Hvem benekter Holocaust og hvorfor?

Holocaustbenektere mener bilder som dette ikke er bevis på nazistenes jødeutryddelser.

Hvem benekter Holocaust og hvorfor?

- Hvem lyver om gasskamrene, og hvorfor gjør de det? spør Didrik Søderlind i denne analysen av holocaustbenektingens vesen.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
28.05.2009 kl 14:21

En hardnakket minoritet hevder bestemt at masseutryddelsene som er gått over i historien under navnet Holocaust, ikke fant sted. Hvem lyver om gasskamrene, og hvorfor gjør de det?

I 2005 var det 60 år siden Auschwitz ble befridd av allierte soldater. De allierte fant øyenvitner, dokumenter og fysiske bevis som fortalte om et industrielt folkemord i leiren.

Likevel finnes det flere selvutnevnte historikere som trekker øyenvitnene, dokumentene og bevisene i tvil. De kaller seg gjerne "revisjonister", men revisjonisme er et lite dekkende begrep for virksomheten de bedriver. For denne løst sammensatte bevegelsen er slett ikke del av den konstant pågående prosessen der historikere stadig reviderer historien om Holocaust på nytt, en revisjon basert på nye kilder, ny forskning og nye blikk på eldre forståelsesmodeller.

"Revisjonistene", på sin side, har konklusjonen klar før de begynner å arbeide: Det fantes aldri noe industrielt folkemord. Det var aldri noe Holocaust. Dette er hele poenget med deres virksomhet. Derfor er ordet "benekter" best egnet.

Å benekte Holocaust høres i første omgang like vanvittig ut som å påstå at jorden er flat. Men mange som møter holocaustbenektelse for første gang blir overrasket over hvor spissfindige, innsiktsfulle og ikke minst veldokumenterte argumentene virker. Særlig når man møter dem i tykke bøker, skrevet av folk med flotte titler og med et omfattende fotnoteapparat. Da er det viktig å huske på at argumenter ikke nødvendigvis blir sannere av å ha mange fotnoter. Holocaustbenektelse er nemlig et premieeksempel på en pseudovitenskap.

Selv om holocaustbenekterne liker å fremstå som historikere, går arbeidsmetodene deres stort sett ut på å angripe den etablerte historieskrivingen. En vanlig taktikk er å finne punkter der historikere er uenige, gjerne en relativt marginal detalj rundt Holocaust. Deretter påstås dette å bevise at det blant historikere flest er uenighet om hvorvidt Holocaust har funnet sted.

Slik håper benekterne å slå sprekker i det relativt entydige bildet vanlige historikere har av Holocaust, og få folk til å ta benekternes argumenter på alvor. Derfor er de gjerne gode til å diskutere, og den som vil argumentere med dem bør være svært belest - ellers vil vedkommende fort vikle seg inn i detaljdiskusjoner om vannspeilet i Auschwitz, giftrester i gasskammerveggene, krematorieovnenes kapasitet eller demografiske spissfindigheter om jødiske bosetningsmønstre i Europa på tredvetallet.

Nekter ikke for leirene

Det er viktig å få med seg at så godt som ingen holocaustbenektere bestrider at det eksisterte konsentrasjonsleire som sådan, slik man har kunnet lese i norske aviser. Derimot nekter de for at leirene var utrydningsleire, og ledd i et systematisk massedrap på jøder og andre uønskede individer. Auschwitz, som er blitt stående som selve symbolet på Holocaust, var en arbeidsleir og ikke en dødsleir, hevder de.

Særlig avviser de at gasskamre ble brukt i utryddelsen av mennesker. De hevder gjerne at konsentrasjonen av giftgassrester i veggene på gasskamrene er for lav til at mennesker kan ha blitt drept der. I gasskamre som bare ble brukt til avlusning av klær, er konsentrasjonen av gassrester høyere, påpeker de. Noe som har sin naturlige forklaring. Grunnen er simpelthen at det trengs mindre gass for å drepe mennesker enn for å drepe lus.

Et annet argument er at giftgassen som ble brukt ville drept dem som betjente og ryddet ut av gasskamrene også. Men det var derfor kamrene var utstyrt med luftemekanismer, og ryddemannskapene med gassmasker. Dessuten var det ofte leirfanger som ryddet ut av gasskamrene, og tyskerne var ikke akkurat opptatt av deres helsetilstand.

