Begynte å tvile på Menighetsfakultetet

- Jeg har rundet 70. Jeg har gjort en lang klassereise, en lang intellektuell reise, og lang livssynsreise; fra fundamentalist til overbevist ateist, sier Fred Andreas Ottersen FOTO: Aslaug Olette Klausen

Trosoppgjør: Fred Andreas Ottersen

Begynte å tvile på Menighetsfakultetet

Den tidligere indremisjonspredikanten var en glad kristen. Nå er han en lykkelig ateist.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
11.12.2015 kl 14:17

Fred Andreas Ottersen var en glad kristen i mange år, tilsluttet det som den gang het Det norske lutherske Indremisjonsselskap, nå Normisjon.

I 17 år var han medlem, 12 av dem som ansatt. Fra han var 19 til 31 reiste han landet rundt som predikant. I perioder var han tilknyttet Vestfold, en stund var han i Trondheim og en periode var han såkalt landsevangelist. Så kom han til Drammen som kretssekretær i Buskerud krets.

– Jeg reiste rundt og forsøkte å frelse sjeler, forteller en mann som ikke kommer fra et slikt kristent hjem som den langvarige Indremisjonstilknytningen kanskje skulle tilsi.

Et kall og en nådegave

Det var barnearbeidet på det lokale bedehuset i Horten som skulle få ham inn i kristentroen.

– Jeg ble invitert med på det som het Yngres den gangen. En kristen barneforening på Bedehuset. Jeg husker jeg spurte; bedehuset, hva er det? Så lite kristent var det hjemme. Jeg ble ikke frelst momentant. Jeg har ikke egentlig noen omvendelsesopplevelse, men jeg steg liksom i gradene.

Da han var 15 ble han ungdomsleder, så leirleder, og så ballet det på seg til han som 19-åring fikk kallet til å bli ungdomsarbeider mens han gikk på bibelskolen i Staffelsgate i Oslo. Etter fire år på veien i misjonens tjeneste spurte han daværende generalsekretær i selskapet om det kanskje ikke var på tide han fikk seg mer utdannelse enn folkeskole, folkehøgskole, realskole og bibelskole. Det fikk han ikke gehør for.

– Han sa: Det tror jeg ikke du trenger. Du har et kall og en nådegave.

– Jeg var jo en fremgangsrik predikant. Det høres skrytete ut, men jeg samlet til tider mange mennesker.

Det var en ganske ensom tilværelse å reise rundt, men ensomheten ble kompensert med at han alltid var i vinden. Han forteller om beruselsen i å stå foran mange tilhørere som sugde til seg det han hadde å si. Det var en opplevelse av å være verdsatt, nesten som en entertainer.

Miljøet etter Hallesby

Han kan fortsatt møte folk som husker ham fra denne tiden. Mennesker som minnes ham som en varm og blid «fremsnakker» av Jesus. Det var ikke dommedagsforkynnelse han bedrev. Helvetesangst har han ikke promotert, verken overfor seg selv eller rettet mot andre. Forkynnelsen var en lekmanns bibeltro budskap om en frelser.

– Jeg tilhørte miljøet etter Ole Hallesby. Indremisjon var en del av den norske kirke, men veldig lavkirkelig. Jeg husker selv at jeg hørte Hallesbys tale. Det var et veldig konservativt og fundamentalistisk miljø.

– Var det også dette du forkynte?

– Ja. Bortsett fra at jeg ikke var en helvetspredikant.

Akademisk borger

Årene gikk. Fred giftet seg. Hun han var gift med, stilte ham en dag spørsmålet: Du tror vel ikke bokstavelig talt at gud skapte Jorden på seks dager og hvilte på den syvende. Svaret var jo, det trodde han, det står jo i bibelen. Hun kalte det nesten skilsmissegrunn.

– Så fundamentalistisk var jeg. Jeg var veldig bibeltro.

– Det gikk et par år til. Så sa hun jeg var gift med: Nå synes jeg det er på tide du får deg en utdannelse. Jeg hadde ikke en gang eksamen artium, men på den tiden kunne man søke universitetsdirektøren om å bli immatrikulert uten artium. Så jeg søkte, og fikk til min store overraskelse svar tilbake om at jeg kunne bli godkjent som akademisk borger.

En spire av tvil

Studieretningen han valgte var kristendom, på Menighetsfakultetet. Han har kristendom mellomfag, så det er ikke mange huller i hans bibelkunnskap. Verken i den lavkirkelige og den mer skolerte formen.

– Der, på MF, hvor mange av de konservative prestene blir utdannet, ble den første spiren sådd til at jeg begynte å tvile på det jeg hadde forkynt og trodd på.

– Hva var denne spiren?

– Det var lov å stille bibelkritiske spørsmål. Jeg tilhørte en tradisjon hvor en verken skulle være reflektert eller analytisk. En skulle bare overlevere det fedrene hadde forkynt før meg. På MF begynte jeg å skjønne at det går an å se ting på forskjellige måter.

Det ble seks år til med studier. Han fikk en cand.mag.-grad med fagene kristendom, norsk, spesialpedagogikk og ped.sem. Han var en kort periode kateket, og ble så lærer på en kristen folkehøgskole. Det skulle ta ti år fra denne første spiren ble sådd til han ikke lenger var en troende.

