Diabolos in Musica: Om sort metall og et heller dystert livssyn

Effekter tilknyttet Varg Vikernes' band Burzum er gjerne vel så subtile som mannen og musikken.

Diabolos in Musica: Om sort metall og et heller dystert livssyn

På 1990-tallet sto et knøttlite norsk musikkmiljø bak en rekke kirkebranner, drap og grove voldshandlinger. Ideologien var tuftet på en usalig blanding av Satan, Odin og Hitler. Hvordan kunne noe slikt oppstå i en sosialdemokratisk overflodsstat?

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
17.02.2016 kl 10:47

På begynnelsen av nittitallet ble norsk offentlighet oppmerksom på et knøttlite miljø av mørkkledde musikere og ungdommelige fans som sverget til en ekstrem avart av Heavy Metal. Miljøet blandet satanistiske, norrøne og totalitære symboler og tankegods, til soundtracket av en av verdens mest ekstreme musikkformer. Interessant nok en musikkform som var, om ikke skapt, så videreutviklet til sin nåværende form, i Norge.

Den mest korrekte betegnelsen på denne lille subkulturen er Black Metal-miljøet, etter musikkformen de dyrket. Men Akersgatas tabloid forenklende betegnelse, "satanistmiljøet", fanger også noe vesentlig ved miljøets ideologi. "Satanistmiljøet" prøvde faktisk å være satanister og å erklære krig mot kristendommen. Det fremste virkemiddelet var å brenne ned symbolene på den kristne kulturarven, kirkene. Men to drap og en rekke grove voldsepisoder sprang også ut fra miljøet før politiet fikk rullet det opp.

Hvordan kunne dette skje i sekulære, sosialdemokratiske Norge? Det er et spørsmål jeg har fått utallige ganger. Som medforfatter av boken Lords of Chaos: The Bloody Rise of the Satanic Metal Underground, og en som derfor har truffet de fleste sentrale aktører i norsk svartmetall, var jeg en av de få norske medier kjente til som kunne noe om miljøet uten å være del av det. Jeg foretrekker barokk fremfor tungrock. Det kan høres hyggelig ut å bli regnet for å være ekspert på et tema mange er nysgjerrige på. Men i praksis betydde det bare at jeg hadde en hop journalister på telefonen hver gang en eller annen svartkledd unggutt gjorde noe dumt.

Hvordan kunne dette skje? Jeg forstår svært godt hvorfor journalistene spurte. Problemet var at jeg ikke hadde noe enkelt svar. Tross alt er Norge et land som aldri har utmerket seg som arnested verken for ekstreme bevegelser eller nyskapende musikalske subkulturer.

Det har vært vanlig å se på det norske Black Metal-miljøets ideologi som en særlig aggressiv variant av satanisme. Nyhedendom og nazisme blir også gjerne trukket fram som viktige bestanddeler i miljøets tankeverden. Altså: Satan, eller eventuelt Odin (med eller uten Hitler på slep), har skylda. Spørsmålet er hvor mye hold det er i dette.

Denne artikkelen er et forsøk på å undersøke de livssynsmessige sidene ved det norske Black Metal-miljøets ideologi, med hovedfokus på den lille kretsen som la ned loven for miljøet på begynnelsen av nittitallet. Det er derfor verdt å understreke at disse handlingene ikke er representative for alle som hører slik musikk - eller har klær som fordrer vask med Omo Color. Dette kan knapt sies for ofte.

For et annet spørsmål jeg også har fått veldig ofte, er hvor bekymret man bør være hvis husets tenåring begynner å kle seg mørkt og høre på musikk som låter som en dampveivals som kjører over en katt. Her har jeg, derimot, et kjapt og greit svar: Ikke i det hele tatt. Det betyr nesten helt sikkert bare at du har en tenåring i huset med musikksmak litt utenom det vanlige, noe som faktisk kan faktisk være et tegn på en ressurssterk og kulturelt nysgjerrig ungdom. Likevel mener jeg prinsipielt at man bør snakke med ungdom om hva som skjer i livene og hodene deres, samme om de hører på Black Metal, Beethoven eller Carola. Særlig det siste, faktisk.

Fanitull eller walking blues?

Skal man forsøke å forstå et fenomen, er det ofte lurt å gå til røttene. Black Metal er ikke noe unntak. Og skal man finne den norske svartmetallens urmyte, er det ingen som passer bedre enn historien om spelemannen som bar navnet Myllarguten.

Myllarguten, som egentlig het Torgeir Augundsson, var fra Sauherad i Telemark og ble sannsynligvis født i 1801. Hans felespill passet perfekt inn i den norske nasjonalromantikkens lengsel etter den norske folkesjela. Passende nok gikk Myllarguten på ski til Kristiania da han spilte der vinteren 1849, på invitasjon fra Ole Bull. Konserten var en triumf.

Utenfor de finere Kristiania-salongene fikk Myllarguten mytisk status. Det ble skumlet om at han hadde gjort det man i følge folketroen kunne gjøre, nemlig fire torsdager på rad snike seg til fossen og bestikke Fossegrimen med saftige fenalår. Fossegrimen ville da lære deg å spille. En fandenivoldsk fanitull får man gå ut fra.

Det er bare ett problem med å trekke Myllarguten inn i denne fortellingen: Det er fint lite som tyder på at Torgeir Augundsson har hatt noen som helst innflytelse på norsk Black Metal, selv om både nasjonal- og naturromantikk var viktige bestanddeler i miljøets selvoppfattelse. Myllarguten og hans like er nok heller kommet inn som en etterrasjonalisering, og de senere årene har da også stadig flere svartmetallere begynt å lefle med folkemusikken.

I stedet må man nok lete etter svartmetallens røtter i musikk som er "svart" i en litt annen forstand av ordet.

Amerikaneren Robert Johnson (1911-1938) regnes som kongen av de såkalte Delta Blues-sangerne, etter Mississippideltaet der den tidlige bluesen blomstret. Det er mye man ikke vet om Johnsons liv, noe som gir myteskaperne armslag.

En av de mest kjente historiene om ham er at han skal ha solgt sjelen sin til Djevelen ved et veikryss ved midnatt. Dette skal, i følge mytologene, være skildret i sangen "Cross Road Blues", som mer skeptiske stemmer mener nok heller handler om frykten en svart mann kunne oppleve ved å befinne seg alene utendørs etter mørkets frambrudd, i en tid da rasismen preget dagliglivet i Sørstatene.

