Lengselen etter frihet og likeverd

 

«Skyggeferden» lanseres på kvinnedagen – les utdrag fra boka

Lengselen etter frihet og likeverd

Sara Mats Azmeh Rasmussens selvbiografiske debutroman skildrer en oppvekst preget av strenge kjønnsroller og dogmatisk religion, og starten på en livslang frigjøringskamp. (8.3.2012)

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
09.03.2012 kl 13:42

Skyggeferden er Sara Mats Azmeh Rasmussens debutroman, og lanseres i kveld på Litteraturhuset i anledning kvinnedagen. Humanist forlag beskriver boka slik: «Ferden starter i Syrias hovedstad, forfatterens fødeby, på 1970-tallet. I sin skildring beveger Sara seg mellom Damaskus og en gård på fjellet, betongvegger og åpne vidder, en moske og en kirke. I en lukket tilværelse prøver hun å finne en utvei.»

Den syrisk-norske skribenten og aktivisten Sara Mats Azmeh Rasmussen ble kjent i den norske offentligheten da hun tok av seg og brant en hijab på 8. mars for tre år siden. I fjor gjennomførte hun en sitt-ned-aksjon utenfor Islamsk råds lokaler i Oslo, i protest mot at rådet ikke har tatt tydelig avstand fra dødsstraff for homofili.

Når hun nå debuterer med en roman, er det oppfyllelsen av en drøm hun har hatt siden barndommen. En drøm som først ble knust da hun i 1995 flyttet til Norge.

– Det er min livsdrøm å bli forfatter, og i tenårene fikk jeg novellene mine publisert i syriske litteraturtidsskrifter. Men jeg trodde aldri jeg kunne skrive en bok på dette språket, og jeg tvilte også veldig underveis i skriveprosessen.

– Boka viser hvorfor det er så viktig å kritisere undertrykkelse i alle religioner, også minoritetsreligioner.

Likestilling sentral tematikk

Utgangspunktet for romanen var en essaysamling, men forlaget pekte ut de skjønnlitterære kvalitetene, og oppmuntret Azmeh Rasmussen til å følge dette sporet. Etter en tre år lang skriveprosess er også forfatteren selv fornøyd med sjangervalget.

– Den skjønnlitterære rammen formidler effektivt tematikken med likestilling, som jeg ønsket å formidle. I tillegg til å overbevise intellektuelt, handler det også om å bevege leseren. Boka viser hvorfor det er så viktig å kritisere undertrykkelse i alle religioner, også minoritetsreligioner. Jeg fortsetter arbeidet med å frigjøre meg, med det mener jeg friheten til å ta egne valg, som alltid er mitt hovedpoeng, sier Rasmussen.

To tiår med opposisjon

I utdraget fra boka som vi her publiserer, har Sara endelig gitt etter for familiens press om å gifte seg. 21 år gammel har hun vært i opposisjon hele sitt liv, først mot kjønnsroller og deretter mot religiøse og kulturelle dogmer. Azmeh-familien har arrangert et møte med Hussein, en syrisk mann i førtiårene som har utvandret til Canada, og nå er på besøk i Damaskus.

Etter noen møter har Sara og Hussein etablert en åpen og ærlig tone, Hussein setter pris på at Sara har egne meninger og de to har avtalt å gifte seg og flytte sammen til Canada. De siste månedene har vært preget av hektiske forberedelser, familiene på begge sider er over seg av glede og bryllupet er nært forestående.

----------------------------------

UTDRAG FRA SKYGGEFERDEN


Jeg ville ha tid alene med Hussein før vi giftet oss, og jeg ble med ham på favorittstedet hans, rideklubben utenfor Damaskus. Der satt jeg under en parasoll med noe kaldt å drikke og en bok mens han tok en kort ridetur. Da han kom tilbake til bordet, bestilte han drikke og begynte å fortelle om forretningene sine. Sko som han eksporterte fra Canada til Emiratene var blitt populære, og han var nå i ferd med å utvide virksomheten og knytte forretningskontakter i Syria, kanskje Libanon i nær fremtid. Han hadde også så vidt begynt å undersøke om det fantes et marked for rideutstyr i disse to landene. Det fantes rideklubber i de store byene, og mange skaffet seg hester.

