– Den humanistiske lære var kjernen i 22/7-minnemarkeringene

– Minnearrangementene etter 22. juli – bortsett fra de individuelle, religiøse begravelsene – var jo rene humanistiske feiringer, sa religionsforsker Cora Alexa Døving. FOTO: Kirsti Bergh

Forsker mener HEFs verdier har hegemoni:

– Den humanistiske lære var kjernen i 22/7-minnemarkeringene

I en debatt om religionens plass i det offentlige rom oppfordret religionsforsker Cora Alexa Døving Human-Etisk Forbund til tydeligere å erkjenne at det er forbundets verdier som har hegemoniet i samfunnet. (15.3.2012)

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
15.03.2012 kl 18:59

De nasjonale minneseremoniene i etterkant av 22. juli var i overveiende grad lite preget av religiøs tale, musikk og symbolikk, sa ritualforsker Cora Alexa Døving på et møte om religion i det offentlige rom onsdag kveld.

Hun hadde gjennomgått de nasjonale minneseremoniene for å svare på spørsmålet om kulturelt og religiøs mangfold fikk komme til uttrykk i dem.

– En nasjonal minneseremoni er noe annet enn gravferd, men har mange fellestrekk med ritualene. Viktigst er kanskje at de skal kommunisere fellesskap og tilhørighet gjennom fortid og framtid, og at de må være verdige og ærefulle. Og for at noe skal framstå som ærefullt må handlingene gjenkjennes av publikum som nettopp verdige, sa Døving.

Sett i lys av det var det ikke underlig at den rituelle minneseremonien ble ført i kristendommens rituelle drakt, mente hun.

– At statsminister, kongefamilie og NRK deltok i domkirkens høymesse, og dermed gjorde denne til den første nasjonale minnearrangementet kan forklare forklares gjennom den mulighet kirken gir til å kommunisere ære, verdighet og moralsk fellesskap gjennom noe som var gjenkjennbart for mange. For død og sorg hører hjemme i kirkerommet i norsk tradisjon.

Selv om seremonien synliggjorde en nærhet mellom kongehus, kristendom og statsmakt som kanskje ikke helt riktig speiler befolkningens livssyn i dag.

– Fravær av kristne og nasjonale symboler

De neste arrangementene viste derimot at det var få «ritualvoktere» som fikk innflytelse. Døving mener det viste hvilken «liturgisk kompetanse» som befant seg blant et bredt spekter av profesjonsgrupper – blant annet forfattere, politikere, kunstnere og også byråkratiet.

– De skapte arrangement som kjennetegnes av fraværet både av kristne og nasjonale symboler. De var preget av læren om menneskets valg, individenes ansvar og framtidens avhengighet av demokrati. Det var folket og folkets ledere, ikke folket og folkets gud.

Slik var det også i Domkirken.

– Selv om den første nasjonale minneseremonien – høymessen i Domkirken 23. juli – var en seremoni der det kristne trosbudskap ble sjelden tydelig kommunisert, kom grunnpremisset for sekularismen godt frem: nemlig skillet mellom politikk og religion, påpekte Døving.

For statsministerens tale hadde ingenting med rommet han stod i. Den handlet om demokrati, åpenhet og humanitet. Og det var ikke Jesu ord om kjærlighet som ble sitert, men en ung AUF’ers uttalelse til CNN: «Hvis en mann kan vise så mye ondskap, tenk så mye kjærlighet vi kan vise

Og i forhold til rosemarsjen mandagen etterpå, glimret både nasjonale og kristne symboler med sitt fravær, sa Døving. Kronprins Håkon Magnus fokuserte på valg, statsministeren fokuserte valg og vilje – at folk skulle bry seg, melde seg inn i en organisasjon, bruke stemmeseddelen osv. AUF-leder Eskil Pedersen snakket også om valg og hvordan vi er de som former Norge, Dilek Ayhan berørte det nasjonale da hun sa at hun var stolt over å være norsk, men ikke fra det Norge gjerningsmannen drømte om, og ordfører Fabian Stang takket kongehus og regjering – men ikke kirken – for å ha tatt oss gjennom krisen.

Det var ingen salmer, men Nordahl Griegs «Til ungdommen».

Det samme fraværet av religiøsitet fant hun i minnekonserten i Domkirken 30. juli. Det var Åge Aleksandersen og Ole Paus’ «Mitt lille land».

– I denne konserten kommer det første og tydeligste normative utsagnet om det pluralistiske samfunn når vokalisten i Carpe Diem sier at «på scenen står det en hindu og en muslim, to kristne, en tvilende og en ateist, og vi spiller i en kirke – og jeg elsker at dette er normalt». Og så synger han en sang om å være muslim.

Minneseremonien i Spektrum – som kanskje var den tristeste av alle markeringene – fant Døving også var preget av samhørighet og sekulære idealer, i tillegg til de mange fortellingene fra tragedien. Underveis i seremonien var det hun kalte «regissert flerkulturalitet», der representanter fra fem ulike tros- og livssynssamfunn – deriblant Human-Etisk Forbunds styreleder Åse Kleveland – leste tekster om fred og kjærlighet fra sine tradisjoner.

