Alternativ behandling forbudt uten aksept fra lege

Loven om alternativ behandling av sykdom er strengere enn de fleste tror. I kommentarutgaven (til høyre) drøfter advokat Anne Kjersti Befring hvilke praktiske konsekvenser den vil ha.

Slik er norsk lov:

Alternativ behandling forbudt uten aksept fra lege

Alternative behandlere har ikke lov til å behandle alvorlige sykdommer uten aksept fra behandlende lege. – I løpet av 25 år som lege har jeg aldri blitt spurt, sier Jørgen Skavlan.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
22.02.2012 kl 13:12

– Jeg har jobbet som lege i 25 år og ikke blitt spurt en eneste gang om det er greit at en pasient med alvorlig sykdom går til alternativ behandler. Dette var helt nytt for meg, sier lege Jørgen Skavlan til Fritanke.no.

Han vet at en rekke av hans pasienter har gått til alternativ behandler uten at han har fått vite noe.

– Etter at pasienten er død får jeg gjerne vite at kreften ble forsøkt kurert med mistelteininjeksjoner og lignende. Uten effekt, dessverre, sier han.

Skavlan tror heller ikke noen av hans legekolleger har blitt spurt om tillatelse til å bruke alternativ medisin mot sykdommen pasienten får behandling for.

– Nei dette har jeg aldri hørt snakk om. Hvis vi hele tiden hadde blitt spurt om dette, tror jeg det ville ha blitt en del snakk om det. Så hvis det virkelig er slik at legen faktisk må spørres om tillatelse, og har mulighet til å nekte, så er dette en svært sovende paragraf, understreker Skavlan.

– Jeg har jobbet som lege i 25 år og ikke blitt spurt en eneste gang. Dette er en svært sovende paragraf

Legen må spørres og har vetorett

Fritanke.no har i de siste ukene vært i kontakt med en rekke leger og spurt om de kjenner til reglene rundt alternativ behandling av sykdom. Alle har så langt svart det samme som Skavlan. Ingen vet at legen har vetorett, og har aldri selv blitt spurt om tillatelse.

Loven om alternativ behandling av sykdom slår imidlertid fast at behandling av ”allmennfarlige smittsomme sykdommer” (§6) og ”alvorlige sykdommer og lidelser” (§7) kun skal utøves av helsepersonell. Det betyr at alternative behandlere, som ikke er godkjent som helsepersonell, ikke har tillatelse til å behandle denne typen sykdommer. (se definisjoner i faktaboksen til høyre)

Når det gjelder ”allmennfarlige smittsomme sykdommer” finnes det ikke noe unntak. Her har alternative behandlere et absolutt forbud mot å tilby hjelp. De har imidlertid lov til å tilby (sitat) ”behandling som utelukkende har til hensikt å lindre eller dempe symptomer på eller følger av sykdommen eller bivirkninger av gitt behandling, eller som har som formål å styrke kroppens immunforsvar eller evne til selvhelbredelse.”

Når det gjelder ”alvorlige sykdommer og lidelser” (se faktaboksen til høyre) er det også her greit med behandling som kun har til hensikt å lindre osv, men her kan alternative behandlere i tillegg få lov til å tilby hjelp mot selve sykdommen hvis behandlingen skjer "i samarbeid eller samforståelse med pasientens lege”.

Hvordan skille lindring og behandling?

Det følger av dette at det er svært viktig å skille mellom alternativ behandling av selve sykdommen (som altså er forbudt) og behandling som kun har til hensikt å lindre/dempe symptomer og bivirkninger (som er tillatt). Men hvordan gjøre dette?

I boka "Lov om alternativ behandling - med kommentarer" (s. 141) skriver advokat i Legeforeningen og medlem av Aarbakkeutvalget, Anne Kjersti Befring, at dette må avgjøres etter en helhetsvurdering i hvert enkelt tilfelle. Det er den alternative behandleren som har ansvaret for å informere legen i tvilstilfeller. Unntaket for lindring og symptomdemping kan altså ikke være et frikort.

I forarbeidene til loven om alternativ behandling (Ot.prp. nr. 27, 2002-2003) står det, om det samme, at det er viktig at legen har "kjennskap til de tiltak som anbefales, slik at tilbudet blir mest helhetlig og slik at ingen intervensjoner svekker effekten av de øvrige tiltak" (s. 142).

Befring understreker at hvis man tilbyr alternativ behandling kun til lindring/demping av symptomer, så vil også dette være forbudt hvis behandlingen på en eller annen måte kan sies å ha en negativ innvirkning på grunnsykdommen.

