Er vi bare roboter?

Det er vanlig å skille mellom ånd og materie. Men er det riktig? De fleste forskere er enige om at det trolig ikke er noe slikt skille. Hva er det da som skiller oss fra
maskiner? FOTO: Corbis

Er vi bare roboter?

Det er nå mulig å studere mer nøyaktig hva som egentlig skjer i hjernen når vi fatter beslutninger. Resultatene kan virke skremmende. Er vi bare veldig avanserte maskiner uten fri vilje?

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.01.2013 kl 14:18

En ting er sikkert når det gjelder vår bevissthet og frie vilje: vi føler at vi har den. Veldig sterkt. Vi opplever at vår frie vilje kan nedkjempe andre krefter i oss. Det er jo ikke direkte sjelden at personer som slanker seg vil føle en sterk lyst til å spise kake. Men noen ganger greier de faktisk å stå imot. Hvor kommer denne viljestyrken fra? Er du mest «deg selv» når du spiser kaka eller lar være? Hvordan kan du vite at du egentlig ville ha valgt annerledes? Sitter det en liten fri og uavhengig dommer som er «deg» inne i hodet et sted, og bestemmer om følelsene eller fornuften skal vinne?

Libet-studien

I 1983 publiserte Benjamin Libet en kjent studie som kunne tyde på at følelsen av å styre en handling kommer etter at beslutningen allerede er gjort i underbevisstheten. Måten Libet oppdaget dette på, var å gi testpersoner beskjed om å løfte en finger når de selv ønsket og be dem notere tidspunktet de bestemte seg på. Mens dette skjedde, målte Libet hjerneaktiviteten deres.

Det han oppdaget, var at det bygde seg opp et beredskapspotensial i hjernen et halvt sekund før bevisstheten ble koblet inn og handlingen ble utført. Det var altså ikke bevisstheten som kom først. Det kan tyde på at bevisstheten og viljen ikke er årsak til handlingen, slik vi gjerne tror, men at det er underbevisstheten som setter det hele i gang, og at bevisstheten kobles inn etterpå. Følelsen av selvkontroll blir dermed en illusjon. Dette har naturlig nok alvorlige konsekvenser for vår evne til å styre oss selv.

Libets eksperiment er omstridt, men har blitt gjentatt mange ganger, med noenlunde samme resultat: Det virker som om hjernen bygger opp et handlingspotensial før bevisstheten kobles inn og handlingen utføres. I et studium greide nevrokirurgen Itzhak Frieds gruppe i Los Angeles til og med å måle denne prosessen på ett enkelt nevron i hjernen. Ved hjelp av hjernesensorer har det også vært mulig å forutsi hva mennesker vil velge med en viss sannsynlighetsovervekt, før testpersonen selv blir bevisst på valget.

En innvending er at den ubevisste beredskapsoppbyggingen i hjernen ikke nødvendigvis trenger å føre til handling. Det kan jo tenkes at beredskapsoppbyggingen i hjernen er nettopp bare det, en beredskapsoppbygging, og at bevisstheten kobles inn etterpå og bestemmer om handlingen skal utføres eller ikke. Kanskje hjernen bare holder seg klar og venter på signal?

Dette var utgangspunktet til Simone Kühn og Marcel Brass i en studie fra 2009. De ville måle om en beslutning om ikke å handle når man i utgangspunktet har bestemt seg, kan skyldes at den frie viljen griper inn. Igjen var svaret negativt. Det later til at begge beslutningene, både den om å handle, og den om å gripe inn og stoppe en planlagt handling, ikke kommer fra bevisstheten. Til det kobles viljen og bevisstheten inn for sent i eksperimentene som er gjort. Det ser ut som det er underbevisstheten som setter det hele i gang.

Når det er sagt, er det viktig å påpeke at all forskning rundt dette så langt har tatt for seg enkle handlinger, som å løfte en finger eller trykke på en knapp. Vi vet ennå ikke om hjernen fungerer på samme måte når det gjelder mer komplekse vurderinger og handlingsvalg.

