Vil menneskeverdet oversvømmes av eldrebølgen?

Dersom jeg blir ute av stand til å yte noe tilbake til mine nærmeste, men være en klar belastning for dem, hvordan vil jeg da oppleve mitt menneskeverd?

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
26.11.2009 kl 14:20

Eldrebølgen fosser inn. Alle skulle nå ha hørt om den nye tsunamien som vil ramme oss om kort tid. Siste verdenskrig forårsaket at mange, i ren lykkerus skal vi tro, satte en masse barn til verden da krigen var over. Dette får nå mer alvorlige følger: oldisene vil oversvømme landet.

Japan er allerede rammet. Her fylles gatene av pensjonister, mens barnelatter blir stadig mer sjeldent å høre. Som i Norge, har pensjonssystemet i Japan vært basert på at de som til enhver tid er i arbeid, betaler utgiftene til de eldre. Hvis ikke dagens system endres, kommer økonomien til å kollapse, het det i en analyse utført på oppdrag av regjerningen for noen få år tilbake.

I 1967 hadde vi omtrent fire yrkesaktive for hver person utenfor arbeidslivet. Dette er allerede halvert, forholdstallet er blitt to til en. Og verre vil det bli. Etterkrigstidens store fødselstall er bare en del av bildet. Vår forlengede levealder har en mer langtrekkende virkning. Den skyldes bedret ernæring, mindre slit og medisinske landevinninger. Helsa er blitt bedre, og vi legger flere år til livet - men uten nødvendigvis å legge mer liv til årene. Det vil si, den første delen av pensjonstilværelsen, som knapt karakteriseres som alderdom, byr på rike muligheter. "Hva er vel 70 år i dag!" - sier min tante på 95, når jeg besøker henne på sykehjemmet.

Mulighetene for en variert og god pensjonisttilværelse de første 10-15 årene er store. Alle typer kurs, eldreuniversiteter og eldresentre, med alt fra revy til datakurs, dans og språkkundervisning, golf eller stavgang, charterturer og tematurer. Det er bare å velge for den som har helsa i behold, og det er foreløpig mange. Det blir tid til friluftsliv og til å dyrke hobbier. Barnebarna nytes som livets dessert.

Vi får høre at det er viktig å ta vare på helsa, planlegge alderdommen og fortstte å være aktiv - helst å gå ut av livet med joggeskolene på. Da kan det bli vanskelig å se seg selv som skrøpelig, hjelptrengende og avhengig i livets siste fase - den sene alderdommen.

To teorier. Demografen Lars Vatten har beskrevet to motstridende hypoteser om den økte levealderens innvirkning på helse og sykelighet:

Lyspæreteorien (compression of morbidity-hypotesen) sier at en gjennomsnittlig levealder på rundt 85 år, med en sunn livsstil, godt kosthold og god medisinsk behandling vil redusere (komprimere) den tiden man er syk. Når man til slutt rammes av en livstruende sykdom, er man allerede så gammel at man dør i løpet av kort tid. Lyspærer er garantert å lyse et visst antall timer, og de skal fungere optimalt hele levetiden. Når de først svikter, skjer det plutselig, og da er det slutt.

Forlenget-sykelighet-teorien (expansion-of-morbidity-hypotesen) er mer pessimistisk. Den peker på at kroniske, degenerative lidelser vil starte sitt forløp like tidlig i livet, uavhengig av om levealderen blir lengre. For eksempel starter fortsatt forkalkninger i arteriene i tyveårsalderen og utvikles over 30-40 år før angina pectoris kan påvises. Resultatet vil bli en lengre sykdomsfase.

Vatten mener den siste teorien er mest realistisk. I den vestlige verden forventes derfor kvinner å leve rundt tyve år av sitt liv (minst en fjerdedel) som uføre, og menn mellom ti og femten år (en femtedel). Det blir derfor ikke lenger døden, men den uførhet og lidelse som langvarig og kronisk sykdom fører med seg, som blir utfordringen: For den gamle selv, for de pårørende og for samfunnet.

Flere demente. Økt levealder gir flere demente. Hvem skal ta seg av alle de skrøpelige gamle når disse mister even til å ta vare på seg selv? Det er neppe mange fra dessert- og selvrealiseringsgenerasjonen som føler seg fristet. Men det vil langt fra bli nok sykehjemsplasser til å dekke behovet.

