Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Foto: Foundations World Economic Forum (Creative Commons Lisence)

Foto: Foundations World Economic Forum (Creative Commons Lisence)

– Han ønsker opplagt å gi den katolske kirke en spesiell status

Frankrikes president Emmanuel Macron uttalte at han vil «reparere» forholdet mellom stat og kirke. Det gjør franske sekularister bekymret for om han vil utfordre laïcité, mens menneskerettighetsekspert Ingvill Thorson Plesner ser andre tolkningsmuligheter.

Publisert:

Sist oppdatert: 16.04.2018 kl 10:32

Frankrikes president Emmanuel Macron skapte overskrifter da han på den nasjonale konferansen for biskoper i Den katolske kirke uttalte at tiden var inne for å «reparere» forholdet mellom kirke og stat.

Det førte til anklager fra politiske motstandere om at han underminerte skillet mellom stat og kirke, som i Frankrike har vært grunnlovsfestet siden 1905.

Også hos franske sekularisme-organisasjoner var reaksjonene sterke. Generalsekretær Martine Cerf i ÉGALE (Egalité Laïcité Europe), en av Human-Etisk Forbunds søsterorganisasjoner i European Humanist Federation (EHF), uttrykker bekymring overfor Fritanke.no i et epost-intervju.

– Macron forsøker å reintrodusere den katolske kirke som en politisk partner av regjeringen, noe som ikke er forenelig med vårt konstitusjonelle separasjonsprinsipp mellom stat og kirke.

Politisk vekting av kirken

Generalsekretær i EGALÉ, Martine Cerf.

Generalsekretær i EGALÉ, Martine Cerf.


Hun oppfatter uttalelsen som et forsøk på å gi religion mer vekt i politiske spørsmål, noe hun finner dypt problematisk.

– Religiøse ledere har kjempet hardt mot mange friheter. De var motstandere mot ekteskap for homofile; de bekjemper seksuelle og reproduktive rettigheter for kvinner; de kjemper mot likestilling; og de er motstandere av at mennesker skal kunne få hjelp til å dø som de vil – selv om en stor majoritet av befolkningen ønsker en lignende lov som den belgiske lovgivningen om aktiv dødshjelp, skriver Cerf til Fritanke.no.

ÉGALE er kritisk til offentlig støtte til at religion, og til et foreliggende lovforslag som hun forklarer vil gi økt indirekte offentlig støtte gjennom skattefritak.

– Det samme lovutkastet foreslår at de ikke skal pålegges å erklære sine lobby-forsøk overfor politiske myndigheter, mens andre sekulære organisasjoner må gjøre det.

– Tror du uttalelsene fra Macron signaliserer et politisk ønske om å gi den kristne kulturarven mer vekt?

– Ja, jeg tror dette er en strategi for å gi den kristne arven mer vekt. Han fisker også etter støtte, fordi vi står midt i en stor debatt om bioetisk lovgivning, der presidenten antagelig ønsker å unngå religiøse demonstranter i gatene. Jeg vet ikke om det er mot muslimer, men jeg er sikker på at det er mot sekularisme, fordi han allerede har erklært at vi i Frankrike har en «danger of laical radicalism», sier Cerf, og påpeker at ordet radikalisme er det samme ordet som brukes som terrorisme og terrorister.

– Han ønsker opplagt å gi den katolske kirke en spesiell status.

– Vil du bli politisk representert av presten?

– Er den franske sekularismen truet?

– Presidenten har hatt flere møter med religionene, men han har aldri akseptert å møte sekulære organisasjoner. Det nasjonale sekulære forbund, som representerer mer enn 30 organisasjoner og foreninger fikk aldri noe svar på sin forespørsel om møte. Vår organisasjon og noen andre hadde et møte med en rådgiver, men det var alt. Sekularisme i Frankrike er skille mellom stat og kirke/religion samt statens nøytralitet i religiøse spørsmål – president Macron rokker ved begge deler.

Hun er ikke enig i at det kan tolkes som et positivt dialog-initiativ fra Macrons side overfor religiøse grupper, og er klar på at skillet mellom stat og religion (kirke) i Grunnloven forhindrer – og bør forhindre – at religiøse ledere skal spille noen rolle i politikken.

– Religiøse ledere prøver å si at de «representerer» menneskene som deler deres tro. Men i vårt demokrati er det bare de vi velger som representerer folket. Hvilke europeiske borgere vil akseptere å bli politisk representert av presten i sin kirke?

To mulige tolkninger

Forsker ved HL-senteret, Ingvill Thorson Plesner.

Forsker ved HL-senteret, Ingvill Thorson Plesner.


Menneskerettighetsekspert og forsker ved HL-senteret – Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, Ingvill Thorson Plesner, har befattet seg med forholdet mellom kirke og stat i de ulike europeiske konstitusjonene. Hun mener at Macrons uttalelser kan tolkes på to distinkt forskjellige vis.

– Hvordan man tolker dem har avgjørende betydning for hva man skal mene om uttalelsene, understreker hun.

– Det er interessant å merke seg i hvilken kontekst Macron kommer med sine uttalelser. Han er deltager på et møte med biskoper og er selv katolikk. Han sier blant annet at han vil ha dialog, og det bør jo være uproblematisk å si. Han sier også at man må ta på alvor at mange har et livssyn, og at det er viktig å ta det på alvor. Det i seg selv burde ikke være noe problem for en president å si.

Den inkluderende tolkningen

Plesner Thorsen mener at det kan tolkes som et signal om at han ønsker å myke opp det veldig rigide skillet mellom stat og religion i Frankrike, som i dag tolkes som at religion og religiøse uttrykk ikke skal ha plass i offentligheten, og at det offentlige ikke skal ha noen dialog med religion overhode.

