Fant mindre religion i offentligheten enn de trodde

Professor Inger Furseth leder den nordiske studien som har sett på religion i det offentlige rom. De norske funnene viser at på befolkningsnivå er den sekulære teorien ikke død, mens på statlig nivå er religion synlig. FOTO: Arnfinn Pettersen

Fant mindre religion i offentligheten enn de trodde

Selv om religion er synlig og debatteres som aldri før, blir befolkningen stadig mer sekulær. – Det er et paradoks, sier professor Inger Furseth som nettopp har gitt ut bok om temaet.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
07.05.2015 kl 16:34

Tirsdag arrangerte Human-Etisk Forbund frokostmøte i Oslo. Temaet for møtet var hva det har å si for samfunnet når stadig flere blir ikke-troende. Professor Inger Furseth ved Universitetet i Oslo og KIFO (Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning) var invitert som innleder for å presentere funn fra den nyutgitte boken Religionenes tilbakekomst i offentligheten?.

Hun har ledet et nordisk forskningsprosjekt som har undersøkt religiøse endringer i offentligheten i de respektive land. Boken er en forsmak på den endelige rapporten, og viser funnene fra Norge.

– Vi ser ikke en tydelig tendens. Det er motsatte tendenser på en og samme tid. Det synes jeg er veldig interessant, og jeg tror at det heller ikke bare gjelder Norge. Vi likner det noen betegner som det britiske paradokset; befolkningen blir mer sekulær, mens religionen får en større rolle i offentligheten, sier Furseth til Fritanke.no etter møtet.

Institusjonelle ordninger formet for kristendom

Hun forklarer paradokset med at religionen får en økt rolle gjennom å vise til migrasjon, der nye minoriteter utfordrer det bestående.

– Minoritetene skaper et press på de institusjonelle ordningene, som så blir debattert: Hvordan skal vi skape likebehandling? Da må vi endre på institusjonelle ordninger og dermed blir dette konfliktfylt og debattert. Det kan hende det bare vil vare frem til nyordningene har satt seg slik at vi vil oppnå likebehandling i et flerreligiøst samfunn.

– Jeg tenker at dette er et viktig skille mellom USA og Europa. Når minoriteter innvandret til USA var alle de institusjonelle ordningene på plass for at de kunne etablere seg med moskeer, religiøse skoler og religiøse uttrykk i offentligheten. Det var akseptert allerede. Mens i Europa var de institusjonelle ordningene formet ut fra kristendommen og majoritetskirkene. Det var mye mindre utbygget med tanke på minoriteter.

Motstridende funn

Boken har tatt utgangspunkt i den tyske filosofen Jørgen Habermas tese om at vi nå lever i et post-sekulært samfunn der religionen har vendt tilbake til den europeiske offentligheten. Studien har funn som både støtter og motsier at vi nå lever i et mer religiøst preget samfunn.

– Jeg lette lenge etter hva slags begrep vi kunne bruke i Norge når det blir motstridene funn. Da kom jeg opp med begrepet «Det religionskomplekse samfunn». Vi finner ikke det man kan kalle lineære tendenser i én retning. Det er ulike tendenser på forskjellige nivåer på samme tid.

– Habermas utgangspunkt var at religion var noe som kom til å forsvinne i moderniteten. Før trodde en at den ville forsvinne, men den fortsatte inn i moderniteten og postmoderniteten. Det var en forventning som ikke ble oppfylt. Det har fått noen til å snakke om comeback, men jeg tror kanskje det skyldes at kristendommens plass i offentligheten har vært mer eller mindre usynlig fordi en var vant til den. Når det kommer en annen religion, som islam, blir det mer tydelig at det er religion det er snakk om.

– Overrasket funnene deg?

– Nei. Jeg hadde nok en følelse av at vi ville finne noe som dette. Men jeg hadde trodd vi skulle finne mer religion i offentligheten enn det vi gjorde. Første gang jeg så medietallene spurte jeg: Kan dette stemme? Men så er det også noen metodiske svakheter her.

Mediebit med metodisk svakhet

Boken har tatt for seg fire felt. Det politiske, mediene, livssynsorganisasjonene og staten. Funnene fra mediefeltet viser ikke noen markant økning i dekning av religion. Temaet er marginalt dekket i hele perioden. Det er derimot en dreining i nyhetsmediene mot mer vektlegging av religion som et problem, mens det i livsstilsmagasiner handler mer om velvære.

Studien strekker seg imidlertid fra 1988 – 2008, og omfatter kun fire papiraviser fra perioden. Magasindelen av studien har differensiert mellom manne- og kvinneblader og er mer kvalitativ i formen. Denne viser at alternativ spiritualitet særlig vinner frem i sistnevnte.

– Den ene metodiske svakheten er at det gjelder kun tre år, slik at debatten om Muhammed-karikaturene fra 2006 ikke er fanget opp her, eller hijab-debatten i 2009. Vi burde nok også ha hatt med en datainnsamling senere i perioden og ikke stanset i 2008.

– Hadde vi gjort nyere medieanalyser er det mulig funnene ville vært annerledes. Vi hadde også tenkt å ta med nett men det ble for stort og omfattende innenfor våre rammer.

Religion som problem

De metodiske svakheten til tross viser studien også samsvar mellom det politiske landskapet og medienes diskurs. Også i retorikken fra de politiske partiene fremstilles religion i større grad enn tidligere som noe som må løses.

