Valget drukner i reklamebabbel

- En person som prater piss forholder seg utelukkende til hvordan budskapet hennes vil bli mottatt, skriver Ida Jackson.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
10.09.2009 kl 09:29

Jeg har et problem med politikken. Jeg tar det for alvorlig. Det gjør at valgkamp er synonymt med magesår. Det er for mye slagord, glossy brosjyrer, vaffeljern med FRP-logo og interaktive nettsider der du kan lage din egen Kristin Halvorsen-tale.

Jeg har prøvd og prøvd å formulere hva det er som gjør politikk så frustrerende for meg. Takket være den amerikanske språkfilosofen Harry Frankfurt har jeg klart å sette ord på det: Det er for mye bullshit.

Frankfurts bok "Om bullshit" er noe så unikt som den filosofiske artikkelen som ble en internasjonal bestselger. Artikkelen gjør ikke noe annet enn å definere hva bullshit er i språklig forstand og hvorfor det er et problem.

Så hva er egentlig bullshit - eller pisspreik, som er den nærmeste norske oversettelsen? I følge Frankfurt er det utsagn som har et likegyldig forhold til løgn og sannhet. Lyver du bevisst, har du en idé om hva du egentlig mener er sant. Mener du at du snakker sant, har du en idé om hvilke påstander du mener ville være uærlige. En person som prater piss forholder seg derimot utelukkende til hvordan budskapet hennes vil bli mottatt.

Det klassiske eksempelet på bullshit er reklame. «Fordi du fortjener det! For sterkt og glansfullt hår! Ekte og naturlig! Best i test!» Det er likegyldig for den som lager reklame om produktet gir deg mer glansfullt hår eller ei. Det er godt mulig støvsugeren er best i test, og det er godt mulig det er en "liten" overdrivelse. Det er ikke poenget. Poenget med reklamen er at det skal gi deg lyst til å kjøpe produktet. Reklamen er blitt til med deg i kikkerten. Den skal spille på dine følelser og dine behov. Resten er irrelevant.


Problemet
er at bullshitten ikke holder seg til reklamepausene - den er hovedingrediens i debattprogrammene på TV, også. Politikerne beskriver ikke verden omkring seg i valgkampen. De er opptatt av å fange deg og meg som velgere, og de retter inn budskapet sitt for å påvirke oss.

Da er det hipp som happ om det de lover er gjennomførbart eller ei. Frp kan love asylmottak i Afrika så mye de orker, selv om det ikke er et reelt forslag. De skal skape en følelse hos velgerne sine, ikke lage løsninger som funker. SV kunne love å fjerne fattigdommen «med et pennestrøk» selv om de visste det ikke gikk an. Poenget var å selge partiet til velgerne.

Jens Stoltenberg ser på deg med hundeøyne fra reklameplakat etter reklameplakat i sentrum og spør «Hva er viktig for deg?» Joda, det får meg til å føle meg som en eller annen slags deltager i Arbeiderpartiets prosjekt, men hva pokker betyr det, egentlig? Hva forteller det meg om hva slags politikk de kommer til å føre?

Venstre lover meg kunnskap, miljø og kvalitet. Det samme gjør SV. Pussig nok har de helt forskjellig definisjon på hva ordene betyr i politisk praksis. Likevel henvender begge seg til meg, som jo er en akademikerspire som resirkulerer melkekartongene mine og spiser dyr ost. Likevel er det et laangt skritt fra markedsføringsspråket til «helst ingen privatskoler» på den ene siden og «flere privatskoler! Nuh!» på den andre.

Valgtestene er formulert i samme bullshit-stilen. VGs valgtest vil hjelpe meg med å finne MITT parti ved å stille meg spørsmål som: «Er det viktig for deg at eldre kan velge sin egen hjemmehjelp? Ja? Nei?» Og jeg bare - hva betyr «valg» her? Betyr det at kommunen kan velge mellom ulike hjemmehjelpbyråer via anbud? Betyr det at gamlemor får en viss sum fra staten og kan bruke dem på hvilket byrå hun vil/har råd til?

Betyr det at det finnes et register internt hos den kommunale hjemmehjelpen som gjør at du kan krysse av for hvilke av hjelpepleierne du vil ha besøk av, så du slipper hun sure som er så hardhendt? Og: Er det viktig for meg? Hvilket parti får jeg om jeg er for valgfrihet for eldre, men driter i om det blir gjennomført, siden jeg er student? Er jeg da i samme kategori som dem som er mot valgfrihet her?

Politikk handler om styringen av livene våre og om verden vi lever de livene i. Det handler ikke bare om våre velgeres følelser i forhold til enkelte politikere. Det handler om hvilke reformer som blir utformet, hvilke ideologiske føringer de ulike partiene legger til grunn, hvem som samarbeider med hvem og hva slags tiltak som faktisk iverksettes.

All bullshitten i valgkampen gjør det vanskeligere å orientere seg og vanskeligere å fatte gode, reelle valg. Som humanister forsøker vi å være rasjonelle. Det er ikke så enkelt når valgkampen handler om å si ting du håper vil få deg valgt, ikke om hva du faktisk kommer til å gjøre etter at du har blitt det.

html .fb_share_link { padding:2px 0 0 20px; height:16px; background:url(http://static.ak.fbcdn.net/images/share/facebook_share_icon.gif?2:26981) no-repeat top left; }Del på Facebook

Faktaboks

- Når du lyver eller snakker sant, har du et forhold til sannheten. Prater du bullshit, er sannheten likegyldig.

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!