Blått lys for humanistiske seremonier i Sverige?

Bør HEFs søsterorganisasjon Humanisterna fortsatt arrangere seremonier? Staffan Gunnarson og Irene Rune (til venstre) mener ja. Sören Holst og Anna Bergström (til høyre) mener nei. Styreleder Christer Sturmark (til venstre for Holst) har ikke bestemt seg ennå.

Reportasje:

Blått lys for humanistiske seremonier i Sverige?

Skal Humanisterna være noe mer enn en politisk pressgruppe som er opptatt av religionskritikk og livssynslikestilling? Nei, mener noen. Fritanke.no har tatt tempen på svensk humanisme.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
02.10.2013 kl 09:22

Humanisterna er Human-Etisk Forbunds søsterorganisasjon i Sverige. Men det er ganske stor forskjell på de to søstrene. Mens Human-Etisk Forbund ble dannet med utgangspunkt i Kristian Horns engasjement for borgerlig konfirmasjon i Oslo tidlig på 50-tallet, ble Humanisterna dannet med utgangspunkt i kristendomskritikk og kamp mot den svenske statskirken på 70-tallet.

Dette preger de to organisasjonene fortsatt. Mens Human-Etisk Forbund framhever de humanistiske seremoniene som noe av det viktigste man driver med, er den heteste debatten i Humanisterna for tiden om de rett og slett skal slutte med humanistiske seremonier.

Sterke krefter ønsker at Humanisterna heller skal konsentrere seg om religionskritikk og arbeidet for et skapt skille mellom stat og religion. De ønsker at Humanisterna skal rendyrkes som et slags «Amnesty mot religiøs undertrykking».

Fritanke.no har vært i Sverige for å ta tempen på Human-Etisk Forbunds humanistnaboer i øst.

Vil ikke bygge opp en ny religion

Sören Holst sitter i styret i Humanisternas fylkeslag i Stockholm, og tilhører definitivt sistnevnte gruppe. Hovedårsaken er at han ikke ønsker å være med på å bygge opp en ny religion, forteller han. Holst jobber til daglig som universitetslektor i teoretisk fysikk ved Stockholms universitet.

– Det går et skille mellom en vitenskapelig måte å formidle kunnskap på, og det de organiserte religionene står for. De har et klart mål om å skape fellesskap og tilhørighet under en felles ide. Vitenskapen har motsatt innfallsvinkel. Her skal man avstå fra autoritetstro og ikke blande inn følelser i jakten på sannheten. Her synes jeg ikke seremonier passer inn. Jeg mener seremonier er knyttet til en slags religiøs metodikk og pedagogikk som jeg synes Humanisterna bør holde seg unna, sier han.

Holst understreker at det kan være lett å misforstå denne holdningen. Han har selvsagt ikke noe imot fellesskap, sier han, men tar avstand fra å bruke fellesskap og følelser i en strategi for å skape oppslutning rundt en spesiell måte å se verden på.

– Er ikke behovet for høytid og samhold rundt felles ideer ganske universelle behov?

– Jo, det kan tenkes. Men det er problematisk å basere seg på hva mennesket har behov for. Vi må lage en avgrensning og bruke fornuften. Veldig mange mennesker har også et behov for å tro på en metafysisk virkelighet. Skal vi tilby noe til dem også?

– Mange har behov for å tro på en metafysisk virkelighet. Skal vi tilby noe til dem også?

Vil frigjøre mennesker fra undertrykkende normer

Sören Holst har imidlertid en annen, og kanskje enda sterkere, innvending mot at Humanisterna arrangerer seremonier. Og det er at Humanisterna ikke bør fortelle folk hvordan de skal leve livene sine.

– Det har alltid vært et viktig mål for religionene å fortelle folk hva et lykkelig liv er. Man skal gifte seg og få barn. Det er et spesifikt syn på hva et godt liv er. Måten å kommunisere ut disse normene på, fra kirkens side, er blant annet å arrangere seremonier, sier Holst.