Det er kvinnene som blir eldst, og det er først og fremst kvinner, døtre og svigerdøtre, som forventes å trå til. Den siste tiden har vi sett analyser og forslag om dette (uten at kvinner nevnes spesielt). Det fremstilles som positivt og meningsfullt å skulle ta seg fri noen uker i et år eller to for å pleie sine kjære foreldre når samfunnet melder pass. Enig. Men når den gamle kan leve opptil et par tiår som dement og sterkt hjelptrengende - 24 timer i døgnet - da blir jo disse ukene peanuts!

Samfunnsforskeren Tor Inge Romøren foretok for noen år tilbake en omfattende undersøkelse av alle personer over 80 år bosatt i en av våre østlandskommuner og konkluderte slik: "Det er ingen udelt glede å tilhøre det sterke kjønn som lever lengst. Gamle kvinners to ekstra år er tunge, preget av mye sykdom, lidelse og behov for hjelp fra andre." Mens kvinnene i gjennomsnitt måtte tilbringe de siste fire årene av sine liv på alders-eller sykehjem, klarte mennene seg med to. Kvinnene var også alvorlig demente, med omfattende behov for hjelp til vask og pleie av seg selv, i gjennomsnitt ett år lengre enn like gamle menn.

Hva med menneskeverdet? Hvordan vil jeg selv oppleve situasjonen som redusert og hjelptrengende 90-åring? Dersom jeg blir ute av stand til å yte noe tilbake til mine nærmeste, men en klart belastning for dem, hvordan vil jeg da oppleve mitt menneskeverd?

Hvis mitt omsorgsbehov førte til at barna mine fikk sterkt begrenset tid til sine barn - mine barnebarn?

I Japan har man forelengst registrert den konflikten spesielt yngre mødre opplever mellom å skulle ivareta omsorgen både for sine, eventuelt også ektemannens, foreldre - og sine egne barn. Generasjonskonfliktene om samfunnets ressurser setter eldreomsorg opp mot barnehager og utdanning. Når de eldste krever stadig mer, blir det mindre til barn og unge. Denne konflikten begynner nå også å synliggjøres hos oss.

Jeg ønsker ikke å bli en slik byrde for mine nærmeste. Jeg vil heller ikke være med å redusere samfunnets ressurser til de yngre generasjonene. Det ville gå på selvaktelsen løs. Jeg ville føle mitt menneskeverd redusert, selv om mine kjære viste at de fremdeles var glad i meg, og selv om livet fortsatt kunne by på gleder.

Sosialpsykologen Erik H. Erikson, som i sin tid utviklet en teori om menneskets psykososiale utvikling, sier at den siste livsfasen handler om egointegritet i motsetning til fortvilelse: Opplevelse av egointegritet i den sene alderdom krever at vi kan akseptere at livet ble som det ble. At vi kan se tilbake på livet vårt og godta det vi ga fra oss av omsorg og innsats, eller av produkter og ideer vi har skapt. Egointegritet innebærer en opplevelse av sammenheng i eget liv og en følelse av verdighet og selvaktelse

Takke livet. Som gamle må vi være takknemlige for det livet vi har hatt og ha omtanke for de som kommer etter oss. Vi må godta at det settes et tak på bevilgningene til kurativ og livsoppholdende behandling for de aller eldste, men uten at det skjæres ned på midler til omsorg og lindrende behandling.

For det kan ikke være riktig at en stadig større andel av de samlede helserssursene skal brukes på de eldste. Å godta dette, tror jeg vil styrke både egointegriteten, selvaktelsen - og vårt menneskeverd. Selv om det skulle bli noen færre leveår. Alternativet er fortvilelse.

Siste nytt i Kommentar

– Tønsberg var et godt utgangspunkt for etablering av et lite brohode

Tønsbergs samfunnstopper var om bord da Human-Etisk Forbunds første fylkeslag utenfor Oslo startet opp for 50 år siden, forteller grunnlegger Lasse Jahnsen.

Frankrikes tvilsomme forhold til religionsfrihet

KOMMENTAR: – Burkini-forbudet viser den stygge siden ved landets forhold til alt annet enn flertallets katolisisme eller ateisme, skriver Audhild Skoglund.

Det er ikke «raushet». Staten er forpliktet til å gi penger til tro og livssyn

KOMMENTAR: Har du meninger om pengestøtte til tros- og livssynssamfunn? Les denne artikkelen.

– Vi burde ha svart at vi ikke er den typen livssynsorganisasjon
Humanistisk konfirmasjon møter mindre motstand
Donald Trump - de konspiranoides presidentkandidat
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!