Kartet er et forsøk på å sammenfatte Thor Heyerdahls store teori om verdens sivilisasjonsspredning. Den holdt han fast på til sin død, tross alle motargumenter. Den blå sirkelen indikerer den sunkne byen Atlantis, som Heyerdahl antyder at all sivilisasjon kan ha kommet fra. Foto: Ill: Fritanke.no

– Den røde tråden hos Heyerdahl er pseudovitenskap

Er den sunkne byen Atlantis sivilisasjonens vugge? Per Ivar Engevold har prøvd noe Thor Heyerdahl aldri gjorde selv, nemlig å sy alle ideene til nasjonalhelten sammen til en superteori.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 28.06.2013 kl 17:23

Thor Heyerdahl er nasjonalhelt i Norge. Historien om hvordan han trosset arrogante og bedrevitende forvaltere av sannheten, og krysset Stillehavet i en balsaflåte for å bevise at Polynesia kunne ha blitt befolket fra Peru, er en sann heltehistorie om en mann som setter livet på spill, står alene mot overmakten og vinner. Den appellerer til noe i oss alle.

Men er denne typen retthaversk stahet forenelig med å drive med vitenskap?

Det synes ikke Per Ivar Engevold. Han har skrevet om Heyerdahl i siste utgave av tidsskriftet Humanist. I artikkelen forsøker han å komme under huden på hva som egentlig var Heyerdahl store, altomfattende teori – en teori han aldri var eksplisitt på selv.

Engevold bekrefter inntrykket av at Heyerdahl tviholdt på teoriene sine uansett hvilke motargumenter som kom, og at han hadde sterke antipatier mot det han kalte «det etablerte vitenskapsmiljø».

Begge disse tingene er klassiske røde flagg for pseudovitenskap.

– Heyerdahl gikk mer ideologisk enn vitenskapelig til verks, og tviholdt på egne teorier. Om dette er en årsak til eller en konsekvens av hans mistillit mot det han kaller "det etablerte vitenskapsmiljø" er vanskelig å si, men det er ingen tvil om at han beskyldte etablerte vitenskapsfolk for dogmatisme gjennom hele sin karriere. Det er liten tvil om at mange av Heyerdahls teorier, og ikke minst hans ide-grunnlag og metodikk, er godt innenfor pseudovitenskapens grenser. Han var en eventyrer, ikke en vitenskapsmann, sier Engevold til Fritanke.no.

Han understreker at han selv er stor fan av Heyerdahl som en eventyrer, men synes det er synd at han pakket hele sitt virke inn i pseudovitenskap og raseforskning.

Engevold er bachelor i samtidshistorie og studerer i dag til mastergrad og er tilknyttet Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret).

Overleverte hodeskalle til nazi-forsker

Det var i forbindelse med studiene av nazistene og andre verdenskrig at Engevold fikk øynene opp for Heyerdahl. I Engevolds arbeid med nazi-Tysklands raseforskning dukket Heyerdahls navn opp. I 1935 var nemlig den 21-årige Heyerdahl på besøk hos den kjente nazi-ideologen Hans F.K. Günther i Berlin. Han er også kjent som den nazistiske raseideologiens far.

Besøket fant sted noen år før Heyerdahls besøk til stillehavsøya Fatu Hiva. Günther spurte om Heyerdahl kunne ta med seg en hodeskalle hjem fra øya, slik at Günther kunne bruke den i forskning. Hodeskallers form og fasong var som kjent en viktig del av nazistenes arbeid med å klassifisere raser. Hodeskallen ble overlevert etter at Heyerdahl hadde kommet hjem fra Fatu Hiva, i 1938. Det berettes om at Günther var svært fornøyd.

Kraftig ripe i lakken

Mens andre Heyerdahl-kjennere, som biografiforfatter Ragnar Kvam, i stor grad avskriver hendelsen som politisk naivitet, synes Engevold det er grunn til å være litt strammere i klypa.

– Dette er en kraftig ripe i lakken for Heyerdahl. Raseideologi var ikke stuerent i samtida heller, som mange hevder. Günther ble ansett som ekstrem den gangen også. Dette handler ikke bare om «politisk naivitet». Jeg tror dette til en viss grad handler om at Heyerdahl var genuint opptatt av dette med klassifisering av mennesker etter raser, og identifiserte seg med tyskernes arbeid, sier Engevold.

Det hele ser ikke bedre ut for Heyerdahl hvis vi trekker inn et brev han skrev til sin mor om besøket hos Günther i Tyskland. Her skryter han av tyskerne som en mer «karakterfast rase» enn franskmenn, som han forakter.

– Du aner ikke for en vidunderlig overgang det er å komme til en karakterfast rase efter å ha hatt så mye med Frankrike å gjøre, skriver Heyerdahl ifølge Ragnar Kvams biografi om ham (2005).

Om franskmenn har Heyerdahl følgende å si, ifølge det samme brevet til moren: «Et falskere, uhøfligere og mer ukultivert folk kan ikke finnes så snart man har med den jevne borgerstand å gjøre.... Vi har fått livsvarige komplekser mot det landet. Skittent, uoplyst, egoistisk, umoralsk og uhøflig i alt undtagen fraser og ord».

