Overlege i nevrologi ved Ullevål universitetssykehus, Morten Horn, ønsker ikke å fjerndiagnostisere. Det er ikke spesielt velansett blant leger. Men når en sykehistorie i så stor grad har blitt brukt politisk som Brittany Maynards, også av henne selv mens hun levde, må det være lov til å ta de delene av sykehistorien som er offentlig kjent og se om bitene passer sammen, mener han.

Det har Morten Horn gjort, og han synes det er noe som ikke stemmer.

Det er spesielt intervjuet med Maynard, tatt opp kort tid før hun tok sitt eget liv, samt informasjonen om hennes tur til Grand Canyon i samme periode, som får Horn til å stusse.

– Ifølge offentliggjorte røntgenbilder, hadde Maynard på dette tidspunktet en stor svulst i venstre frontallapp der språksenteret sitter. Likevel snakker hun uten problemer. Hun greier fint å balansere kopp og glass i hver sin hånd uten å søle. Hun er helt våken og oppmerksom, og virker ikke forvirret. Dette harmonerer svært dårlig med å ha en så stor svulst i hjernen som røntgenbildene tyder på, sier Horn.

Han tenker at med en så stor hjernesvulst burde man forvente både språkvansker, balanseproblemer, oppmerksomhetssvikt og problemer med å kontrollere følelser.

– Videointervjuene av henne viser en litt deprimert kvinne med et svartsyn på egen prognose. Men spørsmålet er om prognosen hennes egentlig var fullt så svart som hun trodde selv. Funksjonsnivået hennes tyder på at hun hadde mye lenger tid igjen enn hun åpenbart trodde selv, sier Horn.

– Ble hun lurt til å ta sitt eget liv?

– Så langt vil jeg ikke gå, men hvis vi skal feste lit til det som er offentlig kjent, er det grunn til å tro at hun har vært dårlig informert av legene, sier han.

Mindre akutt enn hun trodde?

En konkret feilvurdering Horn peker på, er at hun fikk «dødsdommen» allerede i april 2014. Da mente legene hennes at hun hadde seks måneder igjen å leve.

– Dette var jo feil. I starten av november samme år ble hun jo intervjuet helt oppegående, uten noe funksjonstap på grunn av hjernesvulsten, og uten at den hadde blitt behandlet i mellomtiden. Filmene viser en pasient som opprettholder et bemerkelsesverdig funksjonsnivå, selv om hun på dette tidspunktet angivelig er sent ute i forløpet. Dette gir grunn til å spørre om diagnosen er korrekt, sier Horn.

Han mener det er en mulighet for at hjernesvulsten hennes var mindre akutt livstruende enn det som har blitt oppgitt.

– Maynard var klart yngre enn normalt for pasienter med denne typen hjernesvulst. Diagnosen ble angivelig stilt på grunnlag av MR, men ble ikke bekreftet med biopsi. Dermed er det en mulighet for at hun hadde en mindre farlig svulst, som feilaktig ble vurdert som en farligere type (glioblastom). Hvis det er sant, kunne hun ha levd i ett til to år, kanskje flere, selv om hun nok måtte ha regnet med både epileptiske anfall og etterhvert et økende funksjonstap i perioden, sier Horn.

Omgivelsene framskyndet selvmordet

Han mener det hadde vært mulig å gi Brittany Maynard et godt liv i tiden hun hadde igjen, forholdene tatt i betraktning. Horn forklarer at mennesker som rammes av alvorlig sykdom ofte forandrer sitt perspektiv på hva som er et leveverdig liv.

Horn frykter at omgivelsene til Maynard, og spesielt de som brukte hennes historie politisk for å få legalisert dødshjelp i California, kan ha hindret henne i å tilpasse seg og mestre sykdommen.

– Dødshjelpstilhengerne framstilte henne konsekvent som en ung kvinne som «visste hva hun ville og verdsatte det å være fysisk aktiv og selvhjulpen», og så videre, sier Horn.

Dermed ble det skapt et inntrykk av at det var spesielt utålelig for akkurat henne å bli rammet av invalidiserende sykdom.

– Men dette er jo ikke noe unikt. De fleste verdsetter det å være fysisk aktiv og selvhjulpen. Men noen ganger rammes friske og aktive mennesker av sykdom og funksjonstap, og da er det viktig å håndtere dette på en best mulig måte. Når man har omgivelser som konsekvent understreker hvor utålelig det er å oppleve funksjonstap, blir dette vanskeligere. Det man trenger i en slik situasjon er hjelp til å mestre og tilpasse seg den nye situasjonen, men når omgivelsene heller peker på selvmord som den beste utveien, kan det fort bli det man ender opp med, sier Horn.

Han påpeker at han ikke kan prakke et slikt liv på noen som ikke ønsker det, men vil heller ikke gå med på at et slikt liv ikke er leveverdig.

– Problemet i Maynards tilfelle var at hun var forespeilet en snarlig død som kanskje var feilaktig. Erfaringer fra praktisk lindrende behandling, er at mange pasienter blir overrasket over hvor mye som faktisk kan gjøres. Men det å prøve ut lindrende behandling krever en vilje til å forsøke. Dersom det eksisterer en enklere og raskere løsning - at pasienten tar livet av seg - kan det fort føre til nettopp selvmord blir løsningen for flere, tror Horn.

– Maynard ville ikke tilfredsstilt Californias nye lov

Morten Horn mener Californias nye lov som tillater legeassistert selvmord har mange svakheter. Kriteriet om at to leger må være enig om at pasienten har «seks måneder eller kortere igjen å leve» er helt ubrukelig, mener han.

– Ingen kan fastslå en prognose i et slikt tidsperspektiv, med tilstrekkelig grad av sikkerhet. Dette gir legene en større makt enn de bør ha. Dette blir problematisk for pasientene som ber om dødshjelp fordi legene enkelt kan sno seg unna en forespørsel om dødshjelp ved å si at prognosen er lengre enn seks måneder, uten at dette kan overprøves medisinsk på noen måte, slår han fast.

I motsatt fall, og mer alvorlig, kan legene feilaktig fastslå en kortere prognose, og dermed legge til rette for at pasienten tar sitt eget liv, selv om forventet levetid kanskje er lenger.

Det er dette Horn frykter har skjedd i Brittany Maynards tilfelle. Han påpeker også at hun ikke ville ha fått dødshjelp med den loven California nå har vedtatt, til tross for at hennes tilfelle kan sies å være hovedgrunnen til at det hele gikk gjennom. Få dager før hun tok sitt eget liv, gjorde hun det nemlig klart at «tiden ikke er inne ennå».

– Loven har et klart premiss om at pasienten må være sikker i sin sak. En slik ambivalens er i seg selv diskvalifiserende. Egentlig er Maynard en illustrasjon på Oregon-modellens svakheter, men nå har hun altså inspirert California til å adoptere en lignende lov. Det er et paradoks, sier Morten Horn.