Elsker livet, men vet han ikke har lenge igjen

Sin egen gravferd overlater kreftsyke Lorentz Kvammen, som er tidligere gravferdstaler, til de etterlatte å planlegge. Han skal jo ikke delta, så den betyr ingenting for ham, men desto mer for dem, understreker han. FOTO: privat

Elsker livet, men vet han ikke har lenge igjen

Lorentz Kvammen tror det er bra for alle å tenke på at døden kommer.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
14.09.2016 kl 09:23

– Se for deg en grytidlig morgen, i fem-halv seks-tida. Vannet ligger blikkstille og kajakken skjærer stille gjennom vannet. Lorentz Kvammen (59) ser utover vannet ved Halden padleklubb, der Halden-kanalen flyter langsomt forbi i sola. Han gliser mens han tegner bildet i ord.

– Over vannet ligger et tjukt lag med skodde. Du hører bare fuglekvitteret og padletakene, ser bare skogen og vannet. En times tur sånn på morgenen er helt fantastisk!

Men det er lenge siden han har kunnet ta en slik tur alene på morgenen nå. I november 2014 fikk han konstatert prostatakreft med spredning.

– Du vet du kommer til å dø av dette, fortalte onkologen på første legetime da de skulle planlegge behandlingen. Hele skjelettet hans er fullt av kreftsvulster. Det var ingen vits i operasjon, han har derfor utelukkende fått cellegiftbehandling i kombinasjon med hormonbehandling, i tillegg til beinforsterkende midler og smertestillende for å holde kreftsvulstene i sjakk.

DØDEN ER DET SISTE TABU
, har vært omkvedet i den offentlige samtalen om døden i de siste årene. Døden er blitt institusjonalisert, og vi er blitt fremmedgjorte overfor både andres, men ikke minst egen død. Lorentz Kvammen, en humanetiker som har vært – og fortsatt er – leder for fylkeslaget av Human-Etisk Forbund i Østfold de siste årene, ville gjerne snakke. Og jeg ville gjerne spørre: Hvordan forsoner man seg med døden som ateist? Tror han det er lettere eller vanskeligere for ham enn for en religiøs person, som har et håp om å leve videre?

– For meg personlig er det slik at vissheten om at man skal dø, at livet er begrenset, gjør livet så mye vakrere og viktigere. Men når man har den innstillingen er det vondest å miste dem man er glade i, sier han.

For da er døden den endelige avskjed, og det verste for ham var å gi beskjed til sine voksne barn.

– Det har vært veldig vondt å være pårørende til de pårørende. Da jeg fortalte barna mine at jeg hadde fått uhelbredelig kreft og kom til å dø av sykdommen, reagerte de sterkt, forteller han.

– Det er alltid verst å være overlevende, og det er det som gjør mest vondt. Den som dør er jo ikke mer. Tanken om at jeg ikke får fulgt dem opp, at jeg ikke får fulgt opp barnebarna, ikke får vært noe for dem, gir fort en melankolsk dimensjon. Og så ser du det savnet de føler, som er godt og vondt på samme tid. Han opplever det som det mest smertefulle ved situasjonen hans.

«Jeg vet at jeg
skal miste alt.
Men det skal
alle»

DET Å LEVE MED DØDEN, har Lorentz gjort lenge før det ble en realitet for ham selv. Da han var 18 år ble en av hans beste venner myrdet mens de gikk på gymnas i Frankrike. Det gjorde noe med hans perspektiv på livet. Det samme gjorde det å arbeide med kreft i mange år, og å se mennesker i alle aldre gi tapt for kreften.

– Jeg har til tider prøvd å si til meg selv: «hva skjer nå om jeg dør nå om tre-fire år?» Om du skal dø om tre år – hvilke valg vil du da gjøre? Det har vært en lærerik prosess for meg. Da finner man noen stjerner å navigere etter; du når aldri stjernene, men navigerer du etter Stella Polaris kommer du stadig nordover.

For det er det Lorentz har lyst til å formidle når han møter meg: ikke så mye hvordan det konkret er å forholde seg til døden, som hvordan døden gjør at man forholder seg til livet. For det, synes han, er noe som mangler i vår mediestyrte og konsum-besatte samtid.

– Jeg har lyst til å rope litt høyt: Hør her, livet er en endelig enhet som du må finne ut hva du vil med! Ikke bare å la det gå uten å ha gjort bevisste valg, man må velge sitt eget liv!