Harris og Dennett uenige om definisjon

Betyr dette at vi ikke har fri vilje? Før vi går i gang med den diskusjonen, er det viktig å definere hva vi mener med fri vilje. Det trenger ikke alltid være det samme. En slik definisjonsuenighet synes å ligge til grunn for en mye omtalt diskusjon mellom «nyateistene» Sam Harris og Daniel Dennett.

Harris mener vi ikke har fri vilje, mens Dennett mener vi har det. Men går man uenigheten nærmere etter i sømmene, oppdager man at uenigheten ikke handler om virkelighetsbeskrivelsen. Harris går til angrep på den vanlige – gjerne religiøse – forståelsen av en slags metafysisk, frikoblet fri vilje.

Dennett er enig i at denne typen fri vilje ikke finnes, men omdefinerer heller begrepet. Han mener fri vilje er vår evne til å handle i tråd med våre ønsker, hvor de enn måtte komme fra. Og det er jo noe annet. Dennett mener, i likhet med mange andre, det ikke er noe problem å forene denne definisjonen av fri vilje med det faktum at vi styres av fysikkens lover.

Kan man ønske noe annet enn det man vil?

– Hvis vi kan kontrollere våre egne handlinger slik vi vil, er ikke det nok? Hva er poenget med å ønske seg en «fri vilje» som streber etter noe annet enn det vi selv vil?

Johan Storm slår ut med hendene. Han er hjerneforsker og professor i medisin ved Universitetet i Oslo. Han har nettopp lest et leserinnlegg av den kristne debattanten Espen Ottosen i Morgenbladet.

– Det virker som om Ottosen holder fast ved et dualistisk verdensbilde der man skiller mellom hva «du» tenker og vil og hva hjernen din tenker og vil. Det er ganske vanlig å tenke slik, men jeg tror det er feil. Han skriver ting som at «hjernen foretar en masse valg for oss». Det er en misforståelse. Du kan ikke skille mellom hjernen din og deg selv. Hva du enn velger å gjøre, så er det dine egne valg, som du foretar i din egen hjerne. I den forstand kan man nærmest si at «du er din hjerne», understreker Storm.

Moderne hjerneforskning viser at hjernen kan sees som å være bygget opp av et intrikat sett med moduler, der noen moduler for eksempel driver oss i retning av å forsyne oss med kake, mens andre deler hindrer oss. Mye tyder på at vår evne til å bruke moral, erfaring og lærdom til å ta veloverveide valg er avhengig av områder i fremre del av hjernen, i hjernebarkens pannelapper. Disse områdene kan føre til at en spontan impuls, for eksempel ønsket om å spise kake, ikke fører fram. Dette representerer våre hemninger og selvkontroll. Hvis denne impulskontrollen er for svak, greier du kanskje ikke å slanke deg. Men på den andre siden kan det tenkes at hvis hemningene er for sterke eller i ubalanse kan du ende opp med anoreksi eller sosial angst. Disse hjernemodulene spiller sammen på en svært kompleks måte, forklarer Storm.

Vi har en vilje som er vår

Johan Storm mener vi har fri vilje, i den forstand at vi har evne til å handle bevisst i tråd med våre ønsker, verdier, moral og vilje.

– Jeg tror ikke at vi har en vilje som er frikoblet fra hjernen vår. Men det er likevel ingen tvil om at vi har en vilje som er vår egen, og det er antakelig dette de fleste mener med fri vilje. Jeg kan heller ikke se at det er grunn til å ønske seg noe annet. Det å forvente en vilje som er uavhengig av naturlovene er trolig omtrent like urealistisk som å ønske at man kunne fly, poengterer Storm. Han understreker at hvis man tar diskusjonen ett hakk dypere, og begynner å snakke om hvorfor vi vil det vi vil, blir det hele straks mer komplisert.

– Når folk snakker om fri vilje, mener de ofte frihet til å følge sin egen vilje og ta sine egne valg. Altså at man har handlefrihet og selvbestemmelse. Dette er greit og forståelig. Men et annet, og vanskeligere spørsmål, er om ikke bare handlingen, men også selve viljen bak handlingen er fri. Med andre ord: Har jeg frihet til å velge hva jeg vil? Kan jeg fritt velge hva jeg vil ønske å ville? Jeg mener dette blir meningsløst. Man ender opp i en uendelig regress der man stadig leter etter nye årsaker til hvorfor man ønsket å ville ting. Det er ryddigere å slå seg til ro med at vi har en vilje, og at den er vår egen, sier Storm.