– Det var ikke noen quick fix. Jeg tok etter hvert avstand fra det miljøet jeg tilhørte. Men jeg sa: Jeg har ikke kastet Jesus-barnet ut med badevannet. Jeg var jo fortsatt en kristen, men passiv i det kristen miljøet.

– Det siste året på folkehøgskolen sa inspektøren til meg etter en andakt: Jeg synes du snakker så lite om Jesus. Det stemte jo. Jeg snakket mer horisontalt enn vertikalt. Det var ikke så mye himmelprat, det handlet mer om det medmenneskelige. Da jeg hadde holdt min siste andakt, og sluttet på folkehøgskolen, tenkte jeg: Nå er jeg ingen troende lenger.

Glad kristen, lykkelig ateist

Han hadde ingen sterk frelsesopplevelse da han gikk inn i kristendommen som ung. Avskjeden var heller ikke noen skjellsettende opplevelse.

– Det var bare en lang prosess. Jeg var en glad kristen så lenge jeg var i manesjen. Men jeg er nå en lykkelig ateist. Jeg følte det veldig frigjørende å komme til det standpunktet, ta den avgjørelsen.

– Viste du at du forlot troen før du offisielt gjorde det?

– Nei. Jeg jobbet ikke bevisst for å bli løst fra kristendommen. Jeg har selvsagt fått spørsmålet mange ganger om hvorfor jeg forlot den. Det høres kanskje litt jålete ut, men det er rett og slett et intellektuelt spørsmål for meg. Jeg kan ikke med min beste vilje få det som kirken og de kristne forkynner – og det jeg selv har forkynt – til å henge sammen.

– Jeg er ikke stolt av min kristne fortid. Men jeg var ærlig. Jeg var helfrelst og glødende. Det var min hellige overbevisning. Nå er jeg hellig overbevist om det motsatte. Jeg tror ikke på noe overnaturlig.

Lange reiser

En gang i det han kaller sitt forrige liv sto han på listen til Krf ved kommunevalget i Drammen. I dag er han aktiv i SV. Fred humrer når han sier det har vært et langt sprang i livet.

– Jeg har rundet 70. Jeg har gjort en lang klassereise, en lang intellektuell reise, og lang livsynsreise; fra fundamentalist til overbevist ateist. Jeg er fortsatt et kunnskapstørst og undrende menneske, men jeg tror neppe noen klarer å overbevise meg om at det finnes et høyere vesen.

– Ville du ha forlatt kristendommen da du gjorde, om du ikke var så kunnskapstørst?

– Jeg var ikke så kunnskapstørst som kristen. Jeg leste bibelen, og streket under bibelvers som jeg syntes var brukbare. Jeg leste ikke så mye litteratur annet enn andaktsbøker. Det var når jeg begynte å lese filosofi og psykologi på forberedende, og å lese faglitteratur, at kunnskapstørsten ble vekket til live.

– Jeg hadde ikke noe valg, det var ikke noe valg. Jeg kunne ikke tro lenger. Skulle jeg være ærlig mot det jeg gradvis skjønte, så måtte jeg jo si farvel til Jesus, gud og hele kostebinderiet. Det var i utgangspunktet et stort tap. Jeg hadde hele vennekretsen min i det kristne miljøet, slik at det ble et slags tomrom.

– Gikk det ikke å være venner etter at du sto frem som ateist?

– Joda. Jeg har fortsatt kristne venner. Men den kristne troen er veldig altoppslukende. Til 70- årsdagen fikk jeg for eksempel en CD med tittelen «Jeg er verdens lys» fra en venninne som vet at jeg ikke tror lenger. Da ble jeg litt oppgitt. Det er hyggelig at hun husket på meg på 70-årsdagen min, men det føltes som om hun ikke respekterte mitt livssyn. Det tok jeg opp med henne, og vi har skværet opp.

Frihetsfølelse

Det er helt greit for ham at hans gamle omgangskrets ber for ham. Men om noen begynner å dele sine åpenbaringer eller andre misjonerende troserfaringer, er han ikke med mer. Provosert blir han imidlertid ikke lenger, selv om det var en tid han følte hans tidligere trosfeller ikke respekterte ham. I dag er det frihetsfølelsen som sitter igjen.

– Jeg følte jeg levde på andres premisser og forventninger. Når jeg innså at jeg ikke lenger var en troende kristen så hadde jeg ikke forventningspresset mer. Det var veldig godt.


Dette intervjuet er langversjonen av et intervju som stod i siste nummer av papirutgaven av Fri tanke.

Se bildet større

Kortversjon av intervjuet med Fred Andreas Ottersen finner du i saken om ham og seks andre som har tatt et oppgjør med personlig tro, i årets siste utgave av Fri tanke, som havnet i postkassene til medlemmene i Human-Etisk Forbund i begynnelsen av desember.

Siste nytt i Reportasje

Har skrevet roman for å advare mot aktiv dødshjelp

Protesterer mot et samfunn med dødspress for de ulykkelige

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Elsker livet, men vet han ikke har lenge igjen

Lorentz Kvammen tror det er bra for alle å tenke på at døden kommer.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!