– Dagens barn må forberede seg på nedgang

Filosof Arne Johan Vetlesen skisserte en dunkel framtid for dagens barn, og mente foreldre har en oppgave i å forberede dem på dette. Foredrag ble holdt under Oslo, Akershus og Østfold HEFs etikkseminar på Vettre i Asker i helga. FOTO: Anniken Fleisje

Pessimistisk Vetlesen:

– Dagens barn må forberede seg på nedgang

Filosof Arne Johan Vetlesen mener dagens unge har urealistiske forventninger til lykke og vekst. Han tror vi er på toppen nå.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
14.11.2012 kl 13:33

Arne Johan Vetlesen og Per Bjørn Foros tar et oppgjør med oppdragerrollen i sin bok «Angsten for oppdragelse. Et samfunnsetisk perspektiv på dannelse».

Forfatterne etterlyser større autoritet overfor den oppvoksende generasjonen, slik at de unge utrustes best mulig til å leve i en verden som stadig forverres.

Under det årlige etikkseminaret til Human-Etisk Forbunds fylkeslag i Oslo, Akershus og Østfold på Vettre hotell i Asker i helga, forklarte Vetlesen hvorfor – og kritiserte samtidig dagens idealer for oppdragelse.

En kritikk som er interessant, men pessimistisk, ifølge flere av kursdeltakerne.

Etterlyser autoritet

Vetlesens kritikk retter seg mot utviklingen som har funnet sted etter ungdomsopprøret i 1968, med tanke på datidens endrede syn på autoriteter. 68-generasjonen begynte å stille spørsmålstegn ved de eldre generasjoners maktutøvelse. De var kritiske til holdningen at voksengenerasjonens forsprang i livserfaring automatisk legitimerte retten til å utøve makt overfor de yngre. Dette var et opprør mot autoriteter som på langt vei var berettiget, ifølge Vetlesen.

’68-opprøret hadde imidlertid en ulykksalig konsekvens, mener han:

– Autoritetsutøvelse ble ansett kun som noe negativt, noe illegitimt. «Autoritet» ble slått i hartkorn med «autoritær».

Med opprøret kom nye verdier og idealer: individuell frigjøring, selvrealisering, det å leve autentisk. Disse ideologiske samfunnsendringene har hatt betydning for foreldre/barn-forholdet og lærer/elev-forholdet.

– I dag er det en forventning om symmetri i voksen/barn-relasjonen, forteller Vetlesen. – Det skal gis rom for retten til autonomi, uavhengig av alder. Barn skal bli hørt, og selv være med på å bestemme hvilke mål de skal nå. I skolen skal selv 6-åringer ansvarliggjøres for egne læringsmål.

Denne utviklingen er ifølge Vetlesen problematisk.

– Jeg forstår voksenrollen som knyttet til noe uutryddelig, som gir den voksne et større ansvar enn det barn kan ha. Det ligger en grunnleggende asymmetri i voksen/barn-forholdet, som ikke bare kan oppheves. Det er misforstått å tenke at asymmetri er noe negativt – det er snarere en ressurs for relasjonen.

Forverring for den oppvoksende generasjon

En av voksenrollens viktigste oppgaver, er å innvie barna i verdens beskaffenhet, mener Vetlesen. Dagens unge må forberedes på en verden i negativ utvikling.

– Den oppvoksende generasjonen må ta innover seg at mange ting ikke handler om forbedring, men om forverring. Både økonomisk og miljømessig. Hvis vi ser på klimaendringene, tyder mye på at det ikke kan være noen vel forunt å leve i denne verden slik den blir kanskje allerede fra 2050.

– Med tanke på forverringen i verden de siste årene: You ain’t seen nothing yet.

Den kommende generasjonen er ifølge Vetlesen dårlig forberedt på denne utviklingen.

– De unge har urealistiske forventninger til hvordan de skal lykkes. Forventninger knyttet til verdier som individuell selvrealisering, valgfrihet og autentisitet. Dette samsvarer ikke med det alvoret jeg skisserer, med tanke på forverring for de som skal overta verden.

Vetlesen mener at de unges naive tiltro til fremtiden skyldes at den eldre generasjonen har bygget oppunder et feilaktig inntrykk av forbedring. Kombinert med idealet om å la de unge selv ta styringen over eget liv.

– Vi har fått en voksengenerasjon som ikke vil begå samme feil som ’68-generasjonen fikk høre at de at de begikk, nemlig å stake ut en kurs for de håpefulle. Verden skal ligge for de unges føtter. De skal ha mulighet til å velge selv – alt fra seksualitet til utdanning til politisk overbevisning. Idealet er at man skal være tro mot seg selv, uten påvirkning fra foreldre, tradisjon eller gruppekonformitet.

Vetlesen tar til orde for en revurdering av dette idealet.

– Jeg etterlyser en større tydelighet i voksenrollene. Autoritet i positiv forstand.

