Vi trenger et oppgjør med vulgærversjonen av Sartres frihetsideal

 

Vi trenger et oppgjør med vulgærversjonen av Sartres frihetsideal

Filosofen som av frykt for å stivne i rutinene valgte bort både ekteskap og fast jobb til fordel for et liv som intellektuell superstjerne, kan ikke holdes fram som en hverdagslivets talsmann, skriver Kaja Melsom i vår nye spalte «Filosofiske refleksjoner».

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
08.11.2017 kl 12:46

Se bildet større

Kaja Melsom filosof og seniorrådgiver i livssyn og etikk i Human-Etisk Forbund. Hun sitter også i Verdibørsens filosofipanel på NRK P2 (radio). Tidligere i år ga hun ut boka Den fordømte friheten. Et oppgjør med dagens selvrealiseringstyranni.

Under overskriften «Filosofiske refleksjoner» vil Kaja Melsom med jevne mellomrom skrive om ulike tema sett med filosof-brillene på.

Med Per Fuggelis bortgang i september mistet norsk offentlighet en viktig motstemme til dagens prestasjonskultur. Knut Olav Åmås’ hyllest til hverdagsmennesket i Aftenposten var derfor en kjærkommen videreføring av arven. Men én ting stusser jeg på. Og det er at Åmås, i likhet med Fuggeli, gir Jean-Paul Sartre rollen som filosofisk talsmann for A4-livet. Mannen som i sitt filosofiske hovedverk beskrev det trygge rutinelivet som en feig flukt fra friheten. Og som av frykt for selv å stivne i rutinens grav, valgte bort både ekteskap og fast jobb til fordel for et liv som intellektuell superstjerne.

Skal vi gjenreise hverdagsmenneskets status, må vi ta et oppgjør med Sartres eksistensialistiske tankegods, snarere enn å plassere ham på en pidestall.

Populær eksistensialisme

For selv om Sartre for lengst er død og begravet, lever ideene hans ideer i beste velgående. Den franske eksistensialismens enorme popularitet i etterkrigstiden bidro til at hans radikale tanker om frihet, ansvar og autentisitet spredte seg langt utover fagfilosofien. Det finnes knapt det fagfelt innen humaniora eller den del av kulturlivet som ikke lot seg påvirke av det eksistensialistiske menneskesynet. Ideene inspirerte også til nye retninger innen psykologien – eksistensiell psykologi i Europa og humanistisk psykologi i USA. Etter hvert beveget de seg ut i populærkulturen og folkepsykologien. Her befinner de seg fortsatt.

Men i dag spiller Sartres tanker en ganske annen rolle i folks liv enn de gjorde for 50 år siden.

Den gangen ble eksistensialismen oppfattet som en motstrømsbevegelse blant folk flest, og den inspirerte til opprør mot datidens konformitetstvang, trange kjønnsroller og menneskefiendtlige seksualmoral. Som den ateisten han var, avviste Sartre tanken om en gudgitt moral og en guddommelig plan med menneskelivet. Han tok også avstand fra datidens psykiatri, som fastholdt at mennesket var styrt av psykiske eller fysiologiske krefter. I stedet hevdet han at mennesket er dømt til frihet. Med det mente han at vi er nødt til å skape oss en identitet og livsmening på egenhånd, gjennom våre frie valg alene.

Å leve helt autentisk

Et slikt enormt ansvar er naturlig nok angstfremkallende. Og menneskets spontane reaksjon på angst er å flykte. Ifølge Sartre er det akkurat det vi holder på med når vi spretter opp hver morgen idet vekkerklokka ringer, bare for å gjenta gårsdagens pliktløp, som om vi var underlagt en naturlov. Ved å utføre hverdagspliktene som om livet er ment å være slik eller at omgivelsene krever det av en, forsøker rutinemennesket å bytte bort friheten sin med sjelero. Men innerst inne vet man at dette er en livsløgn og at man kunne valgt å leve på en helt annen måte.

I denne vissheten ligger mulighet for en autentisk vending, mente Sartre – uten egentlig å presisere hva denne konkret går ut på. Men det handler om å trosse angsten, ta innover seg at man er fullstendig fri, og påta seg det hele og fulle ansvar for sitt liv.

Holdt ikke ut skoleatmosfæren

Sartres egne forsøk på å leve autentisk, dreide seg om å sky rutinelivet og forsøke å realisere drømmen om å bli en stor og berømt forfatter. I en periode hvor det så ut til at studiekameratene fra eliteskolen var i ferd med å lykkes bedre enn ham i dette, og han selv måtte ta til takke med en helt alminnelig lærerjobb, klagde han sin nød til sin fortrolige gjennom hele livet, filosofen Simone de Beauvoir: «Hvor var det blitt av drømmene? Dette var ingen stor manns liv, slik han hadde forespeilt seg. Han hadde ennå ikke skrevet noe bra. Hva var han? En skolelærer i provinsen?»

Sartre holdt ikke ut atmosfæren på skolen. Han likte elevene, de var nysgjerrige og hadde drømmer for fremtiden. Men «når det gjaldt rektorer, inspektører, kolleger og foreldre, avskydde han dem. (…) De underviste 14 timer i uken, tok en utenlandstur hver sommer, og pensjonen var garantert av staten. De var nesten 30 år, og veien var staket ut for dem. De kunne like gjerne vært gift. Hvilke eventyr kunne overhode ligge foran dem?»