– Når vi snakker om religion generelt er det nok også en elefant i rommet som dreier seg om at islam blir sett på som en religion som utfordrer institusjonelle ordninger. En tidligere studie av de nordiske landene (Gustavsson 1985. red anm) beskrev en homoreligiøs, altså enhets-, kultur der minoritetene knapt var synlige. Etter hvert har man fått fokus på menneskerettigheter som stiller krav til likebehandling, som igjen legger press på institusjonelle ordninger der kristendom og Den norske kirke har hatt en privilegert posisjon.

Hun mener mange av debattene har handlet om dette, og spørsmål rundt hvor mangfoldig offentligheten skal være og hvordan tilpasningene skal skje. I tillegg peker hun på at staten også synes å ha interesser inn mot trossamfunn, og deres samarbeidsorganer, utover finansieringsordningene som er å regne som en direkte støtte til et mangfold av mindre trossamfunn.

– Tros- og livssynsamfunnene er i økende grad orientert mot hverandre. De deltar i samme fora, de snakker med hverandre og kjenner hverandre. Det er ingenting som tyder på at de vender seg innover. Snarere ser vi en tendens til at de vender seg mot hverandre.

Generøse støtteordninger

Det økende antall trossamfunn i Norge tilskriver hun støtteordningene til tros- og livssynsamfunn, og hvor enkelt det er å lage sitt eget trossamfunn. I Sverige er det for eksempel en grense på 5000 medlemmer for at noe kan anerkjennes som støtteberettiget.

– Dette er en nordisk undersøkelse. Hvordan skiller Norge seg fra de øvrige nordiske landene?

– De mest religionskomplekse samfunnene er nok Sverige, Danmark og Norge, mens Island og Finland har hatt mindre innvandring. Når det gjelder politisering av religion virker det som er det mer kontinuitet her enn i de øvrige landene. Norge har en historie som er polarisert på grunn av lekmannsbevegelsen og Krf på den ene siden og Human-Etisk forbund på den andre siden.

– Det virker som det også en trend på gang som er dukket opp i Danmark, der flere har begynt å omtale seg som «luthersk». Det har en implisitt brodd mot islam. Når man er luthersk er man for skille mellom stat og religion, og henviser til reformasjonen. Vi har ikke sett så mye til denne referansen til lutheraner i den norske debatten, men når Den norske kirke referer til den «tusenårige kristne arven» de representerer så kan det ha en tilsvarende brodd.

De ukjente utenfor

– Det er også en stor gruppe, på 14 prosent, i Norge som ikke er medlem i noe trossamfunn. Hvor har dere plassert dem i studien?

– De vet vi lite om. Det er lett å tenke seg at de ikke er religiøse, men det kan vel så gjerne være at de er orientert mot alternativ spiritualitet og ikke ønsker å være organisert noe sted.

I studien har forskerne brukt et institusjonelt religionsbegrep, der de i stor grad ser på medlemstall i tros- og livssynssamfunn, selv om studien også har forholdt seg til data om religiøs tro og praksis og holdninger til ulike spørsmål.

– Vi er klar over at det finnes mange former for tro og praksis både innenfor kristendom og islam. Vår studie er imidlertid på et overordnet nasjonalt nivå, slik at noen nyanser blir borte.

Se bildet større

Under HEFs frokostmøte var det debatt mellom nestleder Kristin Gunleiksrud Raaum i Kirkerådet, generalsekretær Sylo Taraku, LIM (Likestilling Inkludering Mangfold), professor Inger Furseth ved UiO og KIFO og Anders Garbom Backe, leder i Humanistisk Ungdom.

Sistnevnte tok blant annet til orde for at vi må skille mellom statlige institusjoner og samfunnet for øvrig, altså: Lovverk, skole og eldrehjem må være likebehandlende, mens det "private" bør være så åpent og fritt som mulig. I motsetning til Taraku er han dermed mot for eksempel Nikab-forbud.

I den øvrige debatten ble kirkens priviligerte rolle diskutert. Raaum måtte blant annet svare for Kirkemøtets vedtak om særlovgiving, og Furseth viste blant annet til sykehusprester som ser seg selv som representanter for mennesket mer enn de prester de jo er. FOTO: Arnfinn Pettersen

Se bildet større

Nestleder Kristin Gunleiksrud Raaum i Kirkerådet var andre innleder på HEFs frokostmøte. Hun snakket om KRL-RLE-KRLE og Den norske kirkes syn på samfunnsutviklingen på religions- og livssynfeltet. Og minnet om at da Pettersenutvalget, som hun var sekretær for, la frem sin rapport var spørsmålet hvor langt politikerne kunne trekke det før kirken kunne sette foten ned. Dette hadde vært utenkelig i dag. FOTO: Arnfinn Pettersen

Siste nytt i Nyheter

Motoffensiv legges ned

Skulle kjempe mot ekstremisme. Lagt ned i dag.

Fjerner tros- og syndsbekjennelse for å åpne skolegudstjenesten

... og det er en av grunnene til å avvise aktiv påmelding, mener biskopen i Trondheim.

– Skivebom fra Solhjell og Raknes om islam

Tidligere SV-topp Bente Sandvig går hardt ut mot partikollegers forslag om «fem prinsipp for religion i nye Noreg».

Får lov til å innlede politiske møter med bønn

En rettsal i USA har talt.

Fra to til tre prester på Ørland hovedflystasjon. Hvorfor?

Det blir færre kristne i landet, men på Ørland styrkes feltprestkorpset.

Mener Diskrimineringsombudet har gjort en slett jobb

– Det virker som om LDO tror dette er en generell støtteordning, sier Lars-Petter Helgestad i Human-Etisk Forbund.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!