– Det begrenser trosfriheten å favorisere kristendommen

FOTO: Thomas Brun

Stoltenbergs politiske rådgiver:

– Det begrenser trosfriheten å favorisere kristendommen

Rasisme fyrte opp Tonje Brenna (25), og AUF ble ramme for rettferdighetskampen. Etter Utøya fikk hun heltestatus, før sjikanen haglet under Ingebrigtsen-saken. Nå er oppgaven hennes å spille statsministeren god.

Tekst:

Publisert:

Dette portrettintervjuet er tidligere publisert i Fri tanke nr 1-2013 i januar.

Knappe åtte år har gått siden elevrådsleder Tonje Brenna møtte partislugger Anniken Huitfeldt på Jessheim videregående skole. – Du er jo sosialdemokrat du, Tonje, erklærte Huitfeldt og fant fram verveblokka. For et halvt år siden ble Brenna tidenes yngste rådgiver ved Statsministerens kontor.

– For meg handler humanisme og sosialdemokrati om mye av det samme. Det er overbevisningen om at alle er født frie og likeverdige, og at fellesskapet har et solidaritetsansvar. Og det er utgangspunktet for engasjementet mitt: hva vi kan gjøre av små og store ting, som gjør mennesker frie, likeverdige og i stand til å avgjøre sin egen skjebne, fastslår Tonje Brenna.

– For meg handler humanisme og sosialdemokrati om mye av det samme.

Vi er på St. Hanshaugen i Oslo, i leiligheten Brenna deler med samboer Martin Henriksen, partikollega og tidligere AUF-leder. Brennas gipsede fot hviler på spisebordet, hun opererte nylig en gammel håndballskade. I bakgrunnen høres lav summing fra tv'en, der de norske håndballjentene kjemper mot Ungarns landslag.

– Vi har alltid mye å lære av andre, det tar humanismen sterkt opp i seg. Jeg tror at jo rikere vi blir, jo mer har vi å lære fra andre kulturer og mennesker fra fattigere land. Solidaritet og bistand, ja, men også en ydmykhet i møte med andre måter å se verden på, sier hun.

Hun beskriver en idyllisk barndom på Holmlia, der ulikheter i kultur eller etnisitet var normalen. Da hun var ti år gammel flyttet familien til Jessheim, og overgangen ble brå.

– Skolemiljøet var blendahvitt og annerledes. Folk var mer like hverandre, forteller hun.

To år senere, i 2001, dreper nynazister femtenårige Benjamin Hermansen på Holmlia.

– Jeg er engasjert av natur, men flyttinga og Benjamin-drapet ga engasjementet mitt en knagg og en retning. Møtet med rasisme vekka noe i meg, noe grunnleggende, en humanistisk og politisk overbevisning. Gjennom hele skoletida har jeg vært aktiv i elevrådet, og det var også sånn jeg kom i kontakt med Anniken, som oppmuntra meg til å melde meg inn i AUF, sier Brenna.

– Møtet med rasisme vekka noe i meg, noe grunnleggende, en humanistisk og politisk overbevisning.

25-åringen ble først kjent som en av heltene fra Utøya og den første som vitnet i terrorrettssaken. For å dempe gjenkjennelsesfaktoren klippet hun håret kort etter vitnemålet. Men i vinter var Brenna igjen på avisforsidene, denne gangen i forbindelse med Roger Ingebrigtsen-skandalen. Ap-politikeren hadde forført en 20 år yngre AUF-tenåring ti år tidligere, og jenta varslet om saken gjennom nettopp Brenna. Resultatet var grov trakassering av både jenta og Brenna, og Brennas samboer Martin Henriksen – Ingebrigtsens rival i nominasjonskampen i Troms Arbeiderparti – ble anklaget for å ha orkestrert «tidenes drittpakke».

– Det er helt vanvittig at det er mulig i Norge, i dag, å mistro en jente som forteller noe sånt. Det er som et gufs fra fortida og det sier mye om kjønnsroller. Det var sjokkerende å oppleve hvordan menn med makt reagerte på at andre menn med makt blir avslørt. De mente det var en konspirasjon, og at jeg var en heks. Den vreden enkelte utviste... de så ut til å mene at kvinner ikke hadde rett til å avsløre sånt, og da er ikke alle like mye verdt, sier Brenna.

