xd FOTO: Wikipedia commons@NASA/Paul Alers

Universet, Stephen og jeg

Stephen Hawking var den eneste teoretiske fysikeren som så godt som alle visste hvem var. Han rakk i løpet av sine drøyt 76 år å sette varige spor i fysikken og bli verdenskjendis. Og, ikke minst, han møtte den norske fysikeren Øystein Elgarøy i en korridor i Cambridge.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
22.03.2018 kl 09:38

Fritanke.no - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund
Se bildet større

Øystein Elgarøy er professor i astrofysikk ved Universitetet i Oslo. Han har blant annet gitt ut boka Hva er kosmos.

KOMMENTAR: Den 14. mars døde Stephen Hawking, den eneste teoretiske fysikeren som så godt som alle visste hvem var. Han rakk i løpet av sine drøyt 76 år å sette varige spor i fysikken og bli verdenskjendis. Og, ikke minst, han møtte meg i en korridor i Cambridge.

I 2001 fikk jeg kosmologiens motsats til opptaksbrev ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom: beskjed fra Forskningsrådet om at jeg var innvilget postdoktorstipend for å tilbringe to år ved Universitetet i Cambridge.

Å møte Hawking i korridoren

Alle de store navnene innenfor faget enten jobber der, eller kommer regelmessig på besøk. Som forsker er det bortimot umulig å være der uten å bli involvert i interessante prosjekter. Det var dette som lokket meg dit. At Stephen Hawking også holdt til der spilte en mindre rolle, da jeg jobbet med mer «jordnære» deler av kosmologien enn han, men selvsagt kastet det ekstra glans over miljøet at det var hjemstedet til den mest berømte kosmologen av alle.

Våre veier møttes bare én gang, i bygningen til Department of Theoretical Physics and Applied Mathematics. Jeg var på vei til et seminar og støtte plutselig på Hawking med sitt følge av assistenter på full fart i motsatt retning. Korridorene var, i likhet med veier på Vestlandet, ikke beregnet for at folk skulle møtes, så det var opplagt at én av oss måtte rygge til et større område for å la den andre kunne passere. Det var også opplagt hvem av oss det måtte bli. Jeg snudde og gikk tilbake mens jeg kjente olme sykepleierblikk i nakken.

Å møte Hawking og meg selv i døra

Siden den gang har jeg bare møtt Hawking mentalt, og uten at han har visst om det. I 2006 ble han intervjuet i Aftenposten og uttalte at teorien for det tidlige univers som han og James Hartle hadde utarbeidet, ikke ga noe rom for Gud. Dette fikk den da unge, lovende og fremdeles kristne astrofysikeren Øystein Elgarøy til å skrive et leserinnlegg der han konkluderte som følger:

«Fysikkens doméne er det som kan telles, måles og veies. Å bygge bro fra dette området til teologi vil alltid forutsette at man gjør metafysiske antagelser, og det er grunn til å møte sterke påstander om kosmologiens relevans for religiøse spørsmål med skepsis, uansett hvem påstandene kommer fra.»

Så spoler vi tiden fram til 2010. Siden sist har Hawking skrevet en ny bok, og Elgarøy har blitt ateist. I et debattinnlegg på Fritanke.no imøtegår jeg kritikk av boka fra den kristne skeptikeren Bjørn Are Davidsen og skriver blant annet:

«Hawking viser at det er mulig, innenfor anerkjent fysikk, å se for seg at noe har blitt til av ingenting, uten innblanding utenfra. Han viser sågar at noe slik skje. Universet blir dermed en gratis lunsj uten vert.»

Mens møtet i Cambridge-korridoren forløp kollisjonsfritt, ser vi her at Hawking var årsak til kraftige sammenstøt med meg selv i døra.

Religionsfilosofen Hawking

Guds rolle i universets første øyeblikk, var et tema som gikk igjen i mange av Stephen Hawkings populærvitenskapelige bøker. Det meste han skrev om dette temaet tok utgangspunkt i en modell fra kvantekosmologien, der universet har en endelig fortid, men ingen begynnelse i tid. Universets grensebetingelser er at det ikke har noen grensebetingelser, og Hawking mente at dette ikke ga rom for noen skapelse eller Gud.

Fysikk er uten tvil den edleste av naturvitenskapene, men det er fremdeles etterpåklokskapen som er den eneste eksakte vitenskap. I 2018 kan jeg si at Hawking som religionsfilosof kjøre rullestolen langt inn i salaten, med 2010-Elgarøy på slep.

Gudløs hedning som jeg er, må jeg allikevel innrømme at 2006-versjonen av meg selv hadde rett: Spørsmålet om Guds eksistens er et filosofisk problem, det kan ikke besvares med fysikk alene. Om det skulle vise seg at Hawking har rett og universet oppsto spontant og uten grensebetingelser, så følger det ikke automatisk at det ikke finnes noen rolle for Gud å spille; ikke uten rekke antagelser om hva naturlovene egentlig er og om Guds natur.

Hawking kjørte ikke bare rullestolen inn i salaten, han viste fingeren til filosofene som sto forundret og så på. Filosofer hadde, ifølge ham, ikke fulgt med på utviklingen i fysikk, og var derfor overflødige.

Det er et utsagn som stemmer dårlig med virkeligheten. Spørsmål som hva kvantefysikken forteller om virkeligheten, eller om multiverset, ideen om at vårt univers bare er ett av mange, er en vitenskapelig hypotese, kan ikke besvares med fysikkens metoder, de bringer oss over i filosofien. Og det finnes mange filosofer som har svært god kjennskap til moderne fysikk.

