«Demonen» var bare et vanlig menneske

Etter 25 år fikk endelig Anders Torp (t.h.) møte demonen sin. FOTO: Even Gran

«Demonen» var bare et vanlig menneske

Anders Torp fikk møte «demonen» som skremte vettet av ham som fireåring.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
31.10.2017 kl 09:56

Se bildet større

Reidar Engesbak ble arrestert og bøtelagt. Her er politiets versjon av det som skjedde.

Se bildet større

Oppslag i Dagbladet fra demonstrasjonen i 1992.

Se bildet større

Her er ansiktet som brente seg fast i minnet til lille Anders (4). Se filmklippet.

Faktaboks

BRØT MED KONSERVATIV KRISTENDOM

Anders Torp (f. 1988) vokste opp i Seierskirken, senere Oslokirken, en sterkt konservativ og karismatisk menighet i Oslo ledet av faren Jan Aage Torp.

I 2009 brøt han med faren og Oslokirken. Les om bruddet her.

I 2016 ga han ut en bok om oppveksten sin, hva han deltok i som undgom i Oslokirken og om bruddet med troen og faren.

– Som fireåring så jeg noe jeg lurte intenst på om kunne være en demon eller ikke. Jeg visste jo at jeg var en «Jesussoldat» i Guds hær, og trodde kanskje at Gud hadde gitt meg krefter til å befale demonen bort. Synet av denne «demonen» i folkemengden styrket min overbevisning om at alt jeg hadde hørt om i Bibelen og den åndelige krigen vi trodde vi levde i, var sant, sier Anders Torp.

Onsdag i forrige uke møtte han «demonen» sin for første gang. Det var homoaktivist Reidar Engesbak som skremte vettet av fire år gamle Anders i Spikersuppa i Oslo den dagen for 25 år siden.

Sjekk Anders Torps bakgrunnshistorie.

– Ikke mitt ansvar at det var barn der

I oktober 1992 holdt Jan Aage Torps «Seierskirken» et stort arrangement i Spikersuppa i Oslo. Fire år gamle Anders, sønn av pastoren, var med.

Frontene mellom ytterliggående kristne grupper som «Seierskirken» og homoaktivistene var steile på den tida. Diskusjonen om partnerskapsloven var på sitt mest intense. Seierskirken var sterke motstandere og mente jevnt over at helvetes porter ville åpne seg hvis homofile fikk lov til å inngå partnerskap.

Reidar Engesbak og de andre aktivistene i homomiljøet nøyde seg ikke med en rolig og fredelig motdemonstrasjon.

– Vi var inspirert av homoaktivistgruppa «Sisters of Perpetual Indulgence» og møtte alltid opp når Seierskirken hadde markeringer i byen. Vi hadde med oss store kors med dildoer og kondomer på, nonnedrakter og tykke lag av teatersminke. En av oss skulle være nonne og den andre var djevel. Noen av oss kastet egg. Vi blåste i dommerfløyter for å overdøve det som skjedde på scenen. Selvsagt var det skremmende for en fireåring. Det er det ikke vanskelig å forstå, sier han.

– Ja, det var det definitivt, skyter Anders Torp inn. – Jeg gikk med minnet av deg som demon i mange år. Jeg undret meg over om du faktisk var en demon der i folkemengden eller om det var en maske. Jeg hellet mot å tro at det var Gud som viste meg denne demonen i folkemengden, men da jeg så video av selve demonstrasjonen for noen år siden, kjente jeg igjen hva jeg hadde sett som fireåring, sier han.

– Reidar, tenkte dere på at det kanskje kunne være barn tilstede, og at de kunne bli skremt?

– Nei, det tenkte vi ikke på. Det må nesten være foreldrenes ansvar. Men det er jo drøyt at Seierskirken dro med seg barn på disse konfrontasjonene når de visste hvor voldsomt det kunne gå for seg, sier han.

Anders Torp slutter seg til.

– Det skal du ikke føle noen skyld for. Den skylda må foreldrene mine ta. Det er jo egentlig vanvittig å ta med seg barn på noe slikt. På en måte føltes det trygt fordi vi var overbeviste om at Gud var med oss, men på den andre siden husker jeg frykten og usikkerheten midt oppi det hele, sier han.

Trodde demonene i dem ikke tålte å høre akkurat den sangen

Tiden med aksjoner mot Seierskirken var også en morsom tid, minnes Reidar.

– Jan Aage Torp og Seierskirken var jo en gavepakke til oss. Fordømmelsene deres mot homofili, og spesielt mot partnerskapsloven som ble vedtatt på den tiden, rettferdiggjorde at vi slo ganske hardt tilbake. Vi var unge og syntes det var gøy å aksjonere. Samtidig kjempet vi for en viktig sak som heldigvis har fått stadig mer støtte etter hvert som årene har gått, sier Reidar.

– Det var virkelig noen heftige aksjoner dere hadde. Jeg husker en gang dere kuttet strømkabelen på anlegget mens det ble spilt en sang som heter «Dancing on the head of the serpent». Alle vi trodde det var fordi demonene i dere ikke tålte å høre akkurat den sangen, skyter Anders inn med et smil.

Se strømmen bli kuttet. Spol fram til ca. 15 minutter inn i dette opptaket.

– Vi angrep aldri mennesker, men teknisk utstyr er jo noe annet. Så jeg skal ikke nekte for at det skjedde, sier Reidar.

– Hvor langt gikk du selv?

