Grunnlovsjubileet er overalt, også på Litteraturhuset. Men denne tirsdagskvelden kan det virke som om jubelen har stilnet, for både i første og i tredje etasje er det duket for nasjonal selvpisking. I første etasje står Håkon Harket og forklarer hvordan Grunnlovens største skamplett, jødeparagrafen, ble innført og opphevet av far og sønn Wergeland. Samtidig, i tredje etasje, har ytringsfrihetsorganisasjonen PEN samlet til debatt om kristendommens særstilling i den samme paragrafen – den beryktede paragraf to.

Etter siste revisjon i mai i år går ordlyden som følger:

«Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.»

Med årene er det blitt mindre innlysende at statskirken skal nyte særstilling i en stat der befolkningen stadig blir mindre homogen, og både humanismen og menneskerettighetene har fått innpass i lovteksten. Skal vi ikke så være fornøyde?

Det synes ikke Jens Brun-Pedersen, pressesjef i Human-Etisk Forbund.

– Jeg liker å tro at vi tilhører folket, men jeg tilhører ikke folkekirken. Grunnloven har gjort meg, og mange andre, til avvikere, sier Brun-Pedersen.

Han mener at paragrafen og den utøvelse er altfor ekskluderende.

– Også i Norge har majoriteten en tendens til å være blinde for egen maktutfoldelse. For eksempel er det fremdeles kirken som forvalter gravferd i nesten alle kommuner i landet. Kommunene har ikke engang anledning til selv å bestemme hvem som skal forvalte gravferdsordningen!

«Kristen arv» er maktspråk

Kjell Magne Bondevik er enig i at gravferdsordningen er problematisk. Men grunnlovens kristne orientering, den støtter han.

– Grunnloven er en ramme for samfunnsordningen og et verdigrunnlag. Kristen tro og tanke har vært en del av folks liv, og enten man liker det eller ikke. Det er historieløst å hevde noe annet, sier Bondevik, som i dag er leder av Oslosenteret for fred og menneskerettigheter.

– Hver gang det henvises til «den kristne arv», er det et maktspråk som brukes for å befeste majoritetens hegemoni, sier Brun-Pedersen opphisset.

Deretter lar han publikum få vite hva han synes om «fritaksordningen» i skolen.

– Ja, vi har fritaksordninger, men hvordan i all verden skal de få et likeverdig tilbud til en vakker, opplyst kirke? Det er en skam at religionsutøvelse tillates i den offentlige skolen, som skal være inkluderende. Det er ikke engang slik at de som skal være med på gudstjenesten melder seg på, nei, det er livssynsminoritetene som må melde seg av! Lærere og foreldre blir nødt til å eksponere sin livssynstilhørighet, og det er menneskerettighetsstridig, hevder Brun-Pedersen.

Berit Reisel, psykolog og forhenværende leder av Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, nikker gjenkjennende til Brun-Pedersens fremstilling. Hun har selv opplevd hvordan hun, som jøde og humanist, sluses inn i den norske kristendommens rammer.

– Jeg var i banken her om dagen for å opprette en konto til et nytt barnebarn, og det eneste jeg fikk tilbud om var en dåpskonto. Det var jeg ikke så interessert i. I likhet med Bondevik er jeg opptatt av historien, men mitt perspektiv er et annet, forteller hun.

Siden den jødiske minoriteten har hatt dårlig erfaring med skiftende, kristne regimer i Europa gjennom tidene, er Reisels syn også et annet en Mohammad Usman Rana sitt. Rana, lege og samfunnsdebattant, er enig i at man skal ha øynene åpne for majoritetens maktutfoldelse. Men kristen statsfundamentalisme, det har han verken hørt om eller sett i de tiårene muslimer har bodd i Europa.

Heller kristendom enn fundamentalistisk sekularisme

Selv heller Rana mot Bondeviks syn.

– Det er viktig å erkjenne hva kristendommen har betydd for Norge. Dessuten kan henvisningen til kristen arv også virke beskyttende for andre minoritetsreligioner, mener Rana.

Skrekkeksemplet er Frankrike, der religiøse (muslimske) uttrykk stenges ute fra offentligheten under dekke av sekularisme.

– Ofte er det en aggressiv og kristen fundamentalisme som skjuler seg bak krav om sekularisme, sier Rana, og nevner forslag om forbud mot omskjæring av guttebarn som eksempel.

Han han ingen problemer med de tilbakeskuende elementene i den norske paragrafen, men ser gjerne over vannet til USA.

– Da jeg besøkte moskeer i USA var det vanlig å be for landet. Det gjør vi ikke i norske moskeer.

Ja, hva vil det egentlig si å være norsk? Og hvordan definerer man egentlig en nasjonal identitet?

– Gro Harlem Brundtland sa at det var typisk norsk å være god. Utdanningsminister Torbjørn Røe Isaksen forsøkte seg med «ski, natur, flagg, kongehus og likestilling», sier ordstyrer Ann-Margit Austenå.

– Men så har jo du, Mohammad, det vanligste guttenavnet i Oslo.

– Typisk norsk, parerer Mohammad, til spredte klappsalver fra publikum.

Når Lars Gule griper ordet for å lange ut mot maktspråk og tradisjonsargumenter, blir Bondeviks tålmodighet satt på prøve. Han vil gjerne se resultatene av kveldens landskamp, og svarer raskt og vennlig på Molde-mål:

– I Norge har 80-90 prosent av befolkningen en tilknytning til kristen arv. Minoritetslivssynene beskyttes av religionsfriheten. Om minoritetene føler seg forbigått, så lytter jeg gjerne til det. Men Grunnloven konstaterer bare et faktum. Den er både tilbakeskuende og fremadskuende. Folk trenger en identitet, og det vil være et feilgrep å fjerne kristendommen fra Grunnloven, sier den tidligere statsministeren fra KrF.