Stephen Hawking er en av vår tids største teoretiske fysikere. Han har gitt viktige bidrag til vår forståelse av universet og sorte hull, og spesielt hva som kan skje når teorien for det veldig store, den generelle relativitetsteorien, møter teorien for det veldig små, kvantefysikken. Hawkings merittliste er lang og imponerende, særlig tatt i betraktning at han har amyotrofisk lateralsklerose, en sykdom som angriper motoriske nerveceller i ryggmargen og hjernen.

Hawking ble kjendis med den populærvitenskapelige boken "A Brief History of Time" (på norsk: "Univers uten grenser") i 1988. Sin sykdom til tross har han siden den gang hatt et aktivitetsnivå som ville tatt pusten fra de fleste av oss. I disse dager kommer han ut med en ny bok, "The Grand Design". Allerede før utgivelsen har den skapt overskrifter, takket være at hans forlegger har presentert boken som et oppgjør med tanken om at universet er skapt av Gud. Hawking skal etter sigende konkludere med at universet skapte seg selv av ingenting.

Dette representerer egentlig ikke noe nytt i forhold til "A Brief History of Time". Men det er klart det er mye krutt i påstanden om at Gud ikke kan ha skapt universet. Den skaper debatt og selger bøker. Reaksjonene fra religiøst hold har heller ikke latt vente på seg. Før jeg ser på disse, er det på sin plass å forsøke å forklare hva Hawkings modell for universets begynnelse består i.

Kvantekosmologi

Universet vi ser rundt oss i dag er komplisert. Det inneholder strukturer som galakser, stjerner, planeter og, i hvert fall på minst ett sted, organisk liv. Denne kompleksiteten er nok en av grunnene til at mange har vanskelig for å forestille seg at universet kan ha blitt til av seg selv. Stephen Hawking lanserer imidlertid en fysisk forklaring på dette.

Universet, argumenterer Hawking, kan ha startet fra vakuum. Her er det verken masse, tid eller rom. I et slikt vakuum - ingenting - finnes det heller ikke gravitasjon (Einstein lærte oss at gravitasjon ikke er en kraft, men en effekt av geometrien til rom og tid.

Til tross for dette, observerer vi at ting oppstår spontant i slike vakuum. Dette kalles kvantefluktuasjoner. Dette er ikke fantasi. Det er hendelser med målbare effekter. Hawking argumenterer for at vårt univers har oppstått spontant i et slags ur-ingenting - et vakuum - som en kvantemekanisk fluktuasjon.

Alt som trengs for å lage universet vi ser rundt oss i dag er et ekspanderende rom av rette sorten. Dette koster ikke noe energi. Summerer man energien som driver ekspansjonen og energien til gravitasjonsfeltet i et slikt baby-univers er resultatet lik null. Energien som driver ekspansjon vil raskt henfalle til en suppe av stråling og partikler, og i tidens løp vil strukturene vi ser rundt oss vokse fram av suppa.

Hawking viser at det er mulig, innenfor anerkjent fysikk, å se for seg at noe har blitt til av ingenting, uten innblanding utenfra. Han viser sågar at noe slik må skje. Universet blir dermed en gratis lunsj uten vert.

Reaksjoner på Hawkings argument

Lanseringsstuntet til Hawkings forlag må sies å ha vært vellykket. Budskapet om at Gud ikke trengs ble plukket opp av engelske aviser, og ble gjenstand for debatter på TV. Her i Norge ble saken plukket opp av nettutgaven av Vårt Land, som sammenfattet en del av kommentarene fra religiøst hold, samtidig som den også brakte den kristne skeptikeren Bjørn Are Davidsen inn i saken.

Davidsens kommentarer er etter mitt skjønn de mest interessante, og jeg vil sammenfatte de slik:

• Hawkings påstander har vært kjent i mer enn 20 år, og er blitt kritisert av kjente filosofer og fysikere i alle disse årene.


• Gud er ikke en del av fysikken. Om Hawkings modell er korrekt, sier det ingenting om Guds eksistens.


• Forestillingen om Gud som en del av fysikken finnes ikke i noe gudsargument i filosofien. Hawking viser manglende kjennskap til normale gudsargumenter.