Et annet vanlig benekterargument er at øyenvitneskildringene ikke er pålitelige. De fangene som overlevde utryddelsesleirene lyver, og vaktenes tilståelser er kommet frem under tortur. Dokumenter er forfalsket, bildene av likhauger viser fanger som sultet i hjel etter at de allierte bombet forsyningslinjene til leirene. Og så videre.

Den Store Sammensvergelsen

Holocaustbenektelsens logiske konsekvens er at alle de som deltok på alliert side under krigen (også erkerivalene USA og Sovjet), alle faghistorikere, alle overlevende fra konsentrasjonsleirene, og påfallende mange av dem som arbeidet i dem, deltar i verdens største propagandaaksjon: Løgnen om jødeutryddelsen. Hvordan er dette mulig?

Her er vi ved holocaustbenektelsens beveggrunn. Dette samarbeidet er mulig fordi alle disse kreftene er i lomma på en stor, skummel sammensvergelse som planlegger å legge verden under seg. Denne sammensvergelsen består av historiens erkesyndebukker, jødene. Holocaustbenektelse er nemlig umulig å forstå hvis man ikke innser at det er et antisemittisk prosjekt.

Det finnes sikkert holocaustbenektere som ikke er antisemitter, på samme måte som det sikkert finnes folk som forsøker å motbevise evolusjonen som ikke er religiøse fundamentalister. Men på samme måte som de som prøver å motbevise Darwins evolusjonsteori gjør det for å redde Bibelens (eller Koranens) skapelsesberetning, er det umulig å forstå holocaustbenektelsen uten å se på den politiske agendaen som følger med. For det viser seg raskt at holocaustbenektelsens drivkrefter primært er antisemitter av det virkelig rabiate slaget, nynazister og fascister.

Et politisk prosjekt

Seniorforsker Rolf Hobson ved Institutt for Forsvarsstudier - som også er tilknyttet Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteters stilling i Norge (HL-senteret) og er en av de nordmenn som kjenner best til holocaustbenekterne og deres metoder - fastslår at holocaustbenektelse er et politisk prosjekt. Poenget er at nazismen ikke kan gjenreises før bildene fra konsentrasjonsleirene er fjernet fra offentlighetens netthinne, påpeker han.

Det industrielle folkemordet vi kaller Holocaust er, med rette, blitt stående som det mest groteske utslaget av nazismens politiske visjoner. Dermed må de som vil renvaske nazismen så tvil om konsekvensene av ideologien. Dette ble tidlig klart for nazismens apologeter. Derfor dukket da også de første holocaustbenektelsene opp umiddelbart etter krigen, gjerne i form av polemiske pamfletter. Med årene ble argumentene stadig mer finpussede.

Hobson forklarer at benekterne fra slutten av 1970-årene forsøkte å fremstille seg som kritiske forskere som reiste tvil om vedtatte sannheter. Institute for Historical Review i USA utga et tidsskrift som til forveksling liknet et seriøst historisk fagtidsskrift. I dag er Holocaustbenektelsen en hel liten industri, som produserer fotnotetunge tidsskrifter, tykke bøker, spiller inn dokumentarfilmer og arrangerer seminarer.

Enkelte bøker, som Arthur Butz' The Hoax of the Twentieth Century og Germar Rudolfs Dissecting the Holocaust, kan ved første øyekast virke overbevisende. Men benekternes budskap har i liten grad nådd frem. De har vært en isolert minoritet, gjort politisk spedalske gjennom sine bindinger til nynazister. Men som så mange andre isolerte minoriteter har de fått et helt nytt liv gjennom moderne kommunikasjonsteknologi. Internett er som skapt for denne typen utgrupper, og nettet har gitt dette prosjektet et helt nytt spillerom. Der foreligger det nå uendelige mengder tilsynelatende seriøst materiale som skal så tvil om det faktisk skjedde et folkemord på jødene.

Holocaust fjernet fra bøker

Holocaustbenektelsens gallionsfigur er den britiske historikeren David Irving. Irving har solgt godt med bøker, og det er da også først og fremst som populærforfatter at Irving har hatt sin plass. Han har ikke vært tatt særlig alvorlig av faghistorikere, selv om den ellers svært habile norske historikeren Hans Fredrik Dahl en stund argumenterte for at Irving kunne være en god kildegransker selv om han hadde høyreekstreme bindinger. Men etter at det ble publisert grundig dokumentasjon som viste hvordan Irving systematisk hadde forvrengt sin forskning, avsverget Dahl seg Irving med ordene "jeg tok feil".