– Er det ikke rom for en liten fristilt dommer oppi hjernen et sted som er deg, og som bestemmer hvilke av drivkreftene som skal vinne gjennom?

– Det blir en for enkel modell. En ting er at mange naturlig nok ønsker at de hadde mer viljestyrke og selvkontroll, for eksempel til å stå imot fristelsen til å spise kakestykket i eksempelet som du nevnte. Dette er reelt og forståelig nok, og gjenspeiler at man opplever konflikt mellom ulike «instanser» i hjernen. Men selv om vi kan være enige om at slik viljestyrke er viktig, gjenstår jo likevel problemet: Hvordan og hvor fritt velger vi de målene som vår viljestyrke styrer etter?

Her støter man på de uhyre komplekse prosessene som ligger til grunn for våre rasjonelle valg, understreker han. Storm mener tankesettet og språket vårt er ett av de viktigste hindrene for å spre kunnskap om hvordan hjernen fungerer.

Glem skillet mellom ånd og materie

–Vi har en sterk iboende tendens til å tenke dualistisk – å tenke at det er et fundamentalt skille mellom ånd og materie.

Denne tankegangen er også nedfelt i språket. Men i virkeligheten er det trolig ikke noe slikt skille. Fysiske hjerneprosesser og mentale prosesser som vilje og bevissthet er etter alt å dømme to sider av samme sak, sier han. Et annet problem Storm peker på, er at vi ikke klarer å forestille oss hvor kompleks hjernen vår faktisk er. Blant annet rommer hjernen mye spontan aktivitet og tilfeldige prosesser, og det kan være svært uforutsigbart hvilken impuls som skal vinne gjennom og ende opp som vårt valg.

Storm forklarer at kompleksiteten er så overveldende at vår evne til intuitiv forståelse ofte kommer til kort. Dette gjelder også vår forståelse av bevisstheten – selve vår evne til å oppleve noe.

– Bevisstheten er en stor uløst gåte. Ut fra det vi vet i dag er det ikke noe i hjernens fysiske oppbygging eller funksjon som sier oss at vi skal få subjektive opplevelser. Likevel får vi det. Dette viser at uventede fenomener kan oppstå i et så enormt komplekst system som hjernen vår er, sier han. Storm understreker at Benjamin Libets forskning, og nyere lignende forskningsfunn, tyder på at ikke-bevisste, innledende prosesser som kan føre til en handling, settes i gang før bevisstheten kobles inn.

– Disse resultatene tyder på at det ikke er noe klart skarpt skille mellom det bevisste og det ubevisste. Det er imidlertid et problem med denne typen forskning: at det kan være vanskelig å tidfeste nøyaktig når man «har bestemt seg for noe», poengterer han.

Storm understreker også at det ikke er noen motsetning mellom det å være styrt av fysiske prosesser, og det å kunne komme fram til sanne utsagn.

– I Morgenbladet spør Espen Ottosen hvordan vi kan stole på vår egen rasjonalitet hvis vi er fysisk determinert. Jeg har hørt samme type argument fra andre, men er ikke enig i at dette er et reelt problem. Hvorfor må indeterminisme være en forutsetning for å komme fram til sannhet? Selv en datamaskin kan jo gi riktige svar og komme fram til sanne utsagn, og den er da i høyeste grad determinert, slår Storm fast.

– Er forskere enig i det bildet du tegner her?

– Det var mer uenighet for 30-40 år siden, da jeg for alvor begynte å følge diskusjonen. Blant de fleste av oss som er opptatt av slike problemstillinger innenfor ulike fag, synes det ikke lenger å være noen fundamental uenighet om hovedtrekkene i virkelighetsbeskrivelsen. Så her er det nok et ganske stort sprik mellom den oppfatningen vi forskere har av dette, og den sterke ånd/ materie-dualismen som gjennomsyrer den folkelige oppfatningen, konstaterer Storm.