• Å hevde at noe kan oppstå fra ingenting (=ikke en gang et kvantevakuum) uten grunn er å plassere seg utenfor både intuisjon, logikk og naturvitenskap. Spontan skapelse fra ingenting av ingenting er ingenting (sic) som kan testes i laboratoriet eller settes på formel.


• Hawking snakker ikke om ingenting. Gravitasjon trengs for at universet skal skape seg selv, så tyngdekraften må ha eksistert allerede.

At Hawkings påstander har vært kjent lenge, og at dette dreier seg om et PR-stunt ser jeg ingen grunn til å være uenig i. At det har blitt kritisert av filosofer og fysikere er også korrekt. Men det er ikke sikkert kritikerne har rett.

Strengt tatt viser ikke Hawkings modell at gudshypotesen er uriktig, bare at den ikke trengs for å forstå den fysiske opprinnelsen til universet. Når Davidsen sier at Gud ikke er en del av fysikken, bør han imidlertid presisere hva han mener med dette. Dersom han mener at Gud ikke er direkte sammenlignbar med et elektron, og på den måten ikke er omfattet av fysikkens lover, er det i og for seg greit (men på den annen side: hvorfor skulle man ikke kunne lage en matematisk modell av Gud? Man kan lage matematikk av alle begrep som kan defineres på en konsistent måte...), men det er lett å skli fra den påstanden over til at Gud ikke er årsak til noe i den fysiske virkeligheten. Og det mener vel Davidsen neppe?

Davidsen hevder videre at ingen av de klassiske gudsargumentene ser på gud som en del av den fysiske virkelighet. Men det gjør da heller ikke Hawkings argument. Han sier bare at alt vi trenger for å beskrive hele universets historie er fysikkens lover. Universet er et lukket system. Det behøver ikke å settes i gang utenifra.

Det er godt mulig at Gud ikke opptrer som en del av fysikken i tradisjonelle kosmologiske gudsbevis. Men dersom det betyr at han ikke er en fysisk årsak til universet, må det være lov å spørre hva slags årsak han er. Det første jeg kan forestille meg er at han er årsak i betydningen grunn. Universet er skapt med hensikt av Gud. Dersom dette er tilfellet, er det flere ting som bør sies.

Det første er at dette lukter stygt av gammelt aristotelisk tankegods, der en fullstendig forklaring av et fenomen måtte angi hensikten med fenomenet. Hvorfor faller en stein til bakken? Fordi steinen søker mot sitt naturlige sted. Dette er en måte å tenke på som har vist seg å ikke holde mål. Man kan ikke bare postulere hensikt, man må argumentere for den. Hensikt er bare noe individer med et visst intelligensnivå kan ha. Det virker merkelig å tilskrive det til steiner og univers.

For det andre legger denne måten å tenke på opp til en personlig forklaring av universets eksistens. Vi er vant til å forklare en bestemt klasse av hendelser på denne måten. Hvorfor knuste ruta? Fordi lille Birger kastet en stein på det. Hvorfor er det ikke mer is igjen i fryseren? Fordi Andreas hadde lyst på is og spiste den siste. Men i alle disse tilfellene står vi overfor fenomen hvor erfaringen forteller oss at det kan stå en person med hensikter bak hendelsene. Det samme kan vi ikke uten videre si om universet. Det er også viktig å legge merke til at det hører en fysisk forklaring med her, men at den tas for gitt. Det ville hjulpet lite om Andreas hadde lyst på is dersom han ikke var i stand til å åpne fryseren for å ta den ut. Tilsvarende: dersom Gud ikke er den fysiske årsaken til universet, hjelper det lite å tilskrive ham en hensikt om å gjøre det.

Dette er faktisk ganske ødeleggende for kosmologiske gudsbevis. La oss se på et som Davidsen ofte nevner, og som forsvares av filosofen William Lane Craig, det såkalte Kalam-argumentet:

Alt som begynner å eksistere har en årsak.

Universet begynte å eksistere.

Universet har en årsak.