Robert Johnson har hatt enorm påvirking på bluesmusikken og på rockartister fra Bob Dylan til Jimi Hendrix. Men det var ikke bare Johnsons inderlige sang og glitrende gitarspill som skulle påvirke. Ved Johnsons påståtte sjelesalg hadde rocken funnet en av sine urmyter; en slags oppdatering av Goethes Faust, bare med mer penger, dop og villige ungjenter. At Johnson døde pengelens som 27-åring, og at man ikke en gang vet hvor han ligger gravlagt, kan selvfølgelig ikke punktere myten. Kildekritikk er ikke særlig rock'n'roll.
Fra blues til rock'n'roll
Årene gikk, og, for å stjele en formulering fra blueslegenden Muddy Waters: The blues had a baby and they called it rock'n'roll.

Det skulle riktignok gå noen år før rockerne virkelig plukket opp tradisjonen fra Robert Johnson. For selv om det er de som påstår at rocken som sådan er satanisk, er de, for å si det mildt, på jordet. For eksempel var rockens sannsynligvis største artist noensinne, Elvis Presley, en dypt kristen mann som spilte inn en rekke gospelutgivelser. En del Elvis-kjennere mener faktisk at disse er blant hans beste plater, ettersom han la så mye sjel i innspillingen av dem.

En annen viktig faktor i forholdet mellom amerikansk populærmusikk og livssyn er at mange svarte musikere har trådd sine musikalske barnesko i kirken. Særlig er soulmusikken på mange måter en verdsliggjort gospel, og soulmusikkens utøvere står i stadig fare for å falle tilbake til kirken. For eksempel er soullegenden Al Green i dag kjent under navnet The Reverend Al Green.

Likevel har mange innen rocken leflet med det okkulte, og en liste over alle spor av okkult påvirkning ville blitt en bok så stor (og omtrent like morsom å lese) som en telefonkatalog. Dog er det fristende å nevne Rolling Stones' temmelig entydige platetittel Their Satanic Majesties Request og at okkultisten Aleister Crowley dukket opp på omslaget til The Beatles' storverk Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, for å vise at rockens okkulte flørting ikke har begrenset seg til små genreartister.

Et tydelig eksempel på Robert Johnsons påvirkning er at hans "Cross Road Blues" ble spilt inn av Cream, med Eric Clapton på gitar (Clapton har også spilt inn en hel plate med Johnsons musikk). Creams lydbilde er et glimrende eksempel på hvordan deler av rocken beveget seg mot et tyngre uttrykk utover på sekstitallet. Og i 1968 fikk verden det mange (inkludert denne artikkelforfatteren) mener er historiens første virkelige Heavy Metal-band: Led Zeppelin.

Man kunne kanskje kalt Led Zeppelin for arbeidstegningene for de neste førti år med Heavy Metal, om ikke dette hadde insinuert at det var noe uferdig med Led Zeppelins musikk. Det var det ikke. Led Zeps (som de het blant fansen) plater, preget som de er av John Bonhams basstromme ("Hammer of the Gods"), Robert Plants nøtteskrikevokal og Jimmy Pages virtuose (om enn øredøvende) gitarspill, står fremdeles blant rockens mest kunstnerisk fullendte.

Tross bandets flommende hårlokker og lett hippieinspirerte klesstil var det lite "flower power" ved Led Zeppelin. Tekstene handlet om vikinger, Tolkiens fantasiverden og om det okkulte. Bandets utagerende festing er også blitt legendarisk. Faktisk er det fascinerende hvor mye ved det som kjennetegner senere Heavy Metal som var på plass hos Led Zeppelin allerede på begynnelsen av syttitallet.

Likevel var det et annet band som virkelig skulle sette djevelhorn på rocken. Et band som startet som et jazz/blues-ensemble - under navnet Polka Tulk Blues Band.

Bandnavnet må ha vært teit selv til sekstitallet å være, og de unge musikerne skiftet etter hvert til et mer hardtslående navn: Polka Tulk. Videre jakt på et bedre navn førte til en kort periode som Earth, før de fant navnet de skulle skrive seg inn i rockhistorien under: Black Sabbath.

Sorte messer og Torshammere

Når man leser historien om Black Metal baklengs, begynner med kirkebrannene og forsøker å finne inspirasjonskilder bakover i rockhistorien, er Black Sabbath et opplagt valg for å markere stedet der Djevelen gjør sitt inntog i rocken for alvor. Og Sabbaths blytunge, mollstemte musikk med tekster om sorte messer og paranoia er et sted der rocken blir vesentlig tyngre - og, ja, svartere.

Samtidig er det viktig å huske på at Black Sabbath ikke var noe gjennomtenkt okkult prosjekt. (Så får det være at man kan diskutere om Sabbath var så "gjennomtenkt" på noen som helst måte. Som en av Norges mer kjente musikkjournalister en gang bemerket; "I en annen, og muligens bedre, verden ville disse gutta vært ølkjørere".) For som navneendringene antyder, var bandet som senere ble kjent som Black Sabbath en gjeng unge menn som ville lage musikk, og tjene en slant på det, og som derfor lette etter oppskriften på suksess.

Gutta hadde øvingslokale like ved en kino som viste skrekkfilmer, og de tok innover seg at folk var villige til å betale penger for å bli skremt. Og få band skulle skremme sin samtid så mye som Black Sabbath. Først og fremst skremte de musikkritikere og foreldre, noe som selvfølgelig sikret Sabbaths suksess blant unge menn med lite til overs for så vel kritikere som foreldre.

Black Sabbaths forhold til det okkulte var hele tiden ambivalent. Når de sang om sorte messer eller Lucifer, var det fra perspektivet til en skrekkslagen tilskuer. Men som Led Zeppelin har Black Sabbaths suksess skapt generasjoner av etterfølgere og etterlignere.

Venom oppsto et tiår etter Black Sabbath, i etterdønningene av syttitallets punk-bølge. Av punken hadde Venom lært at tempo og råhet kunne kompensere for manglende musikalske ferdigheter. Så Venom spilte klassisk Heavy Metal inspirert av band som Led Zeppelin, Deep Purple og Black Sabbath, men de spilte den veldig fort og veldig rått.

Tekstene kledde musikken: Mens mange av tekstene i god heavyrock-tradisjon bejublet drekking, puling, spying og slåssing, hvilte Satans blikk over det hele. Men det var en åpen hemmelighet blant band og fans at Venom var for moro skyld. Dyrkingen av Satan var en billig sjokkeffekt, lite mer.