Må ha aktivt samtykke fra legen

Alternativ behandling kan altså tilbys pasienter med alvorlige sykdommer og lidelser hvis dette skjer i samarbeid eller samforståelse med legen. Men hvem er det som har ansvaret for å opprette samarbeidet eller samforståelsen? Dette står det ingenting om i selve loven,

Dette er imidlertid nevnt i forarbeidene til Lov om alternativ behandling av sykdom. I Ot.prp. nr. 27, 2002-2003, står det at det vil være straffbart å behandle alvorlige sykdommer og lidelser med alternative metoder dersom "legen har gitt beskjed om at han eller hun motsetter seg eller fraråder slik behandling, eller dersom legen ikke har besvart den alternative utøvers henvendelse".

Det er pasienten eller den alternative behandler som må gi melding til pasientens lege. Manglende svar kan ikke tolkes som et stilltiende samtykke

Det står videre at det er pasienten eller den alternative behandler som må gi melding til pasientens lege, og at den alternative behandleren deretter må forsikre seg om at den videre behandlingen skjer i samarbeid eller samforståelse med pasientens lege. Til slutt understrekes det at manglende svar fra legen kan ikke tolkes som et stilltiende samtykke (s. 145).

Anne Kjersti Befring skriver i boka "Lov om alternativ behandling" (s. 143) at det er et absolutt krav at pasienten har kontakt med lege eller oppsøker lege, før grunnlaget for å gjøre unntak fra behandlingsforbudet kan være oppfylt.

Alternativ behandler bør kunne dokumentere tillatelse

I loven stilles det ingen krav til hvilken form den obligatoriske aksepten fra legen skal ha. Det er dermed greit om den alternative behandleren får en muntlig aksept fra legen. Anne Kjersti Befring skriver at det likevel er en fordel med litt mer dokumentasjon.

– I disse situasjonene er det viktig med en viss form for dokumentasjon. Til tross for at alternative behandlere ikke er pålagt dokumentasjonsplikt, bør dokumentasjon i denne situasjonen framskaffes for å unngå belastningen med en eventuell straffeforfølgelse, skriver hun.

Også i Ot.prp. nr. 27, 2002-2003 understrekes det at den alternative behandleren må kunne dokumentere kontakten, samt at et slikt samtykke må føres inn i pasientjournalen.

– I disse tilfellene har den alternative behandler interesse av å kunne dokumentere at behandlingen skjer i samarbeid eller samforståelse med legen. For pasientens lege vil hovedregelen være at han må ta inn disse opplysningene i pasientjournalen, heter det i Ot.prp. nr. 27.

Befring understreker videre at hvis man skal få unntak fra det generelle forbudet mot alternativ behandling av alvorlig sykdom, så må det ha vært en tilstrekkelig dialog med legen slik at man kan være sikker på at den alternative behandlingen faktisk skjer i samforståelse med legen. Hun skriver også at legen ikke har plikt til å sette seg detaljert inn i hva den alternative behandlingen går ut på, og at legen heller ikke har noe ansvar for denne selv om han/hun har sagt at det er greit.

I tillegg er det et klart krav at pasienten må være såkalt samtykkekompetent for at den alternative behandlingen skal være lovlig. Pasientens eventuelle verge kan ikke be om alternativ behandling på vegne av pasienten.

– Dette visste vi ikke

Fritanke.no har snakket med en rekke leger og spurt om de kjenner til lovverket på dette området, men ingen av dem vi har snakket med kjenner til det. Det er heller ingen som kan huske å ha blitt spurt om tillatelse av en pasient til å gå til alternativ behandler, eller som har blitt kontaktet av en alternativ behandler og spurt om tillatelse.

– Jeg kjenner ikke til at legen kan nekte, men jeg visste at behandlingen må skje i samarbeid eller samforståelse med legen. Jeg tror mange leger kvier seg for å involvere seg i dette, fordi de er redd for å ta på seg ansvar for hva de alternative behandleren kan finne på, sier Morten Horn, overlege ved Ullevål universitetssykehus.

Han har aldri blitt spurt om tillatelse, men har opplevd at pasienter forteller at de går til alternativ behandler for å få hjelp med hovedsykdommen. Horn, som er nevrolog, nevner Multippel sklerose (MS) som eksempel på en sykdom han vet at hans pasienter har fått alternativ behandling for, uten å ha spurt om lov.

– Når de forteller meg om dette, sier jeg bare at jeg ikke vil ha noe med det å gjøre. Jeg var ikke klar over at jeg kunne ha sagt nei, sier Horn.

Jørgen Skavlan ville ha sagt nei hvis han hadde blitt spurt.

– Jeg ville helt klart ha sagt nei. I hvert fall hvis det dreide seg om behandling av selve sykdommen. Jeg kan ikke ta ansvar for å godkjenne noe slikt. Men når det gjelder lindring av symptomer, er jeg litt mer liberal, sier han.

