Ikke-troende prester snakker ut

- Jeg ser meg som en skuespiller som framfører en rolle, sier den ikke-troende presten "Adam" til Daniel Dennett og Linda LaScola. ILLUSTRASJONSFOTO: iStockphoto.com

Ikke-troende prester snakker ut

- Vi er bare toppen av isberget, mener de ikke-troende men fortsatt praktiserende prestene som har betrodd seg til Daniel Dennett og Linda LaScola.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
25.06.2013 kl 12:45

- Tror du det er noen der oppe?

Det var spørsmålet presten "Wes" fikk av en fortrolig venn og kirkegjenger en dag. Svaret bare glapp ut av ham:

- Absolutt ikke!

Vennen holdt på å le seg i hjel, for han hadde strevd mye med spørsmålet selv. Og aldri hadde han møtt noen som svarte så kontant.

Spredte ordet diskret

Dette er en av historiene Daniel Dennett og Linda LaScola presenterer i rapporten "Preachers who are not believers" utgitt av Tufts University i mars 2010. De har prøvd å finne ut om det finnes praktiserende prester som ikke tror på Gud. Og det fant de.

Forfatterne spredte ordet diskret. Ønsket om å finne ikke-troende prester ble nevnt på foredrag og i andre offentlige sammenhenger. De tok også kontakt med den tidligere presten Dan Barker, som har brutt med sin religiøse fortid. Lovnader om full diskresjon fikk til slutt fem prester til å betro seg om sin ikke-tro. Dennett og LaScola hadde egentlig langt flere på lista, men de fleste trakk seg av ulike årsaker.

Hvor går grensen for ateisme?

Alle de fem var helt åpne på at de ikke tror det eksisterer noen overnaturlig gud. Likevel så tre av dem på seg selv som "troende".

Dennett og LaScola tror dette skyldes en uklarhet rundt definisjonen av "Gud". De peker på at det finnes et stort spekter av gudsforståelser. Gudsbildene spenner fra den fysiske, handlende, og menneskelignende guden på den ene siden, til den teoretisk abstrakte og fraværende "alle tings årsak" og "kraften i naturen" på den andre.

- For noen er denne siste varianten ikke stort annet enn ateisme i forkledning, men det er åpenbart ikke de kristne enige i, skriver de Dennett og LaScola.

Forfatterne trekker fram den kristen-apologetiske forfatteren Karen Armstrong, som i sin bok "The case for God" avviser det menneskelignende, personlige gudsbildet, og hevder at "Gud ikke er et vesen i det hele tatt".

- Dette kan sees som et klart uttrykk for ateisme, men det mener altså ikke hun. Det er med andre ord ingen enighet om hvor i spekteret mellom en konkret vs. abstrakt gud at skillet mellom gudstro og ateisme skal gå. Mange later i tillegg til å dyrke denne uklarheten, mener Dennett og LaScola.

De trekker fram at to av de fem ikke-troende prestene i undersøkelsen likevel har behov for å trekke grensen ett sted.

- To av dem mener at de har gått over grensen - at de ikke lenger fortjener å bli kalt "troende", mens de tre andre fortsatt mener de kvalifiserer til betegnelsen "troende". Uansett holder alle på en hemmelighet. De tror ikke lenger på det kirkegjengerne deres tror at de tror på, eller synes at de burde tro på, skriver Dennett og LaScola.

"Troen på tro"

Selv om de intervjuede prestene ikke selv har noen gudstro, har de en uttalt "tro på tro". Det vil si at de mener religiøs tro er noe mennesker har godt av og behov for. Religiøs tro er derfor noe man bør stimulere til, og ikke motarbeide.

Denne "troen på tro" er en av hovedårsakene til at de ikke-troende prestene fortsetter i sine stillinger, mener Dennett og LaScola. I tillegg rettferdiggjør flere av prestene sin fortsatte prestegjerning med målet om "å reformere kristendommen innefra". De er også bundet opp i det religiøse fellesskapet både sosialt og økonomisk. Det ville, for de fleste av dem, være utålelig å bryte ut. De ville miste hele livet sitt. Så det minste ondet blir å late som ingenting og fortsette som før.

Dette er for øvrig noe som kirkesamfunnene selv i praksis oppfordrer til, mener Dennett og LaScola.

- Så lenge du bekrefter at du "har tro" og er "ett med Jesus", hva nå enn det måtte bety, legger de fleste kirkesamfunn seg ikke opp i prestenes private metafysiske overbevisninger, skriver de.

Presteutdannelse et sjokk

Flere av prestene forteller at det var et sjokk å ta teologisk utdannelse. De ukompliserte dogmene de hadde blitt oppdratt til å tro på, ble plutselig veldig mye vanskeligere å feste lit til.

"Rick" hadde sluttet å tro på de konvensjonelle kristne dogmene allerede som ung, og konstaterte med undring hvordan hans klassekamerater på teologistudiet kjempet for sin bokstavelige tolkning av Bibelen, mens lærerne teoretiserte og abstraherte.

- De likte ikke å få sine bokstavelige tolkninger utfordret av en ekspert på Det gamle testamentet. Da vi snakket om myter og historier fra Bibelen, kunne de si "Nei, men dette skjedde jo i virkeligheten". Det var litt av et krasj, sier "Rick".

Presten "Darryl" mener utdannelse gir en sunn skepsis.