I 1982 ga Venom ut en plate med et diabolsk utseende geitehode - Bafomet - på omslaget. Platen bar navnet Black Metal. Har svartmetallen et år 0, er det ved denne utgivelsen.

I likhet med Zeppelin og Sabbath fikk selvfølgelig Venom sine etterfølgere. Året etter at Black Metal kom i platehyllene dro den svenske tenåringen Thomas Forsberg i gang sitt prosjekt Bathory. Bandet var oppkalt etter den ungarske grevinnen som skal ha badet i ungpikeblod for å bevare skjønnheten.

Bathory ville vært en genretypisk svartmetallband, hvis Forsberg (under kunsternavnet Quorthon) ikke etter hvert byttet ut Satan med den norrøne gudeheimen. Resultatet ble plater med titler som Hammerheart og Twilight of the Gods. Disse platene, med nasjonalromantiske omslag, lydsnutter som ga dem et til tider hørespillaktig preg, og tekster som hyllet vikingenes liv og gudelære, manet fram den norrøne verden i all sin blodstenkte prakt. De skulle bli noen av de viktigste platene i utviklingen av Black Metal.

Trend og motreaksjon

Noe av det mest fascinerende med heavy metal, er hvordan musikkstilen jevnlig gjenoppfinner seg selv. Med ujevne mellomrom kommer det en metall-revolusjon der reglene for hva som sømmer seg for en heavyrocker, og ikke minst hva som selger, skrives om. Et av de mest kjente eksemplene på dette er hvordan Nirvana og grunge-rocken gjorde en generasjon velfriserte puddelrockere arbeidsløse på begynnelsen av nittitallet.

Det samme skjedde med black metal ettersom åttitallet begynte å modnes. Black Metal-band i lær og nagler som sang om Satan ble gradvis passé. I stedet kom andre avarter av metal, som death metal, i fokus. Dødsmetallen kunne konkurrere med black metal i råhet og tempo, men hadde musikere som virket mer jordnære. Den tegneserieaktige djeveldyrkingen manglet stort sett i death metal - uten at tekstene ble mindre drøye av den grunn. Prakteksempler på dødsmetallens lyrikk finner man på den kanskje mest arketypiske death metal-platen, bandet Deaths Leprosy fra 1988. Leprosy inneholder, i tillegg til tittelsporets skildringer av leprabasillens herjinger i en spedalsk menneskekropp, et smakfullt innlegg i eutanasidebatten ved navn "Pull the Plug".

Men selv om regelboka skrives om nå og da, dør en avart av Heavy Metal sjelden helt ut. Så også med svartmetallen. Små undergrunnsmiljøer over hele verden holdt stilen i hevd og utviklet litt av en infrastruktur. Kassetter ble spilt inn i øvingslokaler, anmeldt i fotokopierte fanziner og solgt eller byttet mellom fanatiske fans over hele verden.

Et produkt av denne fruktbare undergrunnen var bandet Mayhem. Mayhem holdt til i et hus ved Langhus utenfor Ski, en halvtimes togtur fra Oslo. Bandet startet opprinnelig som det de beskrev som et "Total death metal"-band i 1983, men skapte senere et uttrykk som skulle bli noe av det svarteste i rockhistorien.

Mayhem var klart inspirert av Venom, men klarte å lage musikk som var enda råere, kanskje fordi økonomiske hensyn tilsa en røffere produksjon. Imaget var også tøffere: Mayhem tok Venoms teatralske ekstravaganse ned på jorda. Eller rettere sagt under jorda: Hvitpudrede ansikter med svart sminke rundt øynene fikk Mayhems medlemmer til å se ut som godt modnede lik. Vokalisten, som brukte kunstnernavnet Dead, var kjent for å grave ned klærne sine for å få den riktige gravlukta, og sniffe på en død kråke for å få den riktige inspirasjonen før han entret scenen. Prikken over i'en på en Mayhem-konsert (som blant annet inkluderte grisehoder på staker) var at Dead skar seg i armene. Ved minst én anledning endte opptredenen på legevakta.

Mayhem skulle ikke bare overgå forbildene i musikk og sceneshow. For deres sjefideolog, Øystein Aarseth, som gikk under navnet Euronymous (visstnok gresk for "Dødsprins"), presterte å ta Venom alvorlig. Han var nok klar over at mange regnet med at Venoms satandyrking ikke akkurat var ment på alvor, men i et av norgeshistoriens merkeligste trossprang valgte han å se bort fra dette.

Enda svartere metal

Ifølge den britiske sosiologen Keith Kahn-Harris, er Black Metal, slik den ble videreutviklet i Norge (og da først og fremst av Mayhem), et brudd med en lang tradisjon innen Heavy Metal. Kahn-Harris mener at det innen tungmetallgenren er en gjensidig forståelse mellom artister og fans at genrens tekster og sceneopptredener ikke er helt på ordentlig. Litt på samme måte som vi ikke tror at Clint Eastwood faktisk er revolvermannen han fremstiller i westernfilmene han slo gjennom med. Eller litt på samme måte som vi ikke tror at Ingebrigt Davik faktisk bor i Taremare by.

Denne gjensidige forståelsen har vært gjennomgående gjennom hele Heavy Metals historie, men ble brutt da norske Black Metal-entusiaster bestemte seg for å ta Venoms fjollete rock'n'roll-eksesser på alvor. Sceneliv og lære skulle være ett. Det var ikke nok å synge om Satan og så leve fine og dydige liv ved siden av. Nei, skulle man spille (eller digge) Black Metal skulle man være satanist. Mer om det senere.

Det tidlige Mayhem gjorde aldri innhogg på hitlistene, men gjorde det til gjengjeld skarpt på ryktebørsen. En av hendelsene som virkelig sementerte bandets status som noe utenom det vanlige, var da vokalist Dead begikk selvmord. I og for seg er det ikke så uvanlig at unge mennesker begår selvmord, og i Deads tilfelle er det en rekke helt vanlige omstendigheter, som ikke har noe med verken livssyn eller musikksmak, som kan forklare hvorfor han valgte å ta sitt eget liv.

Det som derimot var unikt med Deads selvmord, var måten menneskene rundt ham reagerte på det. Da Øystein Aarseth fant den unge bandkameratens døde kropp, var hans første reaksjon å løpe og kjøpe engangskamera for å forevige synet. Planen var, i følge ham selv, å bruke bildet på et plateomslag.

