Vi må være litt forsiktige også...

Flesteparten av statskirkemedlemmene er ikke kristne. Kun 30 prosent av befolkningen «tror på Gud», ifølge en rekke spørreundersøkelser. Javisst. Men ...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
14.06.2006 kl 13:59

Se bildet større

Even Gran er avtroppende redaktør i Fri tanke

Flesteparten av statskirkemedlemmene er ikke kristne. Kun 30 prosent av befolkningen «tror på Gud», ifølge en rekke spørreundersøkelser. Javisst. Men det er noe annet vi humanister gjerne glemmer i denne sammenhengen: Det er langt flere enn denne tredjeparten som kommer i forsvarsposisjon når vi som er medlemmer i Human-Etisk Forbund med selvsikker mine dundrer av gårde mot KRL, formålsparagrafer og statskirke. De innrømmer gjerne at vi har gode poenger, men likevel er et noe som stritter imot. Noe som sitter dypt inne og som har med følelser å gjøre.

Reaksjonene vi får er varianter over dette: - Selv om jeg ikke tror på Gud, og langt mindre at Jesus døde på korset for mine synder, så er kristendommen min. Jeg husker salmene, julaften i kirka da jeg var liten. Det handler om min dyp­­følte identitet, og vår felles nasjonale og kulturelle tilhørighet og stolthet. Dessuten er det viktig å være åpen for at noe er større enn seg selv, og for undring.
Vi humanister har en tendens til å bli en smule nedlatende når vi møter slikt i diskusjoner. Vi ser på det hele som en litt naiv 17. mai-aktig stolthet, blandet sammen med en god dose barndomssentimentalitet. Samtidig irriterer vi oss over den misforståtte og naive oppfatningen av at kristendommen utelukkende er snill og åpen, og egentlig bare handler om «undring».

- Kirka er et trossamfunn på linje med alle andre, og hvis du ikke tror på det presten preker, har du ikke noe der å gjøre, slår vi fast. Vi har altså ikke tradisjon for å være spesielt lydhøre overfor denne «følte kristen-kulturelle tilhørigheten», for å si det litt forsiktig.

Likevel går det den rette veien for oss i HEF nå. Vi blir i større og større grad lyttet til. Stats­kirkeordningen styrer mot avvikling, KRL-faget er på vikende front, og tidligere denne måneden ble det satt ned et utvalg for å vurdere de kristne formålsparagrafene i skole og barnehage. Hipp hurra!

Men hvordan bør vi oppføre oss midt i denne medgangen? Bør vi fortsette med den hode­ristende, avvisende holdningen overfor flertallets «følte kristne tilhørighet», eller bør vi kanskje begynne å ta hensyn til at den ikke-troende kristne identitetsfølelsen faktisk finnes, uansett hvor lite respekt vi måtte ha for den? Jeg tror det smarteste er å velge det siste. HEF har alt å vinne på å framstå mest mulig sympatisk i vårt møte med «de kulturkristne». Ingen liker å bli kritisert og deretter fortalt hva de bør gjøre. Da får man gjerne en trassreaksjon, som fører til at folk blir sittende fast i gamle mønstre, selv om de kanskje strengt tatt forstår at det er feil. Da er det mye smartere å stimulere folk til å tenke selv. Da kan de treffe de rette valgene selv uten å føle seg dumme.

Hvis vi skal klare å få flere av de reelt sett ikke-troende «følte kulturkristne» over på vår side, er det altså begrensninger for hvor brautende retthaverske vi kan tillate oss å være. Hvis man melder seg ut av statskirka, og inn i HEF, fordi en eller annen humanetiker nærmest har gitt en beskjed om å gjøre det, føler man seg ikke så høy i hatten. Noe ganske annet er det hvis man på en mild måte har blitt stimulert til å tenke selv.

Men, det er ikke alltid lett. Skuffelsen over at venner man trodde man kjente godt, plutselig i en diskusjon viser seg å være «kulturkristne», kan fort ta overhånd. Og da har vi kanskje en tendens til å bli litt følelsesstyrte og usaklige vi også? Uansett; hvis vi klarer å bære over med denne irriterende «følte kulturkristendommen», er det mye større sjanse for at vi i HEF får med oss flere på laget i kampen for reell livssynslikestilling i Norge og verden. Lik det eller ikke, men det er faktisk blant de ikke-troende «kulturkristne» vi har vårt største rekrutteringsgrunnlag.

Siste nytt i Kommentar

Mansons siste manipulasjon

Selv etter sin død skaper Charles Manson bølger og konflikter. Hva gjør at en mann som ble dømt som massemorder for nesten et halvt århundre siden fortsatt lever i popkulturen? Audhild Skoglund har noen teorier.

Folkelig og inkluderende, men lite troverdig

TV-ANMELDELSE: – Serien er tidvis morsom, men er laget av og for skeptiske ateister, skriver Haakon Gunleiksrud om den tredje sesongen av NRK-serien På tro og Are.

Bok: Identitetspolitikk og manglende selvransakelse

Mahmoud Farahmand ser nærmere på Bushra Ishaqs bok Hvem snakker for oss? Han er ikke begeistret.

 
Var drapsmannen fra Texas en radikal ateist som hatet kristne?

FAKTASJEKK: Avisa Korsets seier er svært tydelig på hva massemorderen følte og mente. Men stemmer det?

Raseforviklinger. Eller: «Finnes egentlig bikkja mi?»

Begrepet «rase» får folk til å se rødt – ikke helt uten grunn. Verdenshistoriens største overgrep er begått i dets navn. Men betyr dette – eller motstanden mot å bruke ordet – at raser ikke eksisterer?

Satirebloggens mørke side

KOMMENTAR: «Smyrna menighet Oslo» var visst ikke bare satire likevel.