Fysikeren Hawking

Som fysiker vil Hawking først og fremst bli husket for å ha vist at kvantefysikken forutsier at sorte hull skal stråle. Strålingen er så svak at den er umulig å måle, men resultatet har hatt stor betydning for forskningen på kvantegravitasjon, blant annet gjennom det såkalte informasjonsparadokset for sorte hull: Hvis sorte hull kan stråle, vil informasjon som slippes inn i dem til slutt komme ut igjen?

Den samme fysikken som gir opphav til Hawkingstråling spiller også en helt sentral rolle i kosmologien. Mye tyder på at universet tidlig i sin historie gjennomgikk en kort periode med eksponentiell vekst. Dette var en idé som dukket opp på begynnelsen av 1980-tallet, og Hawking var blant de første som innså at kvantefysiske effekter i denne fasen ville produsere små ujevnheter i universets massetetthet. Disse fungerte senere som utgangspunktet for å danne alle strukturer vi observerer i universet i dag.

Foreløpig ser observasjoner ut til å støtte denne ideen, så vi har et visst grunnlag for å si at vi, og alt annet, startet som Hawkingstråling.

De fleste av oss som driver med teoretisk fysikk bygger karrierene våre på å være flinke til å regne stadig mer nøyaktig på ganske begrensede problemer. Om vi en sjelden gang får en ny idé, viser den seg nesten alltid å være feil. Det beste vi kan håpe på, er å ta feil på en interessant måte. Hawking oppnådde derfor noe få fysikere makter: Han fikk en idé som var (sannsynligvis) riktig, og veldig viktig.

Hawking som formidler

Hawking ble kjendis etter at han skrev boka A brief history of time (på norsk: Univers uten grenser). Hvem ville ha trodd at en populærvitenskapelig bok om teoretisk fysikk skulle bli en kioskvelter?

Jeg husker at jeg leste den norske oversettelsen da jeg gikk på videregående, men jeg må innrømme at jeg ikke ble bergtatt. Det kan nok ha hatt en del å gjøre med at jeg på den tiden var mer interessert i matematikk enn fysikk.

I voksen alder har jeg lest boka igjen, flere ganger. For å si det rett ut, så finnes det bedre populærvitenskapelige bøker om temaene Hawking skriver om, og boka hans er skjemmet av en hel del vitenskapshistoriske feil og manglende skille mellom etablert vitenskap og mer spekulative idéer. Det betyr ikke at boka er dårlig, den er bare ikke veldig god. Og den har uten tvil inspirert mange til å ville studere fysikk og astrofysikk, og enda flere til å fatte interesse for disse fagene.

Boka spilte også en svært viktig rolle som døråpner. Etter A brief history of time skjønte flere forskere og forlag at det var verdt å satse på formidling av vitenskap. Boka var etter min mening et av de første små skrittene på veien mot målet som vi nå er kommet noe nærmere: at formidling skal være en viktig og naturlig del av jobben til en forsker. Hawking ble et forbilde på dette området. Han gjorde en stor innsats, helt til det siste, med å bringe kunnskap og interesse for teoretisk fysikk videre.

Arven etter Hawking

På grunn av alt Hawking oppnådde, kan det være lett å glemme at han hele tiden levde på lånt tid – og var klar over det selv. I mer enn femti år levde han med den forferdelige sykdommen ALS, men aksepterte aldri at den skulle hindre ham i nå målene han satte seg. At han oppnådde så mye, vitner om en person med stor indre styrke.

I takknemligheten for alt Hawking gjorde som forsker og formidler, er det også på sin plass å sende en vennlig tanke til hans nærmeste og alle andre gode mennesker rundt ham som bidro til at sykdommen ikke ble en uoverkommelig hindring for ham.

For meg er den viktigste arven etter Hawking tanken om at fysikk også skal handle om de store spørsmålene om universet, at formidling er en viktig del av en forskers virksomhet, og, ikke minst, minnet om et menneske som fant mening i livet under forhold som ville ha fått mange til å gi opp.

Siste nytt i Kommentar

Darwins farlige idé

Med Charles Darwins evolusjonsteori ble det slutten på at Gud vant på «walkover» i spørsmålet om menneskets og andre arters tilblivelse.

Vet HU-lederen hva et overgrep er?

– Jeg anbefaler HU-lederen å lytte til stemmene til menneskene som har blitt frarøvet deres kroppslige autonomi, skriver Paul Omar Lervåg.

CRISPR – genmanipuleringens hellige gral

CRISPR-teknologien lar oss reparere ødelagt DNA på en rask, enkel og nøyaktig måte.

 
Det bor en Satan i oss

ETIKKSPALTE: Sosialpsykologen Philip Zimbardo mener at vi i større grad må erkjenne omgivelsenes betydning for våre etiske valg, skriver Fri tankes etikkspaltist Norunn Kosberg.

Øst-Europa – der likestillingen kommer for å dø

KOMMENTAR: Mange av de tidligere østblokklandene fremstår som moderne demokratier med menneskerettigheter og frie valg. Ser man litt nøyere etter, gjelder det ofte bare for halve befolkningen, skriver Audhild Skoglund.

Kirkeasyl – en nødvendig sikkerhetsventil

DEBATT: Jeg er prinsipielt enig i argumentene mot kirkeasylordningen. Likevel er jeg imot at Human-Etisk Forbund skal engasjere seg for å avskaffe kirkeasylordningen nå, skriver hovedstyremedlem i HEF, Christian Lomsdalen.

ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse