Det sies at da Napoleon Bonaparte erobret Egypt i 1798, var egypterne raske med å trekke fram sitt fremste våpen: Satiren. I aviser og rundt kafébordet ble Napoleons felttog fremstilt som en feminin, ja narraktig gjeng uten normal appetitt på formfulle kvinner (Napoleon selv skal visstnok ha betakket seg, da han fikk tilsendt seks egyptiske slavinner i gave: De var for tykke for hans smak).

Historiker og tidsvitne sjeik al-Jabarti forteller om vittigheter som sirkulerte i et så stort omfang, at Napoleon til slutt gjorde morsomhetene på hans bekostning til et militært anliggende: Han beordret en gruppe politifolk til å gjennomsøke markeder, badehus og kafeer og true folk til å holde seg fra å «omgjerde franskmennene med nysgjerrighet, ord, uttrykk eller vittigheter».

Satire er noe annet enn blasfemi

En satirisk beskrivelse av et individ kan ha en form som reelt gjør den til en trussel. Det er et psykologisk våpen. Men er det blasfemi?

- Det å svekke samfunnsmoralen er utgangspunktet for en vid definisjon av blasfemi. Men ikke all satire mot overmakten er blasfemisk. Blasfemikere angriper det som tradisjonelt har vært mest hellig i samfunnet, nemlig religion, sier religionshistoriker Kari Vogt.

Begrepet «blasfemi» kan, som mye annet, føres tilbake til den greske antikken. Første ledd i ordet har antagelig slektskap med utsagnsordet «blaptein», som betyr «tilføye skade, forulempe, spotte». Den andre delen av ordet, «pheme», betyr «utsagn». Samlet betyr det altså «en spottende uttalelse som kan tilføye skade».

Ifølge Vogt har begrepet, helt siden skriftspråkets begynnelse, vært uløselig knyttet opp mot det religiøse:

- I antikken ble blasfemi tolket som hån mot gudene. Det kunne være kunstneriske uttrykk som undergravde samfunnets normer, eller menneskelig hybris som sidestilte menneskelige egenskaper med det guddommelige, sier Vogt.

Hun trekker fram Sokrates som antikkens mest kjente blasfemieksempel: «Jordmoren», som bar fram radikale tanker ved å stille ubehagelige spørsmål, og ble anklaget for «fordervelse av ungdommen og blasfemi». Men også skulptøren Feidias, som i sin utforming av Athenes statue kom til å portrettere seg selv på gudinnens skjold, ble dømt for blasfemi. Han hadde forsøkt å udødeliggjøre seg selv med gudene.

Tungen skåret ut

Forståelsen av blasfemi, og nødvendigheten av strenge straffer, ble videreført i jødedommen, kristendommen og siden islam.

- I islam finnes det flere begreper som dekker samme ord, forklarer Vogt.

- Sab, «spott», og kufr, «vantro ord». I profetbiografien og i Hadith, tradisjonen om profeten etter Muhammeds død, finnes flere eksempler på at personer som drev spott mot profeten, ble henrettet. Men særlig i sufi-tradisjonen finnes mange historier og rettsdokumenter som vitner om at alternative islamtolkninger kunne bli hardt straffet. Den mest kjente, poeten og mystikeren Mansur Al-Hallaj, ble simpelthen henrettet for å ha sagt: «Jeg er sannheten». Utsagnet ble tolket som en guddommelig selvopphøyelse, altså blasfemi, og ble i Bagdad oppfattet som en trussel mot politisk stabilitet.

Fysiske straffer for blasfemi ble praktisert lenge, ikke bare i den muslimske verden. I det dansk-norske kongedømmet var blasfemi forbudt under Christian Vs Norske Lov (1687-1845), og straffene ble utmålt etter «øye for øye»-prinsippet: For muntlig blasfemi skulle tungen skjæres ut, for skriftlig blasfemi skulle hånden hugges av. I begge tilfeller ble blasfemikerens hode satt på stake.

- De strenge straffene gjenspeiler angsten for alt som brøt med samfunnets verdier. Man kan si at de som ble dømt og skjøvet ut av fellesskapet ofte de mest kreative. Men det er ikke slik at all blasfemi er en heroisk kamp mot overmakten. Historien viser mange eksempler på blasfemilovgivning som har gått hardt ut over de som er rammet av tourettes, eller folk som har snakket over seg i fylla, sier Vogt.

- I dag har gud trukket seg tilbake fra blasfemidebatten. Bør blasfemi begrenses hvis minoriteter oppfatter det som krenkende?

- Blasfemi er aldri et angrep på minoriteter. Det er angrep på religion og religiøse institusjoner. Man trenger ikke oppmuntre til det som et særlig verdifullt uttrykk, men det er nytteløst å begrense, sier religionshistorikeren på Blindern.