Også stillehavsfolket på Fatu Hiva omtaler han svært nedsettende: «De gjorde det umulig for oss å bo der lenger, ondskapsfulle og vemmelige på alle måter var de... Noe slikt som det vi kaller kjærlighet er et fullstendig ukjent begrep for dem, hver eneste kvinne på øya er en prostituert».

Ble aldri konfrontert

Per Ivar Engevold vil ikke gå så langt som til å si at dette reflekterer en politisk sympati for nazismen hos Heyerdahl, men understreker at det heller ikke er tvil om at den menneskefiendtlige ideologien som mange tok aktivt avstand fra også på den tiden, ikke hindret Heyerdahl fra å samarbeide med en av det tredje rikets ledende ideologer.

Et annet poeng som peker i denne retningen er at Heyerdahl i sine teorier ikke åpnet for at de folkegruppene han studerte selv kunne ha vært opphavet til sin egen kultur. Til det var de for primitive, mente han. Inspirasjonen må derfor ha kommet utenfra. Denne hyperdiffusjonismen, som avviser at kulturtrekk kan oppstå uavhengig av hverandre men må ha spredt seg fra ett utgangspunkt, ligger til grunn for hele Heyerdals tenkning. Mer om dette senere.

Heyerdahl ble aldri konfrontert med sin kontakt med nazistene mens han levde, så vidt Engevold kjenner til.

Det meste tyder imidlertid på at eventuelle sympatier Heyerdahl måtte ha hatt for tyskerne på 30-tallet forsvant så snart krigen brøt ut. Da kjempet Heyerdahl mot tyskerne. Han var en del av fallskjermkompaniet ved den norske brigaden i Skottland, og vinteren 44 - 45 deltok han som løytnant i de norske styrkene i Finnmark.

– Det kan jo også trekkes inn at han var en multikulturalist. Han var opptatt av å ha med seg så mange nasjonaliteter som mulig på ekspedisjonene sine. Han var også uenig med de tyske raseideologene i at sivilisasjonen hadde oppstått i Norden, sier Engevold.

Han understreker imidlertid at selve rasetenkningen - å dele mennesker inn i ulike raser - preget Heyerdahls arbeid også etter krigen.

Les flere artikler om dette, fra debatten rundt Ragnar Kvams Heyerdahl-biografi i 2005:

To grunnleggende forutsetninger

Men så til hovedsaken: Hva var egentlig Heyerdahls store, samlende teori?

– Det er et puslespill å finne ut av, fordi Heyerdahl aldri presenterte en slik stor sammenhengende teori selv, sier Engevold.

I artikkelen i Humanist peker han på to helt grunnleggende forutsetninger for Heyerdahl. Den ene er at innovasjoner aldri kan oppstå to steder uavhengig av hverandre. Hvis det finnes likheter mellom to kulturer, så må det bety at det har vært kontakt mellom dem en eller annen gang.

Den andre av Heyerdahls grunnforutsetninger er at religion, myter og sagn alltid har opphav i virkelige hendelser og personer. Lang tid og folkeforflytninger har deretter omformet historien om utgangshendelsene gjennom generasjonene, og resultatet er dagens mangfold av myter, sagn og religioner.

Derfor var religion, myter og sagn hovednøkkelen til å forstå verdenskulturenes felles opphav, for Heyerdahl. Finner man fellestrekk, peker disse alltid i retning av det felles opphavet, mente han. Det var jakten på disse fellestrekkene som ble Heyerdahls livsverk, forteller Engevold.

Spredning fra Bahrain

Men hva var det egentlig Heyerdahl fant etter et helt liv med utgravinger og havseilaser i balsaflåter og papyrusbåter?

Jo, når Engevold setter Heyerdahls Kon-Tiki-teori om at Polynesia ble befolket fra Sør-Amerika i sammenheng med teorien om at Sør-Amerika ble befolket av folk som kom med papyrusbåter fra Afrika (Ra-ekspedisjonene), og at de igjen hadde fått sin kultur fra Midtøsten, så begynner det å danne seg et helhetlig bilde.

– Heyerdahl sporet all sivilisasjon tilbake til Dilmun, som tilsvarer dagens Bahrain i den persiske gulf. Derfra spredte sivilisasjonen seg i området mellom Egypt, Mesopotamia og Indus-sivilisasjonen (Egypt via Iran/Irak og til Pakistan). Deretter, muligens etter en mellomlanding på Maldivene, spredte sivilisasjonen seg via Afrika til Sør-Amerika, hvor den deretter spredte seg videre til Påskeøya og Polynesia, forklarer Engevold.

Heyerdahl mener at denne sivilisasjonen også vandret nordover mot svartehavsområdet. Derfra dro høvdingen Odin (som Heyerdahl mener er opphavet til den norrøne guden), med sine folk i retning Skandinavia. Det er dette han skriver om i den siste boken sin, Jakten på Odin (2001).

Alt henger med andre ord sammen for Heyerdahl.

