Når Norges grunnlov slår fast at Den norske kirke «forblir Norges folkekirke», blir en andel av oss stående utenfor, og man bygger opp under skillelinjene populistene dyrker, mener Even Gran. FOTO: Wikipedia commons@Andreas Haldorsen

Vi som står utenfor «folkekirken», er ikke vi en del av folket?

Også en viss president med gult hår deler befolkningen inn i «folket» på den ene siden, og resten av innbyggerne på den andre.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
29.01.2018 kl 13:04

Fritanke.no - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund
Se bildet større

Even Gran er nyhetsredaktør i Fritanke.no.

Se bildet større

Det internasjonale EU-forskningsprosjektet «Populist Political Communication in Europe», som ledes fra NTNU i Trondheim, har laget en video der de definerer hva de mener med populistisk kommunikasjon.

Se bildet større

Tidligere kulturminister Linda Hofstad Helleland stilte i bunad og definerte hva norsk kultur, religion og identitet handler om i desember 2016.

Nordmenn er blant annet skeptiske til folk fra Oslo, kunne vi lese.

KOMMENTAR: Begrepet «folkekirke» står høyt i kurs i omlandet rundt Den norske kirke. Under kirkevalgkampen i 2015 kunne medlemmene velge mellom listene «Åpen folkekirke» eller «Levende folkekirke». Litt uenigheter om homofili til tross; her skulle det ikke herske noen tvil om det samlede budskapet; Den norske kirke og folket hører sammen.

Det skjer så ofte at det nesten ikke er noe poeng å trekke fram eksempler. Sammen med «vår kristne og humanistiske arv» trekkes begrepet «folkekirke» nesten daglig fram som begrunnelse for hvorfor et trossamfunn med rundt 70 prosent av befolkningen skal få fordeler de resterende 30 prosent ikke får.

Ja, for det er faktisk nesten 30 prosent av Norges befolkning som ikke er medlemmer i Den norske kirke. Det kan synes nødvendig å minne om noen ganger. Hver tredje person du møter på gata på et gjennomsnittlig norsk sted, vil ikke være kirkemedlem. Nesten 1,6 millioner norske statsborgere står utenfor.

Grunnlovens §16 sier at «Den norske kirke (...) forblir Norges folkekirke». Skal vi være litt vrange, sier den at «det norske folk» for tiden utgjøres av rundt 70 prosent av landets befolkning. Vi som ikke er medlem, står utenfor.

Autoritær ønsketenkning

Likevel, 71,5 prosent (den sist oppdaterte medlemsandelen 31.12.16), er fortsatt et solid flertall. Men hva skjer hvis medlemsandelen fortsetter å synke. Kan Den norske kirke fortsette å kalle seg «folkekirke» hvis medlemsandelen synker ned til 60 prosent? Eller 50?

I Oslo ligger nå medlemsandelen til Den norske kirke rundt 50 prosent. Kan man si at Den norske kirke er en «folkekirke» i Oslo?

Selvsagt kan man det. Men jo lavere medlemsandelen blir, jo mer begynner dette å ligne på ønsketenkning a-la partinavn som «Kristelig Folkeparti» (4,2 prosent av folkets stemmer ved siste valg), eller «Det liberale folkepartiet» (909 stemmer totalt i Norge ved stortingsvalget i 2013). For ikke å snakke om totalitære blendverk som «Den demokratiske folkerepublikken Korea» (også kjent som Nord-Korea) eller «Den sosialistiske folkerepublikken Albania».

For ordens skyld: Uten sammenligning for øvrig når det gjelder de to siste. Det er likevel ikke til å komme forbi at det å utrope seg selv til talspersoner for «folket», helt uavhengig av reell oppslutning i folket, ikke er en spesielt ærerik tradisjon.

Skaper skiller mellom «folket» og de andre

Å gjøre seg til talsperson for «folket» er også et kjennetegn på populisme, om den nå er på høyre- eller venstresida. Populistisk retorikk, slik den i dag defineres av samfunnsforskere, er ikke en spesielt ærerik politisk tradisjon.

Et hovedtrekk ved høyreorientert populistisk retorikk er å bygge makt gjennom å skape skiller mellom «folket» på den ene siden – de som var der først, jobber hardt og har en felles og enhetlig religion og kultur – og «de andre» – innvandrere og unnasluntrere som utnytter systemet, samt de naive elitene som lar dem gjøre det.

Den sistnevnte gruppa kan godt være født og oppvokst i Norge, uten en eneste innvandrer i slektstreet, men blir likevel definert av populistene til å være på utsiden. De har ikke kontakt med «folket» – grasrota. De er ikke «folk flest».