Etter selvmordet verserte det historier om at Aarseth hadde plukket opp biter av Deads hjerne (selvmordet var med hagle) og spist dem. Dette er med all sannsynlighet rykter, men det sier en del at Aarseth syntes det var fint med slike spekulasjoner, som bidro til mystikken rundt bandet. Det som derimot ikke var rykter, var at biter av Deads ødelagte hodeskalle ble brukt til å lage smykker som ble delt ut til nære venner av bandet.

Aarseth, som mer enn noen annen visste å utnytte regelen om at all PR er god PR, begynte også å fremstille den unge mannens selvmord som en ideologisk handling. I Aarseths hender ble Dead omformet til den første Black Metal-martyren og hans selvmord en protest mot at ekte metal ble utvannet.

Aarseth åpnet etter hvert platebutikken Helvete i Oslo. Planen var å la butikken ligge i stummende mørke, slik at kundene skulle måtte bruke fakler for å finne platene de ville ha. Fakkelplanene ble skrinlagt til fordel for mer forskriftsmessig (og hensiktsmessig) belysning, men planene sier litt om Aarseths sans for det teatralske. Helvete ble også hovedkvarter for Aarseths plateselskap, Deathlike Silence Productions.

Etter hvert begynte Mayhem, Helvete og Deathlike Silence, med Aarseth som guden i den uhellige treenigheten, å tiltrekke seg et miljø av musikere og musikkfans. Aarseth fikk en enorm påvirkningskraft, og hans ord var, om ikke akkurat lov, så iallfall sterkt veiledende for de yngre rekruttene til miljøet.

Miljøet som vokste ut av dette, besto ofte av band fra små steder langt utenfor de urbane strøk moderne popmusikk gjerne skal komme fra. Steder der det ikke var så mye annet å gjøre enn å spille i band. I ettertid har miljøet vist seg å fostre mye av det mest spennende som har skjedd innen norsk populærmusikk. Ikke bare holdt (og holder) mange av bandene et høyt kunstnerisk nivå, men de har noe så - for norske populærartister - uvanlig som en norsk identitet.

Norsk pop og rock har ofte basert seg på å lage hjemlige kopier av det som skjer i USA eller England. Symptomatisk var norske plateselskapers jakt på "det norske Nirvana" da grungebølgen var på sitt høyeste (de fant aldri noe).

Svartmetallbandene brøt radikalt med denne uskikken. La gå at de var inspirert av utenlandske band som Venom, men svartmetallscenen drev etter hvert en grundig dyrking av det norske - og norrøne. Vikingtid, norsk natur, nasjonalromantikk, nøkk og skrømt satte sitt preg på tekster og plateomslag. I tillegg til musikkens kvaliteter, bidro det norske imaget til å gjøre bandene interessante for et utenlandsk publikum.

Krigen mot kristendommen

Men det som virkelig skulle gjøre norsk black metal både berømt og beryktet, både blant platekjøpende metallfans og mennesker som aldri kunne tenkt seg å høre på "satanrock", var miljøets satanisme.

Blant Øystein Aarseths viktigste befalinger, var at dersom man skulle spille svartmetall, måtte man være satanist. Black Metal ble, i Aarseths tolkning, til noe nær en omvendt gospelmusikk. Men hva var satanisme for noe? Oppvokst i en kristen kultur som disse unge mennene jo var, aksepterte de gjerne at kristendommen sto for det gode og at Satan sto for det onde. Skulle man stå på Satans side, gjaldt det altså å være så ond som mulig.

"Hvorfor kjører ikke satanister bil? Fordi det er jævligere å gå!" Slik lød en populær vits på nittitallet. Vits og virkelighet var nærmere hverandre enn mange ante. Selvskading var utbredt i miljøet, og den trassaktige motstanden mot kristen moral kunne gi seg merkelige utslag. For eksempel var enkelte av gutta i miljøet opptatt av å ha analsex (om enn med kvinner, heavy metal er ekstremt homofobt), fordi man da trosset Gud ved å "spille sæden" (slik det heter i Det gamle testamentes skildring av synderen Onan). Et annet eksempel er hvordan svartmetallere kunne unngå formuleringer av typen "maten er god", for å ikke ta ordet "god" i sin munn. I stedet skulle man si at maten var velsmakende.

Denne motviljen mot kristendommen skulle få større konsekvenser enn et bredere repertoar innen sex og adjektiver. Det lille miljøet fikk det for seg at det skulle gå til krig mot kristendommen. Samme hvor mye dette luktet av overmot, hadde de faktisk en noenlunde realistisk vurdering av styrkeforholdene og forsto at en gjeng unggutter ikke kunne gå til frontalangrep på Den norske kirke. I stedet satset de på å øke konfliktnivået gjennom anslag mot det som mer enn noe annet symboliserte den kristne delen av den norske kulturarven - kirkene.

Resultatet ble en bølge av kirkebranner, der uvurderlige kulturskatter gikk tapt. Det tok en stund før myndighetene reagerte. En viktig faktor var at ingen kunne forestille seg en samordnet kampanje av denne typen. I stedet spekulerte man i om brannene skyldtes feil i de elektriske anleggene, som i mange tilfeller ser ut til å ha vært like gamle som kirkene selv. (Også i stavkirkene fra tidlig middelalder.)

En drivkraft i angrepene mot norske kirker var den unge bergenseren Kristian Vikernes, bedre kjent under kunstnernavnet Count Grishnackh. Eller, som avisene kalte ham, "Greven".

Med enmannsbandet Burzum hadde Varg Vikernes, som han senere skiftet navn til, skapt sensasjon i svartmetallmiljøet. Og som seg hørte og burde hadde han holdninger som matchet den ekstreme musikken han spilte.

Den 6. juni kl. 06 om morgenen ble Fantoft stavkirke utenfor Bergen antent. Tidspunktet var langt fra tilfeldig. Den sjette dagen i den sjette måneden klokken seks ble tallet 666 - Antikrists tall, hentet fra Johannes' Åpenbaring via heavybandet Iron Maidens klassiske låt "Number of the Beast". Vikernes sto senere fram anonymt i Bergens Tidende og fortalte at han visste hvem som hadde tent på. Det er vanlig å anta at brannstifteren var Vikernes selv.