– Vi kan ikke fri oss fra ansvar

Hvilket ansvar påtar egentlig legen seg ved å "samarbeide" eller "samforstå"? I Ot.prp. nr. 27, 2002-2003 (s. 145) heter det at legen ikke vil ha noe ansvar for den alternative behandlingen som gis, og at han/hun ikke trenger å sette seg grundig inn i den alternative behandlingsformen. Han/hun forventes imidlertid å sette seg inn i behandlingsmetoden i den utstrekning som er nødvendig for å kunne gi råd. Legen må også vurdere om behandlingen kan tenkes å få negativ effekt for pasienten, heter det.

Anne Kjersti Befring slår fast at ved økt aktivitet, altså mer "samarbeid" enn "samforståelse", så vil legens ansvar øke (s. 144).

Morten Horn synes denne lovgivingen er svært uheldig.

– Hvis jeg som lege blir spurt om tillatelse til noe, blir jeg også spurt om å påta meg et ansvar. Dette kan ikke lovgivingen definere seg bort fra. Den forutsetter at leger skal si ja og dermed påta seg et ansvar for noe, uten at man skal påta seg ansvaret. Det er ikke holdbart, og er nok også litt av grunnen til at dagens lovverk ikke blir praktisert, understreker Horn.

Den norske legeforening etterlyste et utredning rundt dette i sin høringsuttalelse til Loven om alternativ behandling.

– En ulempe med dette kan etter vårt syn være at legen må forholde seg til metoder med reduserte krav til dokumentasjon og kvali­tet. Legen blir dermed den som legitimerer bruk av alternativ behandling. Vi etterlyser en grundigere vurdering av hvordan ansvarsforholdene for legen blir i disse situasjonene, heter det i høringsuttalelsen til Legeforeningen.

Se bildet større

Jørgen Skavlan har aldri blitt spurt om tillatelse til å bruke alternativ behandling i løpet av 25 år som lege. Her fra et debattmøte i regi av Ingen liker å bli lurt, mai 2011. FOTO: Even Gran

Se bildet større

Utdrag fra Ot.prp. nr. 27, side 145. Vår utheving.

Se bildet større

Mye tyder på at det ikke er så mange som spør legen sin om det er greit å reise hit - til det alternative kreftbehandlingssenteret Humlegården i Danmark. Isteden opplever nordmenn å bli tipset om slike steder av helsepersonell. Det opplevde f.eks. moren til Heidi Helene Sveen. Les mer.

Faktaboks

DENNE TYPEN SYKDOMMER HAR IKKE ALTERNATIVE BEHANDLERE LOV TIL Å BEHANDLE:

Den første gruppa, ”allmennfarlige smittsomme sykdommer”, er sykdommer som spres med bakterier eller virus, som for eksempel HIV/AIDS, Botulisme, Legionella, Hjernehinnebetennelse, Chlamydia, og infeksjon av ulike antibiotikaresistente bakterier.

Den andre sykdomsgruppa ”alvorlige sykdommer og lidelser” har en videre definisjon.

I boka "Lov om alternativ behandling - med kommentarer" skriver Anne Kjersti Befring at dette er ”sykdom eller lidelse som bør gis adekvat medisinsk behandling for å unngå at personen lider overlast”. Hun skriver videre at det er en skjønnsmessig vurdering om sykdommen kan sies å være ”alvorlig” eller ikke. Sykdommer havner i denne kategorien hvis det finnes en risiko for at sykdommen, hvis den ikke behandles, vil føre til død, invaliditet, langvarige smerter, og tap av viktige sanser eller kroppsfunksjoner.

Befring skriver også at begrepet "behandling" i denne sammenhengen må defineres vidt. Det omfatter målrettede tiltak for å gjør personer friske og lindring av symptomer.

Siste nytt i Nyheter

– Skivebom fra Solhjell og Raknes om islam

Tidligere SV-topp Bente Sandvig går hardt ut mot partikollegers forslag om «fem prinsipp for religion i nye Noreg».

Får lov til å innlede politiske møter med bønn

En rettsal i USA har talt.

Fra to til tre prester på Ørland hovedflystasjon. Hvorfor?

Det blir færre kristne i landet, men på Ørland styrkes feltprestkorpset.

Mener Diskrimineringsombudet har gjort en slett jobb

– Det virker som om LDO tror dette er en generell støtteordning, sier Lars-Petter Helgestad i Human-Etisk Forbund.

Forplikter denne formuleringen NRK til å forkynne kristendom?

– Ja, mener kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen. – Han står fritt til å tolke NRK-plakaten som han vil, sier Norsk Redaktørforening.

Listhaug sier nei til nasjonalt nikab-forbud

Regjeringen og innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) vil ikke ha et nasjonalt forbud mot nikab og andre plagg som dekker elevers og studenters ansikt.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!