26 år i fengsel med Mandela

– I dag har vi fått vår frihet. Men friheten kommer ikke dalende ned fra himmelen. Med frihet kommer ansvar, formaner Ahmed Kathrada de hundrevis av studenter, universitetsansatte og andresom er samlet for å høre ham i universitetsbiblioteket i Johannesburg. FOTO: Frida Skatvik

26 år i fengsel med Mandela

Studentene lytter andektig når Ahmed Kathrada forteller fra frihetskampen og sitt fangenskap sammen med Nelson Mandela. Han oppfordrer dem til å stemme ved vårens valg, men snart 20 år etter de første demokratiske valg er tilliten til regjeringspartiet ANC tynnslitt.

Tekst:

Publisert:

JOHANNESBURG, SØR-AFRIKA: – Det verste med livet i fangenskap er frarøvelse av ytringsfriheten, begynner Ahmed Kathrada.

Hundrevis av studenter, professorer og sosieteter har samlet seg på universitetsbiblioteket i Johannesburg for å høre ham snakke. Ikke et sete er ledig når 85 år gamle Kathrada, tidligere apartheidmotstander og støttespiller for revolusjonspartiet African National Congress (ANC), er kommet for å minnes sine 26 år i fangenskap – og frihetskampen han til slutt vant.

Det er tjue år siden apartheid opphørte, og like mange år siden universitetet var blendahvitt. Når jeg ser rundt meg blant de oppmøtte, er det hvite sørafrikanere som er i mindretall. Kampen om raselikhet er historie.

– Jeg får ofte spørsmål om hva som holdt motet mitt oppe under alle disse årene i fengsel. Svarer er solidaritet og internasjonal støtte. Selv om vi ikke hadde tilgang til aviser, radio eller fjernsyn, visste vi at vår kamp var i medvind, sier Kathrada.

Som mange andre ANC-forkjempere tilbragte han størstedelen av straffen på fangeøya Robben Island, 12 kilometer fra kystbyen Cape Town. Der satt også ANCs leder, Nelson Mandela.

– Madiba var vår politiske leder, og jeg var elleve år yngre enn ham. Likevel behandlet han meg som en likeverdig samtalepartner. Han unngikk alle former for særbehandling. Når jeg hadde feber, tilbød han seg å tømme toalettet mitt for meg.

Publikum gisper av beundring. Det sies ikke høyt, men det er en erkjennelse alle synes å dele: Ingen kan overgå den ydmyke landsfaren Mandela. Ingen før, ingen etter.

– Vi smuglet beskjeder til hverandre på toalettpapir. Men da vaktene fikk nyss i aktiviteten, ble toalettpapiret konfiskert. Som straff fikk vi bare utdelt fem ruter daglig, deler Kathrada.

Frihet kommer ikke fra himmelen

På Robben Island ble fangene satt til å bygge veier og dra tang og tare opp fra sjøen – en ettertraktet eksportvare til Taiwan. Men de som hadde penger hadde også mulighet til å studere, noe Kathrada benyttet seg av.

– De som ikke hadde velstående familier som kunne betale studieløpet, lærte fra oss andre. Ingen kom tilbake fra Robben Island uten kunnskap. Jacob Zuma (Sør-Afrikas nåværende president) var en av de som ikke hadde råd til å betale for formell utdannelse. Han var analfabet da han kom inn, men da han ble løslatt hadde han universitetsutdannelse – riktignok uten papirer, sier Kathrada.

Gispet uteblir denne gangen.

– Etter 26 år og tre måneder ble jeg sluppet fri, 61 år gammel. Fire år senere, da apartheid ble oppløst, var første gang vi – indere, fargede og sorte – kunne bli behandlet som likeverdige individer, sier Kathrada, som selv ble født i en muslimsk immigrantfamilie fra Gujarat i India.

Han holder opp et skilt han ofte støtte på i sin ungdom, som for å minne studentene på hvordan byen en gang så ut: «Ikke-europeere og dyr ingen adgang».

