En stein kan ta over for Snåsamannen

I 2007 gikk en høytidelig kirkeprosesjon fra Stiklestad kultursenter og opp til kirka. Olavssteinen skulle endelig komme hjem. Foto: Leif Arne Holme.

En stein kan ta over for Snåsamannen

I 2007 gikk biskop, prost og prest i høytidelig prosesjon til Stiklestad kirke. Med seg hadde de en stein.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
29.04.2009 kl 06:40

- Jeg tok på steinen, og var helt uforberedt på at jeg ble fylt av en egen ro og varme, sier presten Lars Sperre til Adresseavisen. Han er i dag prest ved Tiller kirke i Trondheim, men jobbet tidligere som prest i Stiklestad kirke i Nord-Trøndelag.

Sperre forteller at han blant annet har brukt steinen til å roe ned nervøse brudepar.

- Jeg husker et par vielser hvor steinen fikk en betydning. Den ene gangen var bruden veldig nervøs. Jeg fortalte henne at Olavssteinen kanskje kunne virke beroligende. Da hun hadde tatt på steinen ble hun helt rolig, forteller Sperre.

Han beretter også om at steinen har kurert sykdom.

- Under en samtale noen dager før en vielse slet en brud med magesmerter, og var småkvalm. Men etter at hun hadde tatt på Olavssteinen, forsvant både magesmerter og kvalme, forteller Sperre.

Presten har også hørt om en turist som kom til Stiklestad på busstur. Vedkommende hadde hatt skuldersmerter i flere år, og i kirken rørte hun ved Olavssteinen.

- Etter noen dager ringte hun og fortalte at smertene var borte, sier Lars Sperre til Adresseavisen.

Kirkelig steinprosesjon

Da Olav den hellige ble drept under slaget ved Stiklestad i 1030, ble han ifølge sagnet liggende på en stein. Denne steinen skal så ha blitt gravd ned under Stiklestad kirke, og der ble den liggende i hundrevis av år. Da kirka skulle restaureres i 1929 ble det behov for å grave opp kirkegulvet. Da dukket det plutselig opp en stor stein, rett foran alteret. Noen husket det gamle sagnet om Olavssteinen, og dermed var det hele i gang.

Steinen ble stjålet av prosten og utstilt i hytta hans på Totenåsen, før den havnet på riksantikvar Stefan Tschudi-Madsens kontor. Der ble den til 1985, da den ble overført til Verdal Museum. I årene som fulgte hadde den en litt omflakkende tilværelse før den til slutt, i 2007, havnet tilbake der den ble funnet - i Stiklestad kirke. Der ble den plassert på godt synlig plass bak alteret, og der ligger den fortsatt. Steinen ble tatt inn i varmen hos Den norske kirke.

I 2007 ble Olavssteinen ført i en høytidelig kirkelig prosesjon fra kultursenteret på Stiklestad og opp til kirken. Biskopen i Nidaros var med, og det var prosten og andre prester også, sammen med ordføreren en rekke andre representanter fra det offentlige og kulturlivet.

Alternativmesse på Stiklestad i september

- Jeg tror ikke kirkelederne visste helt hva de gjorde da de arrangerte denne prosesjonen i 2007. Jeg tror ikke de ville ha gjort det igjen. Denne steindyrkingen er problematisk for Den norske kirke, sier Idar Kjølsvik. Han er teolog og førsteamanuensis ved Høgskolen i Nord-Trøndelag.

Han tror Olavssteinen, i dagens livssynsklima, kan utvikle seg til å bli et valfartssted for både folkereligiøse, nyreligiøse og new-age bevegelsen.

- Folkereligiøsiteten er på opptur, så det er slett ikke usannsynlig at Stiklestad kirke kan bli et valfartssted for nyreligiøse. Vi ser allerede tendensene til en slik "Snåsamann"-effekt, sier han og viser blant annet til uttalelsene fra Lars Sperre i starten av denne artikkelen.

Han forteller at det er to hendelser i 2009 som vil bli avgjørende for om denne valfartingen vil ta av.