Ikke lett å være rasjonell

Leif Edward Ottesen Kennair er førsteamanuensis i psykologi ved NTNU, og har i likhet med Johan Storm klare meninger om hvor meningsløst det er å se for seg en fri vilje som er frikoblet fra drivkreftene i hjernen vår. Han presenterer Fri tanke for en oppgave.

– Se, her har du penn og papir. Nå vil jeg at du skal skrive at noen du er glad i skal dø i en bilulykke.

– Hvorfor det? Det har jeg da virkelig ikke lyst til.

– Det er nettopp poenget. Du har ikke lyst. Men hva er det som hindrer deg? At du skriver noe på en lapp vil jo ikke påvirke virkeligheten? Motviljen din er irrasjonell, og du forstår det. Likevel vil du ikke skrive. Dette viser hvor vanskelig det er å velge fritt. Du er, som alle andre mennesker, underlagt dype, psykologiske disposisjoner som samlet sett er deg. Det finnes ikke noen vilje frikoblet fra dette, og en slik vilje er det heller ikke noe poeng å ønske seg, sier Kennair.

Biologien danner rammen for miljøpåvirkning

Han beskriver hjernen som en massiv modularitet, og vår følelse av fri vilje og bevissthet som kaskadeeffekter av denne massive, komplekse modulariteten. Hele tiden er det ulike impulser som slår gjennom, og blir våre valg. Noen ganger forsyner vi oss med kake. Andre ganger gjør vi det ikke. Effekten av rusmidler er et godt eksempel på hvordan hjernen virker, sier Kennair.

Rusmidlene endrer styrkeforholdet mellom modulene i hjernen. Alkoholrus svekker impulskontrollen og vi mister hemningene. Dermed vinner andre moduler i hjernen gjennom og adferden endres.

– Hva tenker du om arv og miljø? Blir det noe rom for miljøpåvirkning når man har en så biologisk innfallsvinkel som du har?

– Ja, selvsagt. Biologien danner et rammeverk som miljøpåvirkninger virker innenfor. Barn med genetiske tilbøyeligheter for alkoholisme for eksempel, som vokser opp i gode familier uten alkoholmisbruk, kan selvsagt få kompensert for denne tilbøyeligheten. Man er ikke programmert til minste detalj, men er disponert for det ene eller andre. Miljøet styrer hvilke av disposisjonene som slår ut, sier Kennair.

– Nei, vi er ikke «roboter»

Olav Gjelsvik er professor i filosofi og er leder for Senter for studier av rasjonell, språklig og moralsk handling ved Universitetet i Oslo. Selv om filosofer har en helt annen innfallsvinkel til dette temaet enn hjerneforskere og psykologer, er ikke Gjelsvik i særlig grad uenig med Storm og Kennair.

– Jeg definerer fri vilje til å være vår evne til å fatte beslutninger i tråd med vår normative innsikt og kunnskap. Jeg synes ikke det er så viktig hvor våre disposisjoner kommer fra, så lenge vi har dem og er i stand til å handle på grunnlag av dem. Da er man et fritt menneske, sier Gjelsvik.

Han er helt enig i at det er meningsløst å se på fri vilje som en slags stemme utenfor oss selv, som bestemmer hva vi skal gjøre.

– Det som er viktig for meg er at vi i stand til å overstyre våre impulser hvis vi vil. Vi har for eksempel en sterk refleks som sier at du skal trekke til deg hånda hvis du kommer borti en glovarm kokeplate. Men hvis du visste at du kunne berge livet til barnet ditt om du gjorde det, ville du kanskje greie å overvinne impulsen. Dette viser at vi har en vilje og at vi ikke bare er styrt av primitive impulser, sier filosofen.

For å underbygge sitt syn, nevner Gjelsvik at mange psykiatriske diagnoser er kjennetegnet nettopp av et fravær av fri vilje.

– Folk med hallusinasjoner, vrangforestillinger og tvangshandlinger oppgir ofte en avmaktsfølelse – at de ikke klarer å styre seg selv, sine handlinger og tanker. Det er mulig å si at slike pasienter til en viss grad har mistet den frie viljen. Men det betyr jo samtidig at det finnes friske mennesker som har denne selvkontrollen og den frie viljen, konstaterer han.