- Utdannelsen sprengte de kristne doktrinene slik vi kjente dem. Jeg tror de fleste av mine studievenner vil være enig i at de ikke egentlig tror på den konkrete, bokstavelige guden fra Bibelen. Jeg tror heller ikke noen av dem egentlig tror på jomfrufødselen. Jeg vet at noen av dem ikke tror på det, for jeg har snakket med dem, sier han.

Bibelstudier førte til ikke-tro

En av de andre prestene, "Adam", forteller at han begynte å lese ateistisk litteratur for å bli flinkere til å forsvare den kristne troen. I stedet ble troen svekket.

- Noe av det mest klargjørende har vært disse debattene mellom kristendommens mest skarpskodde forsvarere og ateister. Jeg har hele tiden prøvd å være åpen og lyttende, og bruke hodet og fornuften. Men selv om jeg er en troende og kjenner de kristne standpunktene og skriften godt, vet du hva? Ateistene vinner disse debattene. Hvorfor? spør han.

Den samme historien forteller "Jack". For omtrent ti år siden bestemte han seg for å lese gjennom Bibelen veldig grundig. Målet var å bli tryggere i troen. Resultatet ble det stikk motsatte.

- Studiet av Bibelen - selve grunnlaget for kristendommen - gjorde at jeg mistet troen. Det var aldri planen, og jeg ønsket det heller ikke. Men jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte være ærlig med meg selv. Alt dette med "kjærligheten" er greit, og folk må gjerne bygge livet sitt rundt det, men hvis man tar inn det store bildet av hva kristendom er ment å være, blir det bare nonsens, sier han.

"Jack" fortsetter med klassisk religionskritikk:

- OK, denne guden skapte meg. Dette er en perfekt gud som vet alt, og kan gjøre alt. Men på en eller annen måte slo planen feil, og så er det liksom min feil. Og så måtte han sende sønnen sin for å fikse det, og nå skal jeg piske meg selv resten av livet på grunn av dette. Det gir ingen mening. Synes du ikke en gud burde greie å komme opp med en bedre plan enn dette? spør han.

Dennett og LaScola fikk gjennom samtalene inntrykk av at de ikke-troende prestene har en slags metode for å prøve ut hverandre. Utprøvingen kan sammenlignes med en tidlig versjon av de metodene homofile bruker for å finne hverandre, der man gjennom spøk og indirekte tale bygger opp tillit i retning av "den store innrømmelsen", samtidig som man gjør hva man kan for å beholde en retrettmulighet hvis den andre skulle vise seg å reagere negativt.

Stor forskjell på presteseminar og prekestol

Dennett og LaScolas slår fast at det er en bred kløft mellom troen til utdannede prester, og de menige kirkegjengere - lekfolket.

- Alle vi snakket med bekrefter det samme. Det man lærer på de teologiske seminarene er radikalt annerledes enn det man hører fra prekestolen, selv i de mest liberale trossamfunn. Prestene gjør hva de kan for å skjule de urovekkende innsiktene de lærte på presteseminaret fra lekfolkene i menighetene, skriver Dennett og LaScola.

Forfatterne mener at kløften mellom prestenes komplekse og abstrakte gudsbegrep, og det personlige og menneskelignende gudsbildet hos lekfolkene, er godt kjent i religiøse kretser.

Ønsket uklarhet mellom begrep og realitet

De mener også å ha avdekket en mer eller mindre ønsket sammenblanding mellom Gud som begrep og Gud som realitet, både blant de fem ikke-religiøse prestene de har intervjuet, og generelt blant kristne intellektuelle.

- Når Karen Armstrong snakker om "The history of God" snakker hun om hvordan begrepet Gud har utviklet seg. Det samme gjør Richard Wright i boka "The evolution of God". Det virker som om våre respondenter også med vilje blander sammen begrepet Gud på den ene siden og den eventuelt reelt eksisterende guden på den andre, skriver Dennett og LaScola.

De trekker fram et sitat fra presten "Wes", en av de som fortsatt insisterer på å kalle seg "troende", for å underbygge poenget:

- Forskjellen på meg og en ateist handler ikke om Guds eksistens, men om det er fortsatt er behov for ordet "Gud" i en eller annen sammenheng, mener "Wes".

Dennett og LaScola mener at denne sammenblandingen, og uklarheten som oppstår som følge av den, er en bevisst strategi for å unngå å konfronteres med de ubehagelige spørsmålene; Finnes det en Gud i virkeligheten? Ble virkelig Jesus født av en jomfru? Stod Jesus virkelig opp dra de døde?

For begrepet Gud har nemlig ateistene Dennet og LaScola slett ingen problemer med.

- Selv ateister har behov for begrepet Gud. Det er høyst nødvendig, for eksempel når man skal fornekte gudens eksistense, skriver de.

Les hele rapporten til Daniel Dennett og Linda LaScola

Se bildet større

Det kristne forbildet Mor Theresa hadde også problemer med å tro på Gud. Les mer på Wikipedia. Foto: Wikimedia.

Faktaboks

Er du en prest som har mistet troen? Ta kontakt!

Hvis du er en praktiserende prest/pastor som har mistet troen, er Fritanke.no/Fri tanke interessert i å komme i kontakt med deg. Vi lover deg selvsagt 100% konfidensialitet og anonymitet.

Du kan kontakte oss via e-post eller telefon. Se venstre marg for kontaktinformasjon.

Siste nytt i Reportasje

Har skrevet roman for å advare mot aktiv dødshjelp

Protesterer mot et samfunn med dødspress for de ulykkelige

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Elsker livet, men vet han ikke har lenge igjen

Lorentz Kvammen tror det er bra for alle å tenke på at døden kommer.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!