Minnemarkeringene bekreftet at det norske samfunnet er sekulært

– De nasjonale minnemarkeringene var handlinger som uttrykte nasjonal sorg, men dro forbausende få veksler på den kristne kulturarv. Innholdsmessig både når det kommer til taler og musikk var det den sekulære humanismen som dominerte. Minnemarkeringene bekreftet det vi allerede vet: at det norske samfunnet er sekulært og at det i tillegg er bebodd av et lite religiøst folk, sa Døving.

Seremoniene gjorde i liten grad noen tegning av livssynsmessig manfold, og det var heller ingen befestelse av at norskhet er kristenhet.

– Flerkulturaliteten ble ikke satt til skue ved framvisning av multikulti, men det inkluderende samfunn ble gjennom det humanistiske idealet bekreftet i nesten alle innleggene og talene. Human-Etisk Forbunds Jens Brun-Pedersen har beskrevet seremonien i Domkirken med formuleringen «Da Norge ble hvitt og kristent», men ser vi samlet på de nasjonale minnemarkeringene vil jeg heller si at det var gjennom dem at vi ble klar over at i Norge er vi alle blitt små barn av regnbuen.

I sin avslutningskommentar kom Døving med et hjertesukk overfor Human-Etisk Forbund:

– Jeg har stor respekt for mange av de prinsipielle debattene humanetikerne bringer, ikke minst fordi det ofte ikke gjøres bare på vegne av Human-Etisk Forbund, men på vegne av pluralismen i dagens Norge og minoritetssamfunn. Men på bakgrunn av det jeg har sagt om disse arrangementene, hvor den humanistiske lære er kjernen i dem, så tenker jeg at noen ganger når dere er ute i offentligheten – så kan dere tydeligere erkjenne at det er dere som har hegemoniet: det er individets ansvar, menneskerettighetene, fellesskapet knyttet rundt demokratiet som er idealene og det hellige i det norske samfunn.

– Den kampretorikken HEF ofte er henfallende til er unødvendig. Minnearrangementene etter 22. juli – bortsett fra de individuelle, religiøse begravelsene – var jo rene humanistiske feiringer.

Spillet i kulissene

I sin kommentar til Døvings innlegg trakk Human-Etisk Forbunds Åse Kleveland fram viktigheten av å analysere det som skjedde, særlig nå som et offentlig utvalg ser på tros- og livssynsspørsmål i alle samfunnets deler.

– 23.juli kom det kontakt fra regjeringshold til Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Det var ikke overraskende for hadde vært ansvarlig for den store minnemarkeringen i kjølvannet av tsunamien. Vi fikk den samme utfordringen nå som da, å bidra til en stor felles minnemarkering. Alle ønsket å bidra til dette. Men på søndagen fikk vi beskjed om at det ikke var nødvendig. Det inntraff samme dag som den store høymessen i domkirken, sa Kleveland.

Hun understreket at det var svært naturlig at kirka holdt sin gudstjeneste.

– Samtidig var det et faktum at hvor vakkert det enn var, så ble den første store markeringen helhvit og helkristen, til tross for at det som hadde skjedd var et ubegripelig angrep på det flerkulturelle Norge. Og det til tross for at en større del enn i de fleste forsamlinger i Norge var en stor del av disse enten ikke medlem av trossamfunn eller medlem av helt andre tros- og livssynssamfunn. For mange var dette en sterk opplevelse og et sterkt signal. Også en del av de som var involvert reagerte sterkt på dette.

Hun mente at det ikke er riktig å dvele for hardt ved dette, tatt i betraktning den situasjonen landet og lederne stod i, og at man må ha forståelse for at man vendte seg til landets seremonileverandør gjennom hundrevis av år. Og selv om mange reagerte sterkt, gikk de ikke ut med kritikk, fordi det ikke var en tid for kritikk.

– Det som imidlertid er viktig, er at vi har det klart for oss hvordan vi skal takle situasjonen hvis noe lignende skjer igjen.

Kleveland understreket det var mange reaksjoner og mange kontakter under overflaten i etterkant av den tydelige kirkelige profilen i starten

– Det var et korrektiv som bidro til at de etterfølgende seremoniene ble langt mindre kirkelige enn de kanskje kunne ha blitt. Den oppmerksomheten som både regjeringen, NRK og også kirken, senere hadde i forhold til å markere bredt og også invitere bredden, ble helt klart forsterket av de stemmer og de ganske mange samtaler som en del av oss hadde i disse dagene.

Selvkritisk kirke

Leder i Mellomkirkelig råd, Berit Hagen Agøys, kommenterte fra Den norske kirkes side.

– Hvordan skal de store nasjonale minnemarkeringene være? Jeg tenker som så at rekkefølgen bør være slik at rett etter katastrofene bør de ulike religionene og livssynene få noe tid til å ta seg av sine egne. Dernest bør man ha nasjonale minnemarkeringer hvor alle inkluderes, mente hun.