Stammer alt fra Atlantis?

Betyr det at Heyerdahl mente at Dilmun var opphavet for alt – at det var der sivilisasjonen ble oppfunnet? Nei, er svaret til Engevold. Han mener Heyerdahl går enda lenger tilbake, og sporer sivilisasjonens vugge tilbake til et mytisk sunket kontinent i Atlanterhavet - Atlantis. Denne myten må jo også kommet fra noe som virkelig, ifølge den ene av Heyerdahls to grunnforutsetninger.

I boka Tigris (1979) skriver Heyerdahl at det tidligere var et kontinent i Atlanterhavet – den midtatlantiske fjellkjede - som sank i havet. Heyerdahl slår fast at vi vet det skjedde en fryktelig katastrofe i Atlanterhavet på en tid som faller sammen med en av de få identifiserbare milepæler i menneskehetens forhistorie. Han setter også denne katastrofen i sammenheng med den bibelske myten om syndefloden.

Heyerdahl følger opp med at også aztekerne og mayaene har beretninger om et land sunket i Atlanterhavet:

«Aztekerne tok sitt eget navn fra denne øya, som på deres sprog ble til Aztlan, og som ble sagt å være deres tidligere fedreland. Hele grunnlaget for deres religiøse tro var overbevisningen om at deres egne kongefamilier nedstammet fra et folk med hvite og skjeggete menn som minnet om spanjolene og som var kommet fra det sunkne landet for å lære deres barbariske forfedre å dyrke solen og sette dem inn i sivilisasjonens kunster» (Heyerdahl, Tigris, 1979)

Skjeggete hvite menn?

De hvite skjeggete mennene som Heyerdahl skriver om i sitatet over går for øvrig igjen i flere av kulturene Heyerdahl undersøker.

Det er litt uklart om Heyerdahl mente at disse hvite og rødhårede mytiske sivilisasjonsoverbringerne tilhørte samme folk, men Per Ivar Engevold, som jo i ekte heyerdahlsk ånd leter etter fragmenter som han prøver å sette sammen til et større bilde, mener å se en sammenheng.

– På Påskeøya leter han etter «langører», et mytisk folk med rødlig hår, skjeggvekst og lys hud. På Kanariøyene leter han etter «guancher», et folkeslag med rødlig eller blondt hår og lys hud. På Maldivene er det «rediner», et mytisk folkeslag med lys hud, rødlig hår og skjeggvekst, som han nok en gang omtaler som «langører» på grunn av tradisjonen med øre-forlengelse. Og i Sør-Amerika leter Heyerdahl etter den mytiske hvite, skjeggete og blonde eller rødhårede befolkningen som startet sivilisasjonen. Disse mytiske forfedrene var ifølge Heyerdahl årsaken til at conquistadorene så enkelt kunne erobre landet senere, siden de innfødte trodde de var guder, skriver Engevold.

Han er usikker på i hvilken grad Heyerdahl mente at alle disse folkeslagene tilhørte den samme «rase», men tror Heyerdahl her snakker om en bestemt kultur og ett bestemt folk.

– Det faktum at han gjennom sine bøker danner et sammenhengende kart fra opphavssted til endested, fra Dilmun og Sumer (dagens Irak) og til Påskeøya, Han gjør det klart og tydelig at det i det minste er snakk om én bestemt kultur og ett bestemt folk, skriver Engevold.

Les hele artikkelen til Per Ivar Engevold i Humanist

Siste nytt i Reportasje Vis flere

– Hva om den muslimske læreren hadde vært en kvinne?

Håndhilsesaken:

– Hva om den muslimske læreren hadde vært en kvinne?

– Da hadde det ikke blitt like mye bråk, tror Taran Knudstad fra Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO).

– Jeg ble en islamist. Jeg mente virkelig de vantro fortjente å dø

– Jeg ble en islamist. Jeg mente virkelig de vantro fortjente å dø

… men i dag hjelper Nora fengselspresten med gudstjenestene og har tatt av seg hijaben.

– Meningsløst å svare på terror med å forby burkini på stranda

– Meningsløst å svare på terror med å forby burkini på stranda

– Hvis vi møter terroraksjoner med å svekke Europas borgerrettigheter har vi tapt, slo Heiner Bielefeld fast da han åpnet «Humanisten Tag» i Nürnberg sist lørdag.

Hva skjer egentlig på disse internasjonale humanistmøtene?

Hva skjer egentlig på disse internasjonale humanistmøtene?

Hva foregår på møtene i utlandet som Human-Etisk Forbund har reist til i alle år? Vi ble med Tom Hedalen og Trond Enger på europeisk humanistisk generalforsamling.

Straff som fortjent?

Straff som fortjent?

Fengselsfilosof Marianne Frøystad Walderhaug er opptatt av hvordan vi som samfunn møter de straffedømte etter soning.

Bispedømmets mann stoppet møtelederens utspørring

Bispedømmets mann stoppet møtelederens utspørring

VOSS: Vi var på debattmøte om skolegudstjenester på Voss i går kveld. Sjekk hvordan det gikk.

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...