Som mattelærer har Lorentz sagt til sine videregåendeelever at et liv er 30 000 dager, og det har gitt mange hakeslepp.

– Det er 82 år, det er forventet levealder – men konseptet «30 000 dager» blir noe du må tenke over. Du kan faktisk ikke gjøre alt. Du må gjøre valg. Du må finne ut hva som er viktig for deg. Det er vanskelig å gjøre det når du er 16 år, for du har ingenting å velge ut fra. Og når du er 82 er det for seint.

– Hva bruker vi disse 30 000 dagene egentlig på? Stopp opp hver kveld og bruk fem minutter til å tenke over «hva gjorde jeg egentlig i dag?». Hva var fint? Hva var dårlig? Hvorfor var det en fin dag? Hvordan kan jeg gjøre dagene bedre? Da kan man få et liv i den retning man ønsker, tror jeg, sier han.

– Dessuten: spør deg selv «hva er det fineste jeg har opplevd de siste sju-åtte årene?» Gjør mer av det som du føler er viktig og meningsfullt for deg selv. Det er sånne enkle ting, «vær bevisst at du skal dø», en sånn banal erkjennelse, og så gjør mer av det som er viktig for deg!

– Er det slike samtaler du har med folk rundt deg nå?

– Jeg har hatt dem i alle år som lærer jeg, haha. For meg er det viktig at folk stopper opp litt. Jeg ser så mange rundt meg går inn i en rutine – jeg gjør det jo selv også – og bare kjører av gårde, og så er det merkelig hvordan tida går.

– Er det ikke bra med rutiner?

– Joda, det sparer oss for mye energi. Men den frigjorte energien må ikke brukes til bevisstløst å sette seg foran TV-en. Mitt budskap er at det er ikke er hva du gjør som er viktig, men at du er bevisst hva du gjør, at du gjør det med vilje.

– Jeg oppfatter at du i denne situasjonen er mest opptatt av hva at vi vet at vi skal dø gjør med hvordan vi skal leve?

– Jeg tror det at vi skal dø, gjør at vi lever bedre. Om vi hadde evig liv, ville ingenting ha noen verdi.

– Jeg vet at jeg skal miste alt. Men det skal alle. Det gjelder å ta det med i perspektivet på livet og å være forberedt på det.

– Hvordan gjør man det?

– Man gleder seg over å ha det.

– Har du, i den situasjonen du er i, følt behov for humanetisk «sjelesorg»?

– Nei, jeg stilte meg spørsmålet: hvis jeg fikk tilbud om å leve om igjen, ville jeg ha levd det samme livet, sekund for sekund? Det ville jeg juble og si ja til. Det at jeg føler jeg kan si det til meg selv, det har gitt meg sinnsfred og ro inni meg. Jeg har møtt de som tenker annerledes, og da tenker jeg at jeg vært heldig. Jeg sier heldig, for vi skaper ikke oss selv, vi er så avhengige av omgivelsene, vi er flokkdyr. Vi blir til i samspill med omgivelsene, poengterer han.

Det som har vært med og gjort hans liv så bra, tenker han, er det at han har vært veldig heldig med de menneskene han har hatt i livet sitt – foreldre, venner, kona og barna. Ikke alle er så heldige med omgivelsene.

«Jeg tror
mennesket er en
biologisk maskin.
Men det er
fantastisk nok!»

LORENTZ er steinhard materialist. Det er ingenting etter døden.

– Vi er en del av virkeligheten, og det er bare én virkelighet, den materielle. Punktum. Men vi mennesker har en begrenset fatteevne, og denne virkeligheten er sikkert mye mer kompleks enn vi kan fatte. Går vi tusen år tilbake, visste man ikke hva torden var. Da hadde man gud og forsøkte å forklare det ut fra det.

– Du har aldri hatt opplevelser som har gjort at du har tenkt «det må være noe mer, noe annet som vi ikke ser»?

– Nei, nei, slår han fast og rister på hodet.

– Fjerner du halve hjernen på et menneske, forandrer det seg. Får du en hjerneblødning, mister du mye hukommelseskapasitet. Jeg tror mennesket er en biologisk maskin. Men det er fantastisk nok! Det menneskelige livet, barnet som vokser opp, se på fosterutviklingen! Det er helt … her skal det vokse celler, her skal det dø celler – og så blir det en hånd. Du ser et lite barn gå bortover og så oppdager du «han går som bestefaren sin»! Genetikken er helt ufattelig!

Kanskje er det fordi han er utdannet cellebiolog at han er så henført over biologien. Men hver enkelt biologiske maskin er veldig forgjengelig.