David Irvings forhold til Holocaust har endret seg over tid. Han forsøkte først å vise at Hitler ikke kjente til jødeutryddelsene. Tvert om ville han blitt forferdet hvis han visste om dem, mente Irving. Hitler var tvert om nærmest en jødevenn, i hvert fall etter nazi-tysk standard.

Med årene er Irving blitt mer åpent ekstrem og har pleiet åpen omgang med nynazister og holdt taler på nynazistarrangementer. I nye utgaver av hans bøker om annen verdenskrig er referanser til Holocaust fjernet.

Et ytterligere krumspring fant sted da Irving ble arrestert i Østerrike i 2005 og stilt for retten for å ha benektet Holocaust i et foredrag holdt for en årrekke siden. Dette er kriminalisert i flere europeiske land, og i Østerrike er strafferammen avskrekkende. Irving kunne da fortelle at han nå trodde på gasskamrenes eksistens. Det spørs vel om noen, være seg Irvings motstandere eller tilhengere, oppfatter denne bekjennelsen som noe annet enn spill for galleriet.

Ikke bare nazister

Selv om holocaustbenektere gjerne har bånd til nynazister, er det ikke bare nazi-sympatisører som er mottagelige for deres argumentasjon, understreker Hobson. Det finnes også noen intellektuelle fra ytre venstre som har gått veien om anti-sionistisk kritikk av Israel til holocaustbenektelse.

Ellers synes benekterne å få stadig større gehør i den arabiske verden, ut fra den misforståtte oppfatningen at Holocaust er årsaken til at Israel ble opprettet, påpeker Hobson. Deler av arabisk opinion synes å være mottakelig for så vel moderne holocaustbenektelse som klassiske antisemittiske tekster av typen Sions vises protokoller.

Sions vises protokoller er antisemittismens bibel. Boken påstår å avsløre en jødisk sammensvergelse som planlegger å opprette et hemmelig jødisk verdensherredømme. Men den er et falsum som sannsynligvis skriver seg fra den russiske tsarens hemmelige politi i tiden rundt forrige århundreskifte. Faktisk er protokollene så klønete laget at selv en del antisemitter medgir at de er falske. Allikevel fremhever flere av dem, ved hjelp av en heller kuriøs logikk, at selv om de er falske, er de ikke desto mindre viktig lesestoff - ettersom det som står i dem stemmer så godt overens med virkeligheten ...

Sions vises protokoller har skremmende stor utbredelse i den muslimske verden. Boken ble brukt som forelegg for en egyptisk tv-serie som ble vist i forskjellige land i Midt-Østen under den muslimske høytiden Ramadan i 2002. Andre som har lest protokollene er den mektige palestinske terrororganisasjonen Hamas. I Hamas' statutter kan man lese at jødene er ute etter å ta over verden, og at deres plan kunngjøres i Sions vises protokoller.

Forestillingene om jødenes makt blir til tider så bisarre at de blir morsomme. Enkelte muslimske ledere i Saudi-Arabia, Egypt og Jordan hevder at Pokémon er et jødisk komplott for å fjerne muslimske barn fra deres tro. Men latteren stilner fort når konsekvensene av dette jødehatet viser seg i praktisk politikk.

Da Irans president Mahmoud Ahmadinejad på en internasjonal kongress i 2005 tok til orde for å fjerne Israel fra kartet, uttalte han blant annet at "the establishment of a Zionist regime was a move by the world oppressor against the Islamic world". Bemerk bruken av begrepet "world oppressor"; et begrep som antyder at det er jødene som styrer - og undertrykker - verden. Akkurat som det hevdes i Protokollene. Og når antisemittismen dukker opp, følger holocaustbenektelsen etter.

Nazister og muslimer, hånd i hånd

Protokollene er ikke den eneste antisemittbibelen som har slått an i den muslimske verden. Adolf Hitlers Mein Kampf er blitt en overraskende salgssuksess i Tyrkia.

Det kan virke paradoksalt at tyrkere leser en bok som hevder at de tilhører et underlegent folk, på samme måte som det kan virke paradoksalt at man ser tyske nynazister iført palestinaskjerf. Men jødehatet er en nærmest uendelig forsonende kraft. I USA ser man hvordan hvite nazister kan samarbeide med den merkelige UFO-sekten Nation of Islam, som hevder at hvite mennesker er djevler skapt i et laboratorium på Kreta. Samme hvor mye hvite og svarte rasister misliker hverandre, liker de jødene enda mindre.

