– Filmen gir et verdifullt innblikk i en type tenkning som er veldig farlig og som representerer humanismens motsats, sier rådgiver Didrik Søderlind i Human-Etisk Forbund.

Forbundet samarbeider nå med Up North Film om flere visninger av dokumentarfilmen «Hatets vugge» i uka som kommer.

– En grunn er at den typen nazisme og nazi-lignende tenkning er tilbake, blant annet bygges det opp et ortodokst naziparti i Norge nå. I tillegg til at nazimiljøet i vårt naboland er veldig aktivt. En annen grunn er at den typen antisemittisk konspirasjonstenkning som kommer til uttrykk i filmen ikke bare er begrenset til nazister, men dukker opp i andre sammenhenger også, poengterer Søderlind.

– Dette er en intenst farlig tenkning som det bør være en humanistisk kjernesak å bekjempe, både fordi det er irrasjonelt og uvitenskapelig, men også fordi det er menneskefiendtlig og rasistisk tankegods.

Han oppfordrer medlemmer i Human-Etisk Forbund og andre til å ta turen på kino i Trondheim, Bergen og Oslo til uka.

I etterkant av filmvisningene blir det alle stedene samtale med ekstremisme-eksperter.

• 3. mai intervjues forfatter og ekstremisme-ekspert Øyvind Strømmen av journalist og forfatter John Færseth i Bergen.
• 4. mai intervjues professor Asbjørn Dyrendal av John Færseth i Trondheim.
• 7. mai intervjues Terje Emberland fra HL-senteret av Didrik Søderlind i Oslo. (se faktaboks for mer info).

Det angår oss

I 2012 fikk det ekstreme partiet Gyllent Daggry sitt politiske gjennombrudd i Hellas, med nær 7 prosents oppslutning valget til nasjonalforsamlingen.

I dokumentarfilmen Hatets vugge kommer regissør Håvard Bustnes tett på tre kvinnelige partimedlemmer som er henholdsvis mor, kone og datter til tre fengslede partitopper, deriblant partileder Nikolaos G. Michaloliakos.

Bustnes forsøker å finne ut av hvordan partiet tenker og hvorfor dette appellerer til medlemmer og velgere. Er det mulig å komme til bunns i hvordan et antidemokratisk parti kan bli så populært i demokratiets vugge?

«Hatets vugge» er blitt godt mottatt av kritikerne, og i disse dager er regissør Håvard Bustnes i Brussel for å vise den på dokumentarfilmfestivalen One World, hvor politikere og byråkrater er særlig målgruppe.

Men hvorfor skal vi andre bruke tid på å se en film med et så deprimerende innhold?

– Jeg har tenkt litt på det, og svaret mitt er ganske enkelt: Vi må forstå det vi vil bekjempe. Å lukke øynene for dette tror jeg er litt for behagelig. Hellas er heller ikke så langt borte. Jeg tror det er viktig å forstå at vi er del av Europa og at det som skjer der angår oss. Og hvis partier som Gyllent Daggry får større innflytelse, vil det få konsekvenser – også for oss, sier Bustnes.

Konspirasjonstenkning

I møtene med de greske nasjonalistkvinnene kommer det dryppvis fram hvilket konspiratorisk verdensbilde de har, og hvor nært Gyllent daggry ligger opp til nazistisk tenkning, spesielt når kamera går uten at kvinnene vet det, og de prater seg imellom på gresk.

Med sitt norske, kanskje naive, humanistiske verdisett forsøker regissøren å få kvinnene til å ta avstand fra tankegodset, særlig konfronterer han partilederens datter, den relativt velutdannete og psykologistuderende Ourania.

– Jeg hadde et håp til det aller siste om at Ourania kunne ta avstand til det nynazistiske i partiorganisasjonen, forteller Bustnes.

Men det var umulig.

– Jeg kan forstå frykten for at det kommer for mange innvandrere til landet og hva slags konsekvenser det kan ha. Men det å tro at jøder styrer verden og står bak at innvandrerne kommer, det forstår jeg ikke. Men Ourania trodde faktisk på det, forteller regissøren.

Heroiske selvbilder

De fengslede mennene i Gyllent daggry har uten tvil stått bak voldshandlinger, men kvinnene har alltid en unnskyldning og forklaring på hvorfor – det er andre som har skyld.

– Mennene er alltid heltene. Det er interessant hvordan de lager historier hvor de selv er helter – noe som til en viss grad gjelder oss alle, tror jeg. Men disse kvinnene trodde fullt og fast på historiene de laget – selv om de var fylt av selvmotsigelser og absurditet, forklarer Bustnes.

– Konspirasjonstenkningen er kanskje kjernen i dette. Det er forklaringen på hvordan ideologien og handlingene er mulige. Hvis du tror at jødene styrer verden, hvis du tror at jøder betaler flyktninger for å komme til Hellas og «vanne ut» genene for å overta greske ressurser, ja, så forklarer det også det at man er i en slags krig.

Og når man er i krig, rettferdiggjør det bruk av vold, poengterer han.

– Det er et slags narrativ som det er mulig å forstå, selv om det er grusomt. Og det er interessant å se hvordan denne typen konspirasjonstenkning ikke bare gjelder Gyllent daggry, men også for eksempel islamister. Konspirasjonstenkning er mer utbredt enn jeg trodde. Det er veldig, veldig skremmende, sier han.

– Hadde du trodd du skulle finne så rendyrket, nærmest fascistisk ideologi?

– Nei, det var overraskende. Det tok litt tid før jeg forstod hvor ille det var. Det var ganske heftig.

Spre kunnskap

Selv om dokumentaristens oppgave først og fremst er å peke på virkeligheten – og gjennom det advare – har Bustnes en formening om hva organisasjoner som Human-Etisk Forbund kan bidra med:

– Jeg tror det handler om spre kunnskap; kunnskap om konspirasjonsteorier. Det er veldig viktig å stoppe denne typen konspirasjonstankegang før det går så langt som for kvinnene jeg følger i filmen. Jeg tror Human-Etisk Forbund kan være med på å møte konspirasjonstenkning med å spre kunnskap.

Rådgiver i Human-Etisk Forbund, Didrik Søderlind, er enig.

– Slike arrangement som disse kan på noen måter kan det sies å være en forlengelse av vår Ingen Liker Å Bli Lurt-kampanje, som satte søkelys på slik dårlig og farlig tenkning i 2011 og også var med å sette fokus på antisemittisk konspirasjonstenkning. Vi har sett at det har blitt mer merkbart i etterkant.

Kjernesak

Søderlind trekker fram at også regjeringspartiet i Ungarn flørter med slik tenkning, i sin anti-Soros-retorikk, der den ungarskfødte – og jødiske – finansmannen og filantropen George Soros og hans organisasjon Open Society, som støtter demokrati og menneskerettighetsarbeid i flere østblokkland, demoniseres og anklages for å stå bak innvandringsbølgene til Europa.

I tillegg til de generelt antidemokratiske tiltakene den ungarske regjeringen står bak, i forhold til ytringsfrihet og demokrati.

Søderlind håper tematikken kan løftes ut av filmen og følges opp videre også fra Human-Etisk Forbund.

– Å ha en årvåkenhet overfor antihumanistiske og antidemokratiske strømninger bør være en kjernesak for et humanistiske livssynssamfunn som bygger på menneskeverd og menneskerettigheter, sier han.