Flere av landets fremste, mannlige redaktører skrev kritiske innlegg om varslingen. Men pendelen svingte da VGs Frithjof Jacobsen – i det enkelte kaller årets tv-øyeblikk – i en NRK-debatt kalte debatten uverdig og tok jentas side, gråtkvalt og forbanna.

– Likevel tror jeg dessverre at det har blitt vanskeligere å si i fra, for når andre jenter ser hvordan den saken utviklet seg vil nok mange tenke at prisen for å varsle er for høy, sier Brenna.

Hun påpeker at ingen kamper er kjempet for alltid, heller ikke den om likestilling mellom kjønnene. Brenna er opptatt av å legge til rette ved formelle strukturer, som kvotering av kvinner til styrer, men også å belyse de uformelle strukturene, som påvirker forutsetningene for likeverd.

– Det er helt klart ulike forventninger til gutter og jenter fra de er små. Også kvinnelige ledere får hardere medfart for lederstil, og blir de for tøffe bryter de lett med en forventning om mykhet, sier Brenna.

Og åtte år senere er hun altså håndplukket av Stoltenberg til rådgiverrollen, 24 år gammel. Statsministeren uttalte til VG at han har fulgt med på Brennas utvikling gjennom flere år, og omtaler Brenna som et politisk talent. Raymond Johansen fastslår at hun sprer god atmosfære, er analytisk og har teft. Nevnte Huitfeldt så Brenna på Sundvolden etter terroren på Utøya, og ble enormt imponert over rollen den daværende AUF'eren spilte – organisatorisk og praktisk, men også menneskelig.

Da terroren rammet Utøya 22. juli 2011 var Brenna leirsjef og generalsekretær i AUF, og med sine 23 år voksen sammenlignet med snittalderen på øya.

– Alle på øya handlet på instinkt, det var ikke tid til å stoppe opp og reflektere. Men det gjaldt å ha flaks, og å beholde roen, sier Brenna.

Under rettssaken fortalte hun om flukten fra gjerningsmannen og beslutningene underveis, som «han er for hardt skadet, han får vi ikke gjort mer for», og den unge jenta som blødde fra brystet – «du er så liten, deg kan jeg få med meg» – og hvordan hun ledet en gjeng vettskremte unge ned Kjærlighetsstien, ned skråningen mot vannet, over døde kropper.

– Jeg forstår også de som ble handlingslamma, men selv kom jeg i en posisjon der jeg kunne hjelpe andre.

– Jeg forstår også de som ble handlingslamma, men selv kom jeg i en posisjon der jeg kunne hjelpe andre. Det er jeg glad for, og det har vært avgjørende for hvordan jeg kunne fortsette i ettertid. Men i likhet med mange andre har jeg kjent på skyldfølelse for å ha overlevd, forteller Brenna.

To ganger overlevde hun angrep fra terroristen, han var så nær at hun hørte pusten hans, mens ungdom rundt henne ble skutt og falt ned på klippene.

– Fordi jeg hadde en definert rolle, og har et grunnleggende behov for å bidra når jeg kan, ble jeg der med ungdommene i stedet for å svømme. Det var nok storesøster-genet som slo inn. Men det rasjonelle er jo å flykte, sier 25-åringen.

Etter vitneforklaringen i mai i fjor fikk Brenna heltestatus.

– Det er et dilemma, for selv om det er hyggelig å roses og anerkjennes, handlet det mye om tilfeldigheter. Og det at jeg ble fremhevet som helt, i en situasjon preget av kaos og tilfeldigheter, kan ha gjort det verre for andre. At overlevende tenåringer kan ha fått det verre og følt mer skyld og skam, fordi mine valg og muligheter til å hjelpe var annerledes enn deres... det er ikke rett på noen måte, fastslår Brenna.

Da hun ankom Sundvolden presenterte hun seg for en politimann og erklærte at hun kunne hjelpe til i noen timer, så lenge han la vekk pistolen sin. Hun ringte moren og bønnfalt henne om ikke å komme, for da ville hun bare knekke sammen.

