Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Tom Stalbergs All right, himmelen er skrevet for den lille meningheten av troløse
 Foto: Aslaug Olette Klausen

Tom Stalbergs All right, himmelen er skrevet for den lille meningheten av troløse Foto: Aslaug Olette Klausen

Tyv på salmespråkets marked

Forfatter og journalist Tom Stalsberg ønsker seg blasfemi-app. Selv har han skrevet diktsamlingen "All right, himmelen" – som motvekt til den religiøse malstrømmen.

Publisert:

Sist oppdatert: 20.01.2015 kl 21:25

– Noen av oss synes det er allright med hard core-humanisme, og medmenneskelighet og menneskeverd også. Men vi tror ikke. Så da ville jeg bruke litt av det religiøse språket til å lage salmer for troløse. Noe av det er jo fint – selv om jeg ikke støtter innholdet, sier Tom Stalsberg.

Stoler på verdenskvinnen

Tidligere i januar kom forfatteren og Dagbladet-journalisten med diktsamlingen «all right, himmelen» på Aschehoug forlag. Her stjeler han, som han sier det, fra salmespråkets marked.

– Det er 61 fattige sider, så den konkurrerer verken med Bibelen eller Koranen. Men kanskje er det et lite pusterom for dem som synes det begynner å bli særs for mye religiøs støy.

– Fortellerstemmen i boken er en kvinne. Hvem er hun?

– Opp gjennom historien har det å være kvinne sjelden vært det enkleste. Det gjelder innenfor de fleste religioner. I min ikke-troende salmebok er det henne jeg stoler på, hun som skal rydde opp. Nå har det vært ham i flere tusen år, nå må vi stole på henne. Ingen tvil om det.

– «Det er ingen tvil om at det er verdenskvinnen som må ta over, sier han for å skåre billige poeng hos kvinner», sier han med et smil.

Denne «verdenskvinnen» han referer til har for øvrig sitt opphav i en eldre kvinne han en gang så sittende i en stol ute i en blomstereng. I boken er hun mest voksen, men også ung. For eksempel når han skriver at "skjørtet når henne til opp på fortauet". Det er også en han til stede. Ham går det ikke så bra med. For tekstbruddets skyld er det også et jeg der.

– Jeg har tatt med meg selv, bare for å få en kontrast. I noen av mine bøker skriver jeg i jeg-form. Men jeg merker som leser at en fort kan identifisere seg for mye med forfatteren. Jeg ville bort fra det. I denne samlingen er tanken å være mest mulig minimalistisk, nesten skrive usynlig.

Rom i romskip

– Et annet sentralt motiv er et romskip. Hva er det med romskipet?

– Romskipet er viktig. Det dukket opp som en mulighet for oss troløse til å komme til en annen type himmel. Eller kanskje skipet står dønn stille. Det er imaginært, det romskipet. Eller kanskje ikke? Men, det er ikke bra å ha en bruksanvisning på en diktsamling. Folk får tolke, og bli med, ha vindusplass på den ferden om de vil. Eller sitte igjen i sine egne vedtatte sannheter.

– Men byens gamle romskip, det er et vidt begrep. Det kan være en statisk by, eller en by som tar av. «Sci-fi-salmer» har jeg også kalt samlingen som har et dystopisk bakteppe. En som leste mente den var en destillert utgave av Cormac McCharteys The Road. Det er rom i det gamle skipet, både for romfolk og alle andre som ikke skal banke sin tro inn i huet på andre. Men du kan ikke være religiøs der. Vil du derimot være med oss bastante tvilere er det plass, men da må du regne med å bli krenket. Litt krenket, i hvert fall.

Forstår ikke blasfemi

All right, himmelen er imidlertid ingen krenkende diktsamling. I hvert fall ikke intendert slik. Stalsberg vil til og med trekke det så langt at dersom noen skulle lese diktene i blasfemisk retning så er det uforståelig vranglesing. Noen forsiktige banneord til tross.

– Nå er jo jeg slik at jeg ikke skjønner hva som er blasfemisk. Jeg tror kanskje jeg ikke har det store krenke-genet i meg. Det høres kanskje jålete ut og som kokettering, men nei. Skulle jeg gått rundt og blitt krenket av alt vi vantro blir kalt, da hadde jeg hatt store problemer. Livet er for jævlig og for kort og spennende til å bruke tid på å bli krenket.

– Men jeg har jo reflektert over det. Jeg skulle nok vært mye mer blasfemisk. Jeg synes blasfemi skulle være en vekstnæring nå, i en seks-syv år fremover. Noen må lage en blasfemi-app.

Skrive seg ut av det tabloide

Han lurer derfor på om han kanskje skulle skrevet tøffere og formulert seg mindre svevende. Samtidig ser han at der han kaller seg selv feig, er også der journalisten i ham slår inn i møtet med dikteren.

– Når du skriver i en avis skal alle forstå alt hele tiden. Så når jeg spør meg hvorfor jeg ikke er tydeligere her, må jeg legge det dødt. Journalistspråket må jeg legge igjen på jobben når jeg skriver diktbøker. Det er ikke alltid så lett å få det til.

– Du skriver innenfor mange sjanger, hvordan er det å skille uttrykkene?

– Ja, det er derfor jeg bruker så lang tid på diktsamlinger. Jeg må skrive meg ut av titler og ingresser og det tabloide. Det bruker man tid på. Det er ikke sikkert at jeg klarer det. Men jeg forsøker å finne et annet utrykk og et annet språk. Vi har 29 bokstaver, og det at man kan leke så mye med dem, det er givende og ganske morsomt ganske morsomt.

