Valgordningen bør revideres

Norges delegasjonsleder i Geneve, Harriet E. Berg (t.v.) er ikke enig i svartmalingen IHEUs Roy Brown (t.h.) kommer med av FNs menneskerettighetsråd. I denne artikkelen kommenterer IHEUs styremedlem Roar Johnsen saken. FOTO: Even Gran

FNs menneskerettighetsråd:

Valgordningen bør revideres

– FNs menneskerettighetsråd har fått til en del gode tiltak. Det er likevel god grunn til å endre måten rådets medlemmer velges på, skriver Roar Johnsen fra IHEU. Han synes ikke det er bra at land som Saudi-Arabia og Kina er medlem.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
10.12.2013 kl 10:00

KOMMENTAR: I en artikkel i Fritanke.no den 18.11. gir Roy W. Brown, som er delegasjonsleder for IHEU ved Menneskerettighetsrådet i Geneve, uttrykk for stor frustrasjon over at flere land med meget dårlig egen status for praktisering av menneskerettighetene er blitt valgt inn i rådet for de neste tre årene.

I en annen artikkel i Fritanke.no den 22.11. sier Harriet E. Berg, som er leder for Norges delegasjon til FNs menneskerettighetsråd, at hun er uenig med Roy W. Brown og at hun mener rådet er ”inne i en svært positiv utvikling”.

Det er derfor grunn til å se litt nærmere på hva menneskerettighetsrådet har fått til, og om det kan ta æren for eventuelle forbedringer alene. Og er det nødvendig at «verstingene» selv er medlem i rådet?

Rapportørene

Et av de positive tiltakene til Menneskerettighetsrådet er opprettelsen av de uavhengige rapportørene, som skal undersøke og rapportere tilbake til rådet om en bestemt tema/rettighet eller et bestemt land eller geografisk område. Det er nå 14 spesialrapportører med landmandat og 37 med tematisk mandat.

UN Special Rapporteur on Freedom of Religion and Belief, Heiner Bielefeld, gjør en svært god jobb, og har bl.a. bidratt til å ta opp en rekke problemstillinger som gjelder religiøse minoriteter, samt rettigheter for ikke-religiøse. Det er imidlertid begrenset hva han og de andre rapportørene kan utrette, siden oppdraget er på frivillig og ubetalt basis.

Universal Periodic Review (UPR)

Et annet bra tiltak er ordningen med periodisk gjennomgang av praksis for menneskerettighetene i hvert enkelt medlemsland. Dette er primært en egenrapportering fra det enkelte land, men andre land og NGO-er har anledning til å legge frem egne observasjoner og rapporter. Behandlingen i rådet munner ut i en lang rekke anbefalinger, som landene må kommentere ved neste rapportering.

Ordningen er med på å tydeliggjøre de problemer og utfordringer som hvert enkelt land står ovenfor, men setter ingen frister for når forhold må være utbedret. Mange land kan derfor rapportere at ”de jobber med saken” eller at ”tiltak er iverksatt”, uten at dette behøver innebære særlig omfattende forbedringer.

De fleste land er foreløpig bare vurdert én eller to ganger, og systemet må nok fungere noen år til før man kan se om det gir reell effekt. Det kan tenkes at man over tid må vurdere å innføre noen ytterligere sanksjoner for land som over tid ikke følger opp anbefalingene som rådet gir.

Færre brudd på menneskerettighetene

Det er ingen tvil om at menneskerettighetene sakte, men sikkert, blir overholdt i større grad enn tidligere. Det er imidlertid grunn til å minne om at dette bare i liten grad kan spores direkte tilbake til FNs menneskerettighetsråd.

Det finnes etter hvert mange andre som jobber med slike saker, og som hver for seg og samlet har stor innflytelse. Noen eksempler på internasjonale organer er FNs menneskerettighetskomité, regionale organisasjoner som EU, Europarådet (særlig menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg), Organisasjonen for Samarbeid og Sikkerhet i Europa (OSSE), African Commission for Human and Peoples’ Rights (ACHPR), o.l. Videre er det mange private organisasjoner som Amnesty, juristforeninger og mange andre, som driver aktiv påvirkning både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Viktigst er kanskje likevel det arbeidet som mange nasjoner gjennomfører selv, for å bedre sine lover og sin praksis, delvis basert på sine internasjonale forpliktelser, men også i stor grad på grunn av politisk arbeide og dialog med befolkningen i sitt eget land.