Og det er jo nettopp det Humanisterna også gjør når man arrangerer seremonier, konstaterer han.

– Når vi arrangerer navnefest og vigsel, så forteller vi folk at målet i livet er å få barn og gifte seg. Vi viderebringer en standard – en norm – for det lykkelige menneskelivet, sier han.

Holst ønsker seg heller et humanistforbund som kjemper for å befri mennesker fra de normene som forteller dem hvordan et lykkelig liv skal se ut.

– For en humanist må det være et mål å frigjøre mennesket fra undertrykking, ikke å bidra til mer undertrykking. Men det er dessverre dette Humanisterna bidrar til gjennom seremoniene. Folk som av ulike årsaker ikke stifter familie og får barn, blir stemplet av oss som mindre vellykkede mennesker. Og det synes jeg ikke harmonerer særlig godt med de humanistiske idealene, sier han.

Holst vet godt hva svaret fra seremonitilhengerne i Humanisterna er til denne typen holdninger. De sier at de humanistiske seremoniene bare er et tilbud til de som ønsker det, og at det er stor fleksibilitet.

Holst mener de misforstår.

– Nettopp ved å markedsføre akkurat disse seremoniene, spesielt navnefest og vigsel, kommuniserer Humanisterna mellom linjene hva som er riktig og viktig i et menneskeliv. Det er nettopp det som er problemet. Da blir vi akkurat som en religion, sier han.

– For en humanist må det være et mål å frigjøre mennesket fra undertrykking, ikke å bidra til mer undertrykking. Men det er nettopp dette vi gjør med seremoniene.

– Ser du ingen problemer med å tilskrive opphavsrettighetene for noe så allmennmenneskelig som å feire det å gifte seg og få barn, til religionene? Bør man ikke kunne feire livsfaseovergangene i livet også hvis man ikke har noen metafysisk tro?

– Jo, selvsagt. Hvem som helst må selvsagt få lov til å feire hva de vil. Spørsmålet er om Humanisterna skal hjelpe dem med det. Majoriteten er heteroseksuelle, gifter seg og får barn. Det er helt greit. Men det må vel også være lov til å leve annerledes, uten å bli fortalt direkte eller indirekte at ens eget livsvalg er feil, sier han.

Sören Holst mener svenske humanister har gode muligheter til å feire eller markere de livshendelsene de vil på en måte som passer dem, uten at Humanisterna trenger å ha noe med saken å gjøre.

– I Sverige har vi jo borgerlig vigsel som er et bra ikke-religiøst alternativ for de som ønsker det. Også når det gjelder gravferd finnes det gode borgerlige alternativ. Jeg kan heller ikke forstå hvorfor det skal være så vanskelig å feire på egen hånd at man har gått barn. Hvorfor trenger man hjelp fra Humanisterna til det? spør Holst.

– Seremoniene er framtiden for Humanisterna

Staffan Gunnarson har tidligere vært generalsekretær i Humanisterna, og har helt andre visjoner for Humanisterna enn Sören Holst. Han mener at hvis Humanisterna virkelig skal bety noe i menneskers liv – noe som er viktig hvis de skal greie å dreie samfunnet i en mer sekulær retning – må forbundet ha som mål å tilby humanistiske versjoner av alt det religionene tradisjonelt har stått for. Hvis ikke blir folk værende i kirken.

– Å bare være normkritisk, skeptisk og avvisende er ikke et livssyn. Man må legge fram noen konstruktive løsninger også, som kan fange opp forskjellige behov og hjelpe mennesker til et fullgodt liv, uten religiøs tro, sier han.

Gunnarson understreker at livssyn er viktig for folk, og at seremonier er blant de tingene som bidrar til å skape tilhørighet og stolthet rundt det humanistiske livssynet.

– Selvsagt må vi satse på dette hvis vi ønsker å være et livssynssamfunn og markedsføre våre idéer blant folk flest, sier han.

Gunnarson poengterer at denne diskusjonen egentlig handler om fundamentalt ulike visjoner om hva Humanisterna skal være.

