Fri tanke i 100 år

For hundre år siden kom første utgave av fritenkerbladet Fritænkeren ut i Bergen.

Fri tanke i 100 år

100-årsjubileum for første utgave av Fritænkeren

Det «gudsfornægtende Organ» Fritenkæren ble i sin tid solgt i alle Bergens kiosker. Innsatsen til medlemmene i de første fritenkerklubbene bidro til å utvide ytringsfriheten og livssynsfriheten.

Tekst:

Publisert:

Vinteren 1911 kom første nummer av et lite, uanselig blad kalt Fritænkeren; en forløper for Fri Tanke. Det var organ for Fritænkerklubben, som var blitt stiftet 18. april 1909 av vantro bergensere. Dette var ikke det aller første forsøket på å organisere fritenkere i Norge; Kristiania Fritænkerforening eksisterte allerede. Men den forsvant ganske raskt igjen, og satte ikke spor etter seg (til tross for et par forsøk på gjenoppliving, det siste antagelig så sent som på trettitallet.)

Viktigere var bergenserne, og en av disse kunne vi lese om i avisene for et par år siden, da det ble gjort forsøk på å fornye blasfemiparagrafen. Klubbens sekretær var nemlig Arnfred Olesen, kjent som den siste som er blitt dømt for blasfemi i Norge. I 1912 fikk han 10 kroner i bot for å ha skrevet følgende om julen i Fritænkeren:

«De 'kristne' hedninger mindes sin Jesus – den jødiske religionsmaker, som tilsidst holdt dem saa grundig for nar.»

I dag leer ingen på øyenbrynene av denslags, og det har Olesen og de andre fritenkerne noe av æren for, der de bidro til å utvide ytringsfriheten og livssynsfriheten.

Jens Arnfred Olesen (1883-1958) var født på Stord. Fra 1907 var han ansatt som bokholder i bergensavisen Arbeidet. Olesen var redaktør for Fritænkeren helt til bladet gikk inn i 1915. De siste tre årene var det organ for Norges fritænkerforbund, som bergensklubben fikk i gang i 1912-13 i samarbeid med folk fra Stavanger. Både forbundet og klubben gikk i oppløsning etter at bladet forsvant.

Bekjempet både av kirke og arbeiderbevegelse

Arbeidet var organ for Det norske Arbeiderparti, men Fritænkerklubben ble energisk bekjempet av «saavel Arbeiderpartiet som Indremissionen» skriver Olesen. Dette til tross for at flere sentrale medlemmer sognet til arbeiderbevegelsen, som ennå ikke var splittet i sosialdemokrater og kommunister. Men ungdomsbevegelsen var nylig blitt splittet, idet anarkosyndikalistene hadde brutt ut og dannet Norges Ungsocialistiske Forbund. For partiet var religion en privatsak, for ungsocialistene var det en kampsak. I Kristiania dominerte ungsocialistene fritenkerbevegelsen, og i Bergen stod de også sterkt. Olesen var ungsocialist, senere i livet representerte han Arbeiderpartiet i kommunestyret (1920-28).

Det gjorde også Rafael Vibe (1888-1971), som sammen med Olesen hadde deltatt i stiftelsen av Fritænkerklubben i Bergen. Om Vibe skrev Arnfred Olesen i Direkte Aktion, julenummeret 1914:

«... Norges fritænkerforbund stiftedes i 1912. Dette skyldes væsentlig 2 av de mere fremtrædende medlemmer Rafael Vibe og Georg Eeg-Berg. (...) Meget beskeden og helt ut blottet for egoistiske anlæg, som han er, har han stedse været den ivrigste og mest offervillige blandt medlemmerne, naar det gjaldt økonomisk støtte og utholdenhet forøvrig.»

«Men fritenkerklubben hadde nok et flertall av jevne borgere blant sine medlemmer – håndverkere og handelsfolk – som ikke var politisk radikale.» Dette sa en av de radikale, Peder Håkon Jarl Hansen som 94-åring i 1984, i et intervju med Human-Etisk Forbunds Knut Berg.

Den politiske uenigheten mellom medlemmene kom sjelden til uttrykk. De samlet seg om kamp mot kristendommen, men støttet gjerne andre tverrpolitiske kampsaker som avhold og kremasjon. «Bliv medlem av en likbrændingsforening» sto det i atskillige numre av bladet. Bergen hadde i 1907 fått Norges første krematorium; en sak som til å begynne med hadde møtt motstand fra Kirkens side. Ingen av biskopene hilste kremasjon velkommen da Kirkedepartementet ba dem om å uttale seg i 1895. De fleste kremasjonsforkjemperne tilhørte for øvrig det opplyste borgerskap. Christian Michelsen var en foregangsmann, i likhet med lege Gerhard Armauer Hansen og Nina og Edvard Grieg. Komponisten var en av de første som ble kremert i Norge.