Det kan handle om utdannelse. Blir den for høy, blir du fort en del av eliten og skjønner deg ikke på vanlige folks problemer. Bor du på feil sted kan du fort bli utdefinert. Innenfor ring 3 i Oslo er ikke noe godt valg. Vær også forsiktig med caffe latte.

«Folket» drikker nemlig svart kaffe og spiser vaffel med brunost og deltar i dugnad, kler seg i bunad og… ja, selvfølgelig… «går til julegudstjeneste når kirkeklokkene kimer julen inn», som tidligere kulturminister Linda Hofstad Helleland minnet oss om i en mye omdiskutert Facebook-post julen 2016 (selv om bare ca. 11 prosent av oss går i kirken på julaften).

«Julesangene, juleevangeliet, julegudstjeneste og kirkeklokker som kimer julen inn, er kjære og viktige tradisjoner for veldig mange av oss», kunne kulturministeren fortelle. Vi nordmenn er også litt skeptisk til hovedstaden vår, ifølge Helleland, for det er der «eliten bor».

Vil dere virkelig være i bås med Trump?

Økende populisme er en trend i en rekke vestlige land, med USA som det mest opplagte eksempelet for tiden. Donald Trump ble valgt inn på en sterkt splittende populistisk retorikk der elitene i nord-øst og på vestkysten, mediene og fremmedarbeidere, ble satt opp mot «folket» - de hardtarbeidende hvite amerikanerne i Midtvesten og i sørstatene. Og heldigvis for Trump, og uheldigvis for alle andre amerikanerne, var Trumps «folk» akkurat stort nok til at det, i kombinasjon med det amerikanske valgsystemet, sikret ham seieren.

Det er selvsagt ikke sånn at enhver som mener Den norske kirke bør være en «folkekirke» er en rendyrket populist. Men det er ingen tvil om at det å skape skiller mellom «folket» og «de andre» er et hovedtrekk ved fenomenet. All folkekirkeretorikken vi hele tiden hører fra kirkens mykttalende forsvarere, spiller rett inn i populistenes splittende og tillitsnedbrytende agenda.

Én ting er at en kommunistisk mikroorganisasjon som «Tjen Folket» utgir seg for å representere Folket. Noe ganske annet, og ganske mye større tyngde, får det når Norges grunnlov slår fast at Den norske kirke forblir Norges folkekirke. Da blir en (stadig større, ser det ut til) andel av oss stående utenfor, og man bygger opp under skillelinjene populistene dyrker.

Heldigvis finnes det noen unntak. Prost i Den norske kirke, Trond Bakkevig, tar avstand fra begrepet. Men hva med alle dere andre kloke og forstandige folk i Den norske kirke: Vil dere virkelig være i bås med Donald Trump? For jeg er ganske sikker på hva han ville ha ment om begrepet.

Siste nytt i Kommentar

Retten til å bestemme over eget liv. Hvorfor LIM ønsker forbud mot søskebarnekteskap

DEBATT: Et forbud mot søskenbarnekteskap vil være et viktig ledd i kampen mot ukultur og sosialt press, mener Dana-Æsæl Manouchehri.

– Religion og livssyn er mer enn krydder, det er å søke selve meningen med livet

KOMMENTAR: Ateisten Didrik Søderlind måtte be om unnskyldning for en litt nedvurderende kommentar på onsdag.

Født sånn for å bli sånn. Om epigenetikk og geitekillinger

VITENSKAPSKOMMENTAR: Erik Tunstad ser nærmere på den ofte misforståtte epigenetikken – vitenskapen om hvordan arvestoffet kan uttrykkes på ulike måter.

 
Trøstesløse drømmer om evig liv forsurer tilværelsen

FILOSOFISKE REFLEKSJONER: Opp gjennom tidene har vi mennesker stort sett forholdt oss til døden ved å benekte den. Problemet med dagens sekulære benektelsesstrategier er at de ikke fungerer så godt i lengden.

Barbro Sveen til minne

Som Fri Tankes første redaktør skapte Barbro Sveen varig soliditet for medlemsbladet, skriver tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund, Lars Gunnar Lingås.

Mansons siste manipulasjon

Selv etter sin død skaper Charles Manson bølger og konflikter. Hva gjør at en mann som ble dømt som massemorder for nesten et halvt århundre siden fortsatt lever i popkulturen? Audhild Skoglund har noen teorier.

ANNONSE
Annonse