– Det største problemet er at folk blir syke og dør. Vi må få tilbake et fungerende helsevesen, så jeg foreslo at vi startet med å bygge noe slikt. Det ble nedstemt. Forslaget ble visst for framtidsrettet for de andre, sier«Theo».

«Theo» er legekyndig og en omstreifer i en verden hvor himmelen er grå og jorden giftig. Man kan forestille seg hvordan det hele begynte: i et laboratorium i USA, Syria eller Russland, hvor vitenskapsfolk i hvite frakker utviklet et våpen som skulle sikre fred og en harmonisk verden. Slik ville det kanskje ha blitt om det ikke var for lekkasjen. Viruset spredde seg som influensa i barnehagen. Verdensledere, militæret og utviklere ble alle rammet. Én etter én brøt atomkraftverk sammen, og et tungt radioaktivt teppe tynger atmosfæren. Verden ble stille, men milevis fra en Edens hage.

Små lommer av overlevende streifer nå hvileløst over jorda, og kjemper om ressursene. Naturen tilpasser seg og mange mennesker har allerede mutert.

Vil fremme kritisk tekning

Som en del av Humanistisk uke i Hordaland inviterte Human-Etisk forbund og Humanistisk Ungdom til et postapokalyptisk rollespill i Bergen. Det er Tidsreiser.no som har utarbeidet spillet.

– Det er veldig spennende å prøve å se for seg et omstartet samfunn. Det er en verden som har gått under, og som de overlevende må bygge opp igjen. Her får man også tydeliggjort at det finnes nye muligheter, og at man ikke nødvendigvis må gå for de løsningene som eksisterer i dag. Kanskje er det heller ikke mulig, kanskje blir man tvunget til å tenke annerledes fordi ressursene er begrenset, forteller Sindre Titlestad Westgård, spilleder og daglig leder i Tidsreiser.

Radioaktiv stråling og sykdommer har redusert Hordalands befolkning til 500 overlevende. Vossefolket, Sotraboerne, mutanter og omstreifere samles hos vertsbyen Bergen for å skape et nytt samfunn i en ny, og utrygg verden.

Westgård forklarer at hovedmålet er å stimulere deltakerne til kritisk tenking.

– Hva er grunnen til at ting er som de er? Hva er grunnen til at vi har en politimyndighet og et økonomisk system?, sier han.

Om lag 35 deltakere, i alderen 15 til 50 år, var samlet på Bergen Arkitekthøgskole. Her brukte de lørdagen på harde forhandlinger, løgner, blod, svette og tårer.

Forhandlingenes mange hatter

– Vi spiller gruppene ut mot hverandre. Vi bruker bare forhandlingene som en avledningsmekanisme, konkluderer «Theo».

De seks andre omstreiferne nikker.

– Voss og Sotra har båter, fisk og poteter, det er verdifulle ressurser. Vi er en liten gruppe, vi har ingenting å forhandle med og vil alltid komme til kort. Vi blir ikke mer enn billig arbeidskraft, sier Theo.

– Jeg har hørt at Sotra egentlig har planer om å finne et radioaktivt område hvor de kan sperre mutantene inne. Og bergenserne skjuler noe, skyter omstreiferen Ard inn.

Det er pause i forhandlingene, og alle har trukket seg tilbake til sine respektive grupper. Nervøse hjerter hamrer i brystet, og det hviskes hemmeligheter i alle kroker.

Flere av omstreiferne har nemlig hørt det samme. En av jentene hviler hånden på kjærestens lår, som er dekket av løv. Beina hans dirrer ampert.

– Vi bytter bort hermetikken vår mot våpen. Maten kan vi alltids ta tilbake etterpå. Så får vi alle til å vende seg mot mutantene, og når alle de andre er opptatt med å sloss mot hverandre, tar vi alle ressursene og forsvinner, sier Theo.

Det blir brått stille i leiren i det en pike runder hjørnet. Etter seg sleper hun en oppsvulmet høyrefot som, i likhet med ansiktet, har en dyp, rusten farge. En svak eim av slaktehus henger igjen i luften i det hun passerer. Jenta har mutert, men bare delvis.

Når det første skuddet faller

Plutselig skjærer et skudd gjennom stillheten, dørene farer opp og alle løper i retning av lyden.

På gulvet ligger en mann i grå frakk med vidåpne øyne. Rundt ham ligger flere skuddofre.

– Han er død!, roper Sotra-kvinnen og frihetsdommeren «Si», som har sunket på kne.

– Det er Rogalendinger!, hulker hun.

Kaoset er et faktum. Den ferske regelen om at kun soldater har lov til å bære våpen forsvant like fort som den kom på bordet.

– Det er så mange døde folk her at jeg får lyst til å lage chili con carne, kvitrer en mutantjente, før hun løper avgårde.

De skjøre forhandlingene er for lengst glemt. Nå er det alles kamp mot alle og representanter fra alle grupper og folkeslag faller om på den våte asfalten og det kalde betonggulvet.

