I år feirer de evangelisk-lutherske kirker 500-årsjubileum for reformasjonen, som startet med at den tyske munken Martin Luther kom med sine 95 teser mot kirkens avlatshandel. Tidsskriftet Humanist markerer jubileet med et blikk på Martin Luthers antisemittiske holdninger, ført i pennen av historiker Kjetil Braut Simonsen.

– Jeg mener et søkelys på Luthers hat mot jødene kan bidra til å gi et innblikk i antijudaismen og antisemittismens kontinuitet og betydning i europeisk historie. Ettersom antisemittismen og antijudaismen er en sentral del av denne historien, mener jeg at Martin Luther og andre sentrale aktørers holdninger bør løftes frem. Hatet mot jødene er ikke et perifert tema – forestillinger om «jøden» som antitese har bidratt til å definere og befeste majoritetsbefolkningens identitet og selvforståelse, forteller Simonsen, som til daglig arbeider som historiker ved Jødisk Museum i Oslo.

Luthers jødehat kommer blant annet til syne i boken Om jødene og deres løgner fra 1543, der han identifiserte jødene med djevelen, og betegnet dem som giftslanger, blodhunder, blasfemikere og løgnere.

Sterk kontinuitet

Simonsen mener det er viktig å være oppmerksom på den sterke kontinuiteten antijødiske forestillinger har hatt i Europa. For Luther stod selvsagt ikke alene med sitt jødehat.

– Bildet av «jøden» en mektig, truende, indre fiende, som arbeider for å undergrave majoritetssamfunnet – har satt sitt preg den på europeiske kulturen helt siden middelalderen. I førmoderne tid var slike forestillinger oftest religiøst begrunnet. I løpet av 1700- og 1800-tallet ble den religiøse argumentasjonen supplert med og delvis erstattet med nye ideologiske motiver. Jødene ble nå karakterisert som en kultur, nasjon og/eller «rase», ikke bare som medlemmer av et religiøst fellesskap. Et motiv som har vært konstant i antisemittismens historie, er fremstillingen av jødene som mektige og truende. Fiendtligheten mot jødene har i nesten alle historiske faser vært knyttet til konspirasjonstenkning.

Om jødene og deres løgner fra 1543, identifiserte Luther jødene med djevelen, og betegnet dem som giftslanger, blodhunder, blasfemikere og løgnere. Den jødiske minoriteten ble fremstilt som en indre fiende som arbeider for å undergrave kristenheten. Luther antydet blant annet ryktene om at jødene forgiftet kristne drikkevannskilder og utførte ritualmord på kristne barn var sanne. I siste del av skriftet tok han blant annet til orde for å sette fyr på jødiske synagoger

Evangelisk-luthersk oppgjør

Den norske kirkes bispemøte tok i november 2016 et oppgjør med Luthers antijudaisme og antisemittisme. Før det hadde synoden i Tysklands evangelisk-lutherske i 2015 vedtatt en tekst der den tydelig distanserer seg fra den sene Luthers skrifter, som var aller mest preget av jødehat.

– Dette er jeg glad for, ettersom det sender tydelige signaler om at Kirken ønsker å ta sin egen fortid på alvor. Samtidig er jeg ikke så veldig opptatt av at dagens lutheranere skal måtte gå botsgang for Luthers holdninger. Luthers forestillinger ble formet i en 1500-tallskontekst. Antijudaismen var her normen snarere enn unntaket, både blant protestanter og katolikker.

Simonsen forteller om hvordan det i de tyske småstatene på 1500-tallet fremdeles var slik at jøder ble anklaget og henrettet for påståtte ritualmord på kristne barn. Luthers fremste katolske motstander, Johannes Eck, var en av dem som hardnakket påsto at slike mord fant sted.

Tross sine klare antijødiske holdninger, har ikke Luther vært den viktigste inspirasjonskilden for moderne antisemittisme.

– Luthers antijødiske skrifter var ikke den mest avgjørende «brobyggeren» mellom den førmoderne, kristne antijudaismen og den moderne nasjonalistiske og rasebaserte antisemittismen som vokste frem på 1800-tallet. Andre kristne skrifter ble sitert og referert mer. Mot slutten av 1800-tallet søkte likevel endel høyrenasjonalistiske aktører å gjøre Luther til en profet for tysk og germansk gjenfødelse. Her tilpasset og omtolket de Luther i tråd med moderne politiske forhold. Luthers hatskrifter ble også brukt aktivt i nazistenes antisemittiske propaganda, både i Norge og Tyskland.

– Er det ikke litt «partypooping» å minne om denne antijudaismen i Luthers skrifter akkurat i år?

– Muligens er man litt party pooper om man fokuserer på Luthers holdninger i et jubileumsår. Jeg er imidlertid av den oppfatning at det er viktig å presentere historiske aktører så sannferdig som mulig. I tilfellet Luther inngår her også antijudaismen. Den var en del av hans verdensbilde.

Hva gikk Luthers antijudaisme ut på? Les Kjetil Braut Simonsens artikkel «Djevelens barn» på humanist.no og finn ut.