Den samme mekanismen ser man i aksjon i Skandinavia. En av Skandinavias mest rabiate antisemitter og holocaustbenektere har vært Ahmed Rami, redaktør for det svenske Radio Islam. Til tross for at Rami, med sin opprinnelse fra Marokko, ikke akkurat ser ut som noen arisk idealtype, har han hatt uniformerte nynazister som vakter ved sine møter. I Ramis siste bok, Tabubelagda tankar (2005), er forordet ført i pennen av Björn Björkkvist, talsmann for den uniformerte grupperingen Nationalsocialistisk Front. Det er neppe særlig mange andre svensk-marokkanere som kan få åpne nazister til å skrive forord i bøkene sine.

Vil fjerne historien

Så i hvilken grad er holocaustbenektelse en utfordring for forskerne? Svaret avhenger av perspektivet. Rolf Hobson påpeker at benekternes "forskningsresultater" kan bli - og er blitt - tilbakevist av seriøse historikere. Men i motsetning til vanlige historikere er ikke revisjonistene ute etter å vinne ny erkjennelse gjennom faglig dialog. Deres mål er å fjerne sentrale historiske fakta fra den offentlige bevisstheten ved å så tvil om bevisene for dem.

Så som annen pseudovitenskap bruker holocaustbenekterne mye energi på å påstå at vanlig vitenskap er lukket, fordomsfull og stillestående. Slike påstander er sjelden riktige, ei heller i dette tilfellet. For eksempel påpeker Hobson at man innen holocaustforskningen blir stadig mer klar over hvor mye forskning som gjenstår omkring tysk krigføring og okkupasjonspolitikk i Sovjetunionen under den såkalte Generalplan Ost.

Og der holocaustbenektere hevder at historien vil vise at nazistenes oppførsel ikke var så ille likevel, finner normale historikere et stadig styggere bilde. Fremfor alt blir bildet av hvordan okkupantene utbyttet de forskjellige befolkningsgruppene på sovjetisk territorium stadig dystrere.

En av mange merkverdigheter
Det kommer stadig flere merkelige påstander om historien. Det kan være at jorda ble skapt for 10 000 år siden, at den katolske kirken skjuler hemmeligheten om Jesu familieliv eller at Odin egentlig var en krigerkonge fra Asia.

- Slike ideer er absurde og ligger langt utenfor hva historikere vil oppfatte som rimelig og faglig meningsutveksling om det som har skjedd i historien, fastslår Øystein Sørensen, professor i historie ved Universitetet i Oslo. I den grad det er mulig å spesialisere seg på merkelige fremstillinger av historien, har han gjort det gjennom sin bok Historien om det som ikke skjedde.

Sørensen mener likevel det er en gradsforskjell mellom slike påstander og det å benekte Holocaust:

- Selv om påstander man møter i bøker som Hellig blod, hellig gral er merkelige, ligger de tross alt på et helt annet plan enn benektelse av Holocaust. For holocaustbenektelse er ikke bare bisart, det er et ondsinnet og i høy grad politisk fenomen som er nært knyttet sammen med en antisemittisk og nynazistisk agenda.

Sørensen er ikke glad for hvordan norske historikere forholder seg til de som forvrenger historien. Han har registrert at mange kolleger av ham vet altfor lite om holocaustbenektelse, og selv en og annen godt oppegående historiker tror åpenbart at holocaustbenekterne bestrider at det eksisterte konsentrasjonsleire, noe de med ytterst få unntak ikke gjør. En slik uvitenhet og en slik karikert fremstilling av benekternes argumenter er uheldig og kan bidra til å la benekterne score enkle poenger, mener han.

Han poengterer allikevel at holocaustbenektelse hverken er eller har vært noe stort problem i Norge, og peker på at det i vår nyere historie har vært adskillig flere som har benektet at det ble gjennomført omfattende statlige massemord i land som Stalins Sovjet og Pol Pots Kambodsja.

Økende fenomen

Vel har ikke holocaustbenektelse vært noe stort problem i Norge, men det er et problem som øker. Det hevder i hvert fall informasjonsleder ved Antirasistisk Senter, Henrik Lunde, en av de som kjenner det norske nynazistmiljøet best.

