Vi kan få til enorme ting, bare bitene er små nok

«Ingenting er særlig vanskelig om man bare deler det opp i små nok jobber». Det gjelder både ordbøker, veldedighet og beinhard kapitalisme. Internett og crowdfunding gjør det mulig sammen å bidra mot større mål.

Hvordan internett forandrer verden:

Vi kan få til enorme ting, bare bitene er små nok

På Internett nås kritisk masse på en-to-tre, og snart har vi finansiert dataspillet ingen investorer vil satse på og gitt en kenyanske fembarnsmor lån til symaskin.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
19.05.2014 kl 14:19

I 1857 bestemte The Philological Society i Storbritannia at det skulle lages en engelsk ordbok. Eksisterende ordbøker var ufullstendige og/eller fulle av feil. I 1879 fikk de støtte fra Oxford University Press, og arbeidet begynte. Planen var å ferdigstille verket innen ti år. Filologen James A.H. Murray med sitt team satte i gang med arbeidet.

Nå kan man spørre seg hvordan man finner ord når det ikke finnes gode ordbøker. Murray og teamet gjorde noe nytt. De sendte ut en forespørsel til den den britiske befolkning: «Send oss forslag til ord!»

Det virker kanskje ikke så veldig revolusjonerende fra vårt ståsted. Men jeg vil minne om at dette er 1879, i et meget elitistisk og klassedelt Storbritannia.

Murray anerkjente et prinsipp vi bør merke oss: Til noen ting er det bedre å være mange som har små biter av puslespillet enn få som bare har noen store biter.

Mange nerder sammen blir et leksikon

Denne slags prosjekter er blitt mye lettere nå som vi har internett og kan spre prosjektene bredere. De aller fleste leserne av denne spalten er antagelig brukere av Wikipedia.

Leksikonet er basert på samme teori som Murrays: Sammen vet vi mer enn hva vi gjør enkeltvis. Prosjektet er egalitært i at alle kan opprette en bruker og foreslå endringer til artikler eller skrive nye artikler om akkurat sitt nerdeområde, fra rundetider i skøyte-NM gjennom tidene til norske småsteders lokalhistorie.

Men det har også et elitistisk element. Alle brukere får en historikk med sine endringer, og man kan nok trygt si at erfarne wikipedianere med tyngre bakgrunn har en stemme som veier litt mer enn andres. Open Source-programvaren Linux utvikles litt på samme måte.

Sammen vet vi mer enn hva vi gjør enkeltvis

Det samme kan sies om linuxprosjekter, der hvem som helst kan foreslå endringer. Men i noen av de mer strikte prosjektene må endringen din både ha en «sponsor» (en velansett bidragsyter som synes endringen er en god idé), være på kommaet riktig, ifølge den omfattende manualen, og bli godkjent av flere. Det er et meritokrati der alle får prøve seg.

Hjelp oss – med din kunnskap, din tid eller din datakraft

Dette prinsippet fungerer også til større prosjekter i pressen. Min lokalavis, Drammens Tidende, har hatt stor suksess med å legge ut sitt omfattende bildearkiv på nett. En av ulempene med enorme bildearkiv fra gamledager er at man ofte ikke har navn på sted, arrangement eller folk på bildet. Avisen har bedt folk legge inn informasjon om bilder der bildearkivet mangler informasjon.

Men på noen områder er det bare masse som teller, ikke kvalitet. Da britiske parlamentsmedlemmer ble tatt med buksene nede og hendene i kakeboksen i sine utgiftsføringer (en av dem hadde krevd vedlikehold av vollgraven på godset sitt dekket av skattebetalerne), begynte britiske aviser å gå igjennom de tusenvis av kvitteringer parlamentsmedlemmene hadde levert.

Dette var en enorm jobb som kun krevde folkevett og evnen til å se hva som var rimelig og ikke. Som vollgraver og porno for eksempel. Avisen The Guardian laget en app med de 700.000 refusjonsskjemaene og ba rett og slett befolkningen om å markere de som så mistenkelige ut.

Prosjektet «Folding@home» er en annen metode for å skape en kritisk masse av ren og skjær kvantitet: På Universitetet i Stanford forskes det på proteiner man tror kan bidra til en løsning på sykdommene Parkinsons, Alzheimers, Huntingtons og mange typer kreft. For å finne hvilke feil i proteinene som fører til hva, må det kjøres enorme mengder kalkuleringer.

Det er dyrt og vanskelig å få til, men de fleste av oss sitter på datamaskiner vi ikke bruker hele tiden. Selv når vi bruker dem bruker vi ikke hele kapasiteten. Den ledige kapasiteten til prosessoren, en liten fraksjon av en superdatamaskin, kan doneres til Folding@home via internett.

