Nora foretrekker å være i fengsel sammenlignet med hvordan livet hennes var før. Foto: Even Gran + Luigi Apogeo (bildet er manipulert)

– Jeg ble en islamist. Jeg mente virkelig de vantro fortjente å dø

… men i dag hjelper Nora fengselspresten med gudstjenestene og har tatt av seg hijaben.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 02.07.2018 kl 12:30

Nora tar imot oss med et smil. Før var hun en helt vanlig jente som jobbet i kiosken på Smart Club, men så var det noe som gikk fryktelig galt.

Foreldrene hennes tok henne med fra Kosovo til Norge i 1986 da hun bare var 2 år gammel. Familien er muslimsk, men ikke strengt praktiserende.

– I praksis betydde det bare at vi ikke spiste svinekjøtt. Ikke så mye annet, sier hun til Fri tanke på et besøksrom på Bredtveit kvinnefengsel i Oslo.

Skiftet personlighet

Når man står i kassa i en kiosk, kommer man i kontakt med mye folk. I 2008 ble Nora kjent med en mann som skulle forandre livet hennes.

– Det sa bare pang! Jeg ble veldig forelsket og livet var en dans på roser. Han var også fra Kosovo, og jeg trodde jeg hadde funnet kjærligheten i mitt liv, forteller hun.

Lykken skulle imidlertid ikke vare lenge. Straks de to flyttet sammen, startet det som Nora beskriver som et rent helvete.

– Han skiftet nærmest personlighet. Han skulle kontrollere alt og var sykelig sjalu. Andre menn kunne ikke snakke med meg. Da fikk både jeg og den andre mannen juling. Etter noen måneder ble jeg gravid. Han slo meg og var overbevist om at barnet umulig kunne være hans. Jeg bare måtte ha vært utro! Heldigvis lignet barnet så mye på han da det ble født at han gikk med på at han var faren, forteller Nora.

Hun forteller at ryggen hennes er full av store arr etter knivstikking og slag.

– Det eneste han var nøye med ikke å skade, var ansiktet. Dermed kunne jeg bare kle på meg, og ingen kunne se noe, selv om kroppen min var full av blåmerker og sår, sier hun.

– Han krevde at jeg skulle gå med hijab, og etterhvert ble jeg hjernevasket av radikal islam, forteller Nora. Foto: Mostphotos: William Perugini

Kontrollerte kroppen og tankene

I tillegg til den fysiske mishandlingen, krevde mannen at hun skulle gå med store, vide klær som skjulte kroppen og bruke hijab; et plagg hun aldri hadde brukt før. Hun fikk heller ikke lov til å sminke seg eller håndhilse på andre menn. Hun måtte med andre ord være en ærbar, underdanig muslimsk kvinne.

– Han var veldig opptatt av religion, og så mange Youtube-videoer laget av IS. Han mente IS stod for det eneste sanne og rette islam. Alt de gjorde var riktig. Man skulle ikke sky noen midler for å få opprettet et IS-styrt verdensomspennende kalifat. Han mente livet i de IS-kontrollerte områdene i Syria og Irak var perfekt, og ville at vi skulle flytte dit med sønnen vår, forteller hun.

Etter hvert ble også Nora påvirket av den islamistiske ideologien.

– Ja, jeg ble mer og mer med på det. Jeg syntes det ga mening. Jeg var så underkuet av frykt at han ikke bare kontrollerte kroppen min, men også tankene mine. Jeg ble en islamist. Jeg mente virkelig at de vantro fortjente å dø. Slike ting. I ettertid ser jeg at jeg var hjernevasket, men hadde du møtt meg den gangen, ville du ha møtt en 100 prosent overbevist, fanatisk islamist, sier hun.

Men selv om Nora og mannen var overbeviste islamister, drev ikke med rekruttering av IS-krigere, som for eksempel Ubaydullah Hussein ble dømt for i fjor.

– Nei, vi hadde ikke noe med dem å gjøre. Jeg har selvsagt ikke oversikt over alt mannen min drev med når jeg ikke var i nærheten, men det hørte jeg aldri noe om. Det var egentlig bare oss to i en liten boble, og den totale kontrollen han hadde over meg og sønnen vår, forteller hun.

Drit i det, putt meg i fengsel 21 år!

