Gud er god" hevder bibellærer Knut G. Osland. Men hvorfor måtte så mange mennesker dø på Haiti da, i en katastrofe som ikke har noe som helst med menneskelig aktivitet å gjøre?"> Var jordskjelvet på Haiti en himmelsk straff?
Var jordskjelvet på Haiti en himmelsk straff?

"Gud er god" hevder bibellærer Knut G. Osland. Men hvorfor måtte så mange mennesker dø på Haiti da, i en katastrofe som ikke har noe som helst med menneskelig aktivitet å gjøre?

Var jordskjelvet på Haiti en himmelsk straff?

Jordskjelvet på Haiti har fremkalt et ras av teologiske spekulasjoner og religiøse reaksjoner. Var jordskjelvet på Haiti en himmelsk straff? spør Norunn Kosberg.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
03.02.2010 kl 13:30

"Jeg er i live takket være Guds nåde", skal en av de overlevende etter Haiti-jordskjelvet ha sagt. Underforstått holdt ikke Gud en beskyttende hånd over de som ikke overlevde.

Grusomme katastrofer fremkaller gjerne teorier om guders medvirkning.

Finnes det en god gud? Hvorfor utsatte i så fall "Gud" Haiti for denne jordskjelvkatastrofen? Ville han at opp mot 200.000 haitiere skulle dø i jordskjelvet? I så fall fremstår han ikke som god. Hvis han ikke visste om det, så er han ikke allvitende. Eller hadde ikke "Gud" noe med jordskjelvet å gjøre? Kunne han ikke forhindret det? I så fall tyder det på at han ikke er allmektig.

Problematikken går rett inn i det som er kjent som Det ondes problem, eller teodicé, det kinkige teologiske dillemmaet som kan oppsummeres i følgende spørsmål: Hvorfor er det så mye ondskap i verden hvis Gud både er allvitende, allmektig og allgod? Mangel på gode svar på dette spørsmålet har fått mange til å avvise kristendommen.

Teologiske tvetydigheter

Så hva har "Gud" med jordskjelvet å gjøre? Her er det delte svar, de kristne er ikke enige - selv enkeltkristne blir ikke helt enig med seg selv og serverer noe tvetydige forklaringer.

På nettsiden www.gudergod.no skriver bibellærer Knut G. Osland om jordskjelvet på Haiti og om hvorvidt dette er "Guds straff".

Mener Osland at Gud ville straffe haitierne? Nei, egentlig ikke. Men hva Gud tenkte på da han sendte jordskjelvet over de stakkars haitierne er noe ubegripelig for bibellæreren: "Hvorfor Gud ikke griper inn oftere, er vanskelig å forstå." skriver han.

Ikke mange kristne sier direkte at jordskjelvet er Guds straff. En så ondskapsfull gud har man ikke lyst til å være talsmann for. Men indirekte hinter Osland i denne retningen. For Gud "mente likevel noe" med jordskjelvet. Slike ulykker varsler om en trussel fra Gud, fordi "Gud ønsker at tragedier som skjer, skal få oss til å våkne opp. Signalet fra vekkeklokka betyr: «Vend om for at ikke noe verre skal skje deg!»", skriver Osland.

Så hvis vi skjerper oss så kan vi unngå at grusomme ting skjer: "Ved å legge oss flate for Gud og begynne å gjøre det han vil, kan vi avverge katastrofer.", skriver bibellæreren.

Han sier altså at katastrofer skjer fordi vi ikke gjør det Gud vil. Vi kan altså skylde oss selv for katastrofer. Og siden katastrofen gikk ut over folk på Haiti, og for eksempel ikke oss i Norge, må det bety at haitierne har vært spesielt ulydige mot Gud. Indirekte antyder han altså at haitierne selv er skyld i ulykken som rammet dem.

Bibellæreren er altså noe tvetydig med hensyn til "Guds medvirkning" til katastrofen.

Amerikanske ytterligheter

Andre kristne er mindre tvetydige når det gjelder Guds straff over haitierne. Den amerikanske TV-predikanten Pat Robertsons har uttalt at jordskjelvet skyldes at haitierne inngikk en pakt med djevelen for å bli kvitt de franske koloniherrene, og at Haiti derfor siden har vært hjemsøkt av ulykke. Tidligere har han hevdet at orkanen Katrina ble sendt av Gud som straff for abortlovgivningen.

Det er ikke bare Robertson som mener at Gud driver med straff. Flere kristne grupper tror at Gud straffer menneskene når det er noe han misliker. Mange ser på naturkatastrofer og terroristangrep som Guds straff for homofili. Gud hater for eksempel Sverige på grunn av liberal homofillovgivning, og sørget derfor for at Sverige ble det vestlige landet som mistet flest under tsunamien i 2004, hevdes det. Nå har Gud visstnok også satt Norge på listen over land han hater, blant annet på grunn av Märtha Louises lefling med ukristelige engler.