Svakt vern om minoritetsytringer

Det som før var en ubotelig synd er fremdeles forbudt, ifølge Straffelovens paragraf 142. Riktignok har blasfemiparagrafen vært sovende siden 1933, da dikteren og ateisten Arnulf Øverland ble dømt, og senere frifunnet for foredraget «Kristendommen, den tiende landeplage» i Det norske Studentersamfund. Den er også vedtatt opphevet, men vedtaket har trådt i kraft ennå.

Det er også en stund siden komediefilmen «Life of Brian» ble forbudt på norsk fjernsyn i 1979, da norske myndigheter mente filmen lå for nær opp til Jesu liv og derfor var blasfemisk. (Totalforbudet ble opphevet i 1980, etter at teologiske sakkyndige hadde sett filmen og kommet frem til at den ikke var skadelig.)

I dag står ytringsfriheten sterkere… eller gjør den egentlig det?

- Vi liker å snakke om ytringsfrihet som verdi, men problemet er at den ikke blir praktisert systematisk.

Det sier Dag Øistein Endsjø, som er professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen og tidligere leder av Menneskerettsalliansen. Han mener at ytringsfrihetens essens – å verne om ytringer vi ikke liker – ikke beskyttes godt nok i Europa, og peker på Frankrike som dobbeltmoralens mester:

- I Frankrike blir krenkelser av nasjonalflagget fordømt og straffeforfulgt, mens krenkelser av religiøse symboler fremstilles som en forbilledlig bruk av ytringsfriheten. Når ytringsfriheten praktiseres vilkårlig gjenspeiler det gjerne hvilke verdier som aksepteres av majoriteten. For eksempel er det forbudt å benekte holocaust, men ikke at Stalin, Mao og Pol Pot drepte millioner, og slett ikke at Frankrike drepte hundretusener i tidligere franske kolonier som Madagaskar, Indokina og Algerie, sier Endsjø, og forklarer:

- Selvfølgelig er holocaustbenektelse søppel, men det er også benektelse av andre forbrytelser mot menneskeheten.

Problemet, mener professoren, er når ett enkelt folkemord blir forbudt å fornekte ut fra hva majoriteten mener er det viktigste. Det er i det hele tatt en umulig oppgave: Å sette juridiske grenser for hvilke historieforfalskinger som ikke skal kunne ytres i det offentlige.

- Hva med rasisme?

- Ideelt bør loven sette de samme grensene for hatprat uansett hvem som rammes. I Norge er det forbudt med hatefulle ytringer på bakgrunn av etnisitet, religion, nedsatt funksjonsevne og homofili, men ikke på grunn av for eksempel kjønn, kjønnsidentitet eller sosial bakgrunn. I praksis er lovvernets nedslagsfelt vilkårlig, mener Endsjø.

Krenkelsens år

Et offentlig fristed, fritt for ubehageligheter og krenkelser, er kanskje en utopi. Likevel gjøres det stadige forsøk, og den danske avisen Weekendavisen har notert seg noen talende eksempler fra året som gikk:

• I Storbritannia fjernet myndighetene i Clacton-on-Sea en graffititegning laget av streetart-superstjernen Banksy. Sjablongen viste fem grå duer i demonstrasjonstog mot en liten, fargerik fugl, med skilt som «Dra hjem til Afrika.» Antagelig var bildet en satirisk, anti-rasistisk kommentar til det innvandringskritiske UKIP-partiet, som var i ferd med å vinne sitt første sete i Underhuset i distriktet. Men da en borger hadde funnet tegningen støtende og rasistisk, var de lokale myndighetene raskt framme med malerkosten for å male over kunstverket.
• En annen gatekunstner i vårt naboland Sverige, Dan Park, ble i fjor dømt til hele seks måneders fengsel for å ha stilt ut ni kunstverk på et galleri i Malmø. Park ble dømt for «oppfordring til rasehat og bakvaskelse», og galleristen ble felt for hatkriminalitet og ilagt bøter og en mindre fengselsdom.
• I november i fjor ble en mann stoppet av politiet i et galleri i Karlstad, fikk sin t-skjorte beslaglagt og mottok en siktelse for «hets mot folkegrupper». «Islam is the devil», sto det på t-skjorten.

At ytringsfriheten ofte må vike for andre rettigheter er et globalt problem, mener den amerikanske advokaten Greg Lukianoff, som har skrevet boken Freedom from Speech. Særlig frykter han en ny, tvilsom frihetsrettighet: Retten til følelsesmessig og intellektuelt velvære.

«I teorien elsker vi kreativitet, men for å være åpen og mottakelig for kreative ideer, må vi også være åpen for ubehag,» skriver Lukianoff i Huffington Post.

Ytringsfrihet har riktignok aldri vært et enkelt prinsipp å forvalte. Med den kommer kreativitet og nytenkning - og ren idioti.