilbake til de store hukommelseslagrene. FOTO: Peter-John de Villiers/ byHands

Se bildet større

Da albert einstein hadde mulighet til å gruble over det han var mest nysgjerrig på, resulterte det i noen av fysikkhistoriens desidert viktigste arbeider. FOTO: NTB/Corbis

Se bildet større

Dagens strøm av ideer og impulser gjør det kanskje lettere å begynne å undre seg, men
desto vanskeligere er det blitt å få riktig balanse mellom ny informasjon og tid til refleksjon. FOTO: Peter-John de Villiers/ byHands

Se bildet større

Karl Halvor Teigen er professor emeritus i psykologi ved Universitetet i Oslo og
fortsatt aktiv forsker.

Se bildet større

Einar Duenger Bøhn er førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Oslo.

Se bildet større

Øystein Elgarøy er professor i astrofysikk ved Universitetet i Oslo.

Se bildet større

Johan Storm er lege og hjerneforsker ved Universitetet i Oslo.

Faktaboks

Denne artikkelen har også stått på trykk i Fri tanke nr. 3-2013

Siste nytt i Reportasje

Prestenes monopol på omsorg er på vei ut – her er motsetningene

Prester kan ikke lenger være de eneste som driver omsorg i offentlige institusjoner. Det er alle enig om. Men hvor går veien derfra?

Har skrevet roman for å advare mot aktiv dødshjelp

Protesterer mot et samfunn med dødspress for de ulykkelige

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!