Intervjuet ble begynnelsen på slutten for miljøets krig mot kristendommen. Politiet var på sporet. Dødsstøtet for miljøet kom, bokstavelig talt, i august 1993. Da kjørte Varg Vikernes fra Bergen til Oslo sammen med en yngre kamerat. Resultatet av bilturen var at den underbuksekledde Øystein Aarseth lå død, i trappeoppgangen utenfor leiligheten sin på Tøyen i Oslo.

En satanist dreper en annen på en brutal måte. Saken var som skreddersydd for media. For å gjøre saken enda mer pikant, benyttet Vikernes rettssaken til å stå fram som nazist. Slik klarte Vikernes å gjøre seg selv til en cocktail av alt vanlige nordmenn finner skremmende og motbydelig, som en slags norsk Charles Manson.

Motivet for drapet er fremdeles uklart. Var det krangel om royalty-penger? Om hvem som skulle være lederskikkelsen i svartmetallmiljøet? Aarseth kan ikke svare for seg, men Varg Vikernes har i årene etter lansert en rekke forskjellige motiv fra fengselscella. Motivene oppdateres gjerne i tråd med Vikernes' ideologiske utvikling (eller degenerasjon, ettersom man ser det).

Blant disse motivene er at Aarseth planla å drepe Vikernes og at Vikernes' drap dermed nærmest var selvforsvar (det er vel å tøye nødvergeparagrafen vel langt?), at Aarseth var kommunist (noe som for så vidt stemmer), at Aarseth skal ha vært homofil (undertegnede har truffet en av Aarseths eks-kjærester, som slo meg som veldig - vel - kvinnelig) og at Aarseth skal ha hatt samisk blod i årene.

Det hører med til historien at Varg Vikernes i skrivende stund nylig var i avisene og fortalte at "bildet av ham som nazist og fascist, er skapt av mediene". Ja, det er jo påfallende hvordan man får et nazistempel slengt på seg bare man kaller seg nasjonalsosialist og drar i gang en naziorganisasjon fra cella.

Underveis i opprullingen av black metal-miljøet fikk politiet nye ledetråder i en gammel, uoppklart drapssak. Det gjaldt drapet på Magne Andreassen på Lillehammer i 1992.

På sensommeren 1992 var trommeslageren i det Notodden-baserte bandet Emperor, med kunstnernavnet Faust, på besøk hos sin mor på Lillehammer. Han stakk innom en pub, men likte ikke stemningen der og gikk heller hjem mot morens hus. På vei gjennom OL-parken ble han stoppet av den homofile Magne Andreassen, som gjorde et usedvanlig tafatt forsøk på å sjekke opp den unge, langhårede faustianeren. Som på sin side hadde et annet ønske: Å få drepe et menneske.

Faust ble med Andreassen inn i skogen og fikk fort oppleve at det å drepe et menneske med kniv er både vanskeligere og langt mer blodig enn man får inntrykk av fra TV. Drapet i OL-parken fikk mye oppmerksomhet i mediene, men forble uoppklart en god stund.

Da jeg var med på å intervjue ham en del år etter drapet, gjorde Faust et poeng av at han ikke har noe særlig mot homofile. Drapet var ikke begått i affekt, og ikke var Faust særlig beruset heller. Han ønsket bare å drepe et menneske, og Andreassen var muligheten han hadde sett etter. Det sier en hel del om miljøets mentalitet at drapet, som var en åpen hemmelighet i de indre sirklene, gjorde Faust til en helt.

Den merkelige mentaliteten, kombinert med den grove kriminaliteten medlemmene begikk, har gjort det fristende å sammenligne black metal-miljøet på denne tiden med kriminelle gjenger eller endog terroristgrupper. Begge modeller har noe for seg.

Den kriminelle sammenligningen fungerer fordi miljøet opplagt fungerte slik at kriminelle handlinger ga status, samt at ideologer som Aarseth var inspirert av gjenger som Hell's Angels. Samtidig har man statistikken på sin side. Den indre kjernen i Black Metal-miljøet, som neppe talte særlig mer enn et snes mennesker, produserte to drapsmenn. Man skal til ganske tunge kriminelle miljøer for å finne lignende andeler grove voldsforbrytelser.

Sammenligningen med terroristgrupper fungerer fordi miljøet åpenbart brukte terroristiske arbeidsmetoder, som å slå til mot symbolske mål for å spre skrekk og fremprovosere motreaksjoner.

Begge sammenligninger bryter likevel totalt sammen når de møter virkeligheten. For miljøet besto ikke av hardbarkede forbrytere eller skolerte terrorister, det besto av gutter som knapt var ute av tenåra. For eksempel har en velfungerende kriminell eller terroristisk organisasjon som forutsetning at folk holder kjeft. At det å holde brødsaksa lukket ikke var noe som utmerket svartmetallmiljøet, var tydelig for alle som hang rundt dem og fikk høre skryt om hva kompisene hadde gjort. Overtydelig ble det da politiet begynte å hente dem inn til avhør. De tøffe svartmetallerne sprakk som ballonger.

Sannsynligvis kommer man mye lenger i å forstå miljøet ved å bruke forklaringer som gruppepress og unggutter som tøffer seg, enn å sammenligne dem med Baader-Meinhof-banden. Samtidig må man ikke skyve under teppet at miljøet faktisk var veldig ideologisert.

Black metal under lupen

Siden begynnelsen av 90-tallet har mange forsøkt å forklare hvorfor Black Metal slo rot i Norge, og hvorfor uttrykket ble så ekstremt akkurat her.

Akkurat hvorfor musikken slo an i Norge, kan godt skyldes tilfeldigheter. Black Metal var på det aktuelle tidspunktet veldig utrendy og fungerte derfor godt på bygda i Norge. Så kom det en liten håndfull band med høy kvalitet og et spennende image, noe som inspirerte andre band til å prøve seg. Slik ballet det på seg, og prosessen var neppe særlig annerledes enn for andre tilfeller der lokale "musikkscener" har utviklet nyskapende uttrykk.

Dette forklarer likevel ikke den merkverdige ideologien som kjennetegnet miljøet, og, mest av alt, det "bruddet" Keith Kahn-Harris snakker om. Hvor kom det hele fra?

De norske svartmetallerne ville være satanister. Men satanismen de kolporterte var temmelig spesiell. Skal man forstå hvor spesiell den faktisk var, må man sammenligne den med moderne, organisert satanisme.