– Det kan sees positivt i et menneskerettighetsperspektiv hvis det innebærer oppmykning av streng lovgivning om religiøs bekledning i det offentlige rom, for eksempel, og at det innebærer mer imøtekommenhet overfor minoriteter.

Hvis han også inngår i dialog med andre trossamfunn, vil det kanskje bety at han går for en mer åpen sekularisme, tror hun.

Mer avslappet sekularisme

Selv om Frankrike har et strengt skille mellom stat og kirke, har man likevel ordninger som organiserer forholdet mellom staten og en del trossamfunn.

– Det eksisterer blant annet et dialogorgan mellom myndigheter og representanter for muslimske trossamfunn. Så det er jo en viss dialog mellom staten og muslimene. Kanskje ønsker han bare å forsterke dialoglinjen generelt, og kanskje signaliserer dette at Frankrike vil ta et steg tilbake til tidligere tider med mer toleranse overfor religiøse uttrykk i det offentlige rom, spekulerer Plesner.

Hun viser til at Frankrike før forbudet mot religiøse symboler i skolen i 2004 hadde en mer avslappet holdning til religiøse uttrykk i det offentlig rom. Siden er det også blir forbudt med niqab i det offentlige rom, inkludert i gatene.

Den identitetspolitiske tolkningen

– Men det er jo ting i det han sier som kan tyde på at han ønsker en særskilt kontrakt med den katolske kirke. Han snakker jo spesielt om båndene mellom den katolske kirke og den franske stat, om at båndet er ødelagt eller skadet og må repareres. Hva mener han med det? Loven fra 1905 sier at det skal være et klart skille mellom kirkelig og politisk makt. Bakgrunnen for loven, og for revolusjonen og menneskerettighetene, var jo å verne enkeltindivider mot dominans fra kirkens og statens side, og fra disse to sammen i uhellig allianse. Vernet mot at minoriteter blir dominert eller diskriminert – det er den positive siden fra den loven av 1905.

– Det er jo å håpe at han ikke vil gå bort fra det prinsipielle skillet mellom kirkelig og politisk makt. For selv om man har dialog, betyr ikke at man skal ha spesielt bånd mellom stat og majoritetskirken. Om det er det han mener, er det grunn til bekymring, sier Plesner.

– Og det vil i så fall være et paradoks om han gjør det samtidig som Frankrike beholder den strenge linjen overfor andre trossamfunn.

Ahistorisk prosjekt

– Kan det tenkes at vi ser konturen av en mer kristen identitetspolitisk retning også i det sekulære Frankrike?

– Om den negative tolkningen er riktig – at det er del av et identitetspolitisk prosjekt, et prosjekt som særlig er blitt viktig for politikere i en tid hvor mange har økt frykt for og distanse til muslimer – er det veldig bekymringsfullt og absolutt i strid med fransk tradisjon, poengteter Plesner.

– Men det er i så fall del av en utbredt tendens i mange europeiske land. Vi ser det i Russland, hvor Putin har styrket båndene til den russisk-ortodokse kirken, og i andre land. Vi ser visse tendenser også i noen miljøer i Norge til å ville revitalisere kristen kulturarv i en kontekst hvor det skal være i kontrast til det enkelte framstiller som «trusselen fra islam».

Et slikt identitetspolitiske prosjekt vil være ahistorisk, mener Plesner.

– Europa er et kontinent som er grunnlagt på ulike tradisjoner – opplysningstid, filosofi, jødedom og islam har vært del av grunnlaget i flere århundrer. Det er «fake news» å late som Europa kun har en kristen kulturarv, selv om det har vært og er en viktig del av det. Særlig Frankrike har hatt menneskerettigheter og sekularisme som en sentral del av sin kulturarv de siste to hundre årene, understreker hun.

– Jeg både håper og tror at Macron ikke mener å gå i den grøfta som noen frykter at han gjør nå.

Sekulær identitetspolitikk

Hun påpeker at Frankrike jo i grunnen har en annen identitetspolitisk tradisjon:

– Sekularisme – «Laïcité» – har blitt brukt identitetspolitisk i Frankrike, slik vi ser majoritetsreligionen ofte brukes identitetspolitisk i andre land, sier Plesner.

Dette ble tydelig den gang daværende president Jaques Chirac i 2004 begrunnet den nye loven som forbød elever å bære religiøse symboler i skolen.

– Men det har hele tiden vært en kamp innad i Frankrike om hvordan sekularisme skal defineres, der Chiracs strikte versjon stod i kontrast til en mer åpen sekularisme som blant annet tillot mer religiøse uttrykk i det offentlige rom. En mulig tolkning av Macrons utspill er at han støtter denne mer åpne sekularismen som grunnlag for fransk nasjonal identitet. Den andre tolkningen peker mot bruk av katolisismen som grunnlag for nasjonal identitet, og dette vil i så fall være et brudd med en grunnpillar i begge disse formene for fransk sekularisme.

– Uttrykkes det en overdreven frykt fra sekularisme-beskyttere i Frankrike?

– Det gjenstår å se, i og med at han sa det under et møte med biskoper. Men mye av det han sa peker mot at han vil ta livssyn på alvor, og at han tilfeldigvis var i en katolsk sammenheng da han sa det. Men det er kanskje litt naivt å tro. For å avkrefte dette må han si noe lignende både i møte med ikke-religiøse livssyn – for å anerkjenne at mange ikke er religiøse – og i møte med rabbinere, muslimer og kristne minoriteter. Og det bør følges av sterk bedring av vilkår for andre trossamfunn, ikke minst oppmykning av de strenge sekt-lovgivningene i Frankrike, hvor for eksempel mange kristne frimenigheter har vært plassert på nei-lister.