- Den største testen vil komme i månedsskiftet oktober-november, for da skal det faktisk være alternativmesse på Stiklestad. Alternativfolket vil nok ønske å prøve ut Olavssteinens helbredende kraft, og det skal bli spennende å se hvordan kirken velger å forholde seg til det. Stiklestad kirke er jo normalt stengt på denne tiden av året, sier Kjølsvik.

Men før alternativmessa skal det også være tradisjonell Olsok-markering i slutten av juli.

- Da er kirka åpen, det kommer mange mennesker til Stiklestad, og mange av dem vil sannsynligvis inn i kirka for å ta på steinen. Da kan det oppstå historier som begynner å spre seg, sier Kjølsvik.

- Olavssteinen er en luthersk relikvie

Kjølsvik er overbevist om at det vil bli motstand intert i kirken, hvis folk begynner å valfarte til Stiklestad kirke på grunn av denne steinen.

- Den norske kirke er jo som kjent luthersk. Reformasjonen på 1500-tallet, da protestantismen skilte lag med katolisismen, handlet jo nettopp om at man skulle slutte med slikt - at man ikke skulle dyrke relikvier. Men Olavssteinen er jo per definisjon en relikvie, selv om biskopen i Nidaros er uenig i det, sier Kjølsvik.

Han understreker at han selv ikke tror at verken Snåsamannen eller Olavssteinen har noe helbredende kraft i seg selv. Men han har tro på at slike ting kan utløse en helbredende placeboeffekt.

- Jeg synes folketro er spennende å forske på. Selv om jeg ikke tror på det selv, ser jeg ikke hva som er problemet med at folk tror på slikt. Jeg er for et mangfold, også innad i kirken. Om Snåsamannen, Olavssteinen og slikt virker, er det jo positivt for dem det gjelder. Jeg tror dessuten noe av dette kan utløse kroppens evne til å helbrede seg selv gjennom placeboeffekten. Jeg synes skolemedisinen burde utnytte denne kilden til helbredelse i langt større grad enn i dag, sier han.

Ikke viktig om steinen er ekte

Det er naturlig nok svært usikkert om steinen som i dag ligger i Stiklestad kirke, er den samme steinen som Olav den hellige angivelig skal ha ligget på da han ble drept. Det synes ikke Kjølsvik er så viktig. Poenget er hva folk tror. Som forsker forholder han seg til steinen på tre nivåer.

- For det første har vi den litterære steinen som det fortelles om. Så han vi steinen som naturvitenskapelig stein. Og så, til slutt, har vi den steinen som i dag ligger bak alteret på Stiklestand kirke. Det er denne steinen, og de historiene som spinnes rundt den, som er spennende, sier Kjølsvik.

Aksepterer ikke kultiske ritualer

Steinar Skomedal, seksjonsleder i Nidaros bispedømme, er ikke enig i at Olavssteinen er noen "luthersk relikvie".

- Hvis en slik gjenstand skal kunne sies å være en relikvie, må det ligge en lære bak om at relikvien har en guddommelig kraft i seg selv. Den katolske kirke har en slik lære, men det har ikke vi, sier han.

Han understreker at arven etter Olav den hellige er viktig for kirken, og denne steinen er et symbol for denne tradisjonen.

- Det var derfor vi tilbakeførte den på høytidelig manér til Stiklestad kirke i 2007, sier han.

- Er det noen i kirken som angrer på at dere gjorde så mye ut av tilbakeføringen av steinen i 2007?

- Nei, jeg har ikke inntrykk av det. Denne steinen er med på å tydeliggjøre for oss at Olav den hellige døde ved slaget på Stiklestad. Den er for oss et sterkt symbol, men heller ikke noe mer. Samtidig kan vi heller ikke påberope oss noe monopol på hvordan denne steinen skal tolkes. Det er opp til hver enkelt, sier han.

- Vil folk fra Alternativmessen få lov til å komme inn og ta på steinen, når de kommer i oktober?