Religionshistorikere mener gjerne at moderne satanisme begynner med amerikaneren Anton LaVey (1930-1997). LaVey grunnla i 1966 The Church of Satan, og utga bøkene The Satanic Bible og The Satanic Rituals. LaVey, som gjerne skrøt av sin sirkusbakgrunn, hadde en sjelden mediatekke, og fotojournalistene hadde ikke nettopp noe mot at flere av Satankirkens ritualer inneholdt nakne kvinner. Mediaprofilen var dog vesentlig høyere enn medlemstallet, men LaVey klarte likevel å knytte til seg kjendiser som Sammy Davis Jr. og Jayne Mansfield.

LaVey kalte sin ideologi en "carnal religion", en kjødelig religion. Mennesket er et dyr, og har ett liv. Dette livet bør nytes, men for å kunne gi seg nytelsen i vold må man frigjøre seg fra kristen moral. Det finnes ingen himmel og intet helvete - og ingen Gud. Ingen Satan heller, for den saks skyld, men Satan er et bilde på menneskets driftsliv og opprørstrang. Å dyrke Satan er altså å dyrke seg selv, og sataniske ritualer er å forstå som psykodramaer der man frigjør seg fra stress og negative følelser.

LaVeys betydning for moderne satanisme kan vanskelig overdrives. Han er den moderne satanismens Buddha, Muhammed og L. Ron Hubbard i en og samme kropp. Og i tråd med LaVeys sans for humor og selvironi kan man muligens også kalle ham satanismens svar på Monty Pythons Brian. Alle moderne satanister må i praksis forholde seg til LaVey, enten ved å bygge på - eller videreutvikle - hans tenkning eller eksplisitt ta avstand fra ham.

Norsk black metal valgte sistnevnte løsning. LaVey passet ikke for dem. Ikke bare fordi de anså at LaVey langt på vei var en slags humanist, noe han selv ville være enig i (selv om det ikke overraskende er alvorlige filosofiske forskjeller mellom Church of Satan og Human-Etisk Forbund). Men også fordi Church of Satans sterke vektlegging av lov og orden passer dårlig med å sette fyr på kirker. Miljøets syn på LaVey kunne neppe uttrykkes tydeligere enn på omslaget til en av Varg Vikernes' Burzum-plater, utgitt på Øystein Aarseths plateselskap: Et bilde av Anton LaVey med forbudsskilt over, og teksten "Anti-LaVey".

Skepsisen ble gjerne gjengjeldt fra Church of Satan-hold. Da Boyd Rice, tidligere talsmann for kirken og medlem av dens såkalte Council of Nine (et satanisk bispekollegium?) i et intervju i bladet Panik 1999 ble spurt om hva han syntes om black metal, påpekte han at det var "nesten interessant" at svartmetallerne brant disse kirkene. Men, spurte han, var det ikke meningen at disse folkene skulle være opptatt av kulturarven sin? "Hvis du skulle sette en verdi på en bit arkitektur eller menneskeliv, ville disse bygningene være verdt mer enn alle menneskene som er involvert i dette black metal-fenomenet", mente Rice.

LaVey har selvfølgelig ikke monopol på satanismen, og Church of Satan kan ikke bestemme hvem som får lov til å kalle seg satanister. Den norske Black Metal-satanismen står faktisk i en slags tradisjon - fra det religionsforskere gjerne kaller ungdomssatanisme. Dette er en satanisme som gjerne hentes fra skrekkfilmer, heavy metal-plater og tegneserier. Med andre ord en forståelse av satanismen som er produsert i en kristent preget kultur.

Dessuten har den jevne norske borgers forståelse av satanisme vært preget av de såkalte "Satanic panics" fra åttitallet. Satanpanikkene oppsto da en uhellig allianse mellom kristenfundamentalister, feminister og tvilsomme terapeuter skapte og spredde forestillingen om at det i USA og vestlige samfunn fantes en omfattende underverden av satanister som trakk i samfunnets tråder. Særlig groteske var påstandene om såkalte "fødersker", kvinner som ble gjort gravide med barn som fødtes i hemmelighet for så å ofres til Satan. Slike påstander ble undersøkt av både FBI og Scotland Yard, som fant dem grunnløse.

Som alle dårlige amerikanske ideer, måtte den sataniske konspirasjonen importeres til Norge. Tabloidpressen og kristne ungdomsmagasiner slo den stort opp, og Satan red media som en mare helt til journalister kom på å sjekke historiene. Da forsvant satanistkonspirasjonen stille bort, men den dukker opp igjen med ujevne mellomrom. En god konspirasjonsteori dør aldri.

Siden den norske black metal-ideologien, for å sette det på spissen, er tuftet på kristent preget skrekkultur og sjokkreportasjer om satanister som ofrer barn, er det godt mulig at det gir mer mening å forstå det hele som et kristent fenomen heller enn et satanisk.

Man oppfattet verden, som en god kristen, som en kamp mellom godt og ondt. Men siden man skulle være satanist, heiet man på det onde i stedet. Dette kan nok også forklare miljøets teologiske begrunnelser for analsex og motvilje mot visse adjektiver for å beskrive kulinariske opplevelser. I tillegg kan det muligens forklare de mer mystiske og asketiske innslagene man fant i norsk Black Metal.

Da jeg intervjuet teologen Jacob Jervell om temaet, påpekte han at norsk Black Metal så ut til å leve i en verden bestående av ideer Den norske kirke hadde forlatt. Mens det knapt var noe Helvete i kirken, var det et Helvete som solgte plater i Oslo.

Miljøet tok forestillinger om hva satanisme er som var hentet direkte fra kristen propaganda eller fra kulturuttrykk preget av en kristen kultur, og forsøkte så å leve ut en satanisme basert på dette. Prosessen kan muligens sammenlignes med å forsøke å bli jøde etter å ha lest om jødedommen på naziorganisasjonen Vigrids nettsider.

Kanskje var den norske Black Metal-ideologien en slags omvendt vestlandskristendom - bare minst like mørk.

Odin rir igjen

Selv om "satanismen" er det som særlig kjennetegnet det norske Black Metal-miljøets innledende faser på begynnelsen av nittitallet, er dette langt fra hele historien. For en viktig livssynsmessig understrømning innen norsk black metal har vært den norrønne hedendommen. Visse viktige band, som for eksempel Enslaved, har vært totalt uinteresserte i satanisme og i stedet utelukkende latt seg inspirere av den norrønne gudelæren (og selvfølgelig av Bathory).