Til beviset føyes det så ytterligere argumenter for å vise at årsaken må være et personlig vesen, altså Gud. Men la oss stoppe opp ved det første premisset. Lane Craig har så vidt jeg har sett aldri gitt noen argumenter for at vi skal godta dette premisset utover å svartmale rasjonaliteten til de som trekker det i tvil, ganske likt det Davidsen gjør: "Å hevde at noe kan oppstå fra ingenting uten grunn er i tillegg å plassere seg utenfor både intuisjon, logikk og naturvitenskap." Dette er ikke et argument, bare en påstand om at enighet med Lane Craig og Davidsen er en nødvendig betingelse for å være et fornuftig menneske.

Men naturvitenskapene har vist at våre intuisjoner ikke alltid er til å stole på. Problemene vi har med å forstå kvantefysikken skyldes nettopp at den virker ikke-intuitiv. Spør vi om hvilket erfaringsgrunnlag vi har for det første premisset, er det vanskelig å komme på noe som helst. Jeg vil også legge til at dersom Gud ikke skal forstås som en fysisk årsak til universet, men snarere som grunnen til at det finnes, virker den erfaringsmessige støtten for premiss 1 svært tynt.

Det vi har erfaring med er at all forandring har en fysisk årsak. Men vi kan alle gi eksempler på forandringer det ikke ligger en hensikt bak. Dersom noen spør meg om hvorfor en stein faller til bakken, har jeg gitt en fullstendig forklaring dersom jeg viser til utgangsbetingelsene (vinden blåste den utfor kanten av klippen) og en fysisk lov (gravitasjon). Dersom spørreren ikke er tilfreds med svaret og spør "Ja, men hva er hensikten med at steinen faller?", hever jeg med rette øyenbrynene.

Premiss 1 bør derfor være, med litt godvilje, dersom vi velvillig lar være å spørre hva som legges i formuleringen "begynne å eksistere": 1': Alt som begynner å eksistere har en fysisk årsak. Dersom vi godtar premiss 2 (som også kan trekkes i tvil, men dette er ikke anledningen til å gjøre det), ender vi opp med en ny konklusjon: 3': Universet har en fysisk årsak. Om Gud ikke opptrer som en fysisk årsak, følger det at han ikke er årsaken til at universet finnes.

Hawkings modell problematiserer også den vanlige teistiske hypotesen om at Gud er den eneste som ikke er avhengig av noe annet for sin eksistens, mens eksistensen til alt annet er avhengig av ham. Hvis Hawking har rett, vil universet eksistere enten Gud finnes eller ei. Dermed er i det minste ikke Gud unik som et nødvendig eksisterende objekt. Det synes også å følge at om universet skal eksistere eller ikke, ikke er opp til Gud, og dermed er det også grenser for hans makt.

Det er godt mulig jeg har misforstått teistene. Kanskje er Gud verken en fysisk årsak eller den som forklarer hensikten med universet. Da ser jeg gjerne at de forklarer meg nøyaktig hva de mener når de sier at Gud er årsaken til at det finnes et univers. Dessuten bør de gjøre hypotesen sin såpass presis at den blir falsifiserbar: finnes det noen observasjon, et eneste faktum om universet og tingenes tilstand som ville få dem til å forkaste gudshypotesen?

Vil Hawkings modell, hvis den er riktig, besvare det evige spørsmålet om hvorfor det finnes noe i det hele tatt? Personlig har jeg mest lyst til å spørre hvorfor det skal være så merkelig at noe eksisterer. Hvorfor er det mer naturlig med et metafysisk ingenting, hva nå det enn er? Hawkings modell er omtrent så nær man kan håpe på å komme en fullstendig forklaring av universets eksistens: Et univers likt det vi ser rundt oss kan dukke spontant opp fra en tilstand uten tid, rom og materie.

Det er liten grunn til å tro at vi noen gang vil få en forklaring som ikke åpner for ytterligere spørsmål. En teistisk forklaring på universets eksistens krever at vi aksepterer at det finnes et personlig vesen uten utstrekning, en tenker uten hjerne, en ubeveget beveger utenfor tid og rom. En slik forklaring byr på flere problemer enn Hawkings kvantekosmologi, og beskyldningene om å stille seg utenfor logikk og naturvitenskap bør heller adresseres til tilhengerne av gudshypotesen enn til Hawking.

Øystein Elgarøy er professor i astrofysikk ved Universitetet i Oslo

Les videre debatt om dette på Bjørn Are Davidsens blogg Dekodet