Du laster ned et lite program, som så arbeider maskinen stille og rolig i bakgrunnen og regner ut ulike ting som kan skje med proteiner i kroppen, uten at du trenger løfte en finger.

Det samme prinsippet bruker SETI (Search for extra-terrestrial intelligence) for å analysere data de får fra verdensrommet, på jakt etter intelligent liv utenfor jorda.

Prinsippet fungerer også med penger

Det tok ikke lang tid før man fant ut at dette med store kvanta fra mange små aktører, muliggjort av internett, også kunne fungere med penger. Et eksempel er mikrolån-tjenesten Kiva, opprettet i 2005, som lar givere låne ut små beløp til prosjekter i utviklingsland.

Tilgang til kapital er kritisk for å gjøre det mulig for en person med en forretningsidé å kjøpe 40 høner eller en sykkel eller en symaskin. Via Kiva kan du låne ut små beløp til prosjekter du velger. Ifølge siste telling samler tjenesten inn en million dollar hver tredje dag.

Ifølge siste telling samler tjenesten inn en million dollar hver tredje dag

I 2008 ble tjenesten Indiegogo lansert. Dette er en «crowdfunding»-side der man kan donere til veldedige prosjekter. I motsetning til hos Kiva får du ikke pengene dine tilbake. Alle kan sette opp et prosjekt, fra innsamling til en spesifikk katastrofe, penger til kreftbehandling for folk som ikke har råd, eller hva man enn mener trenger penger.

Til mindre veldedige foremål finnes Kickstarter. Kickstarter ligner Indiegogo, men her samles penger inn til en forretningsidé eller utviklingen av et produkt. Å spørre virker. Særlig om man har en god idé. Noen prosjekt får penger regelrett kastet etter seg. Fenomenet er vanlig nok til at det har en såkalt meme. Folk lenker til kickstarter-ideer og legger ved et bilde med tykk tekst: «Shut up and take my money!» (bildet i vedlegg)

«Crowdfunding» er i løpet av de siste ti årene blitt en måte å donere midler til ulike prosjekt – være seg veldedige prosjekter til støtte for gjenoppbygging av katastrofeområder eller behandling av kreftsyke gjennom Indiegogo, eller gründerstøtte til etablering av «ateistsko»-produksjon eller treningsapper. Crowdfunding lar deg gi litt – eller mye – penger til en idé du synes er god. Ofte mot at du får produktet dersom det lages. Eller for veldedighetsprosjekter: plakat eller t-skjorte etc.

Crowdfunding av produkter eller selskaper er forskjellig fra å forhåndsbestille fordi produktet ikke eksisterer enda. Det er en tillitssak. Crowdfunding av veldedighet lar deg donere rett til en sak, ofte uten å gå gjennom en organisasjon.

I det hele tatt er dette et gjennomgående tema.

En del ideer demonstrerer at markedet finnes for produktet ved at mange nok donerer. På Kickstarter har ideer som aldri ville fått ordinære investorer vist at markedet for ideen finnes.

Spillindustriens store selskaper har for eksempel nærmest sluttet å gi ut spill i en del sjangre, som «survival horror». Men norske Krillbite Studios på Hamar fikk med sitt spillkonsept «Among The Sleep» mer enn nok penger fra internettfolk. Man kan kanskje si at summen av potensielle kjøpere vet bedre hva de vil ha enn en investor som gjetter på hva de vil ha. Nå begynner det til og med poppe opp sider der man kan kjøpe aksjer i selskapene man har tro på. I det små.

Alt går hvis hver oppgave er liten nok

Henry Ford blir ofte sitert på at «Ingenting er særlig vanskelig om man bare deler det opp i små nok jobber». Fra ordbøker via veldedighet til beinhard kapitalisme. Internett og crowdfunding gjør det mulig sammen å bidra mot større mål.

Og det setter mennesker i mer direkte kontakt med det de bidrar til. Finansiering går utenom plateselskap og aksjemeglere, veldedighet går rett fra deg til et menneske du kan se på andre enden av skjermen, vi kan direkte endre på oppslagsverk.

Som en masse kan vi gjennomføre store prosjekter

Mens skrekkvisjonen for internett er mennesker som sitter ensomme foran sin datamaskin og ikke deltar i samfunnet rundt seg, en fremmedgjort masse uten kontakt med andre mennesker – er dette nettopp eksempler på hvordan internett bidrar til ulike typer samfunnsengasjement.