– Nå er det din tur. Fortell!

Hva skulle jeg fortelle? Det var mye jeg måtte bekjenne til ham, men han var fortsatt en fremmed.

– Jeg skal studere litteratur. Det har jeg alltid ønsket, og ...

Jeg ble stille og så på boken som lå på bordet, en roman av den syriske forfatteren Hanna Mineh.

– Men jeg har gjort en del feil valg. Forhåpentligvis kan jeg rette på det, tilføyde jeg.

– Det er aldri for sent, sa han smilende.

Han reiste seg.

– Kom. Nå skal vi kjøre til et annet sted som jeg liker.

Bilen stoppet utenfor hans foreldres sommerhus. Vi gikk rundt i den store hagen mens han fortalte om barndommen sin. Så gikk vi inn i huset og han viste meg rundt, rom for rom i de to etasjene. Da vi sto på rommet hans, dro han meg til seg og kysset meg på leppene for første gang. Hendene hans begynte å kneppe opp blusen min. Jeg holdt i dem, ville stoppe ham, men han flyttet hendene mine ned til midjen hans.

– Jeg skal bare se på deg, elskling, sa han. Han lot blusen falle ned på gulvet, dro av meg buksene, satte seg på sengen og betraktet meg fra topp til tå.

– Nå er det din tur. Kle av deg! sa jeg.

Jeg hadde ingen erotiske planer, og han skjønte det fra den strenge tonen min. Han reagerte med latter og tok ikke av seg et eneste plagg.

– Kom hit! Jeg vil ha deg her, ved siden av meg. Jeg vil fortelle deg noe som plager meg, sa han, og la seg på ryggen. Jeg gikk bort til sengen, la meg på siden og så på ham.

Han snakket om troens kvaler, at det var blitt viktigere med årene å leve opp til en høyere moralsk standard, men at han hadde feilet gang på gang. Han innrømmet en svakhet for kvinner, og fortalte mer detaljert om det enn jeg syntes var nødvendig. Det virket som om han, midt i syndsbekjennelsen, var stolt over potensen sin. Men han understreket samtidig at han gledet seg til å legge dette kapittelet bak seg, for nå var det bare én kvinne i livet hans, som skulle føde barna hans. Han kysset meg igjen, ømt, over hele ansiktet.

Jeg visste at det var stor forskjell på feilene hans og feilene mine. Mormor hadde forklart det for meg rett etter at jeg nådde puberteten. Jenter var fyrstikker. Vi kunne tennes bare én gang. Det måtte ektemennene gjøre, se gløden av den eneste flammen. Eie den. Men det kunne ikke Hussein oppleve med meg.

«Jenter var fyrstikker. Vi kunne tennes bare én gang. Det måtte ektemennene gjøre, se gløden av den eneste flammen.»


Det fantes skjulte stier til moderne klinikker som hadde vinduet åpent mot fortiden. Der ble jenter sydd, så ektemennene kunne se den røde flekken på det hvite lakenet og oppleve erobringens rus. Jeg hadde vurdert det. Gjennom hele forlovelsestiden hadde jeg tenkt på det. Jeg hadde en adresse. Jeg hadde pengene.

Hussein lå fortsatt ved min side. Jeg strøk ham mykt på kinnet.

– Jeg har også svake sider, sa jeg.

Han så på meg med tydelig uro i blikket. I et øyeblikk tenkte jeg på å finne på noe annet å si, snakke om at jeg var dårlig til å lage mat, at jeg ikke likte å gjøre husarbeid. Jeg så ham inn i øynene.