– Jeg er litt overrasket over at det ikke er større uenighet mellom deg som filosof og hjerneforskerne. Er det stor uenighet mellom filosofer rundt dette?

– Selvsagt er det ulike syn. Noen mener at forutsetningen for frihet må være fravær av den tvangen de mener å se i den fysiske determinismen. Andre er mer opptatt av at vi er frie så lenge vi er i stand til å handle i overensstemmelse med våre disposisjoner og moralske vurderinger. Jeg hører nok til i den siste gruppa. Jeg synes ikke det er så viktig hvor disposisjonene kommer fra, men jeg registrerer med glede at hjerneforskningen ser ut til å bekrefte det vi filosofer alltid har hevdet, nemlig mennesker har en evne til å tenke rasjonelt og moralsk, og at vi absolutt ikke er «roboter». Når folk tviler på om vi egentlig har fri vilje, er det egentlig evnen til å handle moralsk de trekker i tvil.

Men den empiriske forskningen viser jo nettopp at hjernen setter oss i stand til å tenke og handle moralsk. Dermed har vi også reell valgfrihet.

------------------

UNDERSAK:

KAN VI HOLDES TIL ANSVAR?

Diskusjonen om fri vilje har en fast følgesvenn, og det er diskusjonen om vi kan stå til ansvar for våre handlinger hvis vi er fysisk determinerte av biologiske disposisjoner, modulariteter i hjernen og vår sosiokulturelle bakgrunn?

Sam Harris er blant dem som er i tvil. I boka Free will (2012) skriver han at ettersom vi er de personene vi er, og forskningen viser at vi uvegerlig determineres av summen av vår biologiske og sosiale bakgrunn, er det ikke like relevant å snakke om «ansvar for egne handlinger» som vi gjerne tror. Men dette trenger ikke å føre til så store endringer i strafferettspleien, mener han.

Det eneste som trenger å endres, er at hevn ikke lenger kan være et motiv. Men når det gjelder de andre motivene for å ilegge personer straff; terapi, adferdsendring, avskrekking samt behovet for å beskytte samfunnet mot farlige individer, så er det ingen prinsipielle grunner til å endre noe, skriver Harris. Her får Harris støtte av psykolog Leif Edward Ottesen Kennair.

– Med utgangspunkt i det vi vet om hvordan hjernen fungerer, burde vi konsentrere oss om å regulere adferd, snarere enn å hevne oss. Det er dessuten rimelig opplagt at straff og hevn ikke regulerer adferd i noen særlig grad. Bare se på USA. Landet har mye mer kriminalitet enn Norge, til tross for at straffene er strengere, sier Kennair.

Filosof Olav Gjelsvik er uenig i at vår forståelse av hvordan hjernen virker, gjør oss til mindre ansvarlige mennesker. Han konstaterer at vi er i stand til å handle moralsk, noe som også bekreftes av hjerneforskningen. Derfor kan vi også holdes til ansvar for våre handlinger. Gjelsvik understreker at vi har et stort register av ulike reaksjonsformer tilpasset ulike frihetsgrader.

– Vi blir ikke sinte på en nyfødt baby. Vi vet at de ikke er ansvarlige for det de gjør. Vi blir mer sinte på mennesker vi mener burde forstå og handle annerledes. Ansvar er tett knyttet sammen med at man tillegger den andre valgfrihet, og slik bør det fortsatt være, sier han.

Hjerneforsker Johan Storm mener det er viktig at vi fortsetter å holde folk ansvarlige for handlingene sine, og at vi straffer lovbrytere. For hvis det sprer seg en holdning blant folk om at vi «ikke er ansvarlig for handlingene våre», kan dette i seg selv trolig påvirke adferd i negativ retning.

– Det er nok dessverre nødvendig og viktig at lovbrytere straffes, ikke minst fordi det trolig har en allmennpreventiv virkning. Dessuten er trangen til å straffe dem som begår alvorlige, umoralske handlinger sannsynligvis nært knyttet til den sterke moralske intuisjonen som vi mennesker har, og som er et viktig grunnlag for samfunnet. Vi har et behov for at det reageres, sier Storm.