– Desto viktigere er livet som er her og nå. Det er her det leves, det er nå det skjer. Jeg tror det at folk leter etter det overnaturlige, noe utenfor virkeligheten, er leting etter mening og å lete etter et håp om at det er noe etter døden. Men meningen må vi finne et annet sted: Lorentz holder et helt lite foredrag om evolusjon og om den meningen det ligger for mennesket i å være flokkdyr. Om hvordan vi har mening overfor de andre individene vi lever sammen med. Og om det ansvaret vi har for de som kommer etter oss, et ansvar vi ennå ikke har tatt.

– Jeg føler et veldig ansvar. Den måten vi lever på nå og ødelegger jorda på … Det er et etisk spørsmål som opptar meg, sier han alvorlig. Og vet han ikke vil se noen løsning på dette før han dør.

– Du frykter ikke døden, men frykter du å miste deg selv før du dør?

– Nei, jeg frykter ikke så mye. For det første er det ting jeg ikke kan gjøre noe med. Det kommer når det kommer, det får være som det blir. Men hvis jeg ser livet mitt i perspektiv, er det ikke den korte stunden på slutten hvor alt raste som er viktig Det levde livet er jo alt før og hva man gjorde ut av det.

– Jeg føler veldig takknemlighet overfor det livet jeg har levd. Han er også veldig takknemlig for de ekstra dager han har fått ved hjelp av dyr medisin fra det offentlige, selv om han ikke klarer å la være å tenke på hvor mange vanskeligstilte barn andre steder i verden det kunne ha hjulpet. Og han har vært forskånet for gode råd fra alternativbehandlere eller andre selgere av håp for de håpløse – men han har sett andre gå i den fella. Det eneste han har gjort, er å unngå karbohydrater, fordi kreftcellene visst elsker det og vokser saktere om de ikke får så mye av det.

– Det er i hvert fall god psykoterapi, smiler han.

«Hvis jeg ser
livet mitt i
perspektiv, er
det ikke den
korte stunden
på slutten hvor
alt raste som er
viktig»

– Men hva når døden nærmer seg enda mer?

– Om jeg etter hvert skulle få veldig mye smerter, håper jeg at jeg har gode venner som gir meg nok morfin. Eller så får jeg ta en tur til Sveits, sier han halvt humoristisk og halvt alvorlig.

– Men jeg elsker livet. Jeg håper på å leve lengst mulig. Jeg tror ikke det er nødvendig å reise til Sveits. Aktiv dødshjelp synes han er en ekstremt vanskelig problemstilling, men han mener at de som er samtykkekompetente og ønsker å dø må få lov, så lenge de som ikke vil dø kan være sikre på at de ikke vil bli tatt livet av.

– Man tar ikke liv, man gir en annen form for død. Det er sånn jeg ser det. Det er ikke noen verdighet i å ligge der og ikke ha kontroll over kroppen, ikke være med på noe fordi hjernen ikke fungerer. Jeg mener at det er andre menneskers dødsangst som er medvirkende til at man ikke vil tillate det. Jeg har vært til stede der et menneske kvaltes sakte fordi vedkommende ikke kunne puste. Huff ….

En fugl flakser et stykke ute i vannet. Lorentz myser:

– Åh, det er en toppdykker!

Han stirrer utover vannet, snakker om alle de fine opplevelsene han har hatt langs vannet her. Om hvilke gleder padling i kajakk har gitt ham, men nå har han ikke muskler til å padle mer. Heldigvis har han gode venner som putter ham i en kano og tar ham med på tur. Også dykking og klatring er det slutt på. Han kjenner et snev av tristhet over at det er slutt på det.

– Jeg elsker å leve, gjentar han.

– Mitt motto de siste tjue-tretti årene og mitt råd er dette: nyt livet!

Se bildet større

Nærhet til naturen har gitt Lorentz Kvammen mange fantastiske opplevelser i livet. FOTO: Kirsti Bergh

Se bildet større

Denne artikkelen står i Fri tanke nr. 3-2016 som er på vei ut i postkassene til Human-Etisk Forbunds medlemmer i disse dager.

Les hele utgaven her.

Siste nytt i Reportasje

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Ateist med bok om kvinnelig Jesus

Bjærn Stærk mener vi har tatt vare på det verste fra kristendommen, og glemt det beste.

Håp for nydøde ateister

Filosofene pirket borti det kristne idealet om betingelsesløs kjærlighet i Arendal i går.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!