– Jeg hadde en venn. Han het Jakob. Vi studerte juss sammen, var ofte sammen, og ...

Jeg tidde.

– Hvor langt har dere gått? sa han knapt. En opplevelse av krenkelse var tydelig i både stemmen og øynene hans.

– Kan du tilgi meg, Hussein? sa jeg etter noen nervøse sekunder og hørte at stemmen min skalv.

Han reiste seg brått fra sengen, gikk bort til vinduet og sto med ryggen vendt mot meg. Han sa ikke noe, men hver muskel i kroppen hans sa meg at han ikke var interessert i å høre mer.

*

Jeg ventet på at telefonen skulle ringe. Den var død, men klokken tikket og jeg gikk frem og tilbake på rommet mitt til jeg ikke orket å gå lenger og ramlet ned på stolen.

Hussein skulle løfte meg på ryggen til en hest og slippe meg ut i det fri. I Damaskus var det blitt trangere og trangere, og jeg kunne ikke lenger røre meg. Bevegelsene mine var blitt langsomme og stive.

Nettene var lange. Det fantes en kniv som hang i taket over hodet mitt, og som løsnet iblant. Hver gang det skjedde, kjente jeg skrekken, det vonde stikket midt i brystet, jeg så blod, rødt, seigt, og løp ut på balkongen. Der var det stille som i en grav.

Jeg var redd for natten og stillheten.

Men mannen jeg hadde valgt å dele livet med var ikke et visum, en fluktrute bort fra et trangt rom. Han hadde valgt meg, holdt rundt meg, sendt varme inn i meg. Og trygghet. Jeg savnet smilet hans. Ensomheten holdt på å kvele meg. Om han bare ringte! For jeg … jeg ville ikke ta kontakt, falle på knærne, trygle. Det var det eneste som sto i min makt, å bønnfalle ham om å vise nåde og skåne meg fra en stor skandale. Men tausheten hans var talende. Jeg skjønte det. Jeg visste at jeg måtte foreberede meg på det som skulle komme.

«Det var det eneste som sto i min makt, å bønnfalle ham om å vise nåde og skåne meg fra en stor skandale.»


Telefonen ringte. Hjertet mitt banket hurtig. Jeg løftet røret og hørte at det ikke var ham. Da rant tårene, men moren til Hussein måtte ikke merke det.

Hun snakket begeistret om forberedelsene til bryllupet. Jeg anstrengte meg for å snakke normalt.

– Jeg kan nesten ikke vente med å se deg som brud, min kjære! Er kjolen klar? spurte hun.

Jeg hadde avbestilt den siste timen hos sydamen. Alt sto på vent.

– Ja, den er nesten klar, svarte jeg.

– Hussein kommer tilbake fra Emiratene neste uke, men det vet du selvfølgelig, sa hun.

– Ja. Jo da, sa jeg.

Det visste jeg ingenting om.

Det var en mager trøst at han ikke var i byen. Han var bortreist. Sikkert opptatt med forretninger. Og tanker. Den lange ventetiden var en straff. En ekstremt hard straff. Hussein måtte snart avsi dommen.

*

Hussein tok kontakt hele fire dager etter at han hadde kommet tilbake fra reisen. Han var ordknapp, sa at han ville møte meg, ga et klokkeslett, og la på røret.

Jeg satt på sengen med armer og bein i kors og så på veggklokken resten av dagen. Da minuttviseren endelig nådde punktet som blikket mitt var festet på, reiste jeg meg, tok på olabukser og en svart T-skjorte og gikk ut til bilen.

Han kjørte til Qassiun-fjellet uten å si noe, parkerte bilen, gikk rundt, lukket opp døren ved min side, fortsatt taus og med et alvorlig uttrykk i ansiktet. Vi sto ved det lave gjerdet og så ut over Damaskus. Veiene var markert av hvite og røde billykter, lyspunkter som var i bevegelse og krysset hverandre. På de to store plassene rørte de seg i sirkler. Mosaikken av en by, som så kaotisk ut når man sto på et eller annet fortau med sprukne steiner mellom hus i forskjellige høyder og fasonger, så vakker ut fra toppen av fjellet. Firkanter. Trekanter. Sirkler. Harmoni.