– Fellesmarkeringer bør styrke samhodlet og gi uttrykk for samfunnets felles verdier, så blir spørsmålet hvordan vi uttrykker det best. Gjøres det ved at de ulike livssynene bidrar hver for seg samtidig – som i Spektrum – eller skal vi finne uttrykk for «civil religion», hvor vi finner ritualer som lystenning, blomsternedlegging, tekster fra vår rike litterære arv som kan allmennmenneskeliggjøre det vi opplever?

Hun poengterte viktigheten av å erkjenne at i samfunnet lever mennesker som har helt ulike svar på livets og dødens dype spørsmål.

– Jeg tror ikke fellesskapsopplevelsen er avhengig av at vi svarer likt, og de ulike svarene må komme fram på lik linje. Handler ikke fellesskapsfølelsen om at vi står sammen til tross for at vi er uenige i mange saker?

– På den ene siden mener vi i kirka at fellesmarkeringer skal ikke være stedet for å fronte egne livssyn, kirka skal ikke – som noen påstod – kuppe den nasjonale sorgen.

Samtidig understreket hun at veldig mange mennesker valgte kirka i denne stund.

– Det var en million mennesker som gikk inn i kirka, og vi erkjenner at kirka har en unik posisjon i samfunnet og således er det helt naturlig at den tar – får, blir gitt – et særskilt rolle i det offentlige rom. 90 prosent er medlemmer i en kristen kirke, den har vært kulturbærer i tusen år, nært knyttet til statsmakt. Man kan mene hva man vil om det, men kan ikke lukke øynene for kirkas posisjon.

Hun mente derfor det var en realitetsorientering fra statsministerens og store deler av regjeringens side da de valgte å delta.

– Så kan man spørre om det var prinsipielt riktig, og det var det kanskje ikke. Kan spørre om statsministeren gjorde det hellige kirkerommet om til et offentlig rom. Kanskje er det myndighetene som har noe å forklare i forhold til gudstjenesten mer enn kirka.

Det unike ved denne katastrofen – at det var et angrep på det flerkulturelle fellesskapet og på Arbeiderpartiet – gjorde at kirka må spørre seg selv om den burde ha forstått på søndag morgen hvor det bar.

– Burde vi forstått da kongen, statsminister og AUF-leder meldte sin ankomst at dette – helt uavhengig av hva kirka mener – kom til å framstå som en nasjonal minnemarkering? Kanskje skulle man da snudd seg om og inkludert flere i domkirkegudstjenesten.

– Både på lørdag og søndag var vi innstilte på at Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn skulle på banen, og så skjedde ikke det. Men vi tar lærdommen med oss.

Blant publikum som kommenterte innleggene var seremonisjef i Human-Etisk Forbund, Yngvild Kvaale, som pekte direkte på noe Hagen Agøys hadde sagt, nemlig at kirka begravde 85 prosent av ofrene og at det var en mye høyere prosentandel enn det som var medlemmer i kirka.

– Vi vet at det var mennesker som var medlemmer hos oss som ikke ble gravlagt av oss fordi det var mangel på lokaliteter. Det er en av de tingene vi synes er veldig viktig å få markert og sagt, her begås det en stor urettferdighet. Det må bli verdige ordninger for andre også når det gjelder den siste biten.

I tillegg til spørsmålet om religionens rolle i de nasjonale minnemarkeringene var den såkalte krusifikssaken i Italia utgangspunkt for diskusjon under gårsdagens dialogmøtet i regi av Human-Etisk Forbund og Den norske kirke. Professorene Janne Haaland Matlary og Andreas Føllesdal hadde hver sin innledning om konsekvensene av de to dommene i den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) og refleksjoner rundt religionsfrihet, det offentlige rom, passive og aktive religiøse symboler, blant annet. Tidligere styreleder i Human-Etisk Forbund, advokat Lorentz Stavrum, og rådgiver i Den norske kirke, Per Kristian Aschim, kommenterte.

Se bildet større

Human-Etisk Forbunds Åse Kleveland er i tillegg leder styringsgruppa for minnesmerkene etter 22. juli. – Det som berørte oss mest var jo de store folkelige, spontane uformelle reaksjonene. Vi ser at grensene for de spontane, folkelige markeringene og de offentlige blir mindre. Oppdraget vårt handler egentlig om å foreslå minnesmerke, men det vi ser er at det ikke er tiden for de høye svarte granittsteiner med gullskrift. Det man skaper er minnesteder hvor mennesker møtes, hvor ting skjer og hvor liv skjer – steder som kan brukes i framtiden og ikke bare ligger der stille og tause, sa hun. FOTO: Kirsti Bergh

Se bildet større

– Det var en million mennesker som gikk inn i kirka, og vi erkjenner at kirka har en unik posisjon i samfunnet og således er det helt naturlig at den tar – får, blir gitt – en særskilt rolle i det offentlige rom, sa Berit Hagen Agøy fra Den norske kirke. FOTO: Kirsti Bergh

Siste nytt i Reportasje

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Elsker livet, men vet han ikke har lenge igjen

Lorentz Kvammen tror det er bra for alle å tenke på at døden kommer.

Ateist med bok om kvinnelig Jesus

Bjærn Stærk mener vi har tatt vare på det verste fra kristendommen, og glemt det beste.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!