Mindre ekstreme kristne vil understreke at siden Gud er god kan han ikke holdes ansvarlig for grusomheter. Deres forklaringer er mer vage, grusomhetene er "mysterier", mens Gud er tilstede for å hjelpe de som er rammet. Dette synet representerer ikke historisk kristendom, ifølge den religionskritiske forfatteren Richard Dawkins. Han mener at Robertsons syn er mer i tråd med klassisk kristen lære.

I en artikkel i Washington Post skriver han at kristendommen historisk sett er besatt av ideer om lidelse og straff. Bibelen er full av historier om synd og en gud som straffer. Et kjent eksempel er fortellingen om Noas ark som beretter om en gud som systematisk druknet dyr og mennesker som straff.

I følge Dawkins, så er altså kristendommen en religion som tradisjonelt forkynner at når noe grusomt skjer, så er det straff for at man går imot Gud. Man kan altså skylde seg selv.

Blame the victim

Det hevdes altså fra ytterliggående kristent hold, og antydes fra mer midt-på-treet-kristne, at haitierne selv har skyld i det som de er blitt utsatt for. Å legge skylden på ofrene for det de har blitt utsatt for, kalles på engelsk "victim blaming".

En psykologisk bakgrunn for denne tanken er "rettferdig verden-fenomenet" - tanken om at det må være en viss rettferdighet i verden; verden ikke kan være så urettferdig at helt uskyldige mennesker rammes av stor urett. Dette leder til tanken om at ofrene må ha gjort noe for å fremkalle det som har skjedd med dem.

Denne ideen er i dag svært utbredt, om enn mer eller mindre ubevisst, og ikke bare blant religiøse. Den populære selvhjelpsboken "The Secret" står for en ytterliggående versjon. Med teorien om "tiltrekningens lov" hevdes det at man påfører seg selv alt som skjer, med det man utstråler. Dermed kan den som blir utsatt for grusomheter skylde seg selv.

Når onde ting skjer med gode mennesker

"Victim blaming" er både etisk uakseptabelt og basert på feiloppfatninger. Men hvordan skal vi akseptere at onde ting skjer med gode mennesker? Det er for de fleste grunnleggende uakseptabelt at gode mennesker skal lide urett. Religion har svaret på denne urimeligheten. De onde vil bli straffet, de fromme vil bli belønnet - i neste liv. Men hvordan kan ikke-religiøse leve med dette?

Mange klarer ikke det. Enkelte som ikke bekjenner seg til en religion, tror på en innebygd mening, på skjebnen. De tenker at det må være en hensikt med det som skjer. Det som skjer er ment å skje. Hvem eller hva som styrer og bestemmer over hva som skal skje, har de gjerne ikke tenkt nærmere over. Er det en universets vilje eller en skapning som styrer og bestemmer, à la en gud? Det er ofte litt uklart. Åndelig orienterte har gjerne vage tanker - noe som for så vidt er mer sympatisk enn religiøse med mer skråsikre oppfatninger omkring disse temaene.

Tragedie og mening er tema som opptar den norske filosofen Petter Wessel Zapffe. Som ikke-religiøs mener han det blir umulig å leve i en verden hvor urett rammer uskyldige, for som mennesker har vi et krav om rettferdighet. Dette kravet blir ikke møtt og det blir derfor utilfredsstillende for oss å leve. Religionene tilbyr en løsning, men dette er selvbedrag. Dette umulige med å være menneske omtaler han som "det tragiske". Denne grunnleggende utilfredsstillende situasjonen kan vi ikke leve med, mener Zapffe. Menneskeheten bør rett og slett opphøre å eksistere fordi vi er født med behov som ikke kan tilfredsstilles.

Mindre pessimistisk anlagte er opptatt av at selv om livet ikke har mening i seg selv - så kan mennesker skape mening på egen hånd. Vi kan prøve å vende noe negativt om til noe positivt: Katastrofer som Haiti-jordskjelvet kan minne oss om hva som er viktige verdier og få oss til å bli bedre medmennesker. Medmenneskelighet når noen er rammet av dype tragedier gir håp. Får Haiti nå endelig den hjelpen de har trengt lenge for å bygge opp landet, så kan kanskje noe godt komme ut av tragedien.

Tilbake til spørsmålet om hvordan vi kan akseptere at onde ting skjer med gode mennesker? Vi skal ikke akseptere det. Vi må ikke tåle urett. Vi skal protestere, hjelpe og gjøre vårt ytterste for å bøte på urettferdigheten.

Norunn Kosberg er filosof og bor for tiden i USA.

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!