– Kan man si det så direkte at fengsler er fulle av folk som har hatt uflaks med genmaterialet?

– Nei, det blir for enkelt. Selv om det finnes genetiske avvik som disponerer for kriminalitet, tror jeg at alle sinnsfriske mennesker, også de aller fleste som begår forbrytelser, har evne og mulighet til å velge og til å forbedre seg. Man kan ikke fri seg fra sitt ansvar ved å si: «Det var ikke jeg som gjorde det, men hjernen min». Men kanskje økt kunnskap om hjernen kan bidra til dypere forståelse og klokskap, som også gir rom for medfølelse for forbryteren som menneske, selv om man fordømmer og straffer handlingene, avslutter Johan Storm.

Denne artikkelen stod på trykk i Fri tanke nr. 4-2012

Se bildet større

Moderne hjerneforskning viser at hjernen kan sees som å være bygget opp av et intrikat sett med moduler.

Se bildet større

Daniel Dennett mener mennesket har fri vilje selv om vi dypest sett bare er molekyler og atomer. – Vi har en vilje, og den er vår egen, understreker den kjente filosofen. Her fra et besøk i Oslo i 2009. FOTO: Even Gran

Se bildet større

Sam Harris kritiserer oppfatningen av en metafysisk fri vilje frikoblet fra fysikken. – En slik fri vilje finnes ikke, slår han fast. Bildet er tatt under en ateistkonferanse i Washington DC i 2007. FOTO: Even Gran

Se bildet større

– Det ikke er noe forskjell på deg og hjernen din, understreker hjerneforsker Johan Storm. Han mener vi sliter med å forstå hvordan hjernen fungerer fordi vi er opphengt i et kunstig skille mellom hjernen vår og oss selv. FOTO: G. Lothe

Se bildet større

Psykolog Leif Edward Ottesen Kennair sier at hjernen består av ulike moduler som drar i forskjellige retninger. Dette ser vi tydelig i effekten av rusmidler. Disse påvirker maktbalansen mellom hjernemodulene slik at adferden endres. FOTO: Mentz Indergaard/NTNU Info.

Se bildet større

Filosof Olav Gjelsvik er fornøyd med at hjerneforskningen ser ut til å bekrefte det filosofer alltid har hevdet, nemlig mennesker har en evne til å tenke rasjonelt og moralsk, og at vi absolutt ikke er «roboter». FOTO: Even Gran

Se bildet større

Filmen Artificial Intelligence (2001) forteller om en verden der maskinene blir mer og mer lik menneskene.

Faktaboks

TRE POSISJONER:

Diskusjonen om eksistensen av fri vilje og bevissthet i et fysisk determinert univers, deles gjerne opp i tre posisjoner:

1. Hard determinisme
Virkeligheten, inkludert oss mennesker, er fysisk determinert og fri vilje er en illusjon
(Sam Harris’ posisjon).

2. Kompatibilisme
Virkeligheten, inkludert oss mennesker, er fysisk determinert, men dette kan forenes
med fri vilje forstått som «vår evne til å leve i tråd med våre ønsker» (Daniel Dennetts posisjon).

3. Libertarianisme
Virkeligheten er ikke bare fysikk. Vi kan påvirke hjernene våre og virkeligheten
rundt med vår frie vilje (religiøs posisjon, metafysikk).

------------

DETERMINISME
(av latin determinare = «bestemme»).

At noe er determinert betyr i vid forstand at en tilstand er fullstendig styrt av tidligere tilstander innenfor
et visst felt. Fysisk determinisme betyr at alt som skjer dypest sett
skyldes forholdet mellom atomer og molekyler.

Siste nytt i Reportasje

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Elsker livet, men vet han ikke har lenge igjen

Lorentz Kvammen tror det er bra for alle å tenke på at døden kommer.

Ateist med bok om kvinnelig Jesus

Bjærn Stærk mener vi har tatt vare på det verste fra kristendommen, og glemt det beste.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!