Å gi litt av sin ekspertise om man har den, eller penger til et veldedig formål rett til et bestemt prosjekt eller formål, er en nærere kontakt med omverdenen enn via en proxy som en veldedig organisasjon eller butikkenes innkjøpsavdeling. Som en masse kan vi gjennomføre store prosjekter, og gjennom selv å investere i det små i produkter eller selskap får vi en nærmere kontakt med skaperne av musikken eller dingsen vi liker. Vi får en mer menneskelig kobling når vi investerer direkte til et nyoppstartet firma der du kan se menneskene bak.

Ikke noe av dette er uten problemer og potensial for misbruk. Noen kickstarterprosjekter er fiktive og skaperne stikker av med pengene. Noen sider på Wikipedia kuppes av politiske ekstremister. Og hva når prosjektet du har donert til plutselig selges for milliarder?

Men man kan se en linje av demokratisering, med forumer for å delta selv uten å være i en privilegert stilling. Fra Murrays anti-elitistiske etterlysning etter ord, til at småselskaper selger aksjer direkte til fansen, har vi fått muligheter til mer direkte å påvirke verden. I det små.

Se bildet større

Oda Rygh er statsviter og spesialisert i Social Policy, fra Universitetet i Edinburgh. Hun har de siste årene jobbet som journalist og skribent for ulike medier. Hennes interesser er områdene samfunn, ungdom, økonomi og IT. Dessuten er hun håpløst forelsket i Skottland.

Oda vil i sine kommentarer for Fritanke.no fokusere på nettfenomener fra nisje til mainstream, og forhåpentligvis gjøre dem litt mer forståelige for oss andre.

Faktaboks

«Shut up and take my money!»

En av de mer underlige suksessene på crowdfunding-siden Indiegogo var da Matthew Ingram, mannen bak humorsiden The Oatmeal, startet en innsamling for å kjøpe tomta der NikolaTesla hadde sitt laboratorium. Ingram hadde allerede laget en tegneserie om hvorfor Tesla var bedre enn Edison, og hang seg på da en stiftelse ville hindre at Teslas lab på Wardenclyffe ble brukt til noe annet enn museum. Det var et hårete mål: 850.000 dollar skulle samles inn, til et prosjekt som man nok kan si er for de meget spesielt interesserte.

Da reiste Internetts mer nerdete del seg og var totalt enige med Ingram i at det var en skam at forretningsmannen Edison fikk all æren og ikke den ensomme nerden Tesla. Til slutt endte innsamlingen opp med oppunder 1,4 millioner dollar. Ikke inkludert andre donasjoner fra blant annet noen av Teslas nålevende bemidlede slektninger.)

Et annet suksessrikt crowdfunding-prosjekt er smartklokka Pebble. Gjennom Kickstarter hadde utviklerne et mål om oppnå 100 000 dollar til utviklingen av klokka. De endte opp med ti millioner. En suksess som antagelig inspirerte større elektronikkmerker til å utvikle egne smartklokker.

Kult-artisten Amanda Palmer, som noen kanskje kjenner til som kona til Neil Gaiman, samlet inn penger til innspilling av en plate, en kunstbok og en turne. Ga man så lite som en dollar fikk man en gratis nedlastning av plata, og med større summer fikk man flere frynsegoder. De som donerte så mye som 5000 dollar fikk lovnad om at bandet kom hjem til seg og arrangerte fest. En av disse festene endte opp i Norge: Marius Huseby samlet inn penger fra en gjeng venner og donerte de nødvendige 5000. Resultatet ble en hagefest man antagelig gjerne skulle vært med på.

Palmers mål var 100.000 dollar til plata, men endte opp med nesten 1,2 millioner. I denne ted-presentasjonen forklarer hun hvordan crowdfunding frigjør henne fra plateselskap og gjør at hun føler en mer direkte kontakt med fansen. Hun kaller det «kunsten å spørre».

Det finnes en del prosjekter som har brukt folkefinansiering til å finne kjøpere av aksjer. Mikrobryggeriet Brewdog fra Skottland er drevet av en litt radikal gjeng, og da de i 2010 trengte å utvide produksjonen som følge av den eksplosjonsartede veksten i ølinteresse, bestemte de seg for å selge aksjer til fansen. Over 6000 hang seg på og investerte.

I Sverige eksisterer allerede tjenesten Fundedbyme, som lar deg investere i ideer mot aksjer. Og i Norge starter snart tjenesten NewJelly.

Lenker:

Folding@HomeKivaIndiegogo
Kickstarter
Fundedbyme
NewJelly
Wikipedia

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!