Samlivet mellom Nora og mannen endte på verst tenkelige vis. Dette er Noras versjon:

– Jeg levde jo som sagt med konstant mishandling og frykt. En natt i februar 2015 truet han meg med en pistol han hadde fått tak i, og sa at han skulle drepe meg og ta med sønnen vår til Kosovo. Jeg tok det veldig alvorlig. Han var ikke typen til å komme med tomme trusler. Han gjennomførte alltid det han truet med. Jeg ble selvsagt livredd og overbevist om at jeg kom til å dø hvis jeg ikke gjorde noe, sier hun.

Litt senere på kvelden, etter at mannen og den fire år gamle sønnen hadde sovnet, gjorde Nora det som førte til at hun i dag sitter i fengsel med en dom på 12 år.

Jeg tok pistolen han hadde truet med, gikk inn på soverommet der han sov og skjøt han to ganger i hodet. Jeg husker fortsatt lyden. Smellene, og hvordan lyden av blodet som fosset ut av hodet hans nesten hørtes ut som en vannkran på full åpning. Jeg fikk panikk og løp rett ut. Jeg så han aldri mer. Alt gikk i svart. Jeg la fra meg pistolen og gjemte meg i en krok, livredd for at han ikke var død og ville komme ut for å hevne seg, sier hun.

Etter noen timer tok Nora med seg sønnen og kjørte til foreldrene sine som ikke bodde så langt unna.

– Jeg fortalte hva som hadde skjedd og ringte politiet. De holdt meg på telefonlinja og kort tid etterpå stod en sju-åtte politifolk stod utenfor huset. På telefon fikk jeg beskjed om å komme ut med hendene over hodet, som jeg selvsagt gjorde. Så kjørte vi ned til leiligheten vår for å sjekke om det jeg hadde fortalt var sant. Jeg ble sittende i politibilen utenfor. Da de kom tilbake ville jeg forsikre meg om at han faktisk var død. Forvirret som jeg var, var jeg fortsatt redd for at han levde. Men politiet ville ikke si noe, forteller hun.

Da de kom ned til Grønland politistasjon, spurte politiet om hun hadde advokat.

– Da de spurte meg om det, hadde jeg nettopp fått revet av meg hijaben, blitt strippet naken og blitt plassert på en glattcelle. Jeg bare brølte tilbake til dem: «Drit i det, putt meg i fengsel 21 år, jeg driter i det!».

– Jeg gikk inn på soverommet der han sov og skjøt han to ganger i hodet, forteller Nora. Foto: Mostphotos/Ivan Kokoulin

– Jeg har gjort noe alvorlig galt

Nora ble til slutt dømt til 12 års fengsel for overlagt drap, en ganske mild dom for en så alvorlig tiltale. I retten fikk hun redusert straff på grunn av mishandlingen og fryktregimet hun hadde levd under. Men hun og advokaten hennes fikk ikke støtte for påstanden om at drapet var et såkalt «preventivt nødverge» – et drap utført i selvforsvar for ikke å bli drept selv, en tiltale som kunne ha ført til betydelig redusert straff.

Nå har hun sittet i fengsel i tre år, siden februar 2015, og regner med å slippe ut om rundt fire år, altså i 2022.

Nora lever godt med dommen sin.

Jeg har gjort noe alvorlig galt. Jeg har drept noen. Da må jeg ta den straffen jeg fortjener. Mange rundt meg mente jeg burde anke dommen, men jeg droppet det. Jeg får komme meg gjennom dette og gå ut av fengselet som en fri kvinne når den tid kommer, sier hun.

Sammenlignet med situasjonen hun levde i før drapet, synes hun fengsel er en befrielse.

– Jeg levde seks år i konstant frykt for hva han kunne finne på. Jeg hadde ingen frihet. Livet mitt med han var virkelig et fengsel. Her på Bredtveit er det trygge rammer og forutsigbarhet. Jeg kan snakke med hvem jeg vil. Det er mye bedre enn det terrorveldet jeg levde under, sier hun.

– Angrer du på det du gjorde?

– Det er vanskelig å svare ja på det spørsmålet. Det er selvsagt helt forferdelig at det skulle ende på den måten, men jeg opplever at jeg ikke hadde noe valg. Hvis jeg ikke hadde gjort det jeg gjorde, er det stor sannsynlighet for at det er meg som hadde havnet i grava.

– Var det ingen alternativer til å drepe? Kunne du ikke ha rømt, søkt tilflukt på et krisesenter eller noe? Eller hva med å anmelde ham for mishandlingen og få ham dømt?

