Regjeringen går inn for å gjeninnføre KRLE som fag. Tilbakeføringen av K-en var en del av samarbeidsavtalen mellom regjeringspartiene Høyre og Frp og støttepartiene Krf og Venstre.

Onsdag morgen arrangerer Human-Etisk Forbund frokostseminar om KRLE for å diskutere hva faget vil innebære. Invitert på møtet er blant annet professor i religionshistorie Torkel Brekke. Hans innledning vil ha utgangspunkt i et notat skrevet for Civita tidligere i år.

Her konkluderer han med at «for den norske staten blir altså skolen et middel ikke bare til læring, men til identitetsdannelse der en kristen kulturarv er kjernen. Konfliktene om identitetsaspektet ved religionsfaget er betegnende for religionens rolle i vår tid.»

Hvilken kulturarv?

Begrepet «den/vår kristne kulturarv» dukker stadig opp i samfunnsdebatten, og er ikke minst brukt i argumentasjonen for mer kristendom i skolens religionsfag. Krf’ere hevder at endringene er nødvendige slik at «norske elever får mer kunnskap om vår kristne kulturarv».

Men går det egentlig an å snakke om den kristne kulturarven? Hva skal vi egentlig legge i dette begrepet?

– Rent generelt betegner kulturarv det som nåtiden er interessert i å videreføre fra fortiden, samtidig som bruken av ordet «arv» kamuflerer de ideologiske føringene som ligger i begrepet ved å la bevaring av innholdet fremstå som en unngåelig forpliktelse: Man slipper ikke unna en arv, forklarer professor i folkloristikk Anne Eriksen ved Universitet i Oslo.

Hun understreker at begrepet kristen kulturarv «er en verdibasert påstand om en forpliktelse til å videreføre elementer fra kristendommen, mer eller mindre vellykket ‘forkledt’ som påstand om et objektivt eller naturalisert saksforhold».

Konstruert strømlinjeformet

– Når det henvises til kulturarv framstilles den ofte som mye mer homogen og strømlinjeformet enn den strengt tatt er. Ofte kan de skje fordi «alle» skjønner at det finnes en kulturarv, der blant annet kristendommen er en sentral del. Men det handler ofte også om hvem som er i posisjon til å gi innhold til kristen eller norsk kulturarv, sier førsteamanuensis i religion, livssyn og etikk Bengt Ove Andreassen ved Institutt for lærerutdanning og pedagogikk ved Universitetet i Tromsø.

Han trekker frem læreplanverket fra 1993 der det står at «kristendommen er en dyp strøm i vår nasjons historie» og derfor er viktig for å forstå samfunnet i dag.

– Det er et eksempel på hvordan norsk og kristen kulturarv konstrueres strømlinjeformet i et offentlig og normativt dokument, sier Andreassen

– Kulturarv finnes ikke

– Jeg mener jo at det ikke finnes noen slik ting som «kulturarv», det er bare snakket eller fortellingen om den som eksisterer. Kulturarv blir utpekt – den er ikke noe som er der. Den kan bli brukt i forhold til å skaffe seg makt i diskusjoner, og bruken av «kristen kulturarv» er en slik maktstrategi fordi man får det høres ut som det er noe viktig som vi må ta vare på, noe som er viktig utenfor menneskers definisjoner, sier professor Torunn Selberg ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen.

Hun mener at en ved å snakke om «den kristne kulturarven» i bestemt entall fremstiller denne som en objektiv størrelse der det skal finnes en kulturarv som er riktigere enn andre.

– Det er vel skolens oppgave å få elevene til å forstå verden rundt seg. Kristendommen er en del av verden, men det skulle ikke være nødvendig å bruke begrep som «den kristne kulturarven» som liksom fremhever kristendommen over andre relevante og viktige prosesser i samfunnet rundt oss. Det skulle heller ikke være nødvendig å fremstille den som overordnet all annen kunnskap elevene bør tilegne seg, sier Selberg.

Diskusjon og forhandling

Professor i kulturhistorie Knut Hermundstad Aukrust ved Universitetet i Oslo viser til at «kulturarv» i utgangspunktet er et konsensusbegrep om hva en mener det er verdt å ta vare på fra fortiden. Dette vil det imidlertid være kamp om.

Ifølge Aukrust vil dermed være en faglig diskusjon og forhandling om hva som skal høre til innenfor begrepet . Han nevner som eksempel at det som ble definert som den norske kulturarven på midten av 1800-tallet var bonden, samtidig som det var slik at de fleste nordmenn levde av fiske. Kyst- og fiskerbefolkningen måtte så forhandle for å kunne gjøre krav på å være del av det norske.

– Kulturarv er egentlig strid om kulturarv.

– Den lutherske religion satte gjennom grunnloven sitt stempel på det norske. For å være norsk måtte man også være lutheraner. Sånn sett har da den kristne kulturarven forsøkt å gjøre monopol på først hva det vil si å være norsk, og deretter hva det vil si å være kristen, mener Aukrust.

Hvem kan være norsk?

Han mener det ikke er unaturlig at skolen har et fag der elvene lærer om religion og livssyn og der kristendommen har en spesiell plass. Det problematiske inntreffer etter hans syn ved gjeninnføringen av K’en.

Men det er ikke Krf han utpeker som «synderen»:

– Dette er mine spekulasjoner. Men det virker som en politisk hestehandel. Kulturarven høres så fromt ut, men her vet mange godt hva det dreier seg om, nemlig at muslimer ikke kan være norske. Jeg tror «den kristne kulturarven» har kommet inn gjennom FrPs politikk som et forsvar mot muslimer. For en muslim kan per definisjon ikke tilhøre den norske kristne kulturarven.