Gjenglemt anarkist

Stalsberg har lett for å skrive. Likevel tok det ham rundt tre år fra han begynte på årets bok til den ble antatt. Forklaringen er til dels fravær av deadline, utover den han setter selv. Han debuterte da også så sent som i 1998. Poesien har derimot vært med ham i over 40 år.

De første diktforsøkene bar preg av de amerikanske beatpoetene, Jan Erik Vold, Kolbjørn Falkeid, Harald Sverdrup og Kate Næss. Plagsomme kopier kaller han forsøkene nå. I dag stjeler han bare.

– Man er jo påvirket. Man finner ikke opp et helt eget univers. Men jeg prøver å få frem en originalitet og se ting på en litt annen måte. Snu litt på vedtatt grammatikk.

– Det er viktig å prøve og feile litt. Slik er det med denne boken også. Jeg mener sterkt å bidra med en liten skjerv mot den religiøse malstrømmen vi omgir oss med. Det er så mye religion, og tro, lover og regler. Det er vel et snev av en eller annen gjenglemt anarkist i meg som sparker litt.

Skulle vært tøffere

Lysten til å skrike mot konsensutanken ligger under det hele. Han ser konsensus og konformitet bre om seg i så vel medier som samfunn. Selv han vært ansatt i Dagbladet i hele 25 år. Han er dermed også en del av den utviklingen han er kritisk til.

– Den avisen er jo kjent for ikke å være nevneverdig kirkevennlig?

– Jeg synes vi skulle vært mye tøffere på mange måter. Men vi tror ikke i Dagbladet. Vi tror ikke på mirakler. Det står vedtatt i statuttene våre. Sånn sett passer den avisen meg utmerket. Vi skal også være kulturradikale. Radikale lurer jeg litt på om vi er nå, men det gjelder de fleste aviser.

– Vi er, om ikke akkurat feige, så for forsiktige. Vi kunne ha tonet større flagg, på mange felt. Det handler kanskje om litt redsel for å støte noen, litt redsel for å miste lesere. Det gjør man jo i avis for tiden. Og så blir man ofte litt for sedat når en jobber i en kommersiell bedrift. En blir opptatt av bunnlinjer, og ikke språkets bunnlinje

Mikke Muslim

I løpet av karrieren har Stalsberg vært blant annet fotograf, deskarbeider, korrespondent, sportsjournalist, filmanmelder, musikkanmelder, kommentator og drevet den daværende satiresiden i Dagbladet; «Splitter nye på siden». Sistnevnte trekker han frem som særlig givende.

– Vi fikk lov å gjøre nesten alt hva vi ville. Selv om det også var en del sjefer som ville legge oss ned. Vi drev krass satire også mot egen bedrift. Vi forsøkte å drive pressesatire mot oss selv, men der er pressefolk dårlige. Det er lite takhøyde for egenkritikk.

– Vi hadde som et slags motto å slå mot makta. Vanlige folk skulle få være. Vi hadde mye kirkesatire, og var satiriske mot islam også. Vi hadde blant annet noe vi kalte intervju med Mikke Muslim. Det høres ikke så morsomt ut nå, men det var det da.

Vatikanet burde hatt internsatiriker

Det var imidlertid ikke de religiøse som trakk siden inn for Pressens faglige utvalg (PFU) de fire gangene den havnet der. De mest sårede og vonbrotne var norske kjendiser. Kirken kan han ikke huske reagerte, noe han i ettertid lurer på om er et tegn på at de var for snille. Samtidig som det var en annen tid og en annen krenkelseskultur.

Han mener at når en ser på hvilken enorm makt de religiøse samfunnene og organisasjonen har hatt opp gjennom tidene, skulle en for eksempel hatt en egen internsatiriker ansatt i Vatikanet. Det tror han hadde hjulpet mye.

– Hver moske burde hatt en egen «latter-scene», åpen for alle. Kan det være så farlig? God humor og ikke minst; ha innsikt nok til å ha selvironi.

Betyr absolutt ingenting

Sistnevnte kan det tolkes som han besitter i godt monn selv. En ting er at han omtaler seg som å ha gått fra å være landets nest dårligste fluefisker, til nå å befinne seg helt nederst på fiskerrangstigen. Noe annet er svaret som kommer på spørsmålet om hva han håper å oppnå med diktboken. Det lyder kontant: «Absolutt ingenting». Og det har ikke bare med den smale sjangeren å gjøre.

– Den danske dikteren Yahya Hassan gjør en forskjell. Han har satt en ny dagsorden for hva en kan bruke poesi til. Diktene hans er bevisstgjøring. Min bok er en liten flis, og den endrer absolutt ingenting.

Mer om hvordan Stalsberg ble ateist kan du lese om i Fri tankes kommende papirutgave.

Vær velkommen til å delta i debatt på Fritanke.no. Vi ønsker en saklig og begrunnet debatt. Skarp kritikk må gjerne fremmes, men vi forventer at debattanter overholder alminnelig folkeskikk og norsk lov. Kommentarer som bryter med dette, kan bli slettet uten varsel eller begrunnelse. Fri tanke forbeholder seg retten til å svarteliste brukere ved spamming, personangrep, usaklige kommentarer og lignende.

Vi forbeholder oss retten til å sitere kommentarer fra Fritanke.no i Fri tankes papirutgave.

blog comments powered by Disqus