Dette ble også akseptert blant dem som sto hardest på den sataniske linja. En viktig grunn var nok at Enslaveds musikk var blant det beste miljøet kunne by på, men det er da også grenser for hvor mye ideologisk konsistens man skal regne med å finne i et slikt miljø.

Den hedenske svartmetallen har på mange måter forholdt seg til den norrøne mytologien på samme måte som "sataniske" svartmetallere har forholdt seg til kristen mytologi. Man var tross alt unge musikere med kroppen kokende av hormoner og aggresjon, og trengte mytologisk materiale som kunne duge til heavy metal-tekster. Så på samme måte som Black Metals bruk av kristen mytologi satser tungt på Antikrist og Armageddon, og tar lettere på nestekjærlighet og Himmelrik, så er den hedenske svartmetallen mye vikingtokt og Fenrisulv, lite Frøya og ættens gang.

Vi ser det samme andre steder i verden der Black Metal slår rot, og band lar seg inspirere av lokale religiøse tradisjoner eller folketro.

Jeg tror man går glipp av noe vesentlig ved Black Metals ideologi dersom man bare ser på miljøets ideologikonstruksjon. Black Metal var på mange måter et ungdomsopprør, og ungdomsopprørets logikk kan knapt oppsummeres bedre enn det gjøres når den skinnjakkekledde motorsykkelrockeren Marlon Brando i filmen The Wild One (1953) blir spurt hva han gjør opprør mot. Brando svarer "Whaddaya got?".

Det man hadde i Norge var det sosialdemokratiske samfunnet, som på sitt verste byr på jantelov, formynderi og manier for trygghet og likhet. Ting som kan kvele unge mennesker.

Så kanskje er det ikke så rart at Black Metal-ideologien ble svært lite egalitær. Om ens ideologi var preget av hjemmesnekret satanisme eller spesielle tolkninger av hedendom, eller om man bare kledde kullsvart og lyttet til matchende musikk, var man uansett del av en elite. Man var bedre enn både moteslaver som hørte på listepop og fillefranser som hørte på punk.

Kanskje er det også slik man må se miljøets lengsel mot død og vold: Som en motreaksjon mot et samfunn der mange vil ha sykkelhjelmpåbud.

Satan og Hitler?

Den kanskje mest konsistente ideologien innen Black Metal finner man i en understrømning i miljøet som åpent bekjenner seg til nazismen. Fenomenet kalles gjerne National Socialist Black Metal (NSBM).

Selv om det er overraskende mange NSBM-band, har undergenren forsvinnende liten oppslutning. Det store antallet band, og det bittelille opplaget platene produseres i, gjør at det er fristende å spekulere i NSBMs utøvere og platemarked er de samme menneskene - som spiller inn demoer og plater som de så selger eller bytter med hverandre.

En vesentlig faktor kan være den labre kvaliteten på de aller fleste av bandene. Med enkelte unntak (som polske Graveland), som holder en kvalitet som gjør musikken interessant for vanlige metallfans, er NSBM et fenomen som stort sett ser ut til å være av interesse for overbeviste nazister ¬- eller antifascister som trenger noe å slå alarm om. NSBM er selvfølgelig som skreddersydd for fordummende sjokkoppslag i media. Det er viktig å huske på at selv om NSBM er knøttlite, finnes det en masse black metal-band som enten er opptatt av tysk militærestetikk eller norrønne symboler, uten at de dermed sagt er nazister.

For det skal NSBM ha: Når et band er nazistisk, så vet man det. Faktisk er noe av det mest interessante med dette miljøet, ideologisk sett, hvor sterkt deres retorikk skiller seg fra andre nazistiske retninger.

En stor utfordring for dagens nazister er at deres målgruppe - vanlige, hvite mennesker - forbinder deres ideologi med industrialiserte folkemord. Derfor bruker nynazister mye energi og ressurser på å benekte Holocaust. NSBM-miljøet, derimot, bryr seg sjelden om dette - snarere mener de gjerne at Holocaust er noe man skal skryte av. Så mens grupper som norske Vigrid pusher litteratur som skal bevise at ingen organisert menneskeutryddelse fant sted i Auschwitz, finnes det NSBM-plater som selges med små pakker med jord fra dødsleiren. Her lar man alle forsøk på å fremstå som normale, moralske mennesker fare.

Det har vært gjort forsøk fra organiserte nazigrupper, som amerikanske National Alliance (i sin tid en av verdens mest profesjonelle naziorganisasjoner), på å nærme seg NSBM. Både for å få inntekter fra platesalg, og som en propagandakanal for å lokke rekrutter. Det spørs hvor taktisk lurt dette er.

Da britiske National Front på begynnelsen av åttitallet satset på å ideologisere og rekruttere (i utgangspunktet upolitiske) skinheads, oppdaget de fort at snauskallene var en blandet velsignelse. For mens frierferden til skinheads fikk store kull av marsj- og kampglade ungdommer inn i partiet, sørget skinsen for å skremme bort alle de vanlige menneskene man trenger for å bygge et politisk parti. Skinheads (hvorav mange faktisk er antirasister) er i dag så uløselig forbundet i folks fantasi med rasistisk fyllevold, at mange nazigrupper desperat forsøker å distansere seg fra dem.

Hva slags imageproblem en politisk organisasjon vil få ved å knytte til seg ungdommer som i vanlige folks fantasi forbindes med djeveldyrking, likskjending og kirkebranner, kan man bare spekulere i.

Et interessant kapittel i historien om Black Metal og nazisme er Allgermanische Heidnische Front, en internasjonal organisasjon som ser ut til å ha vært grunnlagt i Varg Vikernes' celle. AHF utmerket seg med et politisk program som fikk Hitler og Himmler til å fremstå som SVere, men ser aldri ut til å ha blitt særlig mye mer enn en internett-tiger. AHF sovnet langsomt hen, og gikk mot slutten inn i en fase der de desperat motsatte seg å bli satt i forbindelse med Varg Vikernes og hans politiske ideer. I en e-post-utveksling med meg, påsto en av drivkreftene at AHF var blitt, om jeg forsto ham rett, en slags turforening for etymologisk interesserte unge mennesker.

Selv om Varg Vikernes' hedenske front i dag er oppløst, samler deler av miljøet seg rundt tidsskriftet KulturOrgan Skadinaujo. Kulturorganet forsøker å framstå som et faglig tidsskrift, og man skal ha god peiling for å forstå hvor det befinner seg i det ideologiske landskapet.