– Jeg lener meg mot den internasjonale bevegelsens ambisjon om å være et sosialt, etisk, demokratisk og rasjonelt alternativ til religion, ikke bare et slags ”Amnesty mot religiøs undertrykkelse”. Kampen mot religion blir faktisk styrket av å ha en sosial dimensjon i virksomheten. Det gir oss økt troverdighet og mer støtte fra publikum, sier han.

Et annet poeng er at Humanisterna for tiden har en stor overvekt av menn. Gunnarson peker på at det stikk motsatte er tilfellet i Norge, noe som kan tyde på at en satsing på seremonier er en god strategi også dersom man ønsker å jevne ut kjønnsbalansen.

Kan glemme offentlig støtte uten seremonier

Men det er mer som står på spill også. Humanisterna har nemlig i lang tid kjempet for å bli anerkjent som et støtteberettiget livssynssamfunn. Dette har så langt blitt avvist av den svenske staten fordi Humanisterna ikke arrangerer «gudstjenester» som er lovens krav for å komme inn under støtteordningen. Les mer her.

– Hvis vi vil ha offentlig støtte, så kan vi jo ikke avvikle seremoniene og dermed bevege oss bort fra det som er kjernevirksomheten for et livssynssamfunn, nemlig å tilby tjenester for sine medlemmer og sympatisører, understreker Gunnarson.

–Katastrofe hvis Humanisterna får statsstøtte

Her frontkolliderer Gunnarson med Sören Holst.

– Hvis det var et mål for oss å få mest mulig penger og flest mulig medlemmer, så er det mye vi kunne gjøre. Men det er en helt feil innstilling. Det er ikke noe mål i seg selv å bli stor og rik. Poenget er å gjøre det riktige, sier Holst.

Han mener det er prinsipielt feil av Humanisterna å motta statsstøtte, og mener forbundet burde si nei til støtte selv om de ble tilbudt det.

– Det ville ha vært en katastrofe om Humanisterna fikk statsstøtte. Da hadde vi jo bare blitt et livssyn blant de andre. Det er å gjøre oss mindre enn vi er. Humanismen er rasjonelt begrunnet og har slik sett en riktigere virkelighetsbeskrivelse enn de andre. Det er for eksempel slik at evolusjonslæren og kreasjonisme ikke bare er «ulike men likestilte teorier» om livet på jorda. Den ene er riktig, og den andre er feil. Hvis vi sier ja til statsstøtte, blir det som å akseptere at evolusjonslæren settes i samme bås som ren irrasjonalitet og religiøst oppspinn. Det vil jeg ikke være med på. Humanisterna ville også ha blitt ufarliggjort hvis vi begynte å motta støtte fra staten. Da kunne vi ikke lenger ha kritisert religionene med samme kraft. Kritikken ville ha mistet brodd og troverdighet, hevder han.

– Humanismen er rasjonelt begrunnet og har slik sett en riktigere virkelighetsbeskrivelse enn de andre.

Holst mener det beste hadde vært å søke penger og få innvilget søknaden, og så sende pengene tilbake igjen. Da fikk man også markert prinsippet om at det er galt av staten å gi penger til tro og livssyn.

– Hvorfor er det galt?

– Fordi det skal være et absolutt skille mellom stat og religion. Livssyn og religion er helt og holdent en privatsak som man ikke kan forvente at staten skal betale for, sier han.

Enig med Holst

Sören Holst står langt fra alene om disse synspunktene. En av de som støtter ham er Anna Bergström som Fritanke.no også traff i Stockholm. Hun har vært aktiv i Humanisterna gjennom en rekke verv siden hun selv var humanistisk konfirmant på slutten av 90-tallet. Nå er hun forsker i global helse ved Uppsala Universitetet.

Bergström er enig med Holst både når det gjelder statsstøtte og målet om å avvikle seremonitilbudet.