Han understreker at hans perspektiv på oppdragelse ikke dermed er tilbakeskuende. Målet er ikke å gjeninnføre tradisjonen forut for ’68-opprøret, eller en blind tiltro til autoriteter. Det han vil oppnå, er debatt rundt dagens idealer for oppdragelse.

– Jeg ønsker å ta et oppgjør med unnfallenhet og ettergivenhet. Men det aller viktigste er at vi omsider får spørsmålet på agendaen om hva som inngår i voksenrollen.

Bryster, muskler og fotbinding

Vetlesens foredrag – som skapte engasjement med sin noe pessimistiske verdensanskuelse – var bare ett av innslagene under helgens etikkseminar. Seminaret bar tittelen «Veien til et ansvarlig menneske», og tiltrakk seg nesten 80 deltakere i alle faser av voksenlivet.

Etter innlegget om oppdragelse, foredro antropolog Rannveig Svendby om overføring av skjønnhetsidealer fra voksne til barn. Hun minnet tilhørerne om at hva som anses som vakkert, avhenger av kulturen, og endrer seg over tid.

Svendbys illustrasjoner av tidligere epokers idealer – som spisse bryster og uhemmet hårvekst – vekket latter blant tilhørerne. Henvisning til «skjønnhetspraksiser» som fotbinding og omskjæring frembragte forakt.

Svendby problematiserte vår egen kulturs syn på skjønnhet, og trakk fram det som kan karakteriseres som usunne idealer: Stram brystkasse og nærmest uoppnåelig store muskler for menn. Smal midje og store bryster for kvinner, kombinert med et seksualisert uttrykk. Ifølge Svendby trenger vi økt bevissthet rundt disse idealene, og det faktum at vi viderefører disse til barn. Blant annet gjennom dokkene vi gir dem, og filmene vi eksponerer dem for.

Når psykisk sykdom gir straffrihet

Seminarets siste innslag omhandlet ulike forståelsesmodeller knyttet til utilregnelighet i rettspsykiatrien, presentert av rettspsykolog Pål Grøndahl.

I vår kultur – i likhet med de fleste andre – anses mennesker innenfor visse kategorier som uten skyldevne. Det betyr at hvis de begår en kriminell handling, kan de ikke straffes på vanlig måte. Dette omfatter mennesker som er psykotiske, bevisstløse eller har høy grad av psykisk utviklingshemming.

Ulike land har ulike modeller for å vurdere om en person kan ilegges for eksempel fengselsstraff, eller derimot faller innenfor en av kategoriene som gir straffrihet. I Norge opererer vi med det som kalles den medisinske modellen. Denne modellen vektlegger kun personers psykiske tilstand, og dennes styrke og varighet, i vurderingen av om man anses som tilregnelig, og dermed kan straffes.

Den andre modellen Grøndahl viser til – den blandede modellen – krever i tillegg sammenheng mellom den psykiske lidelsen og lovbruddet som begås. Dette betyr for eksempel at hvis en psykotisk person begår et lovbrudd, må man påvise at det er psykosen som får ham til å gjøre dette, for å bedømme ham som utilregnelig.

Ifølge Grøndahl bør vi revurdere om vi bør følge den medisinske modellen, slik vi gjør i dag.

– Den norske modellen er jo så kjedelig, spøker han, før han tilføyer alvorlig: – Dessuten, er det riktig at en person bør fritas for straff uansett, så lenge han har en psykose?

De tre foredragene vekket stor interesse hos ivrige kursdeltakere. Tematikken inspirerte til spennende diskusjoner som fortsatte langt utenfor kurslokalene – under middagen, i baren og på vei hjem. For meg personlig er det kun én ting som er skuffende ved etikkseminaret: Det er et helt år til neste gang.

Se bildet større

Det var godt oppmøte på helgens etikksamling i regi av Human-Etisk Forbunds fylkeslag i Oslo, Akershus og Østfold. Seminaret ble holdt å Vettre hotell i Asker. FOTO: Anniken Fleisje

Se bildet større

Arne Johan Vetlesen ble takket av Moa Myklebust fra Akershus fylkeslag. Som gave fikk han reportasjeboka Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg. FOTO: Anniken Fleisje

Se bildet større

Rettspsykolog Pål Grøndal var aktuell i forbindelse med rettssaken mot Anders Behring Breivik. I helga forklarte overfor seminardeltagerne hvordan rettspsykiatrien fungerer i ulike land. – Er det riktig at en person bør fritas for straff uansett, så lenge han har en psykose? spurte Grøndal. FOTO: Anniken Fleisje

Siste nytt i Reportasje

Prestenes monopol på omsorg er på vei ut – her er motsetningene

Prester kan ikke lenger være de eneste som driver omsorg i offentlige institusjoner. Det er alle enig om. Men hvor går veien derfra?

Har skrevet roman for å advare mot aktiv dødshjelp

Protesterer mot et samfunn med dødspress for de ulykkelige

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!