- Kirken skal være åpen for alle mennesker, alltid, så det skal de selvsagt få lov til. Men bare som enkeltmennesker. Hvis de ønsker å ha noe organisert aktivitet der inne, må de søke først. Og da vil vi ikke akseptere noen former for kultiske ritualer eller lignende. Den norske kirke har klare retningslinjer på slikt, sier Skomedal.

Kjølsvik testet Olavssteinen på 160 forskere
I forrige uke hadde Idar Kjølsvik og Høgskolen i Nord-Trøndelag besøk av 160 forskere fra hele Norge. De deltok på et fellesseminar for høgskolesektoren.

Som et stunt, bestemte Kjølsvik seg for å teste Olavssteinen på dem. Han inviterte alle til Stiklestad kirke for å ta på steinen, og delte ut et spørreskjema etterpå. Han fikk 122 svar. I denne gruppa var det naturlig nok mange som var skeptiske. Likevel svarte de fleste seriøst.

- Når jeg leser gjennom svarene, er det første jeg legger merke til at så godt som alle svarer ærlig og ordentlig. Jeg finner i grunnen kun et par stykker som jeg oppfatter som ironisk, og så er det en del som sier de "got stoned" eller er "helt stein" - og det er jo greit. Svarene har en svært stor spennvidde, alt fra "åh" og "ingenting" til noen med innholdsmettede bønner og store opplevelser, skriver Kjølsvik i en kort rapport.

Han synes det er påfallende at mennene er mye knappere i sine svar enn kvinnene. Mens mennene kun svarer i korte enstavelsesord, svarer mange av kvinnene relativt utførlig.

Høyskolelektor i matematikk ved Høgskolen i Bergen, Kristin Ranchoi Hinna, tok kontakt med Idar Kjølsvik etter å ha tatt på steinen, skriver Adresseavisen.

Hun hadde håpet at seansen skulle foregå slik at man kom inn en og en til steinen. Hun syntes det var forstyrrende at alle de andre var i kirkerommet samtidig.

- Jeg hadde nok på forhånd forventet å gå opp der og finne en ro. Jeg kjente at steinen var kald, men jeg kjente også en form for ro, sier hun til Adresseavisen. Hun forteller at hun gjerne vil komme igjen for å ta på steinen senere.

Kjølsvik skal bruke undersøkelsen i en bok om Olavssteinen han jobber med. Den har arbeidstittel Olavssteinen, den første evangelisk-lutherske relikvie.

HTML .fb_share_link {
PADDING-RIGHT: 0px; PADDING-LEFT: 20px; BACKGROUND: url(http://static.ak.fbcdn.net/images/share/facebook_share_icon.gif?2:26981) no-repeat left top; PADDING-BOTTOM: 0px; PADDING-TOP: 2px; HEIGHT: 16px
}

Del på Facebook

Se bildet større

Prost Nils Åge Aune holder gudstjeneste over Olavssteinen i Stiklestad kirke. Foto: Leif Arne Holme.

Se bildet større

I 1899 tegnet Halfdan Egedius Olav den helliges død. Steinen på Egedius' bilde er større enn dagens Olavsstein, men det betyr ingenting, sier Idar Kjølsvik. Egedius hadde jo aldri sett den virkelige steinen.

Se bildet større

Religionsforsker Idar Kjølsvik tror Stiklestad kirke kan utvikle seg til å bli et valfartssted for nyreligiøse. Han jobber med en bok om Olavssteinen.

Faktaboks

- Hvis en slik gjenstand skal kunne sies å være en relikvie, må det ligge en lære bak om at relikvien har en guddommelig kraft i seg selv. Den katolske kirke har en slik lære, men det har ikke vi.

Steinar Skomedal, seksjonsleder i Nidaros bispedømme.

Siste nytt i Reportasje

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Elsker livet, men vet han ikke har lenge igjen

Lorentz Kvammen tror det er bra for alle å tenke på at døden kommer.

Ateist med bok om kvinnelig Jesus

Bjærn Stærk mener vi har tatt vare på det verste fra kristendommen, og glemt det beste.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!