– Jeg kastet faktisk ikke egg selv om jeg ble bøtelagt for det. Jeg kuttet heller ikke kabler og ødela ting. Jeg holdt meg til å rope og lage støy. Jeg husker jeg sprayet en rosa trekant på rompa til en politihest en gang, men det er det eneste. Det får jeg vel vedstå meg i dag, sier Reidar.

– Hva tenkte du om faren min, Jan Aage Torp? undrer Anders.

– Vi så jo hverandre ganske mye, og på et vis hadde jeg jo en viss respekt for ham og engasjementet hans. Jeg husker en gang det ble direkte fysisk. Det var utenfor Rådhuset i Oslo. Vi hadde møtt opp for å feire Norges første partnerskapsinngåelser mellom Kim Friele og Wenche Lowzow og fire andre par i august 1993. Hele borggården var full. Det var feststemning. Dette var stort for oss. Så kom Seierskirken og stilte seg opp med plakater og protesterte. Da rant det over for oss. Det var respektløst. Vi rev plakatene ut av hendene deres, og da trakk de seg unna, forteller Reidar.

I ettertid synes han det var tøft gjort av dem.

– Holdningene deres var og er provoserende, men de stod jo opp for meningene sine og møtte opp selv om de var i klart mindretall. Det står jo en viss respekt av det også, sier han.

Dette med å provosere til motreaksjoner var en klar strategi fra Seierskirken, supplerer Anders.

– Vi ble spyttet på og skjelt ut, men da skulle vi bare svare at «Jesus elsker deg» og slike ting. Jeg husker spesielt at jeg opplevde blitzere som veldig sinte og slemme, mens vi bare var de «snille» som elsket alle sammen. Men det er jo bullshit. Vi fordømte dem jo og sa de var syndere som skulle komme til helvete. Ikke rart de var sinte, sier Anders.

Se bildet større

Reidar Engesbak og Anders Torp mimrer med gamle bilder og avisutklipp. FOTO: Even Gran

Blitz ventet utenfor arresten med varm kakao

Reidar ble arrestert og bøtelagt under flere av motdemonstrasjonene de hadde mot Seierskirken. Han tar tatt med anmeldelsen og forelegget han fikk under den store demonstrasjonen i Spikersuppa, oktober 1992.

«Motstanderne av demonstrasjonen benyttet seg av «dommerfløyter» som de blåste i, slik at demonstrasjonens talere ble overdøvet av plystring. Dette førte til at flere av de som var med og arrangerte den lovlige demonstrasjonen henvende seg til oss og ba oss om å fjerne de som saboterte», står det i anmeldelsen.

– Politiet var mye mer brutale den gangen. Vi ble dratt inn i politibilen, tatt inn til avhør og bøtelagt. Når du har sittet i avhør noen timer og til slutt blir sluppet ut med sminken på halv tolv føler du deg ikke så høy i hatten. Men da var det tradisjon at Blitz stod utenfor med varm kakao og sjokolade og tok imot de av oss som hadde blitt tauet, forteller Reidar.

– Vi bør ikke ta det vi har oppnådd for gitt

På starten av 90-tallet var frontene steile, men hvor står saken i dag?

Anders tror mange konservativt kristne miljøer har lært seg at de ikke må snakke så høyt om disse tingene, fordi fordømmelsen er så sterk.

– Generelt er jo ikke det noe bra, men i denne saken syns jeg det blir annerledes. Jeg synes det er viktigere at en så stor gruppe som LHBTI-miljøet skal få leve frie som de er, fremfor at Seierskirken skal få beholde retten til å eksempelvis å ytre meninger som at «homofili er en kreftsvulst på det norske samfunnet», og slike ting.

– Tror du det har blitt mer toleranse internt i de kristne miljøene i løpet av årene som har gått?

– Nei, ikke i de konservative frimenighetene. Men Den norske kirke har jo gått i en klart mer tolerant retning, sier Anders.

Reidar mener det gikk i riktig retning i lang tid etter trefningene tidlig på 90-tallet, men at det hele er i ferd med å slå litt kontra nå.

– Jeg ser ikke på de kristne som en stor farlig fiende lenger. Jeg er mer bekymret for ytterliggående høyrekrefter som Den nordiske motstandsbevegelsen. Donald Trump representerer en negativ utvikling, også for homofile. Sylvi Listhaug har skjønt at den samme strategien kan fungere her i Norge også. Vi har oppnådd mye, men vi skal ikke ta det for gitt, sier han.

Siste nytt i Reportasje

Visste du at 30% av offentlige skoler i Storbritannia er religiøse?

REPORTASJE: Humanists UK er verdens nest største humanistorganisasjon. Men for tiden er sjefen også veldig opptatt av en liten hund.

Mener staten legger opp til mer særbehandling av Den norske kirke

Menneskerettighetsekspert bekymret for den nye samlede loven om tros- og livssynssamfunn.

Satser nesten alle andre steder enn i Midtøsten

IHEU - den internasjonale humanistiske paraplyorganisasjonen – har ekspansive planer. Men noen steder er det vanskeligere enn andre.

 
Følte seg tvunget til å avlegge ed på Bibelen

Vasilis Tsarnas skulle vitne i retten til fordel for en venn og ville helst bli trodd.

To frafalne om kristendom og islam, oppvekst og skepsis

Antikvariatet bokbar i Trondheim var fylt til randen under religionssamtale mellom Anders Torp og Wasim Zahid. – Inviterer man tvilen inn og utforsker den, er det ikke lenge før den faller.

Når likestilling er viktigst

For hovedstyremedlem Christian Lomsdalen i Human-Etisk Forbund handler det om kjønn, identitet, seksualundervisning og religionens plass i samfunnet.