Selv om mye litteratur innen holocaustbenektelse kan lastes ned gratis fra internett, er tekniske tekster på engelsk ofte vanskelig tilgjengelige for skoleungdommer. Her har Tore Tvedt, leder for nazi-sekten Vigrid, funnet sin nisje.

Tvedt har en aktiv hjemmeside, og er kjent for å være imøtekommende mot ungdommer som tar kontakt fordi de er nysgjerrige eller arbeider med skoleoppgaver. Og propagandaen når frem. Lunde påpeker at antall spørsmål om Holocaust han får fra elevene under skolebesøk har økt, noe han tror skyldes Vigrids aktiviteter.

Lunde får også spørsmål fra foreldre og lærere som vil ha tips om litteratur om Holocaust. Grunnen er at de vil lese seg opp for å debattere med ungdommer som har lest sider om holocaustbenektelse på internett. Lunde understreker at det er vanskelig for en vanlig lærer eller forelder på stående fot å bevise at Holocaust har funnet sted.

Holocaustbenektelse på norsk

Norskspråklig holocaustbenektelse finner man ikke bare på nettet. Det er også produsert en del slikt materiale i trykt form. Blant annet har bladet Gjallarhorn, utgitt av nazipartiet Norges Nasjonalsosialistiske Bevegelse (tidligere Zorn 88), laget et temanummer som brakte vanlig holocaustbenektende argumentasjon.

Men siden benekterne vet at det å fremstå som åpne nazister eller antisemitter er taktisk uklokt, forsøker de gjerne å skjule hvem de er. Symptomatisk er det at første gang man fikk slikt materiale i bokform i Norge, valgte utgiveren å være anonym. Det dreide seg om boken Holocaust - Myte eller virkelighet?, som besto av materiale hentet fra Aftenpostens debattsider på nettet. Den anonyme utgiveren viste seg å være den tidligere SS-frivillige og landssvikdømte Arne Borgir. Boken er senere gitt ut på nytt under navnet Genocid-debatt i Oslo, nå under Borgirs fulle navn.

Lite tyder på at holocaustbenekterne omvender særlig mange til sin sak. Holocaustbenektelse er snarere et symptom på et dypere problem, nemlig antisemittisme. Det er neppe mange som lar seg overbevise av benekternes bøker og tv-programmer uten at de på forhånd har antijødiske holdninger.

Men nettopp derfor er det interessant, og viktig, å holde et øye med holocaustbenektelsen. For når man husker på hva irrasjonelt hat mot jøder har hatt av konsekvenser gjennom historien, er holocaustbenektelse et diagnostisk instrument som bokstavelig talt kan vise seg å redde liv.

HTML .fb_share_link {
PADDING-BOTTOM: 0px; PADDING-LEFT: 20px; PADDING-RIGHT: 0px; BACKGROUND: url(http://static.ak.fbcdn.net/images/share/facebook_share_icon.gif?2:26981) no-repeat left top; HEIGHT: 16px; PADDING-TOP: 2px
}

Del på Facebook

Se bildet større

Så godt som ingen holocaustbenektere bestrider at det eksisterte konsentrasjonsleire. Derimot nekter de for at leirene var utrydningsleire.

Se bildet større

Rolf Hobson sier at holocaustbenektelse er et forsøk på å renvaske nazismen.

Se bildet større

David Irving er en av verdens mest kjente holocaustbenektere. Denne uka har han vært i Norge.

Se bildet større

"Sions vises protokoller" skal angivelig skal avsløre jødenes "onde plan" om å ta over verden. Men teksten er forlengst tilbakevist som et falsum.

Se bildet større

Jødehatet skaper en paradoksal allianse mellom islamister og nynazister.

Faktaboks

TIL GLEDE FOR NYE LESERE

I anledning holocaust- benekteren David Irvings besøk i Norge, publiserer vi denne artikkelen om holocaustbenektelse av Didrik Søderlind.

Artikkelen stod på trykk i boka Åpent sinn eller høl i hue, Humanist forlag 2006

Siste nytt i Reportasje

Prestenes monopol på omsorg er på vei ut – her er motsetningene

Prester kan ikke lenger være de eneste som driver omsorg i offentlige institusjoner. Det er alle enig om. Men hvor går veien derfra?

Har skrevet roman for å advare mot aktiv dødshjelp

Protesterer mot et samfunn med dødspress for de ulykkelige

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!