– I dag har vi fått vår frihet. Men friheten kommer ikke dalende ned fra himmelen. Med frihet kommer ansvar, formaner Kathrada.

– Alle dører som var lukket, er nå åpne. Framtiden er deres, bli hva dere vil!

Publikum reiser seg i stående applaus. Det er rene vekkelsesstemningen i salen, før en ung mann griper ordet: Hva synes herr Kathrada om ANCs nåværende politikk?

Noen ler. Noen klapper. «Korrupsjon! Korrupsjon!», hviskes det bak i rekkene.

– Du trenger ikke svare hvis du ikke vil, sier professoren som ønsket Kathrada velkommen. Men Kathrada svarer.

– Vi må ikke glemme at vi ikke har hatt demokrati i mer enn tjue år.

Tonen er bryskere nå.

– Amerika har hatt demokrati i hundrevis av år, og de har fremdeles problemer med fattigdom og kriminalitet. Vi kan ikke forvente at alle våre problemer skal løses i en håndvending. Mennesker kommer og går, og det blir feil å legge skylden på enkeltpersoner, innvender han, vel vitende om at ANCs nåværende leder og Sør-Afrikas president, Jacob Zuma, ikke har like godt omdømme som sin forgjenger.

– Makt korrumperer

Det er bare en måned til sørafrikanere skal gå til valgurnen igjen, og for femte gang etter at Mandela ble landets første demokratisk valgte president i 1994, ligger ANC an til å vinne valget. Men misnøyen over landsfarens etterfølger – som overtok etter at Mandela selv motsto fristelsen av å bli sittende på livstid – har vært til å ta og føle på.

– Jeg aner ikke hvem jeg skal stemme på, sukker en av studentene i heisen på vei ned.

– Jeg føler at vi skylder ANC vår støtte, siden det tross alt var ANC-forkjempere som Kathrada og Mandela som gjorde det mulig for oss å stemme. Jeg har alltid fått høre at det er ANC jeg skal stemme på. Men samfunnet har forandret seg. Kampen utspilles ikke lenger mellom hvite og svarte, men mellom svarte og svarte. Zuma er et levende bevis på at makt korrumperer.

Utenfor universitetets bevoktede porter ligger byens mørklagte gater øde. Bak høye murer og piggtråd, elektriske gjerder og søvnige sikkerhetsvakter holder middelklassen seg inne. President Zuma har selv sikret seg mot gatekriminaliteten ved å spandere flerfoldige millioner på sikkerhetsoppgradering av boligen sin – i tillegg til svømmebasseng, amfiteater og marmorfliser på skattebetalernes regning.

– Det er ikke et alternativ ikke å stemme. Og alternative partier finnes ikke. Det blir nok ANC, sier den unge studenten, før hun skynder seg inn i en taxi.

Se bildet større

Ahmed Kathrada holder opp et skilt han ofte støtte på i sin ungdom, som for å minne studentene på hvordan byen en gang så ut: «Ikke-europeere og dyr ingen adgang». FOTO: Frida Skatvik

Siste nytt i Reportasje

Prestenes monopol på omsorg er på vei ut – her er motsetningene

Prester kan ikke lenger være de eneste som driver omsorg i offentlige institusjoner. Det er alle enig om. Men hvor går veien derfra?

Har skrevet roman for å advare mot aktiv dødshjelp

Protesterer mot et samfunn med dødspress for de ulykkelige

Storslått markering av 50 humanistiske år i Vestfold

Vestfold fylkeslag slo på stortromma i Tønsberg i går kveld.

Livsfarlig å være ikke-troende

Mens FNs menneskerettserklæring slår fast at alle har rett til religionsfrihet, diskrimineres ateister og humanister i mange land.

Tyrkiske myndigheter stengte nettsiden til ateistgruppe

Zehra Pala mistet jobben etter å ha blitt truet av en muslimsk leder og nettsiden hennes ble stengt av regjeringen.

Finnes humanistisk musikk?

Det er ingen tvil om at det finnes religiøs musikk, men hva har livssynshumanismen å stille opp med?

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!