– Hadde mamma kommet, hadde jeg bare begynt å grine. – Å, SE på den a, hu scora baklengs! Hun er en kunster, halvt roper Brenna, plutselig oppslukt av håndballen på tv.

Hun myser og ser scoringen i sakte film, før hun unnskylder seg og fortsetter.

– Det viktige er å huske at ingen blir født ekstremister

– Han beveger meg ikke i det hele tatt, han fortjener ikke den oppmerksomheten. I retten og i tida etterpå har han fremstått som et forvokst barn, indignert og forbanna fordi verden ikke forstår hans fortreffelighet. Det viktige er å huske at ingen blir født ekstremister, det er tillært, og vi må møte dem i det rommet der de utvikler hatske holdninger. Det er et kollektivt ansvar, fastslår Brenna.

Hun mener dessuten det et viktig å huske på at ingen kulturer, religioner eller livssyn har patent på gode løsninger i kriser, og at kristendommen ikke bør favoriseres i det nye Norge. Fra Sundvolden husker hun et godt samarbeid mellom helsepersonell, prest, imam og en ikke-religiøs samtalepartner.

– Det begrenser trosfriheten å favorisere kristendommen

– Det begrenser trosfriheten å favorisere kristendommen, for da anses andre livssyn som annenrangs. Så jeg er for å skille stat og kirke, jeg mener vi gjør bedre vurderinger i sekulære samfunn. Likevel har ikke jeg noe med hvordan andre praktiserer sin tro, så lenge jeg kan utøve mitt livssyn. Det er problematisk med lukkede miljøer, der folk setter sin tro over norsk lov, men ellers er jeg for trosfrihet så lenge den ikke begrenser andres. Bønnerom i skolen eller hijab på håndballbanen – jeg ser ikke problemet, sier Brenna.

Samboer Martin Henriksen tusler ut fra naborommet og hilser på, Brenna lager en ny kopp kaffe. Hinkende og lattermild, hun vil helst ordne opp selv.

– Du er i en skikkelig hedninghusstand nå, altså.

– Du er i en skikkelig hedninghusstand nå, altså. Jeg har aldri vært i statskirka, og meldte meg inn i Human-Etisk Forbund som 15-åring. Spesielt mora mi har vært opptatt av livssyn, og at vi ikke trenger å tro på noe utover menneskeverdet, sier Brenna.

Den eneste bibel i hylla under oppveksten var Are Kalvøs «Bibelen 2».

– På barneskolen på Holmlia var alle utafor statskirka fritatt fra kristendomsfaget, og med så mange retninger for tros- og livssyn fikk over halvparten av klassen fri. Da var det tydelig hvor banalt det var, at kristendommen skulle være det absolutte, sier hun.

Det var på denne tida at elevrådsrepresentanten Tonje Brenna kjempet for ny brusautomat for seg og sine medelever. I dag er kampsaken å få Stoltenberg gjenvalgt som statsminister. Og å kaste krykkene.

– Jeg har et grunnleggende behov for å bidra, og en dårlig dag på jobben for meg er om jeg ikke får brukt meg på noe. Rådgiverjobben er jo en drøm der jeg skal gi gode råd, men også si akkurat hva jeg mener, sier Brenna med et stort smil.

– Det er jo derfor de henter inn unge folk for å supplere den eldre garde, vi skal representere velgerne og deres holdninger. Sånn er det i et demokrati.

Faktaboks

Tonje Brenna (25)

Rådgiver ved Statsministerens kontor

Tidligere generalsekretær i AUF

Fylkestingsrepresentant for Akershus Arbeiderparti

Oppvokst på Holmlia og Jessheim

Siste nytt i Reportasje

Prestenes monopol på omsorg er på vei ut – her er motsetningene

Prester kan ikke lenger være de eneste som driver omsorg i offentlige institusjoner. Det er alle enig om. Men hvor går veien derfra?

Har skrevet roman for å advare mot aktiv dødshjelp

Protesterer mot et samfunn med dødspress for de ulykkelige

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!