Valgordningen

Valg i hele FN-systemet er en vanskelig problemstilling, da man i prinsippet ønsker at alle land skal kunne stemme, kunne foreslå kandidater og kunne stille som kandidater. Det er derfor ofte laget en geografisk fordeling, slik at man i alle fall er sikret at alle deler av verden er representerte i ”alle” organer.

Dette har medført at i siste periode er det 15 land av rådets 47 medlemmer som befinner seg blant de 50 ”verste” landene på FNs egen indeks for menneskerettigheter (Human Rights Index). Dette er flere enn man ville fått ved en tilfeldig fordeling av medlemskap. Betyr det at land som er dårlige på menneskerettigheter gjerne vil med i rådet for å kunne påvirke andre eller for å motvirke kritikk av dem selv? Det er all grunn til å spørre. Tilsvarende ser vi at 18 av de 47 landene er med i OIC, Organization of Islamic Conference. Dette er også flere enn om medlemskap i rådet var fordelt tilfeldig. Det er liten grunn til å tvile på at disse landene ser det som en fordel å ha innflytelse i rådet.

Ved etableringen av menneskerettighetsrådet ble det sagt at medlemslandene burde være gode forbilder, og land som holdt menneskerettigheten høyt. Det er vanskelig å se at dette er blitt ivaretatt i praksis. Det het at “The General Assembly takes into account the candidate States’ contribution to the promotion and protection of human rights, as well as their voluntary pledges and commitments in this regard.” Men så lenge det er land i geografiske regioner som skal nominere kandidater, og disse samarbeider om å nominere bare det antall kandidater som det er ledige plasser, har ikke generalforsamlingen noe reelt valg.

Det er lett å se for seg noen enkle tiltak som ville gitt rådet en vesentlig bedre sammensetning.

Det første er å etablere noen enkle, men absolutte, minimumskrav for å kunne bli nominert. Dette kunne for eksempel være at landet må ha ratifisert alle relevante konvensjoner. Videre kunne man si at landet ikke kan være blant de 30-50 ”verste” landene på FNs menneskerettighetsindeks. Både Russland, Kina og Saudi Arabia har systematiske brudd på internasjonale lover om menneskerettigheter, og Saudi Arabia har ikke engang ratifisert FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Alene et slikt minstekrav, som for mange ville være ganske selvfølgelig, ville hindre flere av de land som nå er valgt inn i rådet fra å bli nominert.

FNs menneskerettighetsindeks (Human Rights Index) er en liste over alle land med vurdering av deres oppfyllelse av sine forpliktelser etter FNs konvensjoner. Den er foreløpig ikke offisiell, men det foreligger forslag om å gjøre dette til en formell liste i regi av FN; the Global Human Rights Index.

En annen mulighet er å kreve at hver region nominerer minst to kandidater til hver plass, slik at hovedforsamlingen har mulighet for å gjøre reelle valg,

Ytterligere kunne man tenke seg krav om at land må være à jour med den periodiske rapporteringen, at det har vært reelle forbedringer i situasjonen i landet eller andre krav som går på landets bidrag til utvikling av menneskerettighetene.

FN som dialogforum

Det er viktig at FN fungerer som et forum for diplomatisk dialog mellom alle stater, også de som ikke er så gode på å overholde menneskerettighetene. Det er imidlertid ikke nødvendig at verstingene selv er med i menneskerettighetsrådet for å få til slik dialog med dem. Det er rikelig med andre anledninger, i forbindelse med generalforsamlinger og mange andre typer arbeid.

Det er også mange aktører i FN-systemet som ønsker at flere land, heriblant også Norge, skal være litt tydeligere i å markere sine prinsipielle standpunkter i debattene, og ikke bare fokusere på den diplomatiske dialogen i kulissene.

FNs menneskerettighetsråd har fått på plass noen gode mekanismer som sakte, men sikkert vil kunne bedre praksis i medlemslandene. Det ville være mulig å øke tempoet i dette arbeidet med en forbedret valgordning som ville sikre at deltakerlandene er faktiske pådrivere i dette arbeidet, og ikke er blant de verste bremseklossene.

Nøkkelord

Se bildet større

Roar Johnsen er styrmedlem i den internasjonale humanistunionen IHEU.

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!