– Du er ikke kledd til fest, ser jeg, sa Hussein plutselig.

– Det blir ingen fester fremover, antar jeg.

Jeg sa det med klar pessimisme, men håpet samtidig at han skulle overraske meg, utgjøre et unntak, si at jeg var viktig, at jeg var noe verdt, at han ville dele dagene med meg. Jeg så på de blinkene lysene i byen og ventet. Det var mange som sto langs gjerdet eller satt på kafeene, et myldrende liv i den fine sommerkvelden med deilig bris, men jeg kunne ikke høre annet enn de svake åndedragene hans, og jeg ventet. Han lot meg vente lenge før han sa det.

– Jeg vil forsikre deg om at det ikke har vært en lett avgjørelse. Jeg kan dessverre ikke se for meg at vi to skal kunne leve sammen. Beklager.

Jeg var mer enn godt forberedt på det. Jo, det var jeg. Han skulle ikke se meg gråte. Det skulle han absolutt ikke. Derfor måtte jeg gå med en gang. Hvis jeg snakket, kunne jeg risikere at klumpen i halsen eksploderte og ble til et brøl.

– Jeg likte deg. Jeg likte deg virkelig. Min anbefaling til deg er at du ikke forteller neste frier det du har fortalt meg. Jeg sier ingenting.

Jeg begynte å gå sakte, og ga et tegn til ham om å følge meg til bilen. Det skulle ikke ende på en dramatisk måte. Jeg hadde kontroll. Full kontroll. Det passet ikke å løpe vekk, selv om jeg kjente en vill trang til det.

Han kjørte meg hjem. Jeg satt med ansiktet vendt bort fra ham, mot veien, husene, skiltene. Det var ikke noe mer å si. Bilen stoppet. Det gjensto bare å gå hele veien til inngangsdøren.

– Kan jeg kysse deg for siste gang? spurte han i mild tone og la hånden på skulderen min.

Jeg skjøv forsiktig hånden hans bort.

– Jeg sender smykkene til moren din, sa jeg uten å se på ham.

– Smykkene er dine. Du trenger ikke å levere dem tilbake. Det blir en kompensasjon for jihazutgiftene som familien din har dekket, sa han.

– Dere får dem tilbake, sa jeg.

Jeg fjernet forlovelsesringen, la den på girkassen, lukket opp døren og steg ut av bilen. Det kjentes som å gå på brennende kull. Jeg lukket metalldøren med et hikst, gikk opp trappen, tilbake til rommet mitt. Det var mørkt. Mørket hadde et titalls armer. De krøp inn i huden min. Fra alle kanter.

*

Først kom den mektige stormen. Marerittet oppsøkte meg natt etter natt.

Jeg sto på en øde strand. Hele verden ble slukt opp av et svart hav som smeltet sammen med en svart himmel. De høye bølgene slo mot stranden. Dirringen fra vinden var øredøvende. Det fantes ingen demninger, ingen vegger, ingenting. Bare sand. Jeg så meg rundt, snurret forskrekket rundt, det var bare sand. Og mørket. Bølgene ble høyere. De var på vei. Jeg var lam. Det var en demonisk energi i havet. Himmelen var et stykke fra helvetet. Jeg var stum. Det var kaldt. Iskaldt. Jeg var naken. De var på vei … Bølgene … de var … Jeg … Jeg drakk kaffe, sterk kaffe. Jeg forsøkte å holde meg våken. Jeg var redd, livredd for å våkne på den mørke stranden.

«Jeg sto på en øde strand. Hele verden ble slukt opp av et svart hav som smeltet sammen med en svart himmel.»