– Jeg synes målet om å vokse og få statsstøtte er meningsløs. Vi må gjøre det som er riktig, og så får vi bli så store som vi blir. Jeg synes Staffan Gunnarson og andre tenker alt for strategisk og målrettet om at seremonier er viktige for «tiltrekke seg flere kvinner» og slikt. Da mener jeg de ofrer prinsippene for at Humanisterna skal bli store, sier hun.

Bergström synes humanismen er på gale veier når man gjør seg selv til et livssyn på linje med religionene, slik vi for eksempel ser i Nederland og Norge.

– Det opplegget de har i Nederland med humanistiske samtalepartnere sammen med de religiøse i forsvaret, i helsevesenet og i fengslene liker jeg ikke. Jeg har vært der, og sett happy-human symbolet stå der sammen med kors og halvmåner. Da grøsser det nedover ryggen på meg, sier hun. (les mer om forholdene i Nederland her)

– Jeg har vært i Nederland, og sett happy-human symbolet stå der sammen med kors og halvmåner. Da grøsser det nedover ryggen på meg.

For Bergström er humanisme er noe helt annet enn religion.

– Vi bør ikke stille oss på samme nivå som dem. Samtidig skjønner jeg selvsagt at mennesker har behov for å samtale om eksistensielle spørsmål og ser for eksempel at filosofiske praktikere kan fylle en viktig rolle. Men hvorfor skal dette ha noe med Humanisterna å gjøre? Jeg mener også Human-Etisk Forbund i Norge har en helt feil tilnærming når dere godtar offentlig støtte, og ser på dere selv som et livssyn blant flere. Det er dere ikke. Dere er fundamentalt annerledes enn de andre, slår hun fast.

– Hva er din visjon for hva Humanisterna bør være?

– Vi bør være en opinionsdrivende organisasjon – et slags Amnesty mot religiøs og kulturell undertrykking. Og da kan vi ikke, gjennom seremonitilbudet, videreformidle undertrykkende normer som sier at det mest verdifulle i livet er å gifte seg og få barn. Vi må heller stille spørsmål ved de normene som finnes og finne ut hvordan vi kan bidra til å skape en bedre og mer tolerant verden for alle, sier hun.

Unntak for konfirmasjon

Bergström gjør et unntak for Humanisternas konfirmasjonstilbud. Det er svært beskjedent sammenlignet med Human-Etisk Forbunds 10.000 konfirmanter i året. I Sverige handler humanistisk konfirmasjon om at rundt 25 ungdommer på landsbasis reiser på en sommerleir.

Anna Bergström har jobbet med dette tilbudet i mange år, og synes det bør videreføres.

– Det er et viktig skille mellom konfirmasjon og de andre seremoniene. For det første er det egentlig ikke noen seremoni. Det er bare en sommerleir, og mange mener at vi egentlig burde kalle det noe annet. Det er fint og meningsfullt å samle ungdommer og prøve å fortelle dem noe om rasjonalitet, vitenskap, kritisk tenkning og så videre. Tenårene er en veldig viktig alder. De har enormt mange spørsmål, og vi utfordrer dem gjennom bruk av filosofisk samtale for eksempel, sier hun.

– Hvorfor tror du Humanistisk konfirmasjon er så mye større i Norge?

– Tradisjoner er store og viktige i Norge. De spiller rent generelt mye større rolle hos dere enn hos oss. Heller ikke kirkelig konfirmasjon er noen sterk tradisjon i Sverige, sammenlignet med Norge, sier Bergström.

– Virkelighetsfjern skrivebordsteori

En halvtimes busstur utenfor Stockholm, på Södra Lagnö i Värmdö, bor Irene Rune. Hun sitter i Humanisternas hovedstyre og tar imot Fritanke.no på den lokale kafeen. Hun rister på hodet over holdningene til Sören Holst og Anna Bergström.

– Jeg synes holdningene til den gjengen er ganske virkelighetsfjerne. Det er mange som henvender seg til oss og vil ha seremonier. Spesielt er det mange som etterspør humanistisk vigsel og navnefest. Jeg skjønner ikke problemet med å tilby folk dette. Det Sören Holst og de folkene står for er en slags skrivebordsteori som vil ramme folk der ute med et reelt behov, sier hun.