Armauer Hansen (1841-1912) var den best kjente av fritenkerklubbens medlemmer. Han var æresmedlem, men ville neppe ha sett det som en ære da nekrologen i Fritænkeren omtalte ham som «opfinder av Lepra-bazillen». Oppdager var han nok, men oppfinner høres som en moderne konspirasjonsteori…

Et annet medlem som senere ble nesten like kjent, var Elise Ottesen-Jensen (1886-1973) med pennenavnet «Ottar». Hun emigrerte til Sverige og dannet Riksförbundet för sexuell upplysning. Seksuell opplysning trengtes nok også i Bergen, men Fritænkeren gikk ikke lenger enn å ta inn reklame for en «lifmoderspruta» mot «underlifslidande och dylikt» som kunne bestilles fra Malmö. Slike sprøyter ble anvendt mot gonoré, men ble også brukt til å fremkalle abort (som i filmen Vera Drake).

Solgt i alle kiosker

Fritænkeren ble solgt i alle Bergens kiosker, noe som falt en del av de gode borgere tungt for brystet. Bergens Aftenblad skriver i juni 1912: «Bladet er jo som bekjendt sat under Tiltale for Blasfemi og forhaabentligvis vil der blive taget saapas kraftig paa det gudsfornægtende Organ, at Gudsfornægterne får føle, at det er en farlig Historie at opfordre Folk til at forhaane Religionen.»

Fritænkeren hadde nok hånet kristendommen, men bladet hadde aldri oppfordret leserne om å gjøre det. «Fritænkernes katekismus – De 10 bud» lød:

1. Vær et menneske – tænk selv – bli fri.
2. Lær dig selv at kjende – betro dig til dig selv.
3. Skap dig ingen gud at tilbede.
4. Arbeid og stræv efter velstand.
5. Nyt med forstand alle jordlivets glæder.
6. Elsk din næste og din familie mere end dig selv.
7. Vær taknemmelig, hjælpsom og retfærdig.
8. Behandl alle skapninger – selv de ynkeligste – paa en human maate.
9. Gjør alt for at fremme menneskehetens vel.
10. Søk sandheten – vær sand – fordr sandhet.

Bergens Aftenblad var allikevel inne på noe. «Løsenet bør være kirkens fuldstændige ødelæggelse» hadde Fritænkeren skrevet på redaksjonell plass. Noe optimistisk fortsetter man: «Og naar engang de religiøse forsamlingslokaler er blit omdannet til skoler, musæer, teatre og lignende, vil sindsykeasyler og fængsler – som hittil har vært endepunktet for religiøse grublerier – være en saga blot.»

Klubben hadde jevnlig åpne møter, med inntil 300 tilstede. Blant sakene de satte under debatt, var dogmer som jomfrufødsel og treenighet. Men de kunne også ha naturvitenskapelige foredrag, som da Armauer Hansen snakket om arvelighet. Høsten 1912 inviterte de den svenske agitatoren Oscar Ljungdahl, som holdt fire møter på en uke. Flest møtte opp siste kveld, da emnet var «Er gudstroen opphav til forbrytelser?»

Fritenkerne kjempet ikke bare for sin egen livssynsfrihet. I 1912 var mormonerne utsatt for sterke angrep fra kirkelig hold. Fritænkerklubben holdt protestmøte som viste til grunnlovsbestemmelsen om religionsfrihet. På et annet protestmøte med 300 tilstede støttet de en prest som biskop Erichsen hadde nektet å ordinere. Presten trodde ikke på jomfrufødsel, og forsamlingen vedtok for sikkerhets skyld (mot 10 stemmer) at det gjorde ikke de heller.

På slutten av 30-tallet prøvde Olesen å starte en ny fritenkerklubb, visstnok med ordet «hedning» i navnet, og noen flere numre av Fritænkeren kom ut. Disse ser ut til å ha gått tapt, og mer er ikke kjent om dette gjenopplivingsforsøket.

Lesere som måtte ha nærmere opplysninger om fritenkerne i første halvdel av forrige århundre eller har noen av bladene deres, bes kontakte forfatteren (ronni-jo@online.no).

Litteratur:

Fritænkeren 1911-1915.
Hallvard Th. Skullerud: Artikkel om Arnfred Olesen i Human-Etikk 4-1985.
Knut Berg: Intervju med Peder Håkon Jarl Hansen i Human-Etikk 4-1984 og artikkel om Norges Fritænkerforbund i Human-Etikk 2-1984.
Ronnie Johanson: Artikkel om Kristiania Fritænkerforening i Fri Tanke 2-2009, kronikk om Fritænkerklubben i Bergens Tidende 5.7.2009 og artikkel om kremasjon som humanistisk kampsak i Humanist 4-2005.

Se bildet større

Gerhard Armauer Hansen (1841-1912) var æresmedlem av Fritænkerforeningen i Bergen. Hans oppdagelse av leprabasillen (1873) hører til pionerverkene i internasjonal medisin. FOTO: Arkivfoto

Se bildet større

Rafael Vibe (1888-1971) var en av stifterne av Fritænkerklubben i Bergen og støttespiller til Fritænkeren. (Takk til Katrine Vibe for fotografiet fra 1914 av farfaren.) FOTO: Privat

Se bildet større

Styret i Stavanger fritænkerklub (eller Darwinistisk forening, som de også ble kalt), fotografert med et eksemplar av Fritænkeren. FOTO: Arkiv

Siste nytt i Reportasje

Har skrevet roman for å advare mot aktiv dødshjelp

Protesterer mot et samfunn med dødspress for de ulykkelige

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Elsker livet, men vet han ikke har lenge igjen

Lorentz Kvammen tror det er bra for alle å tenke på at døden kommer.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!