Den andre stormen merket jeg nesten ikke. Jeg lukket øynene, ørene, døren og vinduene og dro ned persiennene. Stormen utenfor rommet mitt stilnet fortere. Den var ikke like skremmende. De lot meg være, sluttet å snakke med meg. Jeg visste at de snakket om meg, om min undergang. De skjønte det. Alle forsto at det handlet om tapt ære. En ubrukt brudekjole kunne bli en jentes kiste. Den hvite kjolen passet ikke på en kropp med merker, med historie. Hun måtte være et ubeskrevet blad, et føyelig, fantasiløst vesen som ikke hadde hoppet over et eneste gjerde.

Den andre stormen var ingen storm. Oppgulp av fraser jeg var ferdig med å analysere om ærbarhet. Om ham og henne. Deres parallelle veier. Separate rom. Forskjellige roller. Han. Hun. En sprukken, tragisk verden! Et tvangsmessig drama. En sykelig trang til gjentakelse og kopiering uten den minste innovasjon.

Nok analyse. Jeg hadde analysert verdenen min ferdig. Opp og ned. Frem og tilbake. Mens jeg gikk frem og tilbake. Rundt og rundt. På kryss og tvers i Damaskus.

Skandale? Den virkelige skandalen hadde ingen andre enn meg fanget opp. Skammen som lå i at jeg var så forbannet feig! En ren hykler! At ordene jeg hadde brukt hele livet mitt på å samle, kultivere og sette i sammenhenger, ble solgt på sauemarkedet for ingenting. Ingenting!! Skandalen lå i det faktum at jeg var mer laverestående enn en sau.

«Gud, du har strøket i alle tester. Jeg trenger deg ikke. Forsvinn!»


Jeg satt i det mørke, lukkede rommet mitt. Selv om veggene var tette, persiennene dratt ned, så jeg skaperverket med en klarhet som bare var de fordømte forunt. Gud kunne fylle et hav med ord om påstått visdom og rettferdighet. Apologetene hans kunne fylle bøker med ord om hans guddommelige krefter og uransakelige veier. Men det kunne ikke endre på innsikten jeg satt inne med etter et liv med nederlag. Gud kunne ikke engang bli regnet som en middels begavet kunstner. Og det måtte han høre fra en som kunne si det med en høy og sikker røst:

– Det var en tid da jeg fulgte dine ord og dekket hele meg for at du skulle se meg, Gud. Tør du ta en enkel test i filosofi, eller i logikk, store skaper?

Det trengs ikke. Det trengs ikke!

Gud, du har strøket i alle tester. Jeg trenger deg ikke. Forsvinn!

*

Se bildet større

Skyggeferden lanseres på Litteraturhuset i dag, der Sara Azmeh Rasmussen samtaler om boka med historiker Hilde Sandvik.

Se bildet større

En barndomsdrøm er gått i oppfyllelse når Sara Mats Azmeh Rasmussens debutroman lanseres i dag.

Siste nytt i Nyheter

Motoffensiv legges ned

Skulle kjempe mot ekstremisme. Lagt ned i dag.

Fjerner tros- og syndsbekjennelse for å åpne skolegudstjenesten

... og det er en av grunnene til å avvise aktiv påmelding, mener biskopen i Trondheim.

– Skivebom fra Solhjell og Raknes om islam

Tidligere SV-topp Bente Sandvig går hardt ut mot partikollegers forslag om «fem prinsipp for religion i nye Noreg».

Får lov til å innlede politiske møter med bønn

En rettsal i USA har talt.

Fra to til tre prester på Ørland hovedflystasjon. Hvorfor?

Det blir færre kristne i landet, men på Ørland styrkes feltprestkorpset.

Mener Diskrimineringsombudet har gjort en slett jobb

– Det virker som om LDO tror dette er en generell støtteordning, sier Lars-Petter Helgestad i Human-Etisk Forbund.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!