Rune understreker at seremonitilbudet til Humanisterna er fleksibelt, og at det slett ikke videreformidler de tradisjonelle normene som Sören Holst er så bekymret for.

– Dette er personlige seremonier som folk lager selv. Vi hjelper dem bare. Det er ikke noe press i den ene eller andre retningen. Det er bare et tilbud som folk kan benytte seg av hvis de vil. Det er alt, sier hun.

– Hvordan tror du det går med Humanisterna hvis forbundet bestemmer seg for å avskaffe seremonitilbudet?

– Da er jeg redd vi vil ende opp som en liten klubb med menn som skriver ubegripelige artikler til og om hverandre. Jeg tror mange kommer til å melde seg ut, spesielt kvinner. Det sosiale engasjementet er jo det eneste vi gjør overfor vanlige mennesker. Hvis vi ikke skal fortsette med det, hvis vi ikke skal prøve å hjelpe folk når de henvender seg til oss og ber om støtte, så ser jeg ikke poenget med å fortsette, sier hun.

– Jeg er redd vi vil ende opp som en liten klubb med menn som skriver ubegripelige artikler til og om hverandre.

Irene Rune tror i likhet med Staffan Gunnarson at nøkkelen til mer innflytelse er å bygge opp et livssynssamfunn som prøver å favne hele mennesket.

– Da vil vi få flere medlemmer, kjønnsbalansen vil rette seg opp, og sjansen øker for at vi får statsstøtte. Dette er rett og slett en viktig kamp om hva Humanisterna skal være, sier hun.

Tror flertallet vil ha seremonier

Irene Rune er optimist og tror Humanisternas seremonitilbud berger greit gjennom dette. Hun tror ikke Sören Holst og Anna Bergström representerer noe flertall.

– Av oss tretten i hovedstyret, er det trolig bare noen få om støtter linja til Sören Holst. De som står for dette gjør mye ut av seg, men de har ikke noe flertall i ryggen. Sören Holst har et par toneangivende personer bak seg, men noen av dem har begynt å moderere seg i det siste. Faktisk var det mer negative holdninger mot seremonier tidligere enn det er nå. Mitt inntrykk er at vinden har snudd, sier hun.

Irene Rune understreker at hun ikke har noe imot Sören Holst som person. Tvert imot.

– Selvsagt ikke! Han er en veldig hyggelig og høflig mann. Vi er bare uenige om hvordan Humanisterna skal forholde seg til folks behov for seremonier, sier hun.

Vil bare prøve ut standpunktet

Sören Holst er påpasselig med ikke å legge for mye personlig prestisje i saken.

– Dette er noe jeg har tenkt på ganske lenge, men ikke sagt så mye om. I det siste året har jeg imidlertid bestemt meg for å bli mer tydelig på dette, rett og slett for å sjekke hvor mange som er enige med meg. Så får vi en debatt, og så får flertallet bestemme. Hvis mitt syn blir nedstemt er det helt greit, men da har jeg i hvert fall fått prøvd ut standpunktet og så har jeg kanskje fått folk til å tenke litt mer enn de ellers ville ha gjort, sier han.

Holst er enig med Irene Rune i at hans syn trolig vil bli nedstemt.

– Jeg har nok på følelsen av at mitt standpunkt ikke har flertallet på sin side, i hvert fall ikke blant oss som er aktive i forbundet. Men samtidig har jeg en mistanke om at jeg har mer støtte ute blant de ikke-aktive medlemmene.

– Hvorfor tror du det?

– Mange av dagens medlemmer meldte seg inn etter at Christer Sturmark tok over i 2005. Han var jo kjendis fra før, og benyttet medieoppmerksomheten til å framheve Humanisternas religionskritikk. Mange ble rekruttert inn på dette grunnlaget, inkludert meg selv. Jeg tror mange av disse ikke er så interessert i å skape noe fellesskap i livssyn. De vil ha et forbund som kjemper mot undertrykking, og for menneskerettigheter og sekularisme, sier Holst.