Det er lite som tyder på at NSBM vil ha noe særlig betydning. Blandingen av ekstrem musikk og enda mer ekstrem ideologi sørger nok for at miljøet vil forbli et marginalt fenomen. Likevel viser svartmetallens historie at miljøets evne til å tiltrekke seg (eller fostre) ekstreme personligheter, kombinert med en ideologi som forherliger vold, kan gi seg utslag i ekstreme handlinger. Så det kan sikkert lønne seg for politiet å holde et øye med disse kretsene.

Inn i mainstream
I Norge er det nå mange år siden kirkebrannene dabbet av, og de vanlige delene av Black Metal-miljøet er blitt både stort og stuerent. Musikken er en lukrativ nisjeindustri, og svartmetallband får oppdrag av Rikskonsertene. Mens journalister tidligere skrev om Black Metal nærmest utelukkende i forbindelse med kirkebranner og drap, ser det i dag nærmest ut til å være pinlig å trekke fram hva musikerne faktisk har på rullebladet.

En akademisk avhandling om miljøets utvikling, har den treffende tittelen "Fra gravstøtte til statsstøtte".

Den harde kjernen som formulerte den ekstreme ideologien (og satte den ut i livet) er blitt eldre, og alderens klokskap kombinert med et ønske om å leve av musikken har fått miljøet til å roe seg. Interessant er det også å konstatere at mange medlemmer av miljøet ser ut til å ha beholdt sine livssynsinteresser, men utviklet mer modne versjoner av både hedendom og satanisme.

Selv den lille delen av Black Metal-miljøet som bekjenner seg til nazismen ser stort sett ut til å holde seg i ro.

I stor grad ser det ut til at Black Metal er tilbake i den tungmetallske normaltilstand Keith Kahn-Harris snakker om, der både artister og fans er på det rene med at djeveldyrkingen og liksminken er en form for teater.

Med ujevne mellomrom kommer det likevel utbrudd av ekstremisme og kriminalitet fra Black Metal-tilhengere. Men mens den ekstreme kriminaliteten som kjennetegnet det norske miljøet på begynnelsen av nittitallet kom fra selve kjernen, ser dagens kriminalitet ut til å komme fra perifere personer.

Derfor kan man spørre seg om kirkebranner eller gravskjendinger begått av ungdom som hører på Black Metal bør settes i forbindelse med musikken, eller om dette blir som å legge skylden på dansebandmusikk dersom det blir slåssing på Titanofestivalen.

For i mye Black Metal ligger det sterke livssynsmessige programerklæringer, en forherligelse av vold - og av voldsforbrytere - som kan ha en sterk effekt på svake sjeler. Black Metal-plater evner neppe å gjøre vanlige tenåringer til mordbrennere og drapsmenn, men for ungdom som allerede har sporet av, kan Black Metal muligens anspore til handlinger av uheldig karakter. På den annen side står Black Metal-tekster langt tilbake for tekster som Bibelen og Koranen når det gjelder å inspirere til uhyrligheter, så noe argument for å forby Black Metal er dette ikke.

Black Metal har i dag befestet seg som en vital del av populærmusikken. Sjokkeffekten ser ut til å ha lagt seg, og spørsmålet om musikkformens framtid er vel først og fremst hvor lang tid det vil gå før ekstremmetallens trender blåser i andre retninger. Men samme hvilken retning svartmetallen muterer i, kunstnerisk eller ideologisk (kristen black metal er allerede veletablert), spørs det om det vil kunne overgå kirkebrannene og drapene som sprang ut av miljøet på begynnelsen av nittitallet.

Denne artikkelen er en omarbeidet versjon av et foredrag som opprinnelig ble holdt på klubben Kjettersk Kjeller (www.kjetter.com) i Oslo.

Se bildet større

Artikkelen er trykket i tidsskriftet Humanist, nr. 3-2008. Hvis du vil abonnere på Humanist, eller bestille nr. 3-2008, send en e-post til humanist [@] human.no

Se bildet større

Varg Vikernes er blitt stående som inkarnasjonen av svartmetallens verste ideologiske sider. Her er omslaget til en av platene til hans enmannsband Burzum.

Se bildet større

Hvis du ga fossegrimen noen fenalår, ville han til gjengjeld lære deg å spille eventyrlig godt.

Se bildet større

Robert Johnson var ikke bare viktig for utforming av rocken, men også for utforming av rockens mytologi. Dessverre har han hatt mindre påvirkning på rockens klessmak.

Se bildet større

Med det svenske bandet Bathory kom vikingene for alvor inn i Black Metal. Hammerheart er en av svartmetallens mest legendariske plater.

Se bildet større

Flommende hårmanker til tross, det var lite flower power ved Led Zeppelin. Med tunge basstrommer og okkulte tekster regnes de som historiens første heavy metal-band.

Se bildet større

Venom myntet begrepet black metal og vil neppe få plass i den kristne Bok&Media-kjedens platehyller, selv om bandets satsniske staffasje alltid har hatt mer med sirkus enn med livssyn å gjøre.

Se bildet større

Da black metal syknet hen, tok death metal over. Som bandet Deaths skildringer av leprabasillens effekt på menneskekroppen antyder, kunne dødsmetallen være gufne greier.

Se bildet større

Øystein "Euronymous" Aarseth var norsk black metals gudfar. Fotogen var han også. Her på et promobilde for Mayhem fra 1991.

Se bildet større

Darkthrones plate Under a funeral moon er en av norsk svartmetalls klassikere. Og kan du'kke lese logo'n, så er'u for gammal.

Se bildet større

Artikkelforfatteren er en av forfatterne bak boken Lords of Chaos: The bloody rise of the Satanic Metal Underground som er oversatt til en rekke språk. Se Wikipedia-omtale

Se bildet større

Artikkelforfatter Didrik Søderlind (f. 1971) er til vanlig journalist for Forskning.no, men vikarierer for tiden som rådgiver i livssyn for Human-Etisk Forbund.

Faktaboks

Didrik Søderlind er redaktør av boken Verdier og verdighet (Humanist forlag 2007) og har skrevet utallige artikler og intervjuer for Fri tanke og Humanist.

Siste nytt i Reportasje

Prestenes monopol på omsorg er på vei ut – her er motsetningene

Prester kan ikke lenger være de eneste som driver omsorg i offentlige institusjoner. Det er alle enig om. Men hvor går veien derfra?

Har skrevet roman for å advare mot aktiv dødshjelp

Protesterer mot et samfunn med dødspress for de ulykkelige

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!