– Jeg så ikke det som en mulighet. Han ville ha funnet meg. Et krisesenter ville aldri ha greid å gi meg fullstendig beskyttelse. Hvis han hadde blitt dømt, ville han ha sluppet ut igjen. Så lenge han var i live, var har en konstant dødstrussel for meg. Jeg var i en desperat situasjon.

– Tror du alle kan drepe hvis man bare kommer i den rette situasjonen?

– Jeg vet ikke, men hvis du hadde snakket med meg før alt dette startet, så ville jeg ha sagt at … hallo, jeg kommer jo aldri til å drepe et menneske! Men her sitter jeg altså…

For Nora føles det som en befrielse å komme hit, til Bredtveit kvinnefengsel i Oslo. Foto: Even Gran

Hjernevasket av radikal islamisme

Gjennom hele prosessen med avhør, varetektsfengsling, rettssak og dom, var Nora en overbevist islamist. Hun mente at IS representerte det samme islam, og at alle grusomhetene deres kunne rettferdiggjøres av det endelige målet om å spre det sanne islam til hele verden.

– Ja, jeg la ikke disse overbevisningene fra meg bare fordi han var borte. Dette var noe jeg mente. Det var meg! sier hun.

– I dag sier du at du ble hjernevasket. Hvor lang tid gikk det før du innså det?

– Etter et par måneder i fengsel kanskje. Det var ingen som konfronterte meg, men jeg skjønte det selv når jeg så på nyhetene. Jeg innså at dette ikke var meg. Jeg kunne jo ikke støtte den barbariske måte IS behandlet folk på.

Hijaben forsvant etter noen måneder i fengsel. I starten insisterte hun på å gå med hijab, fordi det var en del av hennes identitet og overbevisning, men så stilte fengselsprest Kjersti Wernø et godt spørsmål.

– Hun spurte om det egentlig var meg å gå med hijab, eller om det bare var noe han ville. Først da husket jeg. Jeg brukte jo ikke hijab før jeg traff han!

Til tross for at hun snudde ryggen til radikal islamisme, beholdt hun troen.

– Religion og familie er det viktigste for meg. De som ikke respekterer de to tingene, er ikke på god talefot med meg. Jeg vil egentlig si at religion har blitt viktigere for meg nå enn før. Når jeg ber nå, har jeg en personlig samtale med Gud. Jeg får en helt annen holdning etter at jeg har bedd – en helt annen ro. Men jeg ber ikke fem ganger om dagen. Det har jeg ikke tid til. Men jeg prøver å be i hvert fall en gang hver dag, sier hun.

Forholdet til fengselsprest Kjersti Wernø på Bredtveit er spesielt godt – så godt at Nora, sin muslimske tro til tross, har vært kirketjener for Wernø i fengselskapellet i to år.

– Kjersti er en viktig person for meg her i fengselet. Alle snakker med henne. Hun er en god lytter. Vi har et sterkt og spesielt bånd. Jeg har vært kirketjeneren hennes i to år nå, sier hun.

– Hvordan fungerer det for deg som er muslim?

– Det går helt fint. Et gudshus er et gudshus. Jeg liker å lære om religioner og vi har jo bare en gud. Dessuten er det jo hyggelig med litt kake og kos også. Jeg kommer ikke til å bli omvendt til kristendom. Jeg deltar ikke i den kristne bønnen, men jeg synes det er hyggelig å være med og hjelpe til.

Nora forteller at et par av de andre muslimske jentene i fengselet er mye strengere enn henne. De nekter å ha noe med presten å gjøre, dekker seg til og lever etter strenge muslimske regler. Det er ikke noe for henne.

Nora forstår godt at mange ikke-muslimer kan bli skremt av islam.

Islam har et alvorlig imageproblem. Jeg mener IS og de andre terrorgruppene tolker Koranen feil. De gjør stor skade. Det er lett å forstå at folk blir skremt at slikt. Det blir jeg selv også. Jeg søker heller veiledning fra de som tolker islam på riktig måte, sier hun.

Ny personlighet og hemmelig adresse

Ett av premissene for at Fri tanke får lov til å intervjue Nora i fengselet, er at vi ikke identifiserer henne eller tar bilder av henne, verken bakfra, sladdet eller noe som helst. Nora heter altså ikke Nora i virkeligheten. Når hun en dag slipper ut, vil hun få ny identitet og flytte til et hemmelig sted.

Årsaken til sikkerhetsopplegget er frykten for hevnaksjoner fra den drepte mannens familie.