Sturmark: - Et åpent spørsmål

Men hva mener så sjefen selv, styreleder Christer Sturmark? Når Fritanke.no møter ham, ønsker han ikke å si så mye om hvorvidt Humanisterna bør arrangere seremonier eller ikke. Sturmark understreker at det er et åpent spørsmål hvordan dette vil ende opp.

– Vi skal ha en utredning om det. Vi som sitter i hovedstyret har ikke tatt formelt stilling til saken ennå, sier han.

Styrelederen understreker at Humanisterna fortsatt skal være en livssynsorganisasjon uansett hvordan det går med seremoniene. Det første er ikke avhengig av det siste.

– Man kan for eksempel tenke seg at det er en separat organisasjon som driver seremoniene. Det er ulike måter å organisere dette på. Det er ikke noe problem å være en livssynsorganisasjon selv om vi tar bort seremoniene. Livssynet handler om vårt vitenskapsbaserte, naturalistiske virkelighetssyn, kombinert med et moralsyn som tar utgangspunkt i mennesket selv, og der menneskerettighetene står sentralt. Det er dette som kjernen i livssynet, ikke seremoniene, sier han.

– Hva synes du selv? Bør dere slutte å arrangere seremonier?

– Det vil jeg ikke si noe om. Dette er en demokratisk prosess, og den kommer jeg selvsagt til å forholde meg til. Men uansett hvordan vi ender opp, tror jeg Humanisterna alltid vil mene at humanistiske seremonier er en bra ting som bør finnes. Vi kommer aldri til å bli prinsipielt imot seremonier, konstaterer han.

Han er enig med Staffan Gunnarson i at en økt satsing på seremonier trolig vil føre både til medlemsvekst og økt kvinneandel, men synes ikke dette er noe argument i seg selv for å satse på seremonier og fellesskap.

– Hvis forbundet kommer til at det er prinsipielt feil å arrangere seremonier, som Sören Holst argumenterer for, så bør vi ikke gjøre det, selv om det er en sjanse for at det kan skaffe oss flere medlemmer og økt kvinneandel, sier han.

– Uansett hvordan vi ender opp, kommer Humanisterna alltid til å mene at humanistiske seremonier er en bra ting som bør finnes.

– Er man mot noe, er man også for noe

Christer Sturmark er litt oppgitt over bildet som gjerne skapes av Humanisterna som sterkt religionskritisk og først og fremst opptatt av om «gud finnes eller ikke».

– Vi er ikke spesielt opptatt av om «gud finnes». Men det er en viktig oppgave for Humanisterna å protestere mot undertrykking i religionens navn. Jeg er enig i at vi skal være et slags «Amnesty mot religiøs undertrykking». Men når vi sier at vi er imot religiøs undertrykking, så sier vi jo samtidig at vi er for noe annet, nemlig at mennesker skal få leve fritt uavhengig av kjønn og seksuell legning. Når man er imot noe, er man for noe annet. Slik er det alltid.

– Hvorfor skapes det likevel et bilde av dere som entydig negative og kritiske?

– Våre motstandere er selvsagt tjent med å male et slikt bilde av oss. Det gjør oss ufarlige. Men sannheten er at vi kjemper for menneskers frihet. Vi er ikke spesielt opptatt av om det finnes guder, og har heller ingen problemer med at folk er religiøse så lenge det forblir en privatsak og staten er nøytral. I kampanjen «Gud finns nog inte» som vi hadde i 2009 var poenget at «gud» påvirker deg selv om han kanskje ikke finnes. Men den nyansen var det dessverre ikke så mange som fikk med seg. Eller kanskje de ikke hadde så lyst til å få det med seg, sier han.

Håper på statsstøtte

Medlemsveksten i Humanisterna skjøt fart etter at Sturmark tok over som leder i 2005. Men nå har den flatet ut på ca. 5000 medlemmer. Humanisterna er altså en liten organisasjon sammenlignet med Human-Etisk Forbund, og det i et land med nesten dobbelt så mange innbyggere som Norge.