Med i kulissene ulmer også et annet komplott, hvor mutanter, vossefolk og sotraboere har satt seg et langt større mål enn å fordele knappe ressurser i et nyfødt samfunn. De går for selve kongen blant vertskapet. Presidenten skal tas av dage, og makten skal gripes.

Frihetsdommeren kommer dem imidlertid i forkjøpet, og retter en pistol mot tinningen på Bergens overhode. Presidenten er død, og spillet er over.

– Overraskende lett å drepe

– Det er skummelt at jeg ikke følte på noen etiske dilemma. For meg så var det ren og skjær hevn da jeg bestemte meg for å drepe presidenten. Jeg skjøt ham fordi jeg var forbannet. Jeg hadde mistet to menn fra min gruppe, og jeg syns han viste dårlig lederskap, sier Siri Hortman (41), som var karakteren «Si».

Den mørke øyesminken har blitt en tone lysere, og hun har en langt varmere fremtoning nå når Sotra-kvinnen er ute av systemet.

– Det er jo det som er så skremmende, at hvis det hadde vært reelt så hadde jeg faktisk vært så forbannet at jeg hadde skutt ham. Men jeg kunne se at mannen som spilte presidenten stusset på det. Han hadde nok ikke trodd at personen meg ville la karakteren min spille det ut, forteller hun.

– Om det er fordi det er fordi jeg er et moralsk forkastelig menneske eller om det er fordi jeg har evnen til å leve meg inn i ting, kan jo diskuteres. Selv tror jeg at det bare var deilig å kunne slippe seg totalt løs, fortsetter Hortman.

Lørdagens rollespill fikk flere av deltakerne til å reflektere over mennesket og dets natur. Tom-André Olsen (21), som spilte omstreiferen «Theo», var klar på hvilken følelse som satt igjen i kroppen etter at det hele var over.

– Jeg lurer på hvor mye av oss samfunnet faktisk holder tilbake. Hvis det ikke ga konsekvenser, hva hadde vi egentlig gjort? Hadde vi drept naboen vår hvis vi ikke kom i problemer etterpå?

– Jeg følte at når man kom til et visst punkt så var all etikk forkastet. Jeg gjorde bare det jeg trengte for å overleve. Det var ingen gnagende stemme i bakhodet, sier han.

Andre er tvilende.

– Det var et par ganger hvor jeg tenkte at hadde dette vært meg, så hadde det vært et etisk dilemma. Men siden karakteren jeg spilte var svært psykisk ustabil, så var dette en del av spillet. Men hadde «Ra S.» vært et fungerende menneske, så ville nok ingen ha handlet slik som ham, sier Daniel S. Rømuld (21).

Er mennesket godt?

Dersom sivilisasjonen virkelig kollapser, og verden slik vi kjenner den blir revet bort, vil vi være i stand til å plukke opp restene og stable et fungerende samfunn på beina igjen?

– Når et samfunn først kollapser blir det jo vanskelig å bygge opp noe fra ingenting. Ingen stoler på noen. Det ble klart under forhandlingene at alle var veldig opptatt av at andre skulle jobbe for ting som var i deres interesse. Folk var veldig lite interessert i å diskutere fellesgoder, det var mer at «min gruppe har fisk, derfor må alle gå med på å bygge fiskeanlegg», sier «Theo» Olsen.

– Jeg tror det blir veldig darwinistisk, der kun de sterkeste overlever. Innen en uke ville nok de fleste butikker ha blitt plyndret, fortsetter han.

– Og man ser jo at når det har vært en orkan, så er det jo akkurat det som skjer. Det vil være den hardeste og tøffeste som overlever. Man sparker seg nedover for å komme seg til toppen, og det tror jeg ligger i menneskets natur på samme måte som det ligger i dyrs natur å kjempe, skyter «Si» Hortman inn.

Pilotforsøk – neste gang for konfirmanter

Spilleder Westgård forteller at man gjennom levende rollespill får en evne til å se både mennesker og hendelser i et annerledes perspektiv.

– Det som gjør at det ikke er så farlig hva karakteren mener, er at bak rollen så ligger spilleren som hele tiden observerer. Spilleren kan kjenne på kroppen om det han sier er riktig. Jeg har vært frekk mot mutantene i dag, og jeg som spiller kjenner at det ikke er behagelig, mens karakteren min har en annen holdning, forteller han.

Dette er første gang det har blitt arrangert et sånt rollespill for Human-Etisk Forbund i Hordaland, og organisasjonssekretær Magnhild Marie Bøe-Hansen håper også at deltakerne har fått anledning til å reflektere.

– De får mulighet til å tenke over hvilke verdier de selv har, og se hvordan ulike valg og handlinger påvirker flere enn dem selv, sier hun, og legger til at det også er viktig at deltakerne har hatt det gøy underveis.

Nå er målet at det postapokalyptiske rollespillet skal bli en aktivitet under neste års konfirmasjonsleir.

– Tidsreiser har utarbeidet og tilpasset spillet, som fungerer som et testspill under Humanistisk uke hvor vi får prøvd ut en del konsepter. Kanskje vi kan inkludere flere etiske utfordringer for konfirmantene, men dette er spørsmål vi må vurdere under evalueringen, forteller Hansen.