– I familien og miljøet han kom fra praktiserer de blodhevn. Et drap må hevnes med drap. Familien er forpliktet til å drepe meg. Jeg vet ikke om familien hans virkelig vil prøve å finne meg og gjøre alvor av truslene. De bor jo i Kosovo. Men muligheten for dette er noe jeg må leve med kanskje resten av livet, og som gjør at jeg må få ny identitet og hemmelig bosted når jeg slipper ut.

– Hva med sønnen din?

– Han bor med en fosterfamilie nå, og jeg håper selvsagt vi kan finne sammen igjen når jeg blir løslatt. Han var bare fire år da alt skjedde, og vil ha bodd mesteparten av livet sitt hos fosterfamilien når jeg slipper ut, så jeg vet ikke hvordan det vil gå. Jeg håper på det beste. De fleste skjønner sikkert at dette er veldig sårt for meg. Det er kanskje det vanskeligste med å sitte i fengsel.

Hør Nora fortelle om hvordan det er å være mamma i fengsel på NRK Røverradion.

Nesten en normal arbeidsdag

Bortsett fra sorgen over ikke å kunne være mor for sin sønn i de viktigste oppvekstårene, framstår Nora nærmest som lykkelig over å være trygg og, ja, nærmest fri i fengselet.

Hun forteller om hvordan det var i starten med enecelle, desperasjon og isolasjon, og hvordan hun med fengselsprestens hjelp kom seg på fote igjen, og hvordan hun i dag etter tre år bak murene føler hun har nesten et normalt arbeidsliv med arbeidsdager på kjøkkenet.

– Jeg gikk nylig over til en mer åpen avdeling der vi ikke blir låst inn på cella like mye. Livet her er helt greit. Jeg går jo jobb om morgenen og jobber hele dagen. Vi er som et kollektiv som prater og ser på tv om kveldene. Internett og mobiltelefoner får vi ikke ha, men det går greit. I helgene er det noen ganger turer og utflukter. Vi sitter i fengsel, og det er ille nok, men jeg skal komme meg fint gjennom dette de årene jeg har igjen her inne, sier hun.

Oppslag fra VG da drapet ble kjent.

Nøkkelord

Siste nytt i Reportasje Vis flere

– Jeg ble en islamist. Jeg mente virkelig de vantro fortjente å dø

– Jeg ble en islamist. Jeg mente virkelig de vantro fortjente å dø

… men i dag hjelper Nora fengselspresten med gudstjenestene og har tatt av seg hijaben.

– Meningsløst å svare på terror med å forby burkini på stranda

– Meningsløst å svare på terror med å forby burkini på stranda

– Hvis vi møter terroraksjoner med å svekke Europas borgerrettigheter har vi tapt, slo Heiner Bielefeld fast da han åpnet «Humanisten Tag» i Nürnberg sist lørdag.

Hva skjer egentlig på disse internasjonale humanistmøtene?

Hva skjer egentlig på disse internasjonale humanistmøtene?

Hva foregår på møtene i utlandet som Human-Etisk Forbund har reist til i alle år? Vi ble med Tom Hedalen og Trond Enger på europeisk humanistisk generalforsamling.

Straff som fortjent?

Straff som fortjent?

Fengselsfilosof Marianne Frøystad Walderhaug er opptatt av hvordan vi som samfunn møter de straffedømte etter soning.

Bispedømmets mann stoppet møtelederens utspørring

Bispedømmets mann stoppet møtelederens utspørring

VOSS: Vi var på debattmøte om skolegudstjenester på Voss i går kveld. Sjekk hvordan det gikk.

Konverterte til islam som et sosialt eksperiment... og for kjærligheten

Konverterte til islam som et sosialt eksperiment... og for kjærligheten

Han er fra et norsk, liberalt akademikerhjem. For å få kvinnen han elsker, måtte han konvertere til islam. Likevel valgte de Humanistisk vigsel. I kveld kan du se filmen på TV2.

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer info

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Du kan også slette alle lokale data i din nettleser. Fremgangsmåten for dette varierer mellom ulike nettlesere og enheter.

Anbefaling: Ved å benytte deg av EU-tjenesten YourOnlineChoices.com kan du selv til en viss grad styre hvordan ulike annonseleverandører sporer deg, samt lese mange gode tips til hvordan du kan beskytte deg selv. Åpne YourOnlineChoices.com i et nytt vindu.

NB: Enkelte systemkritiske data som finnes i for eksempel webserverens logger vil ikke kunne slettes på forespørsel, men disse slettes automatisk etter kort tid iht informasjonen ovenfor.


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrever ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Mer informasjon