– Vi har ikke så mange medlemmer, men vi får stadig mer politisk innflytelse. Vi deltar i rundebordssamtaler med andre tros- og livssynssamfunn, samt at vi har møter med statsråden om religionsundervisning i skolen og slikt. Det var utenkelig for Humanisterna å delta på slikt tidligere, forteller Sturmark.

– Hvorfor er det så stor forskjell på Norge og Sverige tror du?

– Jeg tror den viktigste forskjellen er at dere får statsstøtte. Human-Etisk Forbund var også veldig små før dere fikk statsstøtte. Det var først da dere fikk dette i 1981 at medlemsveksten tok av. Vi håper selvsagt også at vi kan komme dit, sier Sturmark.

Han er ikke enig med Sören Holst og Anna Bergström i at det er prinsipielt feil av Humanisterna å motta statsstøtte.

– Jeg er enig i at vi ikke skal likestille oss med religioner. Samtidig mener jeg at staten ikke skal særbehandle religioner framfor andre livssyn. Enten får staten la være å gi penger til noen, eller så må de gi penger til alle. De kan ikke diskriminere ikke-religiøse livssyn som nå.

Sturmark legger til at livssynshumanismen verken er eller kommer til å bli en religion.

– Vi kan ikke sammenlignes med religioner. Om staten fordeler penger på en rettferdig måte til et sjakkforbund og en fotballklubb, så betyr ikke det at de likestiller sjakk og fotball, konstaterer han.

Humanisternas seremonier skal diskuteres på organisasjonens høstkonferanse i slutten av oktober.

Nøkkelord

Se bildet større

Staffan Gunnarson mener Humanisterna må satse på seremonier og være et helhetlig livssynssamfunn. Han mener det er den eneste farbare veien hvis forbundet vil at flere kvinner skal engasjere seg, hvis man ønsker statsstøtte, og hvis man ønsker å bli tatt på alvor også når man er kritisk. FOTO: Even Gran

Se bildet større

Sören Holst mener det ville ha vært en katastrofe hvis Humanisterna fikk statsstøtte. - Da hadde vi senket oss ned på religionenes nivå, og ingen ville ha tatt kritikken vår på alvor, mener han. FOTO: Even Gran

Se bildet større

Anna Bergström mener det er helt feil av Human-Etisk Forbund i Norge å godta offentlig støtte, og se på seg selv som et livssyn blant flere. – Dere er ikke som religionene. Dere er noe fundamentalt annerledes! slår hun fast. FOTO: Even Gran

Se bildet større

Irene Rune frykter at Humaniserna vil reduseres til en liten klikk med menn som skriver ubegripelige artikler til og om hverandre, hvis linja til Holst og Bergström får flertall. Hun bor på en øy i skjærgården utenfor Stockholm, og ankommer intervjuet med Fritanke.no i båt. FOTO: Even Gran

Se bildet større

Styreleder i Humanisterna, Christer Sturmark, har ikke bestemt seg for hva han skal mene ennå, men slår fast at det ikke er noen nødvendighet at Humanisterna skal arrangere seremonier. FOTO: Arnfinn Pettersen

Faktaboks

HUMANISTERNA - EN KORT HISTORIKK

Humanisterna ble dannet i 1979 under navnet Human-Etiska Förbundet. I starten stod religionskritikk og kampen mot den svenske statskirken i sentrum. Dette fortsatte opp gjennom 80-tallet.

I første halvdel av 90-tallet begynte organisasjonen å legge om til en bredere profil. De startet med Humanistisk konfirmasjon i 1990. De andre seremonitilbudene fulgte kort tid etterpå. Men selv om Human-Etiska Förbundet gjennom hele 90-tallet jobbet i retning av en bredere profil, var ikke medlemstallet høyere enn rundt 1000 ved årtusenskiftet.