Denne aversjonen mot voksenlivet var kanskje en av årsakene til at Sartres elskerinner ble stadig yngre. En av dem ble også hans filosofiske muse. Olga Kosakiewicz var frihet, mente Sartre, der hun «nektet å legge planer og avskydde rutiner, ansvar og sosiale plikter» Gjennom evnen til å bli «feid av gårde av rene, voldsomme følelser» og «leve i nåtiden» var hun selve inkarnasjonen på den autentiske livsholdningen han strevde med å opprettholde i eget liv.

Rutinelivets åk

De Beauvoir lot også rutinelivet få gjennomgå: «Få oppgaver», skrev hun i Det annet kjønn, «ligner mer på Sisyfos’ straff enn dem husmoren utfører. Dag etter dag skal tallerkener vaskes opp, møblene støves, og det må repareres klær som dagen etter på nytt vil være skitne, støvete og hullete. Husmoren sliter seg ut i en stadig på-stedet marsj; hun gjør ingenting, men holder bare vedlike det som er; hun har aldri inntrykk av å erobre et positivt Gode, men bare av å kjempe i det uendelige mot det Onde. Det er en kamp som begynner på nytt hver dag».

Med dystre beskrivelser av rutinelivets åk og tilsvarende panegyriske hyllester til den individuelle friheten, bidro eksistensialismen gradvis til å fjerne skammen knyttet til det å bryte med tradisjonelle rolleforventninger. Slik inspirerte den til en rekke viktige frigjøringskamper, som vi alle nyter godt av i dag.

Medaljens bakside ser imidlertid ut til å være at det i dag er hverdagsmennesket som kjenner på skammen over ikke å leve opp til samfunnets forventninger.

«Just do it!» og «Think different» forteller Nike og Apple oss, mens selvhjelpslitteraturen oppmuntrer oss til å «leve ut våre innerste drømmer» Og kjendisene røper suksessoppskriften: samtlige «har gått sine egne veier og tenkt utenfor boksen». Sartres en gang så radikale ideer om individets frihet er i dag så mainstream som de kan få blitt. Om enn i en vulgarisert utgave, utgjør de i dag kjernen i det allestedsnærværende frihetsidealet som oppfordrer den enkelte til å lytte til magefølelsen framfor å la seg diktere av andre.

Besatt av å leve unikt

Vi er blitt så opptatte av å skape oss vår egen identitet, at vi er blitt besatte av selvrealisering. I så stor grad at det å skulle realisere seg selv for stadig flere fremstår som et moralsk påbud snarere enn som frihet. Et påbud om leve unikt og lidenskapelig. Ja, for i dag trenger man ikke å ha hørt om Sartre for å ha fått med seg at et liv bestående av kreativt arbeid, utfordrende fritidsaktiviteter og spennende reiser blir regnet som friere – og dermed mer moralsk prisverdig – enn et liv preget av rutinemessige gjentakelser, samme hvor frivillig man har valgt dette livet.

Greier vi ikke å leve opp til idealet – noe de færreste gjør – har vi bare oss selv å skylde på. For vi vet jo at ingen noen gang har hatt så mange muligheter til kreativ og grensesprengende selvrealisering som oss. Vi lever tross alt i verdens rikeste, beste og lykkeligste land.

Slaven like fri som herren

Skulle man likevel ha fått et dårlig utgangspunkt i livet, kan man bare anvende litt «positiv tenkning». Slik tar dagens idealmenneske ansvar for å gjøre utfordringene om til en fordel i kampen om å utmerke seg. Det handler nemlig ikke lenger om hvordan man har det, men hvordan man tar det. For som Sartre skrev i sitt hovedverk, er slaven like fri som herren.

Sartre var ingen hverdagens helt.

Tvert imot må han – takket være egen suksess – ta sin del av ansvaret for at mange i dag skammer seg uten å ha syndet på annen måte enn å leve alminnelige liv. Skal hans frihetsfilosofi på noen som helst måte kunne bidra til å gjenreise hverdagslivets status, må den i så fall brukes til å frigjøre oss fra de normene for frihet og autentisitet den selv har frembragt.

Siste nytt i Kommentar

Folkelig og inkluderende, men lite troverdig

TV-ANMELDELSE: – Serien er tidvis morsom, men er laget av og for skeptiske ateister, skriver Haakon Gunleiksrud om den tredje sesongen av NRK-serien På tro og Are.

Bok: Identitetspolitikk og manglende selvransakelse

Mahmoud Farahmand ser nærmere på Bushra Ishaqs bok Hvem snakker for oss? Han er ikke begeistret.

Var drapsmannen fra Texas en radikal ateist som hatet kristne?

FAKTASJEKK: Avisa Korsets seier er svært tydelig på hva massemorderen følte og mente. Men stemmer det?

 
Raseforviklinger. Eller: «Finnes egentlig bikkja mi?»

Begrepet «rase» får folk til å se rødt – ikke helt uten grunn. Verdenshistoriens største overgrep er begått i dets navn. Men betyr dette – eller motstanden mot å bruke ordet – at raser ikke eksisterer?

Satirebloggens mørke side

KOMMENTAR: «Smyrna menighet Oslo» var visst ikke bare satire likevel.

– De sprenger skalaen for alt man kan forestille seg av menneskelig oppførsel

Som skeptiker tiltrekker man seg oppmerksomhet fra en type mennesker mange vil ha vanskelig for å forestille seg at i det hele tatt eksisterer. Som kreftsyk skeptiker har Didrik Søderlind møtt en oppførsel fra slike folk som savner sidestykke.