Som en oppkjøring til morgendagen kan du i kveld ta turen til Det Norske Teatret og delta på et «vorspiel» i regi av teatret og Human-Etisk Forbund. Vorspielet består av skuespiller Ragnhild Hilts avskjedsforestilling «Av måneskin gror det ingenting» og deretter «baksnakk»: en samtale mellom Kristin Halvorsen og Valgerd Svarstad Haugland om retten til abort og de vanskelige valgene.

Torborg Nedreaas’ roman «Av måneskin gror det ingenting» om ut i 1947 og sentralt i romanen står den kvinnelige hovedpersonens forelskelse i og forhold til den gifte læreren, som fører til graviditet, om hvilken katastrofe graviditet utenfor ekteskap er og om hvor vanskelig det er å få utført abort, og hva dette gjør med livet hennes. Romanen skildrer kvinners muligheter i en tid uten abortlov, og gir en nøktern skildring av abort med strikkepinner.

Det er fagsjef i Human-Etisk Forbund, Bente Sandvig, som fikk ideen til å koble denne forestillingen til en ledet abortsamtale mellom de tidligere parti- og stortingspolitikerne Kristin Halvorsen og Valgerd Svarstad Haugland.

Da Sandvig oppdaget at forestillingen skulle settes opp, tenkte hun at det er jo en sterk bok, men er ikke tematikken litt uaktuell? Så hun plukket sitt eksemplar ut av hylla og leste.

- Jeg oppdaget at boka er forbløffende aktuell, forteller hun.

- Dette er jo boka som det ble lest høyt fra foran Stortinget under abortkampen i 1975, da loven i først omgang ikke ble vedtatt. Så romanen er sterkt knyttet til kampen for selvbestemt abort. Den kampen anser jeg som vunnet, selv om noen oppfatter reservasjonsrett-politikken som en omkamp.

Sandvig karakteriserer boka som trist, men optimistisk.

- Kvinnen i boka oppsøker lege for å få hjelp til abort to ganger. Den ene gangen får hun hjelp, den andre gangen må hun hjelpe seg selv. Det er nøkternt skildret hvordan hun ved hjelp av strikkepinner tar abort på seg selv.

Men det som gjør at Sandvig mener boka er aktuell og interessant, er de refleksjonene Nedreaas lar sin hovedperson gå gjennom.

- Når vi leser det kan vi tenke at «jøss vi har kommet langt!» Det er ikke lenger ødeleggende å bli alene mor. Men samtidig treffer tankene omkring kjærlighet og det potensielle barnets livsvilkår.

- Det handler om det å skulle få – eller ikke få – barn. I bokas samtid er det en skam å bli gravid utenfor ekteskapet, men det blir mindre skam hvis man gifter seg med «lømmelen» som foreldrene egentlig ikke kan fordra. Barna utenfor ekteskap er feil, mens barna innenfor er alltid riktig. Og i den situasjonen hun står i, er hun alene om å ta valgene; hun som sitter med ansvaret, sier Sandvig.

- Den gang var det «kan jeg få barn i min livssituasjon?», men det nye nå er «hva slags barn kan jeg få?». Kampen om selvbestemt abort handlet om kvinnens rett til å vurdere om hennes livssituasjon tilsier at det er rom for barn eller ikke. I dag har kvinnen fått nye valg – på godt og vondt. I dag kan vi få vite så utrolig mye mer, men det handler fortsatt om hvilke valg kvinner skal måtte ta – og hvilke valg kvinner skal få lov til å ta, poengterer Sandvig, som før jul ble oppnevnt som nytt medlem i Bioteknologinemda.

Der Kristin Halvorsen samtidig ble oppnevnt som ny leder. Og det var nettopp Kristin Halvorsen, som sammen med Kristin Aase – daværende leder i KrFU – og Kristin Clemet, som i 1996 tok initiativet til en diskusjon om fosterdiagnostikk, den gang døpt «den nye abortdebatten».

- Jeg ønsket at vi – med teaterstykket i bakhodet – skal se erfaringene fra kampen for selvbestemt abort og synet på graviditet sammen med diskusjonen de tre Kristin’ene startet.

Derfor er Kristin Halvorsen og Valgerd Svarstad Haugland invitert til en samtale, som skal ledes av filosof og rådgiver i Human-Etisk Forbund, Kaja Melsom.

- Spørsmålet om ja eller nei til selvbestemt abort er et mye enklere spørsmål enn de spørsmålene vi står overfor i dag, der vi må ta stilling til ja eller nei til hvilket barn. Det var også det de tre Kristin’ene erkjente i 1996. Vi har fått ord som «sorteringssamfunn», og problemstillinger som hva en rekke individuelle valg fører til for samfunnet og for hva som er synet på normaliteten, sier Sandvig.

- Til å reflektere har vi invitert to kloke damer som har vært med en stund og som begge står utenfor aktuell politikk. Dette skal ikke være en debatt, men en samtale, der alle skal kunne bli litt klokere, håper hun.

Teaterforestillingen «Av måneskin gror det ingenting» er en monolog, og det er tredje gang Ragnhild Hilt framfører teksten, som hun selv har dramatisert. Første gang hun framførte monologen var i 1982, andre gang i 1996 og nå som avskjedsforestilling etter 43 år ved teatret.

- Det er et privilegium å få arbeide med en slik tekst i ulike livsstadium: som 30-åring, som 50-åring og nå når jeg nærmer meg de 70, forteller Hilt i et intervju på teatrets nettside.

– Alt blir annerledes, selv om teksten er den samme. Det kommer inn en større aksept med årene, noe lysere, lettere – og kanskje klokere, kanskje friere?

Les mer om arrangementet her.