I 1999 skiftet forbundet navn til Humanisterna, og i 2000 ga de ut «Den svenska högtidsboken». Den fikk mye positiv oppmerksomhet i riksmediene og solgte rundt 55.000 eksemplarer. Boken inneholdt tekster om menneskers behov for ritualer, samt dikt og sangtekster til inspirasjon ved sorg og glede.

– For første gang gjorde vi et framstøt som ikke bare handlet om at vi var «mot kristendommen». Boken inneholdt sanger og tekster alle liker. Til og med erkebiskopen i Svenska kyrkan gratulerte oss med et positivt initiativ, forteller Gunnarson.

I 2005 overtok Christer Sturmark som leder. Han var godt kjent i Sverige etter å ha slått seg opp som IT-gründer på 90-tallet. Sturmarks kjendisstatus førte til nye rekorder i oppmerksomhet for Humanisterna, og nye medlemmer strømmet til.

Fra omtrent midten av 2000-tallet kom det en generell religionskritisk vending i hele den vestlige verden. Terrorangrepet på tvillingtårnene i 2001 og det religiøst motiverte drapet på Theo Van Gogh i 2004 var viktige hendelser som bidro til dette. I 2006 kom Richard Dawkins’ The God Delusion ut, og nyateistbevegelsen slo ut i full blomst.

Humanisterna, med den medievante Christer Sturmark i spissen, fulgte opp denne vendingen og førte Humanisterna igjen over på en mer religionskritisk linje. Og denne gangen fungerte det. Medlemmene strømmet til. I perioden fra 2005 til 2009 økte forbundet fra rundt 1400 medlemmer til 5000. Flesteparten av de som er medlemmer av Humanisterna i dag, meldte seg inn i denne perioden.

Etter 2009 stagnerte medlemsutviklingen, og de siste årene har medlemstallet vært rundt 5000. I 2009 lanserte forbundet kampanjen "Gud finns nog inte", inspirert av den britiske ateistbusskampanjen «There’s probably no god. Now stop worrying and enjoy your life». Men selv om det hadde fungert utmerket i Storbritannia og i mange andre land, slo det ikke helt an i verdens mest sekulære land, Sverige. Kampanjens hovedbudskap ble til en viss grad oppfattet å være «det finnes ingen gud». Det hjalp ikke hvor mye Christer Sturmark understreket at hovedpoenget var at «gud påvirker deg selv om han kanskje ikke finnes». Bildet av Humanisterna som en ren ateistforening ble styrket.

Staffan Gunnarson forteller at mange medlemmer i Humanisterna var fornøyde med kampanjen. Forbundet fikk 1600 nye medlemmer i 2009, mens 1000 meldte seg ut. Humanisterna økte altså i antall medlemmer året de kjørte kampanjen. Men mange av de nye medlemmene forsvant ut igjen ganske fort.

– De var kanskje ikke så opptatt av det humanistiske livssynet og oppfattet nok heller ikke dette i kampanjen, sier Gunnarson.

Han forteller videre at Humanisterna har stor gjennomtrekk av medlemmer. Hvert år er det rundt 1000 personer som melder seg inn i forbundet, men samtidig er det tilsvarende mange som forsvinner ut. Derfor står medlemstallet omtrent på stedet hvil, med en svak tilbakegang siste årene.

Det hører med til historien at det er litt urettferdig å sammenligne Humanisternas medlemstall med Human-Etisk Forbunds. Hos Humanisterna fjernes nemlig folk som medlemmer hvis de ikke betaler den årlige kontingenten. Det skjer ikke i Human-Etisk Forbund. Her blir folk stående som medlemmer selv om de ikke betaler. Hvis man skal strykes som medlem, må man melde seg aktivt ut. Årsaken til dette er likebehandling med Den norske kirke.

Siste nytt i Reportasje

Har skrevet roman for å advare mot aktiv dødshjelp

Protesterer mot et samfunn med dødspress for de ulykkelige

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Elsker livet, men vet han ikke har lenge igjen

Lorentz Kvammen tror det er bra for alle å tenke på at døden kommer.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!